klima

Luke 13.Klimaavtalenerding

Dette er for deg som ikke ble helt tilfredstilt med å bare høre at det ble en internasjonal klimaavtale i går kveld. Dette er for deg som ønsker å vite litt mer, og kanskje sitter der med søndagskaffen og lurer: ”men hvordan gikk det egentlig med tap og skade?” Dette er for deg som ønsker litt mer kjøtt på benet og vil vite hva som står i avtalen, og hva vi mener om den.

Langsiktig mål

Verdens land har enes om at målet er å holde den globale oppvarmingen til godt under 2 grader, med et sikte på 1.5 grader. Videre er det tenkt å oppnås ved at utslippstoppen skal skje ”så snart som mulig”. Videre skal verden oppnå en balanse mellom utslipp og opptak av CO2 gjennom såkalte ”sinks” som regnskogen regnes for å være. Dette skal skje i løpet av neste halvår av dette århundre. Vi ønsket oss egentlig et sterkere språk og mål her med en ambisjon om dekarbonisering innen 2050.

Oppskalering

Avtalen er utformet slik at ambisjoner for nasjonale klimamål framover skal presenteres og oppgraderes hvert femte år. Dette skal for første gang i 2019, før avtalen trer i kraft og så i 2023 for å så foregå hvert femte år videre. Dette er veldig viktig å bra. Det er kun med dette innebygd at vi har mulighet til å oppnå målet vi har satt til under 2 grader.

Differensiering

Forskjell på utviklede og utviklingsland er gjenspeilt i hele avtalen: At deres topp for utslippstopp vil være senere enn utviklede land og innenfor utslippskutt, rapportering og finansiering. Dette har vært utviklingslands kampsak under forhandlingene, og er en viktig seier. Det er gjennom differensiering at det historiske ansvaret til utviklede land kommer til syne. Det er kun da at avtalen tar inn over seg klimarettferdighet.

Finansiering

Som allerede sagt skal også klimafinansiering gradvis oppjusteres i sykluser på fem år. Det står i COP decitsion at 100 milliarder dollar skal være et gulv. Det gjør det litt svakere enn om det hadde stått i teksten, som det gjorde en periode under forhandlingene, men likevel viktig at er kommet med. Det kommer også fram i teksten av det skal tilstrebes en balanse mellom penger til tiltak for utslippskutt i utviklingsland og tilpasning. Det står også at midlene skal være tilstrekkelig og forutsigbare. Det skal imidlertid ikke at de skal være nye og addisjonelle. Det er en svakhet. Det står heller ikke noe om finansiering til tap og skade og det er også uklart hva som skal telle som klimafinansiering. Det har vært en diskusjon her, men det slaget ble visst tapt. På den positive siden igjen så står det at utviklede land skal stå for finansieringen, mens utviklingsland oppmuntres til å bidra på frivillig basis, og det anses som i tillegg til det som kreves av penger. Alle land skal også bidra til å mobilisere midler, men også her skal utviklede land lede an. Det har vært svært viktig for utviklede land at alle må bidra og at det er en felles dugnad alle land tar del i.

Tap og skade

Tap og skade fikk et eget punkt i avtalen, som de utviklingslandene som er hardest rammet av klimaendringene har kjempet for å få! Men det står ikke noe om ansvar eller kompensasjon. Det hadde selvsagt vært det beste, men her stod virkelig rike land på bakbeina, inkludert Norge. Trist, men en seier at saken blir anerkjent gjennom eget punkt!

Rettferdig?

