I april fikk Changemaker nye nettsider som inkluderer egen underside for både blogg og magasin. Frem til nå har noen poster blitt publisert dobbelt, men med nytt semester forsøker vi å fase ut bruk av wordpress-bloggen til fordel for changemaker.no/blogg. Har du lyst til å bidra med artikler på den nye bloggen? Send en mail til jarand@changemaker.no, så oppretter vi bruker for deg.
Skillet mellom mennesket og naturen
13. august hadde verden brukt opp jordas ressurser for i år. I dag og ut året bruker vi altså ressurser som vil ta mer enn ett år å gjenopprette. Denne dagen kommer bare tidligere og tidligere og illustrerer veien mot økologisk kollaps, dersom vi ikke gjør større endringer i ressursforbruket vårt.
I forbindelse med verdens Overforbruksdag har jeg skriblet ned ei litta refleksjon om mennesket og naturen.
Skillearket
Når man går barfot kjenner man hver en stein og grein i naturen.
Hver bille og hver meitemark man uheldigvis måtte tråkke på.
Det går litt saktere fram på bare føtter, når vi ikke ønsker å få vondt eller skade noen.
En må tenke over hvor en plasserer beina når man er i kontakt med naturen. I ett med naturen.
Men vi går ikke barfot.
Vi går med sko.
Vi går på et menneskeligskapt skilleark mellom oss, mennesket, og naturen. Det behagelige skillearket gjør at vi ikke føler naturen lenger. Vi trenger ikke lengre se ned hvor vi tråkker. Det betyr ikke noe lengre hvor vi trør, fordi vi kjenner det ikke.
Tråkket vi på en bille eller tråkket vi på kvist?
Det spiller ingen rolle.
Med skillearket vårt kan vi bevege oss hurtig framover uten å se ned. Vi kan gå den raskeske veien uten hensyn til naturen under oss. For den er skilt fra oss. Under oss, som vi er beskyttet fra med skillearkene våre.
Vi er ikke lenger i ett med naturen. Vi er over den.
Naturen er et middel for skoene våre for å komme oss til målet. Et sted vi tråkker for å få fraspark. For å komme fortest mulig fram.
Fram.
Det er det som betyr noe.
Vi må gå barfot igjen.
Fjerne skillet mellom oss og naturen som vi så kunstig har opprettet med skillearkene våre. Skillearkene som gjør det så behagelig å tråkke hvor som helst.
Vi må starte å kjenne naturen igjen.
Gå med ettertanke for hvor vi trår.
Vi må komme i kontakt og bli i ett med naturen igjen.
Før det ikke lenger er noe å tråkke på.
Hanna-Marie
Erfaringer fra den siste tiden i Nairobi
Jeg er nå på vei hjem fra Nairobi, mens forhandlingene fortsetter for fullt. Forhandlingene har blitt forhandlet bak lukkede dører, så jeg har stort sett holdt meg i et telt utenfor der det holdes forskjellige debatter om temaer som er spesielt viktige for utviklingsland. Mye har dreid seg om hvilken rolle UNCTAD skal spille, og spesielt hvordan UNCTAD kan bidra til at land kan nå de nye bærekraftsmålene. Sammen med Maren og Thea fra SLUG har jeg også fått tid til mange hyggelige middager, blant annet på en veldig god etiopisk restaurant. Jeg har også fått tid til å vandre litt rundt i denne enorme byen. Det er helt enormt med mennesker overalt her. Trafikken står stort sett helt stille, og alle veier er som å gå på Karl Johan en fin sommerdag. Sikkerheten rundt arrangementet har vært helt enorm, med mange hundre soldater som har sperret alle veier rundt og bevoktet området.
Kenyatta International Convention Center ble tegnet i 1967 av den norske arkitekten Karl Henrik Nøstvik. Bygningen har 28 etasjer og var fram til midten av 2000-tallet høyest i Afrika
Lærerik middag med ambassadøren og UD
Vi ble alle tre invitert med på middag sammen med de to som er her for å forhandle for Norge fra UD, Norges ambassdør til Kenya og en annen person fra ambassaden. Vi dro til en kjent restaurant som heter Carnivore, et sted der man blir servert grillet kjøtt ved bordet helt til man gir opp, og må legge ned et lite flagg som står på bordet. Vi ble servert alt mulig slags kjøtt, til og med krokodille. Jeg ble sittende å snakke mye med ambassadøren. Han var veldig interessert i hva vi drev med, og hva vår rolle var her i Nairobi. Etter dette ville han gjerne snakke om hvordan realiteten er her i Kenya, og mange av landene rundt. Bildet han tegnet var ikke veldig positivt. Han fortalte om sine erfaringer fra de årene han har vært i Kenya. Det han beskrev var et svært korrupt samfunn, der det ikke lønner seg å gjøre det riktige. Dersom man ønsker å komme oppover i samfunnet er det nesten ingen vei utenom.
President Uhuru Kenyatta er den definitivt rikeste i landet. Han eier enormt mye. Den nest rikeste er den største opposisjonspolitikeren. De tilhører de to største stammene i landet. Slik har det vært svært lenge. De rikeste er de som sitter på makten. På konferansen her er det mange som har snakket om behovet for strukturelle endringer, og større politisk handlingsrom for landene. Problemet er at i svært mange land er det liten vilje til å endre systemer, fordi lederne ikke tjener på det selv. Neste år er det valg i landet. Ingen av de to største kandidatene har noe slags form for program. Presidenten har tidligere lovet PCer til alle skolebarn, i et land som har store utfordringer knyttet til tilgang til strøm. Da dette målet selvfølgelig ikke ble nådd, fikk ministeren som hadde fått ansvaret sparken. Det er ingen som tar noe ansvar. Likevel når man snakker med vanlige folk er presidenten svært godt likt. Han gjør akkurat nok til å holde folket fornøyd.
