fornybar energi

Hva vi forsker på

Dette er en enkel sammenlikning, mellom Danmark, Norge og Sverige, som viser hvor mye penger vi brukte i 2008 på forskning på energiteknologier. Tallene er i 2008-euro. Det må sies at dette er tall som regjeringene selv har sendt inn til OECD, så det skal være temmelig korrekt. En del har likevel skjedd på to år, i Norge har regjeringen gjort en stor innsats på å øke bevilgningene til forskning generelt, og særlig fornybart. Dessverre har også forskningen på fossile energikilder også økt nesten tilsvarende, så veldig mye endring er det ikke i forholdene.

Fornybardirektivet – for ambisiøst for Norge?

Norge er i forhandlinger med EU om fornybardirektivet. Direktivet, som ble vedtatt i 2009, er en utvidelse av tidligere direktiver om å øke andelen av fornybar energi i EU, og setter et klart mål om at andelen skal opp fra (da) 8,5 prosent til 20 prosent i 2020.

Norge, som allerede har en fornybarandel på 60 prosent, og generelt har en tendens til å drøye litt med implementeringen av de forskjellige EØS-relevante direktivene, vegrer seg for å vedta dette. Hvorfor? Direktivet medfører at Norge må øke sin allerede store fornybarandel til rundt 75 prosent i 2020, en ganske markant oppgang. At det går litt tid fra et direktiv vedtas i EU og det samme direktivet implementeres i Norge er bare naturlig siden vi ikke er en del av EU. Men som en del av det europeiske økonomiske samarbeidet er vi nødt til å ta vår del av de beslutninger som blir gjort.

At Norge nå drøyer fordi vi ønsker «en forpliktelse som er fornuftig sett ut fra vårt utgangspunkt«, og ikke EUs beregning av fordeling er imidlertid svakt. En økning fra 60 til 75 prosent på ti år er ambisiøst, og det vil kreve stor innsats. Det vil medføre ikke bare utbygging av nye energikilder, men utfasing av de allerede eksisterende fossile, i tillegg til sparing og effektivisering. Men det er fullt mulig, og det er nødvendig.

Én ting er hvis EU pålegger oss direktiver som er klart imot norske interesser. Men et levelig klima er alles interesse. Det er derfor flaut for Norge at det er EU som er drivkraften og ambisjonsleverandør i den norske klimapolitikken. (Og det er på høy tid å kvitte seg med oljeavhengigheten.)

There’s only so much oil in the ground

I 1974 kom det ganske groovy bandet Tower of Power ut med en relativt raff låt på skiva Urban Renewal.

Tilfeldigvis var dette det samme året som de første faste oljeinstallasjonene var et faktum på norsk sokkel og det største oljefeltet på norsk sokkel – Statfjord – ble oppdaget. Siden da har vi vært hekta. Petroleumsproduksjonen har eksplodert, og de siste årene har nye konsesjoner blitt slengt i hytt og gevær, ettersom vekstgrafen har vært avtakende. Hva skjer om vi må leve uten petroleumsinntektene? Vi kjenner suget etter olje, og retter våre øyne mot Lofoten, Vesterålen og Senja. Bjørnøya. Svalbard. Arktis.

Er det på tide å tenke nytt? Bærekraftig er det ikke. Kult er det ikke. Langsiktig er det ikke. 30 % (og stigende) er andelen norske CO2-utslipp petroleumsanleggene står for. La bilen stå og oljepumpa gå? Hvor lenge kan vi holde på slik? Kan vi tåle å møte de som kjenner klimaendringene på kroppen med gode ord om regnskogfond og kvotehandel, for så å dra hjem for å booste oljefondet – for VÅRE kommende generasjoner?

Eller er det kanskje på tide å tenke gammelt? Tower of Power kom i alle fall  i 1974 med det som for oss burde vært gammelt nytt. Noen må i snart mane norske politikere til å opptre litt mer edruelig.

Tower Of Power – Only So Much Oil In The Ground – Remastered LP Version

There’s only so much oil on the ground
Sooner or later there won’t be much around
Tell that to your kids while you driving downtown
That there’s only so much oil on the ground

Can’t cut loose without that juice
Can’t cut loose without that juice
If we keep on like we doing things for sure
Will not be cool – It’s a fact
We just ai’t got suffiecient fuel

There’s only so much oil in the ground
Sooner or later there won’t be none around
Alternate sources of power must be found
Cause there’s only so much oil in the ground

There’s only so much oil in the earth
It’s a fact of life – for what it’s worth
Something every little boy and girl should know since birth
That there’s only so much oil in the ground

There’s no excuse for our abuse
No excuse for our abuse
We just assume that we will not
Exceed the oil supply
But soon enough the world will watch the wells run dry.

What’s in it for you, Jonas?

I dag holdt Jonas Gahr Støre Norges innlegg i plenumssesjonen i WTO. Talen var bra, den, ikke mye å utsette der. Samtidig var det mye han ikke sa noe om også. Og alle de fine ordene, har Norge tenkt til å følge dem opp? What’s in it for you, Jonas?

Jeg skal være skikkelig  upedagogisk, og starte med det som ikke var bra først. Norge hang seg på bølgen og understrekte at Doha-runden (utviklingsrunden) må avsluttes innen 2010. Han nevnte imidlertid at en god avtale må være i tråd med rundens opprinnelige mandat (altså utvikling), men når forhandlingene har gått i så fullstendig feil retning som de har siden starten i 2001, hvordan skal man kunne rette det opp på et år? Hva har hovedprioritet? Å lande runden i løpet av et år eller at en endelig avtale faktisk skal bidra til utvikling?