At det historiske ansvaret kommer fram gjennom differensiering på både utslippskutt og klimafinansiering og 1.5 grader er inkludert i avtalen, samt tap og skade som eget punkt gjør at avtalen kan beskrives som rettferdig. Likvel er det flere områder som kunne hatt et mye sterkere språk hvor rike land fikk enda mer ansvar. Avslutningen i går ble to timer forsinket fordi rike land mente at de hadde blitt enige om at utviklede skal burde, og ikke skulle, ta ledelsen for utslippskutt. Her burde de absolutt tatt sitt ansvar på alvor og sagt at dette er noe de skal!

act now.jpg

Historisk avtale

Dette er en historisk avtale. Det er første gang så godt som hele verden går sammen og lager en avtale og en offentlig forpliktelse om å gjøre noe med klimaendringene. Dette er starten på slutten av fossilalderen! Men den gir oss ikke alt vi trenger. Det er et rammeverk som gjør at land selv må gå hjem og heve sin innsats! Det er her vi kommer inn. Nå må vi presse regjeringen for å heve ambisjonene sine og gjennomføre tiltak som rommer! Klart vi kan komme oss til Grønnpolen!

 

Luke 12: 12.12 kl.12 – Doomsday?

En Parisavtale blir presentert

Den 12.12 kl.12 la COP-president Fabius fram en endelig tekst. Spenningen var å ta og føle på. Twitter kokte. Blir det en ny global klimaavtale idag?!  

Fabius mente at dette var et produkt av kompromisser alle parter kunne være enig i og levere hjemme med hevet hode. Han sa videre at denne teksten inneholder elementer vi ikke tidligere trodde partene kunne enes om. Ban Ki-Moon og President Hollande fortsatte som talere, og ba partene om å enes om denne teksten. “Hele verden ser på”, minnet de partene om. Fabius omtaler dette som sannhetens øyeblikk. Verden holdt pusten i spenning om vi får en ny global klimaavtale etter to maratonsuker med forhandlinger! Det neste Fabius erklærer er lunsjtid før teksten kommer ut litt senere. Fabius ass, for en skøyer.

 

fabius er en skøyer.jpg

Bilde: AFP

Aksjon for videre klimakamp

Samtidig klokken 12 lagde tusenvis en mennesker en redline ved å kle seg i rødt. Denne menneskeskapte røde streken gikk mellom Eifeltårnet og Triumfbuen for å vise for verdens ledere at vi kommer til å fortsette kampen for klimarettferdighet, uavhengig av utfallet på klimatoppmøtet. Parisavtalen skal ikke legge en stopper på arbeidet for å for å forhindre en sterkere global oppvarming. Vi krever rent vann, ren luft og ren energi til alle, og det arbeidet vil fortesette samme hva!

Dette skulle være en sivil ulydighetsaksjon ettersom det ikke er lov til å samles i større folkemengder på grunn av unntaktssitasjonen i frankrike etter terroren, men i i går ble det kjent at franske myndigheter hadde gitt klarsignal for aksjonen! Det ble en folkefest!

redline

Bilde: Oxfam

12380036_10156414870145533_551750628_n

Line, Vilbjørg og Julie er med på redline-aksjon!

Kick-off day!

Klokken 17:30 skal partene komme tilbake for å si om de kan godkjenne denne teksten, eller om det må bli enda mer forhandlinger. Det er stor tro på at dette vil gå igjennom og at vi står igjen med en historisk avtale!

Uavhengig av hva som blir avtalt her, så blir det ikke en doomsday. Det blir en kickoff-day for videre og eskalert klimakamp for klimarettferdighet og en fornybar framtid! 

Luke 9. We’ve got 99 problems, but an OUTFIT ain’t one!

Hverdagen på konferanse er stressende. Vi får lite søvn, og løper stortsett fra møte til møte. Området er svært, og det er ikke bare bare å finne fram heller! Kantinematen er dyr og dårlig. Vi skal få med oss alt som skjer, og attpåtil formidle det på alle mulige sosiale medier: bloggen, Facebook, Twitter, Instagram og samtidig prøve å få det solgt inn til pressen. Dette gjelder stortsett alle som er her, men det er en ting som både vi og andre konferansegåere nailer: Outfit!

 

P1070453.JPG

Hanna-Marie er klar for en ny dag på forhandlingene! 

IMG_3725

IMG_3727

P1070461

Kristin Halvorsen har på finjakken.