For mange er det et vanskelig valg. Man har en familie som trenger mat, behov for helsetjenester, og alt mulig. Som et eksempel nevnte ambassadøren en person som jobber som lærer i slummen. En lærerlønn er ikke nok for han og hans familie, så han var nødt til å drive med ekstraundervisning på lørdager. For dette tok han betalt. Ambassadøren hadde snakket med en mor som hadde sin eneste sønn i hans klasse. Fordi de ikke hadde råd til å betale for denne ekstraundervisningen ble gutten kastet ut av klassen. Fra helt på toppen og hele veien ned er det store utfordringer, der man er nødt til å utnytte hverandre for å overleve for mange, eller skaffe seg større innflytelse. Et annet eksempel han nevnte var hvordan man blir trafikkpoliti. Det er en egen skole for dette. For å komme inn er det både fysiske og andre typer tester. I tillegg til dette skriver man under foten hvor mye man er villig til å betale for å komme inn. Testerne sjekker om de er plattfot, og på bakgrunn av summen under foten velger de hvem som kommer inn. Yrket er veldig attraktivt fordi man får mange bestikkelser. I slike systemer er det vanskelig å se hva man kan gjøre. For folk som lever i det må man spørre seg: skal man stå opp mot systemet og kanskje ikke få en jobb, eller skal man følge strømmen å få en jobb? Ambassadøren fortalte alt dette fordi han ønsket at vi skulle forstå hvordan realitetene var. Dette var det kan så hver dag. Likevel fortsetter han å prøve. Norge gjør veldig mye bra, og sponser veldig mange gode prosjekter. Vi må også fortsette å jobbe med vår politiske påvirkning for å skape forandring. Forhåpentligvis er det ikke like ille overalt, men store strukturelle endringer er nødt til å skje for å kunne få til en bedring.
TISA og utviklingsland
Det siste jeg gjorde på konferansen var et foredrag som handlet om TISA, og spesielt hvordan dette kan påvirke utviklingsland. De snakket også om hva UNCTAD kunne gjøre med dette. Litt morsomt var det at personen jeg satt ved siden av var lederen for Norges delegasjon, som også er sjefen til alle de som forhandler TISA for Norge. Personene i panelet rettet sterk kritikk mot flere forhold ved avtalen blant annet at man går bort fra konseptet demokrati og selvstyre på flere områder. Policy space har blitt mye nevnt her, som vil si å gi utviklingsland rom til å implementere de lovene de måtte mene er til det beste for folket uten å frykte å bli saksøkt av multinasjonale selskaper. Det meste av avtalen ligger på wikileaks.com/tisa. Camilla fra UD sa også at regjeringens svar på de fleste spørsmål som har blitt stilt er å finne på regjeringens nettsider. Som den diplomaten hun er, var hun flink til å roe ned situasjonen. Hun påpekte også noen feil i argumentasjonen til panelistene. Når bpde TPP og TTIP nå er i store vanskeligheter, og muligens aldri blir noe av, er TISA det største som står igjen. Man setter kommersielle interesser foran sosiale, miljømessige og andre viktige forhold. Privatisering vil bli irreversibelt, og f. eks. å hindre banker å bli for store vil ikke være mulig. Land som Paraguay og Uruguay har forlatt forhandlingene, mens andre land kommer til. Til sammen er det 50 land som forhandler. Målet er å få avtalen inn i WTO. EU har en klar plan for hvordan de skal gjøre dette. Dette vil ikke være bra, fordi utviklingslands interesser har blitt utelatt i disse forhandlingene. Dersom tjenester ikke utvikles i folkets interesse vil det ikke kunne være mulig å nå bærekraftsmålene.
Veien videre for UNCTAD
Et spørsmål man stiller seg når man er her på konferansen er: hvorfor er det så få ministere fra vestlige land? Dette stilte jeg også til de to representantene fra UD. Mange vestlige land ser dessverre ikke på UNCTAD som viktig. Dette er synd. Representanter fra EU jeg snakket med var opptatt av at politikk ikke måtte være på for mange steder. Dersom UNCTAD, OECD og verdensbanken jobber med samme kan det bli overlappende og forvirrende. Utviklingsland som i stor grad er represetert gjennom G77, sammen med sivilsamfunnet har prøvd å vise hvordan de kan komplementere hverandre. Det viktigste målet er å fortsette å se på UNCTAD som en viktig arena for å utvikle politikk der utviklingshensynet går foran kommersielle hensyn. Dersom man er interessert i se den ferdige teksten kan denne finnes på UNCTADs hjemmesider i løpet av noen dager.
Siste kvelden sammen med Maren og Thea fra SLUG. De har vært i Nairobi for å jobbe med å få en god tekst på gjeldstemaet sammen med andre organisasjoner fra hele verden.
På tide å gå fra beslutninger til handling
Jeg, Marius Monsrud, er for tiden på tur til Nairobi, Kenya for å delta på United Nations Conference on Trade And Development, eller bedre kjent som UNCTAD. Dette er et arrangement som arrangeres hvert fjerde år, og i år er det 14. gangen konferansen arrangeres. Du kan følge det som skjer på twitter under hashtaggen #unctad14 eller #walkthetalk.
Hva er unctad?
