ATT

Norsk sluttbrukererklæring rett rundt hjørnet?

Den norske innsatsen i FN denne påsken har vært nær upåklagelig. Som en «middels-makt» har de vært flinke til å skaffe støtte til noen av de mest kritiske punktene, på tross av sterkt press fra de aller største maktene. Utkastet som nå ligger på bordet, er på mange måter bedre enn forventet. De punktene som er forbedret, er punktene vi vet at den norske delegasjonen og det norske sivilsamfunnet har presset hardt på. Den aller viktigste og mest konkrete implikasjonen  Arms Trade Treaty (ATT) har for norsk politikk på området er åpningen traktaten gir til sluttbrukererklæring.

Det står som kjent i Soria Moria II at “regjeringen har som mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle land, og arbeide for at dette blir en norm i NATO”, men som vi dessverre også vet, har det ikke skjedd stort på denne fronten siden Stoltenberg II satte seg dette målet. Av den grunn, og fordi det ikke finnes tilstrekkelige merkingssystemer for norskeksporterte våpen og fordi det langt ifra er kjent at det har blitt foretatt sporingstiltak, kan vi som nordmenn langt ifra være sikre på at profitten fra norsk våpeneksport ikke kan linkes direkte til menneskelig lidelse og krig.

Om Jenzemann hadde oppnådd målet innføring av sluttbrukererklæringer til alle land uavhengig om de anses som nær alliert eller er medlem av NATO, ville kontrollen over hvor norske våpen faktisk til slutt havner vært større.  De menneskerettighetsforbryterne og krigførende aktører som Norge selv ikke vil at skal anvende norskprodusert krigsmateriell ville da ikke fått tak i dette om Norge ikke selv ønsker det. Dette er noe Changemaker har ønsket seg lenge, og noe vi mener at den nåværende regjeringen har feilet grundig på.

Kjerneaspektene ved Arms Trade Treaty vil ikke ha noen implikasjoner for norsk eksportkontroll i utgangspunktet. Teoretisk sett har Norge et godt regelverk og de norske reguleringene er mer restriktive enn forpliktelsene i ATT evt. vil bli. Noe Changemaker og øvrig norsk sivilsamfunn derimot definitivt vil ta med oss hjem er paragraf 8.1 i avtaleverket som refererer til at ”end use” eller ”end user documentation” kan være en del av en importstats tiltak for å forsikre eksportstatens overholdelse av kriteriene i ATT. En stat Norge eksporter våpen eller øvrig krigsmateriell til blir da forpliktet til å sørge for at Norge som eksportør har all informasjon som trengs for å vite at eksporten ikke fører til brudd på kriteriene i ATT, som for eksempel brudd på menneskerettigheter eller internasjonal humanitær lov. Paragraf 8.1 slår da fast at denne informasjonen kan være dokumentasjon på sluttbruker.

Paragraf 8.1

Paragraf 8.1

Som alt annet i avtaleverket, eksisterer paragraf 8.1 som en forsikring på at det som avtaleverket slår fast skal ha praktisk virkning. Sluttbrukererklæring er langt fra noen forpliktelse innenfor ATT, men saken får en slags påskeekte oppstandelse i og med at et potensielt folkerettsinstrument referer til sluttbrukererklæring som et verktøy for å gi eksportstater all informasjon den trenger før eksportlisens blir gitt.

At sluttbrukerproblematikken nå blir nevnt i ATT-sammenheng er ikke noe som har dukket opp i siste liten bak ryggen på Norge. Tvert imot. Dette er noe Norge selv har hatt en ønske om at skal bli inkludert i avtalen, og dette har de nå mer eller mindre fått.

Torsdag kveld kan vi kanskje ta oss en fest for å feire verdens første avtale som kan skyve respekt for menneskerettigheter over statenes egne strategiske og kommersielle behov for våpeneksport, og tanken på at Norge har vært en hjørnestein i denne prosessen gjør oss stolte av å komme fra Norge her i FN.

Håpet er at denne stoltheten blir med hjem til Norge etter festen, og mer enn gjerne overnatter så lenge som mulig. Norges har igjen vist seg som en humanitær stormakt på den internasjonale arenaen, og håpet ligger nå i at de fortsetter å gjøre seg fortjent til den statusen også på hjemmebane.

Changemaker har uttrykt glede over Norges innsats her i New York, men om gleden og stoltheten ikke skal legges igjen på John F. Kennedy airport lørdag kveld er det på tide at Jensebass og Espengutt løfter øynene opp fra påskeegget og innfører sluttbrukererklæring!

Advertisements

Spådom: innen én uke har verden sin første våpenhandelsavtale.

Vil denne bli regulert?

Vil denne bli regulert?

Etter en lang 26. mars kom tredjeutkastet til ATT på overtid i dag 27.mars. Beskjeden fra president Peter Woolcott var klar: «Take it or leave it». Vi er klare til å take it. Utkastet som ligger på bordet er ikke optimalt, det inneholder hull og det kommer ikke til å dramatisk endre den store mengden av våpenhandel her i verden. Men: avtalen som ligger på bordet gjør det tydelig at menneskerettigheter er overordnet staters strategiske hensyn innen våpenhandel, og avtalen har instrumenter for å kunne styrkes i fremtiden.