Stille før stormen…

Idag klokken 15:00 skal en tekst presenteres! Teksten er et produkt av de lukkede forhandlingene som har skjedd i mindre grupper etter tema de siste to dagene av det franske formanskapet. Det blir garantert krangling og mye uenighet om den nye teksten, men håpet er at det kan bli en ny basis som landene kan bruke i de videre forhandlingene. Vi venter i spenning!

Luke 5. Fem Fine Frøkner

Disse fem fine frøknene er ikke oppi klubben, slik Gabrielle tror, men har stor innflytelse på klimaforhandlingene i Paris.

 

christiana Figueres.jpg

Christiana Figueres fra Costa Rica er FNs klimasjef. Hun snakker rett fra levera, og svarte blant annet blankt nei på Aftenpostens klimakonferanse da hun fikk spørsmålet om det var rom for mer boring i Arktis innenfor togradersmålet. 

Maria de Fatima Monteiro Jardim

Maria de Fatima Monteiro Jardim er Angolas miljøminister. Hun snakker på vegne av de 48 landene som har organisert seg under blokken Least Developed Countries. Det viktigste hun arbeider for på deres vegne er penger til klimatilpasning.

Edna-Molewa ler.jpg 

Sør-Afrikas ukompromissløse miljøminister heter Edna Molewa. På klimatoppmøtet vil hun snakke på vegne av G77. Denne forhandlingsblokken ble opprettet i 1964 med 77 medlemsland. Idag består blokken av 130 medlemmer, og snakker på vegne av nesten halve jordas befolkning! De er en svært variert gruppe, men er godt koordinert.

Carole Dieschbourg.jpg

Talspeersonen for de 28 medlemslandene i EU heter Carole Dieschbourg. Hun er også miljøminister i Luxembourg. EU ønsker å splle en viktig rolle under klimaforhandlingene, og har selv satt relativt høye mål for å kutte egne utslipp.

Cathrine McKenna.jpg

Cathrine McKenna erklærte at “Canada is back” da hun ble den nye klima- og klimaendringerministeren etter valget i Canada. Canada har stått utenfor Kyotoavtalen og vært blant bremseklossene i klimaforhandlingene. Nå har landet fått en ny klimavennlig statsminister og regjering, så dette lover godt!

 

Girlpower i Paris idag!

xoxo,

HS & HM

Etterlater stor arbeidsmengde for (k)Limatoppmøtet

Partene i klimakonvensjonen klarte ikke å få til en enighet i Bonn om innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, og etterlater en stor arbeidsmengde til klimatoppmøtet i Lima.

Nasjonale bidrag

Det var storae forhåpninger til at man i løpet av møtet i Bonn skulle bli enige om innholdet i landenes “bidrag”, som skal meldes inn innen første kvartal 2015. Det ble man ikke. Uenigheten går ut på om det kun er utslippskutt som skal meldes inn, eller om andre elementer, som finansiering, tilpasning, teknologioverføring og kapasitetsbygging også skal være med. Mange land, hovedsaklig rike land, mener at det kun er utslippskutt som skal meldes inn, fordi de er redde for at de andre elementene vil kunne ta fokuset vekk fra utslippskutt, og at mange land derfor ikke vil melde inn hvor mye de skal kutte i sine utslipp. Alliansen av små øystater og de minst utviklede landene deler også denne bekymringen.

Andre land, hovedskalig utviklingsland og mellominntektsland, mener alle elementene må være med i bidragene. Både fordi utviklingsland må vite om de kommer til å motta penger for å kunne melde inn sine planer for utslippskutt/utslippsbegrensninger, og fordi rike lands rettferdige bidrag innebærer både utslippskutt og finansiering. Samtidig er mange utviklingsland redde for at elementer som finansiering og tilpasning ikke vil bli en sentral del av den nye avtalen hvis de ikke inkluderes i bidragene. Dersom utviklingslandene skal gå med på at bidragene kun skal inneholde utslippskutt, må de få en forsikring om at de andre elementene vil bli en viktig del av den nye avtalen, og at landene med det historiske ansvaret og den økonomiske kapasiteten vil bidra med finansieringen de har lovet. Den forsikringen har de ikke fått.