Unctad ble første gang arrangert i 1964. Konferansen har som mål å fremme handel, investering og utvikling i utviklingsland. Bærekraftig utvikling er også et nøkkelord her. Unctad har 194 medlemsland, i tillegg til mange statlige og ikkestatlige organisasjoner. Disse landene er alle land som er medlem av FN. Målet er at lavinntektsland skal få delta på like vilkår som høyinntektsland i den globale økonomien. De oppsummeres i tre ord: tenk, debattere, levere. UNCTAD driver med økonomisk forskning, innovative analyser, og lager anbefalinger til politikk for å hjelpe medlemslandene i deres beslutningstaking. De driver også med mye direkte hjelp til land for å hjelpe dem til å bli en del av den globale økonomien og skape velstand for befolkningen. Konferansen skal forhåpentligvis ende opp i en tekst alle landene er enige om.
Konferansen ble offisielt åpnet av Kenyas president Uhuru Kenyatta. FNs generalsekretær Ban Ki-moon og Ugandas visepresident holdt også taler. Alle snakket om viktigheten av UNCTADs arbeid og hvordan vi kan gå fra beslutninger i fjor til handling i år og fremover
Hvorfor er unctad viktig?
I løpet av fjoråret ble tre viktige avtaler undertegnet. Addis Ababa Financing for Develpoment konferansen i juli, toppmøte i New York om Agenda for Sustainable Development i september og til slutt COP21, klimaavtalen fra Paris i november. Å implementere disse avtalene så fort som mulig er viktig for å stå imot den utviklingen vi ser i verden i dag der svært mange ikke får ta del i den velstandsøkningen de skulle hatt. Globaliseringen har ført til større ulikheter og lavere produktivitetsvekst. Dette har ført til ting som den store innvandringen til Europa, det vi ser i valget i USA om dagen, og brexit.
Som en del av Agenda for Sustainable Development ble de 17 nye bærekraftsmålene valgt. De går gjerne under forkortelsen SDG (sustainable development goals). Disse inneholder hvordan man ønsker at verden skal se ut i 2030. På UNCTAD-konferansen skal medlemslandene bli enige om hvor mye de skal bidra til å nå disse målene de neste fire årene. De vil også snakke om hvordan de kan skape bedre samhandling rundt temaer som skatteunndragelse og hvordan man skal takle statlig gjeld, spesielt i utviklingsland. For å kunne skape velstandsøkning er temaet for konferansen helt nødvendig. Vi må gå fra beslutninger til handling.
Hva er sivilsamfunnets rolle på konferansen?
Det arrangeres flere arrangementer her samtidig. Det er et hovedarrangement, et investeringsforum, et råvareforum, et forum for unge og et sivilsamfunn forum. Alle disse foregår tilnærmet. Det er viktig at alt dette skjer, fordi helt siden starten har det vært viktig å fokusere på handel, finans, investering og teknologi. Flere land har lenge ment at f. eks. UNCTAD ikke bør fokusere på investering, og heller la OECD ta seg av dette. Men OECD har her blitt kalt «en klubb med rike land» og at det derfor er viktig at UNCTAD også diskuterer dette. Dette er en av de få plattformene der også utviklingsland har en stemme. Hittil på forumet for sivilsamfunnet har vi ferdigstilt teksten som skal presenteres for alle medlemslandene i FN. Hashtaggen walkthewalk er valgt fordi vi ønsker at det nå er på tide å handle. Alle avtalene i fjor, må nå føre til handling.
Teksten som er skrevet av sivilsamfunnet inneholder det vi ønsker at skal bli vektlagt i forhandlingene. Teksten er syv sider land, og vil bli presentert for alle medlemslandene første dag av den offisielle konferansen. Dette er en unik mulighet til å få frem hva vi ønsker å si. Alle de 250 representantene fra forskjellige NGOer har fått komme med sine meninger og ønsker for erklæringen. Hovedpoenget er at man ønsker at UNCTAD skal få rom til å hjelpe afrikanske land til å implementere politikk som skal hjelpe dem til å transformere økonomien slik at de i større grad kan ta del i verdenshandelen, og skape større velstand for befolkningen. Mange vestlige land har som mål her å svekke UNCTADs mandat, mens utviklingsland ønsker at UNCTAD skal spille en større rolle. Mange nye bilaterale og plurilaterale handelsavtaler svekker mulighetene til lavinntektsland, men UNCTAD kan bidra til å gjøre denne skjevheten mindre. Man ønsker også at UNCTAD skal hjelpe til med å skape mer handel og investering mellom landene i sør. Denne delen av verdenshandelen er ikke veldig godt utviklet slik det er nå.
Thea fra SLUG, tidligere Changemaker deltar også på konferansen. En formiddag fikk vi tid til å dra til et sted der vi fikk mate sjiraffer og et sted der vi fikk sett på elefantunger. Alle dyrene er hentet ut ofte fordi deres foreldre har blitt drept av krypskyttere.
Hva er egentlig Panamapapirene?
Panama Papers er tidenes aller største dokumentlekasje. 11,5 millioner dokumenter avslører at skatteparadiser har en sentral rolle i det som er blitt en global hemmeligholdsindustri innen finanssektoren. Dokumentene stammer fra det Panama-baserte advokatfirmaet Mossaca Fonseca, som har spesialisert seg i å selge skatteparadisselskaper over hele verden. Vi vet ikke om lekkasjene kommer fra en tidligere arbeider i firmaet eller om de er resultat av datainnbrudd.
Hva mener Changemaker om Panamapapirene?
Changemaker har lenge jobbet med skatteparadiser og satt fokus på hvor skadelig hemmeligholdet kan være. Panamapapirene har vist hele verden at det haster med å få disse trollene ut i solen. Den globale hemmeligholdsindustrien legger ikke bare til rette for skatteunndragelse, men skaper også strukturer som kan gjemme annen ulovlig virksomhet. Eksempler som har kommet fram med Panamapapirene er salg av drivstoff til Bashar al-Assad sine militærfly i Syria, korrupsjon og narkotikahandel. Changemaker er glade for at lekkasjene nå har fått fart i den offentlige debatten rundt hemmelighold, og for at det blir vanskeligere for politikere å si nei til de løsningene vi vet finnes.