1364401425842

Salen var stappfull av folk og forventninger før tredjeutkastet ble sluppet i dag.

Hva er de viktigste detaljene i dette? To særlig negative sider:

  • Mange våpen er ikke regulert. Ikke minst er fremtidens våpen utelatt. Dette vil være viktige endringer i fremtiden.
  • Rapportering er ikke perfekt. Stater kan fremdeles unnlate å rapportere dersom det er snakk om «commercially sensitive» eller «national security». Siden statene selv kan definere når dette er tilfellet, så kan de fremdeles drite å i si ifra om hva de holder på med. Avtalen kommer altså fremdeles til å være vanskelig å håndheve.

Men noen positive:

  • Sluttbrukererklæring er eksplisitt anbefalt som et instrument for å implementere ATT i nasjonalt regelverk. Changemaker har i flere år jobbet for dette i norsk politikk, og vi kan nå få internasjonal støtte.
  • Av de våpnene som er inkludert i avtalen, er de tydelig underlagt alle relevante internasjonale forpliktelser, som menneskerettighetene, Genèvekonvensjonen, forbrytelser i krig, folkemordskonvensjonen, fare for sivile, forbrytelser mot menneskeheten etc.
  • Det er åpnet for at endringer for fremtiden kan gjennomføres med 3/4 flertall, dersom avgjørelse via konsensus ikke oppnås. Dette er veldig viktig for å forbedre avtalen i årene som kommer.

Spillerne og spillet

Det er høy spenning innad i EU. Ikke minst Frankrike går nå på høygir rundt i forhandlingsrommet. USA kommer antakelig til å godta, men ingen regner med at de faktisk kommer til å ratifisere. Iran, Nord-Korea og de mest reaksjonære statene i Midtøsten er antakelig svært misfornøyd. Hva India tenker, er uklart. Artikkelen 5.2, som ble kalt «Indian clause», er nå artikkel 26.1 og 26.2 og er en utvannet, ubetydelig artikkel i dette siste utkastet (se bilde under). Majoriteten, som er Norge og de andre progressive statene, kommer neppe til å bryte konsensus.

1364401793310

«Indian clause» – nå i utvannet versjon.

Vi nærmer oss nå slutten av pokerspillet. Stater har påstått at de vil blokkere hvis ditt og blokkere hvis datt. Nå er spørsmålet hvem som bløffet og hvem som mente alvor. Utfordringen for de som mente alvor er at hvis de ikke godtar den nå, så kommer avtalen til å bli avgjort i generalforsamlingen – hvor det er 2/3 flertall og ikke konsensus. Det er derfor vanskelig å se at denne avtalen ikke blir virkelighet, enten det er med konsensus i morgen eller 2/3 flertall senere.

Potensialet for en sterkere avtale umiddelbart.

Det er en siste åpning for å forbedre denne avtalen. Dersom den går til generalforsamlingen kan de 2/3 som kommer til å gå inn for avtalen konsentrere seg om å gjøre den så sterk som mulig uten å bli trukket ned av de mest skeptiske statene. Skal det gjennomføres må det gjøres med list: man må kun endre på de områdene som har hatt støtte blant mange stater, og unngå å gå inn på alle de små kjepphesten

Det er altså et utrolig spennende poker som spilles disse to siste dagene av denne siste forhandlingsrunden!e rundt om kring. Gjør man det først, kan man forbedre det mest alvorlige. Begynner man med det siste, kan korthuset rase: stater trekker seg dersom ikke ditt og dersom ikke datt.

1364401446723

ATT i New York: Spillet i sluttspurten startet for fullt

Dagen i dag har rast av sted. Da forhandlingene startet i dag kl 0900, begynte ting raskt å se mørkt ut. Woolcott åpnet med å snakke om at han mente andreutkastet som lå på bordet var et robust utkast, og han anså det som en nokså sterk avtale. Det falt ikke i god jord hos mange av de progressive statene og sivilsamfunnet, som anser utkastet som et svært svakt dokument.

Det fremstår som høy polarisering mellom de få skeptiske statene på den ene siden, og de mange progressive statene på den andre. Det ble tidlig klartgjort at uten betraktelige endringer på utkastet som skal slippes på onsdag, så kommer vi ikke til å se konsensus denne påsken.

De sentrale spillerne

Så hvorfor vinner ikke flertallet frem? Fordi mindretallet har mange av de sterke statene på sitt lag. USA har brukt dagen i dag på å skvise mange svake men progressive stater i Afrika og Latin-Amerika til å gå inn for en svak avtale; mens 118 stater skrev under på en erklæring for en sterk avtale den 18 mars, var antallet falt til 108 når tilsvarende erklæring ble offentliggjort i dag. USA prøver å fremstå som den ansvarlig parten som kan definere hvordan forhandlingene ligger an – hvilke punkter som kan diskuteres og hvilke man må anse som ferdigdiskuterte nå som tiden begynner å bli knapp. De nevner ikke at det var de som strandet forrige forhandlingsrunde. USA har i dag oppført seg som mobberen som stjeler lunsjpengene fra alle som er mindre enn seg. I gjengen sin har de med seg Storbritannia og Kina.