Review

Ettersom alle land skal melde inn sine nasjonalt bestemte bidrag, er det behov for en review-prosess for å finne ut om bidragene samlet sett er ambisiøse nok til å unngå mer enn to grader global oppvarming. Norge er en av forkjemperne for en FN-ledet review prosess, der bidragene sammenstilles for å se hvordan man ligger an i forhold til togradersmålet. For å få til en slik prosess er det viktig at bidragene som meldes inn er målbare og sammenlignbare. En del land mener en slik review-prosess er alt for teknisk og politisk, men det er jo kun snakk om å sammenstille bidragene for å se den samlede effekten, ikke å peke på hva enkeltland bidrar med. Sivilsamfunnet har lenge ment at man bør bli enige om rettferdighetsindikatorer, som historisk ansvar og økonomisk kapasitet, og at en review-prosess må se på om landenes bidrag er rettferdige ut fra indikatorene. Det er derimot en mer teknisk og politisk prosess, og det er svært vanskelig å bli enige om hvilke indikatorer som skal være gjeldende. Mange land har i stedet tatt til orde for at alle land må kunne begrunne hvorfor deres bidrag er rettferdige.

Positive signaler

Selv om møtet i Bonn var langt fra effektivt nok, har vi sett en del positive signaler i løpet av møtet. Diskusjonene har vært mer konstruktive enn vi har sett på lenge. Mens mellomforhandlingsmøtet i juni var preget av prosesspørsmål og mistillit til Co-Chairs møteledelse, har møtet nå i oktober vært mer preget av diskusjoner om substans, og en del nye ideer har dukket opp. Brasil, som er kjent for å holde fast ved at den gamle inndelingen mellom rike og fattige land, har kommet med et nytt forslag til hvordan man kan dele inn landene. Forslaget går ut på at man innfører et graderingssystem med utvklingstrinn for ansvarsfordelingen mellom landene, der lands som forbedrer utviklingen, og den sosiale og politiske situasjonen vil rykke opp, mens land med forverret situasjon rykker nedover. Dette forslaget møter naturlig nok motstand fra mellominntektsland som ønsker å holde fast ved den gamle inndelingen, for å slippe unna forpliktelser i en ny avtale.

Under møtet i Bonn kom beskjeden om at EU har blitt enige om en klima- og energipakke frem mot 2030, som blant annet innebærer minst 40 % kutt i klimagassutslippene. Selv om jeg hadde håpet på en mer ambisiøs klimapakke, sender EU et positivt signal til andre land som forhåpentligvis vil være med på å legge press på andre land når de skal komme med sine bidrag.

Prosess

Møtelederne, kalt co-chairs, gjør en kjempejobb med å drive forhandlingene fremover. Eller, rettere sagt, med å få forhandlingene i gang. At alle land leser opp ferdigskrevne innlegg kan ikke egentlig kalles forhandlinger. Co-chairs har ved flere anledninger understreket at landene må begynne å snakke sammen, ikke bare levere forberedte innlegg. Siste dagen foreslo de to co-chairs at landene kunne legge vekk PC-ene sine, og være mer interaktive. Mange land tok dette bokstavelig og la vekk sine elektroniske duppeditter, men leste opp sine forberedte innlegg fra papir i stedet. Ikke helt det co-chairs ønsket seg.

Arbeidsmengden blir stor for (k)Limatoppmøtet i desember. I tillegg til å bestemme innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, må et utkast til tekst til den nye avtalen på plass. Håpet var at man skulle få på plass i allefall elementene i den nye avtalen i Bonn, og når ikke de en gang er på plass, er veien til en avtaletekst lang.

WTF? – Where’s The Finance?

Klimatoppmøtet i Warszawa går mot slutten, og det var vært store forventninger til at det skulle bli et finansierings-toppmøte. Det ble det dessverre ikke.