Land-for-land rapportering
Land-for-land-rapportering (LLR) vil si at et selskap må rapportere bestemte opplysninger som inntekt, utgifter og skatt for hvert av de landene selskapet opererer i. I praksis skal en slik rapportering forhindre skatteunndragelser, blant annet gjennom bruk av skatteparadis, ettersom det blir lettere for skattemyndigheter å få oversikt over selskapets globale strukturer og å spore hvor selskaper tjener pengene sine, og hvor de skatter.
Tidligere leder i Changemaker, Ingrid Aas Borge, leter etter skattesnusk i kampanjen «Jakten på Ærligheten» hvor Changemaker krevde utvidet land-for-land rapportering
Norge innførte i 2014 LLR, men regelverket inneholdt rikelig med smutthull og omfattet kun skogs- og utvinningsindustri. Nå ligger ett nytt forslag til LLR i smeltdigelen. Dette forslaget har blant annet inkludert rapporteringsplikt fra jurisdiksjoner uten produktiv virksomhet (I praksis betyr dette skatteparadis). Det er PUGK glade for, men vi mener at i tillegg må følgende hull tettes:
- LLR bør gjelde alle selskaper, uavhengig av samlet inntekt.
- LLR må være offentlig tilgjengelig informasjon og dette må hjemles i lov.
- LLR må automatisk deles med de landene der et selskap har virksomhet.
Automatisk informasjonsutveksling
For at myndigheter skal kunne skattelegge sine innbyggere og selskaper riktig må de vite om de eier kontoer i andre land. Når en innbygger eller et selskap oppretter en konto i et annet land og plasserer pengene sine der uten å si ifra til sine egne myndigheter, er det ulovlig skatteunndragelse. For å få informasjon om egne innbyggeres kontoer i andre land, må myndighetene benytte seg av det som kalles informasjonsutvekslingsavtaler. Dagens internasjonale nettverk av informasjonsutvekslingsavtaler har flere svakheter. Avtalene kan avdekke om selskaper og enkeltpersoner betaler den skatten de skal, men de landene som ønsker innsyn må på forhånd ha mye informasjon. Det er derfor ikke nødvendigvis enklere for fattige land å kreve inn skatt med disse avtalene. Derfor mener Changemaker og PUGK at vi må få en global avtale om automatisk informasjonsutveksling og at Norge må være en pådriver for en slik avtale. Vi mener informasjonsutvekslingen må være multilateral, men at fattige land bør få lov å involvere seg uten gjensidig utveksling fra begynnelsen. Dette fordi mange fattige land mangler resursser til å innhente informasjonen som skal utveksles. Ved at fattige land likevel får ta del vil fattige land få fordelene av informasjonsutveksling fra starten uten at avtalen blir en belastning. Les mer om automatisk informasjonsutveksling i Changemakers kampanjemateriell fra kampanjen Jakten på Ærligheten.
Register over egentlige eiere
Hemmeligholdet og kompliserte selskapsstrukturer kan gjøre det umulig å finne ut hvem som egentlig eier et selskap. Den egentlige eieren, den eller de fysiske personene av kjøtt og blod som faktisk styrer og tjener penger på et selskapet, kan ved å benytte seg av forskjellige lands lover, skjule seg bak flere lag av hemmelighold. Slike regelverk baner vei for kriminalitet og korrupsjon som blant annet fører til at store summer blir gjemt bort hvert år. Å stille personen som eier og nyter godt av selskapet, til ansvar for handlingene dette selskapet gjør, kan være nesten umulig, rett og slett fordi man ikke finner ut hvem som er den egentlige eieren.
Tidligere leder i Changemaker, Ingrid Aas Borge, leter etter skattesnusk i kampanjen «Jakten på Ærligheten» hvor Changemaker krevde utvidet land-for-land rapportering
Stortinget har vedtatt å opprette et slikt eierskapsregister, men forslagene som ligger på bordet har mange mangler for å kunne virke etter hensikten. Changemaker og PUGK mener Norge nå må ta et tydelig standpunkt og bidra til større gjennomsiktighet nasjonalt og internasjonalt. For å sikre allmennhetens faktiske tilgang og mulighet til å etterprøve forvaltningen må all informasjon om egentlige eierskap samles i ett enkelt register, alle eiere registreres på samme måte og at denne informasjonen må være gratis å benytte seg av. Videre må eierskapsregisteret vere tilgjengelig uten begrensninger og det må være mulig å sammenstille informasjon fra forskjellige selskap og foreta kryssøk.
Trekke Oljefondet ut av skatteparadiser
Oljefondet har investert hele 145 milliarder kroner i skatteparadis. Vi mener det er umoralsk at vår alles sparegris på denne måten legitimerer det hemmeligholdet som baner vei for kriminalitet. Det har lenge vært lovet et forvaltningsdokumentet om åpenhet. Changemaker forventer nå at Regjeringen gjør alvor av dette og at NBIM som forvalter oljefondet må kunne begrunne nødvendigheten av å investere gjennom skatteparadiser i hvert enkelt tilfelle. Dersom dette ikke er tilfelle, må Oljefondet trekkes ut av alle skatteparadisselskaper.
Changemakers leder Hanne Sofie Lindahl skriver om hvorfor Oljefondet bør trekke seg ut av skatteparadis.
Hvordan kan lokalgruppen jobbe med Panamapapirene?