Resten av statene i EU har først i ettermiddag begynt å fremstå som samkjørte. Spesielt Frankrike, som frem til nå har vært en del av de skeptiske statene, ser ut til å ha føyet seg til en felles kurs. Men selv om EU argumenterer for mange av de riktige tingene – f.eks. å inkludere ammunisjon og deler og komponenter i avtalen – men ser ut til å ikke være interessert i å blokkere konsensus skulle avtalen vise seg å ikke inneholde disse kritisk punktene. Frankrike, og andre EU stater, legger sterk vekt på at de ikke vil godta at avtalen blir avgjort med 2/3 flertall – den overhengende faren for mange av de skeptiske statene. Det er altså tegn til et janusEUher i dag: de vil fremstå som progressive, men vil i virkelighet ha en avtale som favoriserer eksportlandene. Det blir spennende å følge med på hva EU gjør de kommende timene og dagene.

Den norske delegasjonen opptrer eksepsjonelt. Ryktene sier at de har blitt presset hardt av de skeptiske statene, særlig Storbritannia. De har likevel jobbet på spreng for en sterk avtale, og er ofte ansiktet utad for majoriteten av stater som trenger det mest. Norge spiller her en viktig rolle fordi de viser at man kan gå inn for stram regulering selv om man er en av de store våpeneksportørene. Det er ingen selvfølge. Sverige, et land vi liker å sammenligne oss med, har ikke holdt en like klar linje. Sverige har uttrykt at de ikke er interessert i bryte konsensus selv om avtalen ikke endres. Vi håper at Sverige, som også er en stor eksportør, vil revurdere sin strategi.

På mange måter begynte derfor ting å se lysere ut mot slutten av dagen. Det burde være helt klart for Peter Woolcott, presidenten for forhandlingene, at neste utkast må inneholde en sterkere lovtekst. Mange av de riktige statene har i ettermiddag sagt mye av de riktige tingene. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig til å oppnå konsensus. Oppsumert: håpet for en sterk avtale har siden vi kom til New York sett sånn ut:

Hvordan ligger det an med ATT-forhandlingene?

Palmesøndag, Manhattan og andreutkastet til en global våpenhandelsavtale.

Etter et fly som var tre timer forsinka og en grensevakt som lurte på hvorfor Fredrik hadde en plastikkhånd (vær så snill og spør – trengs ytterligere forklaring!!) i bagasjen, har vi kommet frem til Hampton hotell – rett over gata til FN. Palmesøndag er fridag (les: dag hvor delegasjonene kan prate på bakrommet), så dagen har blitt brukt til å oppdatere hva på arbeidet som er gjort så langt og lage strategi for veien videre.

Utsiktene for en sterk våpenhandelsavtale har dalt. Uka som var endte med at Peter Woolcott, presidenten for forhandlingene, leverte et andreutkast (tilgjengelig her: http://www.un.org/disarmament/ATT/docs/Presidents_Non_Paper_of_22_March_2013_(ATT_Final_Conference).pdf) som inneholder mange svakheter.

Noen av svakhetene ved andre utkast.

Generelt er det tre generelle svakheter: omfanget, kriterierene og gjennomsiktighet.

Avtalen dekker foreløpig alt for få våpen, og alt for få situasjoner. De eneste våpnene som er dekket i dette utkastet er konvensjonelle våpen slik de er definert av FN. Det vil si at kamphelikoptre er inkludert, men militærhelikoptre er ikke. Våpen som granater, miner eller droner er ikke inkludert i denne avtalen. Deler og komponenter, som utgjør det aller meste av verdens våpenproduksjon og som Norge er stor produsent av, er ikke inkludert i avtalen. Hva som utgjør «small arms», er helt opp til statene selv å definere i dette utkastet. Når det gjelder under hvilke omstendigheter avtalen gjelder er ikke overføringer av våpen som gaver, utlån eller bistand ikke inkludert. Kun handel. Dermed kan stater gjennomføre akkurat de samme avtalene som i dag, men i stedet kalle våpenoverføringen for en gave.

Når det gjelder kriteriene, er problemet mer teknisk. Ordbruken er gjennomgående at stater ikke får tillate overføringer hvis det vil bryte folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser «as defined by international agreements to which it is a Party». Problemet er at «agreements» i denne sammenhengen betyr at stater aktivt må ha ratifisert disse avtalene, noe mange stater ikke har. Ordet «obligations» derimot vil, i tråd internasjonal sedvane, også dekke disse statene fordi statene ofte er bundet av avtalene, selv om de ikke har ratifisert disse.

Når det kommer til stykket, trenger man ikke rapportere om noe: artikkel 12 (2) avslutter slik: «Reports may exclude commercially sensitive or national security information». Hvis stater ikke trenger å rapportere har vi ingen instrumenter for å overvåke om avtalen faktisk etterleves. Det gjør det hele verdiløst.

«The India clause»

Artikkel 5 (2) har fått mye oppmerksomhet, og er en av de største svakhetene. I følge denne skal ikke ATT overstyre «obligations undertaken with regard to other instruments» eller «[…] defence cooperation agreements». Effektivt sier den at ATT ikke har noe å si hvis du har andre avtaler. Alle stater har andre avtaler. India spesielt har jobbet hardt for å beholde denne artikkelen, og Changemaker sammen med resten av sivilsamfunnet jobber nå for å endre denne. Vi plukker opp rykter om at forhandlinger på bakrommet med blant annet USA har gjort klart en ny tekst til denne artikkelen som ikke underminerer avtalen. Vi spør oss derimot hvorfor artikkelen i det hele tatt må være der hvis det ikke er for å underminere avtalen.