Klimaendringene rammer fattige mennesker allerede i dag, selv om de i liten grad har bidratt til å skape problemene. Det er tyfonen på Filippinene bare ett av mange eksempler på. For å tilpasse seg disse endringene trenger utviklingslandene penger, og rike land har lovet å bevilge 100 milliarder dollar per år innen 2020 til det grønne klimafondet. Pengene skal brukes til å finansiere klimatilpasning og utslippskutt i utviklingsland, men hittil har ikke utviklingslandene fått noen bekreftelser på at pengene faktisk kommer. Det har ført til et tillitsproblem mellom rike og fattige land, noe som igjen har satt en brems på fremgangen i forhandlingene. For å øke tilliten i forhandlingene må de rike landene legge penger på bordet og vise at de kommer til å holde løftene de har gitt.

Den såkalte “Fast-Start Finance”-perioden skulle mobilisere 10 milliarder dollar årlig mellom 2010 og 2012. Pengene som ble gitt i denne perioden ble i hovedsak tatt fra bistandsbudsjetter eller var penger som allerede var lovet bort, og blir derfor ofte referert til som “False-Start Finance”. Nå er det ingen som vet hva som kommer til å skje med klimafinansieringen i årene frem til 2020. Vi kan ikke hoppe fra 10 til 100 milliarder dollar, og derfor trenger vi en oppskaleringsplan for hvordan vi skal nå målet om 100 milliarder dollar i 2020. Forutsigbarhet om at pengene faktisk kommer er avgjørende for at utviklingslandene skal kunne sette i gang tiltak til å tilpasse seg klimaendringene.

Vi kan ikke legge problemet over på private investorer: På grunn av løfter og historisk ansvar må rike land legge adisjonelle offentlige midler på bordet, altså må pengene komme i tillegg til bistanden som allerede blir gitt. I tillegg til dette, kan innovative finansieringskilder hjelpe oss i å nå målet. Tiltak som skatt på finanstransaksjoner eller små avgifter på flyreiser kan mobilisere store summer, og vi må i næreste fremtid få på plass gode systemer for håndtering av disse.

Tilpasningsfondet, som ble opprettet under Kyoto-avtalen, er så godt som tomt, og et av målene for dette toppmøtet har vært å samle inn 100 millioner dollar for å bevare fondet. Onsdag ble det for første gang arrangert et ministermøte om klimafinansiering. Det var knyttet store forventninger til at det ville komme penger på bordet på dette møtet, og at vi skulle få noen svar på hva som kommer til å skje med klimafinansieringen fram til 2020. Ministermøtet ble dessverre en stor skuffelse. Noen få land annonserte at de ville sette inn et lite beløp inn i tilpasningsfondet, og Sverige sa at de ville bevilge 45 millioner dollar over bistandsbudsjettet til det grønne tilpasningsfondet så fort det blir operativt. Utover dette ble det ikke gitt noen forpliktelser om langsiktig finansiering. Nå sier ryktene at vi mangler 0,7 millioner dollar for å nå det lille målet om 100 millioner dollar. Da gjenstår det store.

Image

Changemaker og flere andre organisasjoner arrangerte en underskriftskampanje med krav om at Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft må legge penger på bordet til klimafinansiering her i Warszawa. Da vi overleverte de 2221 underskriftene til ministeren, svarte hun med å gi 2,5 millioner dollar fra bistandsbudsjettet til tilpasningsfondet. Pengene kommer sannsynligvis som en konsekvens av sterkt press fra blant annet Changemaker og Kirkens Nødhjelp. Det er bra at Norge legger penger på bordet, men 2,5 millioner er altfor lite. Det er kanskje ikke så rart at Sundtoft ikke engang nevnte beløpet i talen hun holdt på ministermøtet om finansiering på onsdag?