Noen ganger kan det være vanskelig å kaste seg rundt og vite hvordan man kan jobbe med dagsaktuelle tema. Panamapapirene er en strålende anledning til å bruke hva som skjer i media til å sette fokus på noe vi i Changemaker har visst lenge – strukturene er urettferdig – og vi kan gjøre noe med dem. Så hvordan kan vi endre dem?
Vær med å forme Changemakers politikk på området
Som medlem i Changemaker kan du være med på å forme politikken vår. Politikken vår legger grunnlaget for hva vi sier i våre kampanjer og i møte med politikere. Det kan du gjøre ved å komme på årssamlingen, du kan foreslå endringer til den politiske plattformen eller ta kontakt med politisk utvalg for gjeld og kapitalflukt (PUGK) for å få utvalget til å jobbe mer med dette tema. PUGK kan du nå på gjeld@changemaker.no
Tidligere leder i Changemaker, Ingrid Aas Borge, leter etter skattesnusk i kampanjen «Jakten på Ærligheten» hvor Changemaker krevde utvidet land-for-land rapportering
Bli en ekspert
Alle kan lære seg mer om hva som skjuler seg i finansnæringen. Det er ofte lettere enn vi tror og med Panamapapirene har det kommet menge enkle forklaringer, både skriftlige og små filmer. Du eller lokalgruppen kan for eksempel se denne Debatten på nrk fra uken da Panamapapirene dominerte mediebildet, eller se dokumentaren Panamadokumentene som ble vist på Brennpunkt 12. april. Eller høre Peter Ringstad, tidligere Changemaker og nå politisk rådgiver i Tax Justice Networl Norge, snakke om Panamapapirene i Grønn Ungdoms podcast.
Her er noen gode artikler som gir deg en rask oversikt:
- Skatteparadis
- Grunnleggende om skattesnusk (På engelsk)
- Tax Justice Network Norge sin kronikk om hva politikerne kan gjøre.
Det finnes også gode samlesider med informasjon både hos aftenposten, nrk og Tax Justice Network Norge.
Tidligere leder i Changemaker, Ingrid Aas Borge, leter etter skattesnusk i kampanjen «Jakten på Ærligheten» hvor Changemaker krevde utvidet land-for-land rapportering
Hold et foredrag
Du kan helt sikkert mer enn de aller fleste i klassen din, så hvorfor ikke dele litt av kunnskapen? Hold et foredrag for klassen din og fortell hvor viktig det er å sette fokus på dette tema. Det finnes også mange små filmer ute på internett som kan være en hjelp under foredraget. Her er noen eksempler:
- De menneskelige konsekvensen (På engelsk)
- Denne artikkelen inneholder en kort forklarende film om skatteparadis og postboksselskaper
Tidligere leder i Changemaker, Ingrid Aas Borge, leter etter skattesnusk i kampanjen «Jakten på Ærligheten» hvor Changemaker krevde utvidet land-for-land rapportering
Quiz a la Panamapapirene
Bruk alle de gode ressursene og lag tidenes quiz om skatteparadis og hemmelighold. Hold quizen i lokalgruppen eller i klassen.
Skatteparadisfri kommune
Krev at kommunen du bor i holder seg unna skatteparadis. Her finner du informasjon om hvordan du kan jobbe for at saken tas opp i kommunestyret og hvilke vedtak som er nødvendig.
Terror, innvandring og holdninger
Terror slår til i Europa igjen. Igjen står verden sammen gjennom ”Je suis…” som dessverre har måtte blitt brukt flere ganger de siste årene. Det er likevel ikke alle som skriver om samhold og kjærlighet. Det er ikke alle som sender varme ord til Brussel. ”Steng grensene!” var Donald Trump sitt motsvar til terroren. Høyreradikale i Europa mener det samme. De mener innvandring er problemet.
Jeg mener at måten vi mottar mennesker på flukt og hvordan samfunnet vårt inkluderer dem spiller en avgjørende rolle for å forhindre terror, men også for å skape en rettferdig verden. Jeg vil her se nærmere på hvordan hver og en av oss, som Changemakere, kan jobbe med dette.
De som roper på stengte grenser og stans i innvandringen ser gjerne på terrorangrepene i Paris og Belgia som en handling utført av ”de andre” – utlendinger som kommer for å ødelegge ”vesten”. Det kan tyde på at sannheten er at det er ”en av oss” som står bak. Som Iyad El-Baghdadi skriver: ”De er et produkt av vårt samfunn” – Radikaliserte europeiske muslimer som ikke føler seg europeiske1.
Både Frankrike og Belgia er polariserte samfunn. Det er internt mye hat og frykt for Islam og muslimer. Forstedene, hvor muslimer utgjør en stor andel, blir omtalt som gettoer der fattigdom, vold og høy arbeidsledighet dominerer. Disse muslimene føler seg fremmedgjort fra resten av samfunnet og som annenrangs borgere2. Dette gir grobunn for radikalisering. Dette kommer til uttrykk blant annet i antall fremmedkrigere til Syria og IS, hvor Belgia og Frankrike topper listen.
Den fiendtlige retorikken som brukes i dag omkring innvandring og mennesker på flukt skaper et skille i samfunnet mellom ”oss” og ”dem”. Både dem som kommer nå, men også de som har bodd her lenge. ”De andre” fremstilles som mennesker som ikke fortjener et trygt liv. Men hvem er vi til å bestemme dette? Retorikken er bygget på frykt og kommer til utrykk i form av hat. Dette skaper også hat hos ”dem”. Dette handler om hvordan vi ønsker at samfunnet bør og skal være. Ønsker vi et samfunn basert på diskriminerende holdninger overfor andre mennesker eller et samfunn basert på mangfold og toleranse?