Her på Manhatten kommer vi altså til et andreutkast som er et steg tilbake. Vi sitter med et to-siders dokument med oversikt over svakhetene. Det er fremdeles mye jobb å gjøre.

Spillet

Frem til nå, har mange stater sagt mange av de riktige tingene. Utkastet kommer derfor som en overraskelse. Antakelig er målet med dette utkastet å holde de skeptiske statene aktive i forhandlingene. Det Peter Woolcott ser ut til å tro er derimot at de progressive statene er på hans lag uansett. For oss i sivilsamfunnet er jobben nå å å gjøre han oppmerksom på at disse statene ikke kommer til godta denne avtalen, og at vi ikke kommer til å si at avtalen er en seier. Allerede 4. april er generalforsamlingen booket for å votere over en ATT-avtale derom forhandlingene nå ikke fører til noe. I generalforsamlingen er det kvalifisert flertall (2/3 flertall), og de skeptiske statene kan da ende opp med en strengere avtale dersom de ikke godtar noe i påsken. Dette er positivt for spillet disse dagene.

Men: Statene i Afrika og Sør-Amirka, områder som lider mest under dagens våpenhandelsregime og aktive pådrivere for en sterk avtale, kommer til å møte mye press de kommende dagene fra de fem store: USA, Kina, Frankrike, Russland og England. Afrika og Sør-Amerika kommer til å truet med å miste bistandsmidler, lån og andre ressurser. I de kommende dagene kommer vi igjen til å bli minnet om hvordan mektige land er mektige, og hvordan svake land er svake.

Norge, New Zealand hvertfall, og kanskje Mexico som har lagt mye prestisje i forhandlingene, kan kunne stå i mot dette presset. Men de vil trenge mye støtte fra oss, Changemaker og du som leser dette innlegget. Vi oppfordrer derfor alle til stå klare: dersom tredjeutkastet ikke inneholder mange substansielle forbedringer, må disse statene stå sammen i å blokkere konsensus. En sterk avtale med kvalifisert flertall i neste runde, er bedre enn en svak avtale med konsensus nå.

Siden forhandlingene startet 18. mars har (i følge gjennomsnittlige tall) 12000 mennesker mistet livet av bevæpnet vold, og 8000 kommer til å miste livet i løpet av de fire siste dagene. Disse 20000 menneskene, alle som gikk før dem, og alle som kommer til å gå etter, trenger vår støtte.

– Fredrik Hasselberg og Haakon Gjerløw

Ingen Arms Trade Treaty denne gang!

27. juli er forbi, og mandatet som alle verdens regjeringer ble gitt av FNs generalforsamling om å bli enig om en Arms Trade Treaty er ikke lenger gjeldende. 6 år har gått og flere konferanser og arbeidsgrupper har igjen og igjen sett på muligheten til å finne enighet rundt et veldig sensitivt spørsmål.

Under åpningen av diplomatkonferansen i begynnelsen av juli holdt FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, sin åpningstale. Han startet med å si at vi allerede er på overtid når det gjelder en global regulering av alle konvensjoelle våpen, og at det er en skam at vi ikke allerede har en konvensjon som omfatter dette problemet. Han minte statene på at det de skulle gjøre denne måneden var å skape historie, og ba de samtidig om å vise entusiasme for forhandlingsprosessen som hele verden var vitne til. Sivilsamfunnet ble også takket for deres enorme innsats og viljestyrke og for måten vi har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker verden over. En ATT skulle promotere fred i en overbevæpnet verden, og samtidig bidra til sosial og økonomisk utvikling, støtte fredsbevarende arbeid, beskytte barn og sivile mot væpnet vold og forsterke kvinners kamp for likestilling og rettferd. Målet var klart; en sterk og bindende Arms Trade Treaty som vil ha betydelig påvirkning på de millioner av mennesker som lider som en følge av væpnede konflikter, undertrykkelse og tilfeldig væpnet vold.

“We owe it to all the innocent civilians who have fallen victim to armed conflict and violence … to all the children deprived of a better future … to all those risking their lives to build peace and make this a better world. For them and for our common future – let us make the most of this historic moment. I count on your leadership and commitment” – Ban Ki-moon

 

 

Hva ga regjeringene samlet tilbake?

Ingenting akkurat nå, først og fremst på grunn av et fåtallstyrani som konsensusordningen for så vidt også fullt og helt åpner for.

Det vi har håpet på, og også for det meste har trodd på helt til fredag morgen, har i beste fall blitt utsatt til oktober. Statene klarte ikke å enes om Arms Trade Treaty. Juridisk sett er alt som før, og verden mangler fortsatt en global regulering for konvensjonelle våpen.   Handel med bananer, døde sommerfugler og dinosaurknokler er fortsatt sterkere regulert enn våpenhandelen. Synd for aper og synd for oss.