Image

Ingrid Næss-Holm og Ingrid Verne overrekker 2221 underskrifter til klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft

Vi i ungdomsnettverket YOUNGO har også hatt mange aksjoner om finansiering og manglende forpliktelser. Flere av aksjonene har gått under slagordet: «WTF? – Where’s The Finance». Den ene aksjonen vår ble faktisk referert til i et innlegg fra en forhandler fra Uganda i plenumsmøtet på onsdag.

Skjermbilde 2013-11-22 kl. 07.51.15

Det grønne klimafondet kan ikke ende opp med å bli et tomt skall. Norges klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft sa i går at det må komme penger til det grønne klimafondet allerede neste år, og at Norge skal ta sin del av ansvaret. I tillegg vil Norge videreføre regnskogsatsingen fram til 2020. Det er veldig gode nyheter og sender viktige signaler. Nå skal vi fortsette å jobbe for at Norge setter av en betydelig sum penger til det grønne klimafondet allerede neste år og at det denne gangen kommer i tillegg til bistandsbudsjettet.

Innlegget er basert på et blogginnlegg jeg skrev for Putsj

Halvveis i forhandlingene, men lang vei igjen å gå

Image

Plenumsmøte om den nye avtalen

Vi er nå over halvveis i forhandlingene på årets klimatoppmøte, COP19 i Warszawa, som blir regnet som et arbeidsmøte på veien til COP21 Paris i 2015. Årets møte skiller seg fra tidligere møter fordi man i år ikke er avhengige av å få banket gjennom noen pakke på slutten, slik som f.eks. i Doha i fjor*. Men det gjør ikke dette møtet mindre viktig. Skal vi få på plass en ambisiøs avtale i Paris i 2015 er vi avhenginge av å se store fremskritt her i Warszawa. Dessverre har ikke første uke vært preget av stor fremgang, og diskusjonene er fortsatt løse.

Klimafinansiering
En av årsakene til at det går sakte fremover er tillitsgapet mellom rike og fattige land. Rike land har lovet å bidra med 100 milliarder dollar årlig fra 2020, men foreløpig har forpliktelsene latt vente på seg. Utviklingslandene har ikke fått noen konkrete svar på om pengene som er lovet faktisk kommer, og spørsmålene om finansiering blir derfor tatt opp i alle møter. Dette vanskeliggjør diskusjonen om agendapunktene på andre viktige områder det er meningen at man skal diskutere. Uten at tilliten økes blir det derfor vanskelig å komme videre i forhandlingene. Til uka kommer ministrene fra de fleste land, og det er knyttet store forhåpninger til at det vil komme noe penger på bordet da.  

Tap og skade
Selv om finansiering av klimatilpasning er avgjørende for å få på plass en rettferdig avtale, er det et annet tema som kanskje er enda viktigere og vanskeligere i år. Klimaendringene rammer allerede i dag de mest utsatte landende, og med utslipssnivået vi har hatt så langt, vil de oppleve klimaendringer som det ikke er mulig å tilpasse seg til. Det inkluderer både ekstremvær og de langsomme prosessene som havnivåstigning, uttørking av områder og isbresmelting. Derfor har spørsmålet om “tap og skade” blitt svært viktig for utviklingslandene. U-landene ønsker at det opprettes en institusjon under konvensjonen for å ta seg av disse spørsmålene om tap og skade. De rike land henviser til “tap og skade” som en form for tilpasning, og vil ikke at det skal opprettes egne diskusjonsspor, og vil heller benytte eksisterende institusjoner for å håndtere disse ekstreme klimaendringene. Flere land har kommet med forslag om hvordan “tap og skade” skal inkluderes i klimaforhandlingene, blant annet G77-Kina** og Norge. Partene (landene) står relativt langt unna hverandre og nå har co-chairene kommet med et forslag til en tekst som kan være utgangspunkt for videre diskusjoner.