I en globalisert verden henger innenrikspolitikk og utviklingspolitikk tett sammen. Dette merker vi svært godt når det kommer til mennesker på flukt. De er ikke lenger ”langt der borte”, men står ved våre grenser og søker ly fra krig. Vi kan ikke lenger lukke øynene. Dette er noe vi må forholde oss til. Changemaker arbeider med strukturer som skaper urettferdighet og fattigdom i verden. Som en organisasjon som arbeider med utviklingspolitikk er vi også opptatt av forholdet mellom det globale Nord og det globale Sør. Mennesker på flukt fra krig og fattigdom er mennesker fra det Globale Sør som er i bevegelse og nå står utenfor vår dør. Et Europa som stenger grensene, fratar mennesker smykkene sine og maner til borgerkrig mot mennesker som rømmer fra blant annet våre bomber (satt litt på spissen) bidrar ikke til rettferdighet. Det bidrar ikke til en bedre verden for de mest sårbare og heller ikke oss.
Politikken er bygget på hva befolkningen ønsker, og framgangen til høyreradikale partier rundt omkring i Europa tyder på at hat og fremmedfrykt har blitt en dominerende holdning. Motsetninger til dette er holdninger som anser mennesker på flukt som likeverdige mennesker, som kommer hit fordi de må på grunn av krig. Holdninger hvor de blir ansett som ressurser som kan berike og utvikle vår kultur og som kan bidra i samfunnet. Slike holdninger i befolkningen gir grunnlag for en annen politikk og et annerledes samfunn. Et inkluderende samfunn som bidrar til at nye landsmenn føler seg som medborgere og som også føler ansvar for hvordan samfunnet utvikler seg gjennom å kunne bidra og bli sett som bidragsytere.
Det er klart at endring av holdninger ikke adresser de grunnleggende årsakene til hvorfor disse menneskene måtte flykte i utgangspunktet, men nå er situasjonen en gang slik at vi står overfor en flyktningkrise lik den vi så under andre verdenskrig. Holdninger er bakenforliggende for hvordan en slik krise blir håndtert og hva som blir resultatet i Europa. Holdningsskapende arbeid i forbindelse med hvordan vi forholder oss til mennesker som kommer til Norge fra krig og fattigdom er viktig om vi ønsker å bygge gode samfunn som ingen ikke skaper grobunn for radikalisering.
Man må arbeide for at gode holdninger skal slå rot i samfunnet og påvirke det politiske bildet. Jeg mener at ved å fokusere på holdningsskapende arbeid – holdningsstrukturer – kan man bidra til å endre strukturer lengre oppe i systemet, som igjen bidrar til at Norge fører en human og inkluderende politikk for å skape et inkluderende samfunn. Dette kan være en av vinklingene våre i forbindelse med flyktningkrisen Europa og verden står ovenfor.
Hanna-Marie
Verdens vanndag: Bedre vann vil gi bedre jobber
I dag, 22. mars, er det FNs internasjonale dag for vann, og temaet for årets vanndag er «Water and jobs».
- UN Photo/Martine Perret
Nesten halvparten av alle arbeidere, det vil si ca 1.5 milliarder mennesker, jobber i vannrelaterte sektorer. I tillegg er så godt som alle jobber avhengige av vann og av dem som sørger for at vannet er rent og at vi har tilgang til det. For eksempel jobber 1 milliard mennesker med fiske, landbruk og skogbruk. For at disse menneskene skal overleve er de helt avhengige av tilgang til rent vann i tilstrekkelige mengder. Til tross for den viktige jobben de gjør, opplever millioner av mennesker som jobber med vann at de ikke blir beskyttet av grunnleggende arbeidsrettigheter. Årets vanndag fokuserer på hvordan nok, rent vann kan forandre arbeideres liv, og på den måten forandre hele samfunn og økonomier. Bedre vann vil gi bedre jobber!
I 2015 ble FNs bærekraftsmål valgt. Dette er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene, og består av 17 mål som skal oppfylles innen 2030. Mål nr. 6 er å sikre bærekraftig forvaltning av, og tilgang til, rent vann og gode sanitærforhold for alle. FNs tusenårsmål var forgjengeren til bærekraftsmålene. Tusenårsmålene var åtte mål for bekjempelse av fattigdom som ble vedtatt i år 2000, og som skulle nås innen 2015. Mål nr. 7, delmål C var å halvere andelen mennesker uten tilgang til rent vann – og det ble nådd! Fremdeles mangler flere enn 600 millioner mennesker tilgang til rent drikkevann, så vi har en jobb å gjøre. Men vi ser at økt fokus på tilgang til vann gir resultater, og når vi har fått et eget mål for vann i bærekraftsmålene er det grunn til å være optimistiske!
Mer informasjon om verdens vanndag: http://www.unwater.org/worldwaterday
Mer informasjon om FNs bærekraftsmål: http://www.fn.no/Tema/FNs-baerekraftsmaal/Dette-er-FNs-baerekraftsmaal
«Kor er pengane?»
Dette er eit spørsmål vi har hørt mykje dei siste dagane vi har tilbragt i Sør Afrika. Landets president, Mr Zuma, har nettopp vorte tatt i stikke handa i statskassa, og etter 130 år med gruvedrift ser Sør Afrikanerar flest, lite til pengane. Så kor er dei? Gjennom «Alternative Mining Indaba» i Cape Town har Embla og eg fått eit innblikk i afrikansk gruvedrift og internasjonal kapitalflukt.
Meir enn 50 % av afrikanske land er avhengige av naturressursar og utvinning av olje, kol, diamanter, gull og andre mineral er essensielt for kontinentets utvikling og velferd. Ein skulle trudd at Afrika, som eit so ressursrikt kontinent, hadde dei rikaste og mest utvikla landa i verda. Men dette er ikkje tilfellet.