Natt til fredag New York tid, fredag morgen for dere, la jeg ut et ganske optimistisk innlegg om hvordan ting så ut og hva som da virket brukbart sannsynlig at skulle skje. Den nye avtaleteksten som kom ut på torsdag var bra, i alle fall  bedre enn tidligere. Den uttrykte eksplisitt at eksport der det er en overveiende fare (uttrykk der betydning er litt uklart. ”overriding”/overveiende = over 50 %? – altså mest sannsynlig?)  for at våpnene brukes til å bryte menneskerettigheter (IHR) og internasjonal humanitær rett (IHL) ikke skal tillates, omfattet alle konvensjonelle våpen (UNRCA som et minimum), og ga også et krav til at stater måtte ta hensyn til utviklingsprosessen i importlandet, gender based violence og vold mot barn, og om den spesifikke avtalen om eksport kunne bli utsatt for korrupsjon. Ammunisjon og deler & komponenter var også med i avtaleteksten. Ikke som en del av scopet, som selvsagt ville vært best, men som en del av en egen artikkel om staters forpliktelser rundt eksportpraksis. At det er gjort på denne måten gjør derimot at både ammo og deler og komponenter ville vært unntatt visse artikler og paragrafer i avtaleteksten (for eksempel artikkel 4.6 der det er referanse både til korrupsjon, GBV og utvikling, og man er heller ikke forpliktet til å rapportere om handel av dette).

Teksten inneholder derimot flere smutthull og mangler, men hvorfor i all verden skal en stat skrive under og ratifisere en konvensjon med formål om å benytte smutthullene? Det er til å begynne med fullstendig frivillig for stater å ratifisere en eventuell ATT, og de stater som derfor velger å gjøre det gjør det sannsynligvis derfor i god tro. Avtaleteksten sier ingenting om sanksjonsmetoder, men at en stat frivillig blir en del av et våpenkontrollregime for potensielt å bli utsatt for sanksjoner ved å bryte med føringene  i avtalen hadde vært ekstremt ironisk og merkelig.

Grunnen til at jeg gidder å vise til styrker og svakheter ved teksten selv om det ble et skuffende utfall denne gangen, er at vi som sagt kan få en ny sjanse allerede i oktober.

Det er heldigvis fortsatt stor stemning blant den store majoriteten av statene for å få frem en sterk og bindende ATT.

Etter at det var klart at det ikke ville oppnås en konsensus denne gang, holdt Mexico en såkalt joint statement på vegne av over 90 andre stater (inkl. Norge, Canada, Nigeria, hele EU, Sør-Afrika og Australia) der de gjorde det klart at det var et overveldende flertall for å fortsette arbeidet, og at Moritan da måtte rapportere tilbake til generalforsamlingen om at det var gjort fremgang og at statene vil fortsette og avslutte arbeidet ved en senere anledning. De var skuffet, men hadde ikke mistet motet i arbeidet om en sterk avtale. Utenom disse 90 statene kommer hele ECOWAS (Economic Community of West African States) i tillegg. De ville ikke være en del av den felles uttalelsen fordi de synes den var for svak. Dermed er det over 100 stater som har store ønsker til å føre dette videre.

Sannsynligheten er da at dette vil bli tatt opp igjen i generalforsamlingen (UNGA) i oktober, enten ved å gi et nytt mandat til en ny diplomatkonferanse eller ved at UNGA stemmer over om det nåværende avtaleutkastet blir adoptert og gjort klar til signering. Et tredje alternativ er at det blir gitt nytt mandat til en helt ny prosess og at man da starter helt på nytt igjen, noe som kanskje ikke er så bra ettersom vi har et bra grunnlag i det nåværende utkastet. USA på sin side vil ha en nye runder med forhandlinger avgjort ved konsensus. På den måten slipper de en 2/3 avgjørelse i UNGA og noe som de helst ikke vil ha tvunget på seg. De har jo den friheten sin de vettu. Stakkars.

 

Hva skjedde?

Fredag morgen fortsatte både det formelle møtet fra kvelden før og andre uformelle bi-/multilaterale uformelle møter for at stater som hadde problemer med teksten kunne løse dette seg i mellom. Vi visste jo at det fortsatt var uløste aspekter ved teksten, at det var sjanse for at noen ville blokke avtalen (erklære at det ikke er konsensus), og vi hadde hørt rykter om at ”tullet” med Palestina kanskje ville komme opp igjen. Jeg tusla allikevel rundt og hadde troa på at det kunne gå bra. Da det var USA sin tur til å si hva de mente om avtaleteksten sa de at dette var en tekst de ikke var fornøyd med, men at de gjerne ville ha en ATT og at de derfor mente at ting burde utsettes. Grunnen til misnøyen  er trolig frykten for at Obama taper det kommende valget på at befolkningen er misfornøyd med noe de feilaktig (!!!) tror vil påvirke deres second amendment (retten til å kjøpe og være våpen). De vil derfor ha større og kraftigere referanse i teksten til at en ATT absolutt ikke ville påvirke, men heller respektere staters lovgivning om borgeres lovlige rett til å kjøpe og bære våpen.