Så til det positive. Støre påpekte at en rekke nye perspektiver, som ikke ligger på bordet i dag, må tas med i forhandlingene. Toll- og kvotefrihet for de minst utviklede landene (MUL), patentavtalen (TRIPS) må stå i samsvar med FNs konvensjon om biologisk mangfold, vi må sikre teknologioverføring osv. Jeg er veldig glad for at dette ble nevnt i talen. TRIPS, som jeg skrev i går, vil kunne hindre den nødvendige klimateknologioverføringen. Her må det skapes insentiver som sikrer teknologioverføring for at vi skal kunne takle klimakrisen. I mai 2008 spurte Changemaker Støre om nettopp dette. Da svarte han at han allerede hadde sendt et brev til WTO-direktør Pascal Lamy og spurt om dette. Lamy svarte da at Norge reiste en viktig problemstilling og oppfordret Norge til å ta initiativ i denne saken. Nå har Norge nevnt det i plenum. Vil Norge følge opp? What’s in it for you, Jonas?

Videre sa Støre i talen sin at for å lande utviklingsrunden må landene være villige til å gå med på kompromiss. Senere i talen sa han at Norge vil ha problemer med sensitive produkter. Han sa ingenting om Norges interesser på fisk i NAMA (industrivareavtalen) for eksempel. Eller Norges interesser i handel med energitjenester. Her har Norge offensive interesser som ikke er verken utvikling- eller miljøvennlige. Betyr dette at Norge er villige til å gi opp disse kravene for å komme frem til en utviklingsvennlig avtale? Eller er Norge bare konfliktskye?

What’s in it for you, Jonas?

Klimaproteksjonisme

Jeg er på plass i Geneve for å følge med på ministermøtet i WTO. Her ønsker jeg å lære mer om sammenhengen mellom klimaforhandlingene og WTO-forhandlingene. Klimakonvensjonen (UNFCCC) bygger på det ekstremt viktige prinspippet om felles med differensiert ansvar. Alle land har et ansvar for å redusere global oppvarming, men de rike landene som har sluppet ut mest og som har økonomisk kapasitet skal ta den største delen av ansvaret. Dette prinsippet trues nå av to forhold: skattlegging av karbon og subsidering av klimavennlig teknologi. Klimaproteksjonisme truer utviklingslandenes mulighet for handel og utvikling.

På handel med en del varer har mange utviklingsland offensive interesser. Høye tollmurer og subsidiering av varer blir deregulert i WTO, mot en friere handel. Dette er også utviklingslandenes interesser fordi man ønsker økt markedsadgang. Det har i alle år vært store diskusjoner om proteksjonisme, beskyttelse av egne markeder, i WTO. I forbindelse med klimaforhandlingene dukker det nå opp en ny type proteksjonisme. Skatt på importvarer etter hvor stort «karbonfotspor» de etterlater, såkalt karbonskatt, gjør at prisen på karbonintensive varer stiger, og mer miljøvennlige varer blir favorisert. I tillegg kommer muligheten til å subsidiere miljøvennlig produksjon. Karbonskatt og subsidiering av miljøvennlig produksjon har vært et krav fra industrien i de rike landene for at ikke omleggingen av industrien mot mer miljøvennlig produksjon skal koste for mye og dermed føre til konkurransefortrinn for mer  forurensende produksjon. I et klimaperspektiv høres jo dette bra ut.

Men, i følge klimakonvensjonen skal ikke utviklingslandene få like store byrder i kampen mot global oppvarming som de rike landene. Når markedet får muligheten til å favorisere miljøvennlige varer fremfor mer forurensende varer, tvinger dette utviklingslandene til å måtte produsere miljøvennlig for å kunne ha det samme konkurransefortrinnet som de rike landene har. Utviklingslandene har ofte ikke samme mulighet til å benytte seg av denne teknologien, gjerne fordi den er patentert i rike land. For at utviklingslandene skal kunne henge med på nye markedskrav må de altså betale en hel del likevel. Slik blir byrden skjøvet fra rike land og over på utviklingslandene. Rike land kan også bruke klimaargumenter som unnskyldning for proteksjonisme.

Dette bekymrer mange utviklingsland og NGO’er her i Geneve. Hvordan kan vi løse dette? Det er helt klart at vi må legge om produksjon av varer til å bli mer miljøvennlig. Men vi må også sikre fattige menneskers rett til utvikling. Skaper vi barrierer for handel for utviklingslandene, kan det ha katastrofale følger for utviklingslandene.

Ett er sikkert: teknologioverføring er helt nødvendig. De rike landene har majoriteten av patenter på miljøvennlig teknologi. Patenter øker prisen på varer. En unntaksklausul for overføring av miljøvennlig teknologi lik den for medisiner må på plass. Det er helt nødvendig for at vi skal få en effektiv klimaavtale som samtidig sikrer fattige menneskers rett til utvikling.

Se også South Center’s bulletin

 

Mad in Norway: viktig kunst for viktig valgkamp!

Det er valgkamp, og noen saker er rett og slett mye viktigere å formidle enn andre. Det handler om hvilke saker, og derav hvilke partier, som vinner folks stemmeseddel. Klima og våpeneksport er definitivt to viktige saker for årets valgkamp. Hvordan formidler vi dette? Changemaker skriver leserinnlegglokalt og nasjonalt, har aksjoner, stiller spørsmål til politikere og blogger på nettet. Wonderbra åpner utstillingen «Mad in Norway»  i Schweigaardsgate 88  20. august.

Wonderbra lager streetart som blant annet tar opp typisk norske temaer som oljeproduksjon og våpeneksport. La deg underholde, provosere og engasjere!

mad

(mer…)