Afrika blør pengar; Kvart år forsvinn 50 milliard dollar ut av Afrika som ei følge av ulovlig kapitalflukt. Ulovlig kapitalflukt, eller skatteunndragelse vert mellom anna utført av multinasjonale selskap gjennom bruk av skatteparadiser, finansielt hemmelighold og ulovlig internprising. I tillegg til den ulovlige kapitalflukten tapar det afrikanske kontinentet mykje pengar gjennom dårlige skatteregimer og urettferdige handelsavtalar. Strukturane som eksisterer i dag gjer det lett for multinasjonale selskap å utnytte ressursane på kontinentet.
Dei multinasjonale selskapa i gruveindustrien er ofte store og mektige. Dei har som regel komplekse selskapsstrukturar med fleirfoldige underselskap, eller datterselskaper, baserte i forskjellige land. Gjennom ulovlig internprising selg selskapa verdilause tjenester og produkter til ufattelig høge prisar imellom dei underliggande selskapa. På denne måten klarer dei å flytte pengar over landegrenser og unngå at inntektene fra utvinninga vert skattlagt i landet ressursane vert henta ut. Inntektene vert plasserte i skatteparadis, lav- eller nullskatt-soner i den rike delen av verda, noko som gjer at nesten all inntekt går til profitt for selskapet og lite eller ingenting vert igjen i landa som eigentlig eig ressursane. Skatteinntekter er ekstremt viktige for nasjonal og regional utvikling, til dømes får Noreg 78% skatt fra selskapa i norsk oljesektor, desse pengane har ført til at Noreg er eit av dei rikaste landa i verda. I kontrast klarer landa som utgjer det sørlige Afrika berre å hente ut 10% skatteintekter fra selskapa i utvinningssektoren.
Summen som forsvinn fra kontinentet tilsvarar prisen for to nye og moderne sjukehus i kvart afrikansk land, kvart år. Men istaden for å gå til fattigdoms reduksjon, helse, utdanning og generell velferd forsvinn pengane og gjer at rike vert rikare og fattige, fattigare..
BenchMark markerte «stop the bleeding» på AMI
For å bevare inntekter i afrikanske land og unngå ulovlig kapitalflukt må selskap vere opne om kor mykje dei tjener og kor mykje dei betalar i skatt. Og i rapporten fra AMI krev sivilsamfunnet at statar må innføre land-for-land rapportering (LLR) for å forsikre seg om at selskapa er ærlige. Noreg har, som føregongsland, innført LLR etter Siggy-kampanja til Changemaker (https://changemaker.no/stor-seier-i-siggy-kampanjen/) men denne er ikkje tilstrekkelig for å bekjempe skatteunndragelse ettersom den ikkje gjeld i skatteparadis. Noreg må svare på kravet og styrke LLR for å sørge for at selskap ikkje lenger kan stjele pengar fra dei fattige land. I tillegg krev AMI at Afrika må få ein automatisk informasjonsutvekslingsavtale med sine handelspartnerar, ettersom Noreg er ein av desse meiner vi at Noreg må arbeide for at ein slik avtale skal vere internasjonal då fattige land ofte ikkje har makt og ressursar nok til å kreve gode nok avtalar.
Det internasjonale skattesystemet er urettferdig og skapar større ulikheit mellom folk og land. Mykje må verte gjort i Afrikanske land for å styrke skattlegginga av selskap og unngå konkurranse over investeringar gjennom eit «race to the bottom». Men fattige land som er avhenging av utvinningssektoren skal ikkje måtte ta kampen aleine. Noreg må dele våre erfaringar som eit land rikt på naturressursar og arbeide for rettferdige avtalar med meir openheit.
Hjertelig helsing,
Mari og Embla på tur
Johannesburg, Sør Afrika
For meir informasjon sjekk ut:
http://stopthebleedingafrica.org/
http://altminingindaba.co.za/
Alternative Mining Indaba i Cape Town!
Hei!
De siste tre dagene har vi deltatt på Alternative Mining Indaba (AMI). Dette er en konferanse om gruveindustrien der medlemmer fra sivilsamfunn i en rekke land deltar. I år var det over 350 deltakere, i hovedsak fra sørlige Afrika, men også andre land og kontinenter. Det var 7. gang AMI ble arrangert. Utgangspunktet var at gruveindustrien årlig avholder en konferanse i Cape Town og at ikke statlige-organisasjoner derfor så behovet for en alternativ konferanse som heller fokuserer på medaljens bakside.
Det overordnede slagordet for årets AMI var ”making natural resources work for the people”. Det ble mange ganger fremhevet at Afrika er et kontinent med enorme naturressurser og at det derfor er et stort paradoks at forvaltningen av disse kommer befolkningen så lite til gode. Noen av problemene som ble trukket frem er at lavt skattenivå fører til lite inntekter for landene der utvinningen skjer, at gruvedriften ofte er svært forurensende og kan ødelegge livsgrunnlaget for mange mennesker. Tvangsflytting som følge av gruvedrift er også et utbredt problem som ble fremhevet. Det var i det store og hele bred enighet om at gruvedrift byr mange sosiale, helsemessige og miljømessige problemer, men at det er mulig å jobbe for en mer rettferdig måte å drive utvinning på.