Når en sau løper over veien så følger de andre etter, og dette gjelder tydeligvis for stater også. Etter dette kom både Russland (spesielt), Syria, Egypt, Hviterussland, Cuba og min nye BFF fra Nord-Korea (han skulle kjøpe brus, men maskina ville ikke ta imot kontantene hans. Jeg hadde kort, og kjøpte dermed en brus til han. Sikkert første gang i juli han smilte for noe) med uttalelser om at teksten ikke er bra nok. Noen av disse mente også at utsettelse kunne være løsningen. Møtet gikk så til lunsjpause, og mange var relativt sikre på at dette ikke kom til å gå. Og jaggu – det stemte.

Selv om diplomatkonferansen ikke resulterte i mye konkret juridisk sett, så har ikke juli vært helt uten resultater. Gjennom hele måneden har stat etter stat uttalt at de ønsker globale standarder som forbyr våpenhandel som bryter med IHR og IHL og undergraver staters utvikling. Måneden har vist at det hersker en stor besluttsomhet blant  majoriteten av verdens stater for å forby våpenhandel der det er betydelig fare for brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett. Det har enda ikke resultert i ny folkerett, men prosessen har vært enormt normdannende for når det ikke skal eksporteres våpen.

Prosessen er absolutt ikke over. Like før Moritan hevet møtet på fredag uttalte UK at ”an ATT is coming soon, we will look back at this moment with pride”. Hun fortsatte med å si at forhandlingene har gitt oss en sterk grunnmur å bygge videre på i kampen om en sterk ATT, og kanskje til og med bedre enn det avtaleutkastet som nå foreligger.

Norge skal også ha skryt for det arbeidet de har lagt ned både før og under diplomatkonferansen. Norge har blitt sett på som en av de tre mest positive statene, og de har under hele konferansen både støttet og samarbeidet tett med silvilsamfunnet. De har også vært sterkt delaktig i at det fortsatt er håp for en livsreddende Arms Trade Treaty, og de norske delegatene som var der samtidig som meg viste at de alle har en ekte og genuin interesse for et vellykket og humanitært utfall av forhandlingene.

En global regulering av konvensjonelle våpen er fortsatt innen rekkevidde, og vi må og skal fortsette å gjøre det vi kan for at en avtale som redder liv og gjør virkelig forskjell på bakken skal realiseres.

Utkast til avtaletekst!

Har 15 min til overs nå, så tenkte jeg skulle rapportere litt om det viktigste av hva som skjedde i går.

Det det som burde ha skjedd for lenge lenge siden endelig skjedd. Moritan har gitt ut et draft paper. For å være kort og konkret – det suger.

Det i teksten som refererer til preamble og principles er greit, det kan man leve med. Er referanser man gjerne kunne tenkt seg og sett, men siden dette ikke er det som til det siste skal definere om dette er en avtale som gjør noe stor forskjell eller ikke så er ikke dette så sinnsykt forferdelig. Formålet med avtalen sånn det er formulert i dette utkastet er kun å forhindre spredning av våpen inn i det illegale markedet. Arms Trade Treaty er dermed ikke en humanitær avtale med formål om  å redde liv og hjelpe fattige lands mulighet til en positiv utvikling. Sånn som ståa er nå, så er dette også reflektert i de operative delene av avtaleteksten.

Scopet (hva skal reguleres) er både svakt og ganske forvirrende. Håndvåpen (SALW) er inkludert, men resten av kategoriene listet i scopet er veldig snevre og utelukker dermed flere typer av de store konvensjonelle våpnene. Scopet inneholder referanser til ammunisjon (munitions) og deler og komponenter, men formuleringen er ganske på trynet og virker mer forvirrende enn oppklarende. Virker som at teksten åpner for at stater som vil regulere ammunisjon og deler og komponenter kan gjøre det, mens stater som ikke vil gjøre det slipper. Teksten viser også til at avtalen skal gjelde for ”international trade of conventional arms…”. At ”trade” blir brukt fremfor ordet ”transfer” gjør at avtaleteksten eksluderer overføring av våpen i form av gaver, leie eller lån av våpen. Ikke bra.

Kriteriene, det stater skal/kan ta hensyn til når de vurderer å akseptere en eksportsøkand, er til syvende og sist ikke bra nok.  Kort og godt, så gir det heller ikke denne gangen stater en forpliktelse til å avslå eksportsøkander på bakgrunn av det som blir listet opp som kriterier. Teksten inneholder referanser til menneskerettigher og internasjonal humanitær lov, korrrupsjon, utvikling, gender based violence og violence against children, folkemord, terrorisme og transnational organized crime. At det blir nevnt er vel og bra, men måten ting er formulert og strukturert på i teksten gjør som sagt at dette ikke trenger å påvirke eksportsøknader.  Ikke bra.

Final provisions viser til at det trengs 65 ratifiseringer til for at avtalen skal tre i kraft. Dette kan ta lang tid, og er derfor egentlig for mange. Norge har foreslått 30, som det er i de fleste andre internasjonale traktater. Det er kanskje ikke et realistisk forslag, men et forslag som kanskje vil redusere behovet for 65 ratifiseringer. Vi får se.

Noe som er bra, men som allerede har blitt foreslått fjernet (av USA), er at evt. endringer i avtaleteksten ved senere tidspunkt kan bli tatt gjennom 2/3 flertall om konsensus ikke kan bli oppnådd. Denne blir antageligvis fjernet, men kan virke som en ”buffer” for andre aspekter ved avtalen som skeptiske og kjipe land egentlig vil fjerne fra teksten.