Den nye avtalen (ADP***)
Grunnen til at toppmøtet kan omtales som et arbeidsmøte, er at den nye avtalen som skal redusere utslippskutt etter 2020 skal være ferdigforhandlet på klimatoppmøtet i Paris i 2015. Her i Warszawa må det tas vikitge beslutninger om hvordan arbeidet frem mot den endelige avtalen skal foregå. Under arbeidsstrøm 1 arbeider man med hvordan denne avtalen skal se ut. Gapet er for stort mellom utslippmålene i de utviklede landene og de utslippene vi trenger for å nå målene om maks 2 (helst 1.5) graders temperaturstigning fra førindustriell tid, og derfor er det for sent om man ikke begynner med store utslippskutt før 2020. Pre-2020 utslippsmål forhandles derfor under arbeidsstrøm 2.

Den første uka har co-chairene bedt landene svare på konkrete spørsmål angående begge arbeidsstrømmene. Eksempelvis ble landene spesifikt spurt om å svar på følgende spørsmål: “Hvor mye er allerede på plass, hva trenger å styrkes eller utbedres?” eller “Hva ønsker landene å få til under arbeidstrøm 2, og hvordan skal vi ta det videre etter dette møtet?”. Basert på partenes (landenes) respons, har co-chairene kommet med et utkast til tekst hvor de prøver å inkludere landenes forslag.

Balansen mellom disse to arbeidstrømmene er komplisert. Begge avtalene skal ende opp i den samme avtalen i Paris i 2015. Noen land ønsker at man skal prøve å få til så mye som mulig under begge arbeidstrømmene, uavhengig av hverandre, mens andre land ønsker at begge disse arbeidsprosessene skal skje parallelt. Dersom arbeidet går sakte i arbeidsstrøm 2, må man senke tempoet i arbeidsstrøm 1 også. Dette kan være ulike grunner til dette ønsket. Det kan være en måte å senke hastigheten på hele forhandligsløpet, men det er i hovedsak et spøsmål om tilit. Fattige land vil ikke være med på store utslippskutt i 2015-avtalen som forhandles under arbeidsstrøm 1, dersom rike land ikke presterer å bli enige om å minke utslippsgapet fram mot 2020. Generelt er det stor enighet om at man må se stor framgang i både arbeidet med den store avtalen som skal gjelde fra 2020 (arbeiddstrøm 1) og i arbeidet med utslipsskutt i rike land fram mot 2020 (arbeiddstøm 2)

Image

Australia har vunnet «Fossil of the day» flere dager, for deres manglende ambisjoner

Skuffelser
Det er svært skuffende at de to store utslippslandene Australia og Japan har tatt to store skritt tilbake, ved å senke sine utslippsmål frem til 2020. Dette er et alvorlig tilbakeskritt, og den indiske forhandleren oppsummerte det slik: “COP19 will be historical as the first COP that will end with lower Annex 1***** commitments than when it started”.

Som sagt kommer ministrene hit til Warszawa denne uka for å delta på høynivådelen i forhandlingene. Da er det store forventligner til at de virekelige forhandlingene begynner, og at vi kan se noen konkrete resulteter.

Vi møter den siste uka med en blanding av håp, frustrasjon og en god dose mangel på søvn.

For de aller mest nerdete

..vil vi anbefale UNFCCC egne lille holde-oversikten-kart, så kan du få vite alt du vil om klimaforhandlingene

UNFCCC-prosessen

—————————————————————————————————————————

* Kyotoavtalen ble videreført og LCA-sporet avsluttet i Doha
** G77-Kina er en av forhandlingsblokkene. G77 består hovedsaklig av de fleste utviklingslandene. Norge er med i den såkalte Umbrella- gruppen, som ikke er en fast forhandlingsblokk, men uttaler seg sammen med jevne mellomrom. Umbrella-gruppen består av de store utslippsnasjonene USA, Russland, Canada, Japan, Australia, New Zealand, Ukraina, Israel og Norge.
*** ADP = Ad Hoc Working Group on the Durban Platform for Enhanced Action****
(**** se oversiktskartet fra UNFCCC over)
*****Annex 1 er rike land som har forpliktelser i Kyotoavtalen.