AMI besto av flere plenumsarrangementer bl.a. paneldebatter, tale fra en representant fra gruveindustrien og appeller fra lokalsamfunn som påvirkes av industrien. I tillegg var det lagt opp til en del gruppearbeid innen de følgende temaene:
- Mining and taxation
- Access to remedy: litigation and mining
- Artisanal and small scale mining
- Business and human rights
- Gender and extractives
I løpet av tre dager fikk gruppene faglige presentasjoner om ulike aspekter ved temaene, debatterte ulike saker og var del av worskops om politikk på områdene. Vi deltok på gruppearbeidet om skattlegging av gruveindustrien (mer om det kommer i neste innlegg). Hver av gruppene kom frem til ulike politiske krav de var enige om. Dette ble en del av et helhetlig dokument der alle kunne komme med endringsforslag.
For spesielt interesserte ligger det endelige dokumentet her: http://altminingindaba.co.za/2016/02/10/ami2016-final-communique/
Konferansen ble avsluttet av en felles protestmarsj i Cape Town sentrum. Målet for demonstrasjonen var hotellet der gruveindustrien holdt sin konferanse. Der var media til stede og dokumenterte mens alle sang og ropte slagord. Sjukt kult!
Stor klem fra Mari og Embla
EU tettar skattehòl
Kvart år tapar europeiske land milliardar av euro i skatteinntekter på grunn av den aggresive skatteplanlegginga til multinasjonale selskap. EU har derfor kome med eit nytt forslag til korleis ein skal tett smutthòla selskapa brukar for å snyte på skatten slik at landet der verdien har blitt skapt, også er landet som får nyte skatteinntektene. Dette vil ikkje berre gagne rike land i Europa, men også fattige land som sårt treng skatteinntekter for å finansiere si eiga utvikling.
Dei nye forslaga viser at EU er på rett veg og fleire forslag er lovande, slik som å utrede offentleg land-for-land rapportering. Det er framleis fleire måtar å flytte overskot og unngå skatt på, og ei heil rekke tiltak trengs for å hindre multinasjonale selskap i å utnytte svakhetar og forskjellar i ulike skattesystem. Dessverre kan eit uambisiøst og for dårleg designa regelverk føre til at multinasjonale selskap i verste fall betalar endå mindre skatt enn dei gjer i dag.
Slutt på flytting av overskot?
Eit av forslaga EU går på å hindre bruken av skatteparadis ved hjelp av NOKUS-reglar (controlled foreign company), eller NOKUS-reglar på norsk. Desse fungerar slik at heimlandet til eit selskap kan skattelegge inntekta til selskapet viss overskotet er flytta til eit skatteparadis. Ei fallgruve med slike reglar er korleis ein definerar kva eit skatteparadis faktisk er. Ein god måte å definere det på er å sette ei fast grense som gjeld for alle.
I forslaget frå EU vil ein at desse reglane skal gjelde viss landet overskotet blir flytta til har ein skattesats som er 40% mindre enn i heimlandet. Kva som er eit skatteparadis blir altså definert ut i frå skattesatsen i heimlandet til selskapet. Dette kan vere problematisk fordi det kan føre til eit «race to the bottom» blant EU-landa, altså at det blir konkurranse mellom forskjellege myndigheter om å ha lågast mogleg skattesats slik at multinasjonale selskap kan omgå CFC-reglane.
Lånar pengar av seg sjølv
For at bedriftene skal kunne bruke skatteparadisa, må dei kunne flytte overskotet sitt dit utan å bli skattelagt på vegen. Ein måte å gjere dette på er å låne pengar av seg sjølv. Gjennom å låne penger internt i konsernet kan dei utnytte seg av rentefrådragsreglar i forskjellege land. Det kan skje ved at eit datterselskap i eit land med høg skatt tek opp lån med høg rente av eit anna datterselskap i eit land med låg skatt. Då kan datterselskapet i landet med høg skatt få rentefrådrag og dermed betale mindre skatt i dette landet.
Måten EU skal hindre dette på, er å sette ei grense for kor store rentefrådrag selskap kan få på skatten sin. Tidlegare har OECD prøvd å få på plass ein regel om at ein ikkje kan ha høgare renteutgifter internt i konsernet enn eksternt. Altså at ein ikkje kan betale høgare renter på eit lån mellom datterselskap, enn eit lån frå nokon andre. Sjølv om ein slik regel virkar logisk og rettferdig, så blei ikkje landa einige om dette og i staden har ein foreslått ein komplisert metode for å kalkulere kor mykje selskap kan få i rentefrådrag. Denne metoden har blitt kritisert for å vere ueffektiv og få selskap vil bli hindra i å flytte overskotet til skatteparadis ved intern låning.
Fattige land blir påvirka
Strengare reglar og meir openhet vil vere positivt for fattige land, då skatteparadis i Europa gjer det mogleg for selskap å unngå skatt av verdiar som blir skapt i desse landa. EU sin skattepolitikk vil altså påvirke moglegheitene fattige land har til å kreve det dei har rett på frå multinasjonale selskap. Dessverre har ikkje EU nokon konkrete tiltak for å analysere kva konsekvensar reglane vil ha for land utanfor den europeiske unionen. I staden vil ein støtte initativ for å styrke lover og reguleringar i desse landa. Oppbygging av institusjonar i land som har liten kapasitet til å kjempe mot kapitalflukt er viktig, men det er ikkje tilstrekkeleg og erfaring viser at innblanding frå europeiske land ikkje alltid fører til det beste utfallet.
Det er gledeleg og viktig at kapitalflukt står på agendaen til EU. For at utfallet skal gagne fattige land, må både Norge og EU innsjå at aggressiv skatteplanlegging ikkje kan nedkjempast med særreglar for Europeiske land. Hòla som eksisterar i skattedemninga til det internasjonale samfunnet, som vi veit eksisterar, må tettast. Med det nye regelverket forsvinn nokre hòl, men demninga lek framleis.
forandre verden? 