Etter at draftet kom ut fikk delegasjonene noen timer til å finne ut hva de syntes om det før et formelt møte startet rundt kl. 14.00. Der tok mange av de afrikanske statene ordet og argumenterte for at ammunisjon være en del av scopet, også da uten noe som helst tulletekst som sier at man kan drite i det om man vil (gjerne da på grunn av sikkerhetshensyn).

Det kommer litt an på hvem man prater med, men det hersker stort sett ganske dårlig stemning for om dette blir fullt og helt avgjort (i alle fall med et positivt utfall) på fredag. Det snakkes om en plan B –  at dette kan tas videre til generalforsamlingen og vedtas der istedenfor nå på fredag. Det blir da i så fall muligens avgjort i oktober en gang, men det kan jeg komme tilbake til senere en gang.

Jeg kan forresten ikke twitre direkte fra møtene, verken de formelle eller uformelle. Siden vi teoretisk sett er en del av den norske delegasjonen her og bærer bevis på det rundt halsen så blir det visstnok forventet litt mer av oss enn når man ikke har en ”D” på kortet sitt. Selv om andre delagater gjerne spiller Need for Speed og Counter Strike, eller sitter på facebook og twitter og sikkert mye annet rart, så har vi fått beskjed om at det skal vi helst ikke gjøre. Prøver derfor ikke å gjøre det. Jeg prøver uansett å få med det viktigste av det som skjer og kanskje kommer til å skje når jeg skriver, så håper det funker greit.

Det er uansett ingen grunn til ikke å tro, og i alle fall ikke slutte å håpe, at en bra ATT ikke blir noe av.  Detta får vi tel!

Du du dudududududu dudududududu dududududu…!

Noen som kan gjette hvilken sang overskriften refererer til?

Siden forrige bloggingz på torsdag har det vært fullt kjør hele tiden. Det har kommet nye papirer, både fra formelle og uformelle møter. Etter at jeg hadde publisert innlegget på torsdag fortsatte møtene både i komite 1 og komite 2.

Komite 1 har hatt ansvar for å diskutere og komme frem til nye diskusjonspapirer når det gjelder preamble (innledning til avtaleteksten, ”to set the scene”), principles (viser til allerede eksisterende internasjonale lover og politiske prinsipper som underbygger avtalen), goals and objectives (hva man håper at avtalen skal oppnå) og parametre/kriterier (det som setter standard for når man ikke skal godkjenne en våpenoverførsel). Her har det siden torsdag formiddag kommer nye tekstforslag på parametre/kriterier og goals and objectives.

Torsdag morgen kom et nytt papir på parametre, men da med kriteriene flyttet over i delen om nasjonal implementasjon og at det å følge opp kriteriene da var likestilt med det å for eksempel rapportere våpenoverførsler. Ordlyden i denne teksten ga heller ingen forpliktelser ovenfor statene til å avslå eksportsøknader av hensyn til kriteriene. Dårlig tekst med andre ord. Etter en påfølgende diskusjon i et åpent møte (åpent for sivilsamfunn) hvor mange stater argumenterte for å ta delen om kriterier tilbake til parametre ble det utdelt et nytt tekstforslag rundt kl. 17.00. Dette forslaget var bedre og hadde tatt kriteriene tilbake hvor de burde være, men hadde allikevel smutthull i teksten som fortsatt muliggjorde våpenoveførsler til stater der det er fare for at våpnene brukes til å krenke menneskerettigheter, internasjonal humnatiær lov og staters kamp for en bærekraftig utvikling (utviklingskriterie ikke inkludert i det hele tatt). Dette papiret ble også diskutert, og i går (den 20. Kl. 15.00 min tid) kom en ny revidert tekst som heller ikke er så veldig tilfredsstillende. Teksten er fortsatt uklar og mangler en klar link mellom det å bryte kriteriene og om det deretter følger en forpliktelse til å avslå en eksportsøknad. Det er forventet at det vil bli en ny diskusjon om kriterier/parametre på søndag morgen, men denne gangen stengt for sivil samfunn utenfor delegasjonene (ikke oss fra Norge m.a.o.).

Når det gjelder goals and objectives (hva man ønsker at avtalen skal oppnå) har det kommet to nye papirer den siste tiden. Et papir distribuert på et formelt møte onsdag morgen, og et papir gitt ut på et uformellt møte torsdag kveld. Begge disse papirene ytrer at at formålet med avtalen er å etablere så strenge standarder som mulig for regulering av internasjonal handel av konvensjonelle våpen, som i og for seg er en selvfølge at den skal. Det de imidlertid mangler og som er det store problemet med det som hittil foreligger ang. goals og objectives er referanse til ivaretakelse av menneskerettigheter og internasjonal humanitær lov. Det betyr at det dermed ikke et humanitært formål med avtalen, men heller en avtale kun med fokus på regulering av selve handelen. Ikke bra nok!

Selv om goals and objectives ikke er et direkte operativt aspekt ved avtalen, altså det som i praksis etter en evt. ratifisering av avtalen fører til avslag på søknader om våpenoverføringer, er dette en del av avtalen som setter føringer for hvordan delen om parametre/kriterier og scope (det som skal reguleres) vil se ut. Om dette skal være en avtale uten et humanitært aspekt, så er det ikke nødvendigvis gitt at det skal være kriterier som forbyr våpenoverførsler av hensyn til for eksempel menneskerettigheter eller sosioøkonomisk utvikling eller at delen om scope omfatter det som sies å være de fattiges masseødeleggelsesvåpen – håndvapen (SALW-small arms and light weapons).

Komite 2 tar for seg scope (hvilke typer våpen++ og våpenoverføringer som skal reguleres), final provisions (hvordan avtalen skal tre i kraft, blir evaluert og hvordan man håndterer evt. problemer mellom partene i avtalen) og implementation (statenes forpliktelser under/etter ratifisering, rapportering, assistanse, etc.). Her har det siden jeg kom blitt gitt ut nye papiret på scope og implementation, og så vidt jeg vet har det bortsett fra 3. juli-papiret til formannen ikke kommet nye tekstforslag på final provisions, og da i alle fall ikke et det hersker noe som helst i nærheten av enighet om. Tekstforslag på final provisions må bla. inneholde forslag på hvor mange stater som må skrive under for at avtalen skal tre i kraft, så dette blir det nok (forhåpentligvis) mye mer om neste uke.

Scope har det kommet flere nye forslag på, og det siste kom ut på et uformelt møte i går kveld (den 20.). Dette papiret inneholdt både håndvåpen og ammunisjon, og deler og komponenter. Det er vel og bra, men mangler fortsatt en god del for at det er noe å juble høyt for. Det at dette papiret manglet en god del tekst og at språket var ganske tvetydig gjør ikke saken bedre.

Det som har skjedd hittil i dag (selv om det er lørdag) er at det har vært uformelle møter om implementasjon. Jeg var ikke der og har heller ikke sett nøye på papiret som ble gitt ut, men det skal visstnok ikke være så altfor verst.

At det nå virker som det legges litt mer innsats på å få frem et draft paper (tekstforslag for hele avtalen) som statene mer eller (heller) mindre kanskje er i nærheten av ikke så være så sinnsykt uenig om er bra, og mange av statene forsøker å få fremgang i prosessen. Norge på sin side har ingen interesse av å komme med uttalelser bare for å gjenta det de har sagt før og gjengi en posisjon alle vet at de har, de vil ha fremgang. Det finnes derimot en gjeng på 10-12 stk som har mye mer lyst til å slappe av og ikke gjøre ting så fort. Nord-Korea (DPRK) for eksempel.

I de uformelle møtene har Moritan flere ganger nevnt at stater skal være korte og presise i sine uttalelser for at ting ikke skal ta så langt tid. DPRK, de driter i det. Under gårsdagens (fredag) uformelle møte om scope begynte deres sjefsdelegat å prate om da han var liten gutt og satt på gulvet i stua og lekte med leker, dette synes han var veldig morsomt å tenke på nå fordi det etter hans mening var akkurat det samme som vi driver med her og nå – vi leker. Han rakk å lire av seg sykt mye svada om hvor flink Moritan var og hvilken farefull situasjon landet hans er i, og at han pleide å tenke på det når han helt alene rusla rundt i New Yorks gater på kveldstid. Tullpratet varte i 7-8 min og deretter kom han med hard kritikk mot det nye tekstforslaget på scope. Inspirerende figur!

Var det nok med det? Nej. Han fortsatte i dag. Han fikk ordet på det uformelle møtet om implementasjon, og jaggu:

«This morning I was running around the house.  I woke up very early, thinking about the ATT.  I was running through the forest, and I met someone who was rushing, searching for food.  And I was rushing, to get to the UN, to search for peace» – Reflektert type fra Nord-Korea

Om han føler for det pleier Moritan å gi direkte svar på det delegasjonene sier i de uformelle møtene. Det følte han for nå. “I don’t feel like running. Simply because I haven’t found a way to jog and at the same time smoke a cigar”.

Litt artig. Moritan er en luring. Han ser ut som en også. Blanding mellom Ørnulf Ørn (for de som vet hvem han er) og Mr. Burns.

Image

Luring.

Norge på sin side blir sammen med Mexico og New Zealand sett på som de statene mest positive for en så sterk avtale som overhodet mulig. Norge har kommet med gode uttalelser og i går (fredag) tok de initiativ til en felles uttalelse fra mange stater (ble 73 tilsammen) som minte formannen og andre delegasjoner på hvorfor vi er her, og at denne avtalen blir dømt ut ifra hvor sterke kriteriene og delen om scope er. Uttalelsen argumenterte for at menneskerettigheter og internasjonal humanitær lov må inkluderes i kriteriene, og at alle typer konvensjonelle våpen inkl. håndvapen, ammunisjon må reguleres av avtalen. Norge kjører på, men hvordan ting blir til uka gjenstår å se. Moritans draft paper er som sagt ventet på mandag.

Selv om det er mye å gjøre og relativt lite fritid så tror jeg at jeg overlever. Husker ikke helt hvordan været var da jeg dro hjemmefra, tror det hadde vært regn i to-tre uker. Her er det ikke så aller aller verst. Overlever.

Image

Sånn det ser ut av vinduet akkurat nå. Jeg gråter ikke.

Det uformelle møtet om implementasjon fortsetter 22.30.. God lørdag!