Klimakonvensjonen

Klimaproteksjonisme

Jeg er på plass i Geneve for å følge med på ministermøtet i WTO. Her ønsker jeg å lære mer om sammenhengen mellom klimaforhandlingene og WTO-forhandlingene. Klimakonvensjonen (UNFCCC) bygger på det ekstremt viktige prinspippet om felles med differensiert ansvar. Alle land har et ansvar for å redusere global oppvarming, men de rike landene som har sluppet ut mest og som har økonomisk kapasitet skal ta den største delen av ansvaret. Dette prinsippet trues nå av to forhold: skattlegging av karbon og subsidering av klimavennlig teknologi. Klimaproteksjonisme truer utviklingslandenes mulighet for handel og utvikling.

På handel med en del varer har mange utviklingsland offensive interesser. Høye tollmurer og subsidiering av varer blir deregulert i WTO, mot en friere handel. Dette er også utviklingslandenes interesser fordi man ønsker økt markedsadgang. Det har i alle år vært store diskusjoner om proteksjonisme, beskyttelse av egne markeder, i WTO. I forbindelse med klimaforhandlingene dukker det nå opp en ny type proteksjonisme. Skatt på importvarer etter hvor stort «karbonfotspor» de etterlater, såkalt karbonskatt, gjør at prisen på karbonintensive varer stiger, og mer miljøvennlige varer blir favorisert. I tillegg kommer muligheten til å subsidiere miljøvennlig produksjon. Karbonskatt og subsidiering av miljøvennlig produksjon har vært et krav fra industrien i de rike landene for at ikke omleggingen av industrien mot mer miljøvennlig produksjon skal koste for mye og dermed føre til konkurransefortrinn for mer  forurensende produksjon. I et klimaperspektiv høres jo dette bra ut.

Men, i følge klimakonvensjonen skal ikke utviklingslandene få like store byrder i kampen mot global oppvarming som de rike landene. Når markedet får muligheten til å favorisere miljøvennlige varer fremfor mer forurensende varer, tvinger dette utviklingslandene til å måtte produsere miljøvennlig for å kunne ha det samme konkurransefortrinnet som de rike landene har. Utviklingslandene har ofte ikke samme mulighet til å benytte seg av denne teknologien, gjerne fordi den er patentert i rike land. For at utviklingslandene skal kunne henge med på nye markedskrav må de altså betale en hel del likevel. Slik blir byrden skjøvet fra rike land og over på utviklingslandene. Rike land kan også bruke klimaargumenter som unnskyldning for proteksjonisme.

Dette bekymrer mange utviklingsland og NGO’er her i Geneve. Hvordan kan vi løse dette? Det er helt klart at vi må legge om produksjon av varer til å bli mer miljøvennlig. Men vi må også sikre fattige menneskers rett til utvikling. Skaper vi barrierer for handel for utviklingslandene, kan det ha katastrofale følger for utviklingslandene.

Ett er sikkert: teknologioverføring er helt nødvendig. De rike landene har majoriteten av patenter på miljøvennlig teknologi. Patenter øker prisen på varer. En unntaksklausul for overføring av miljøvennlig teknologi lik den for medisiner må på plass. Det er helt nødvendig for at vi skal få en effektiv klimaavtale som samtidig sikrer fattige menneskers rett til utvikling.

Se også South Center’s bulletin

 

På tomgang?

Det seiast det finst eit hav av muligheiter. Men kva skjer når ingen vil vere den første til å gå ombord i båten?

Forhandlingssalen i BonnVerda vender igjen auge sine mot Bonn. Den tyske byen skal den komande veka huse byråkratar og representantar frå næringslivet og utviklings- og miljøorganisasjonar. Vegen går vidare mot klimatoppmøtet i København. Om berre 119 dagar går startsskotet for tidenes viktigaste møte i FN-regi. Og det er enno mykje som skal førebuast!

Tilbake til utgangspunktet. Båten. Det er feil at ingen vågar seg opp i den. At ingen vågar ta første steget. I juni vart det forrige klimamøtet arrangert i Bonn. Eit møte som vart avslutta med innlegg frå Bangladesh, Bolivia og Costa Rica. Desse innlegga bar preg av at fleire utviklingsland ikkje er fornøgde med kva dei industrialiserte landa legg på bordet av forslag og planar for utsleppskutt. Costa Rica, eit land som merkar konsekvensane av klimaendringane hardt på kroppen, sa at dei innan 2020 skal vere klimanøytrale. Berre ein månad etter la Tuvalu fram planar for å oppnå det same.  Når få rike land viser vilje til drastisk handling, må vi gjere grepa sjølv. Denne desperate mentaliteten finn ein no hos fleire land i Sør. I mine auge er det feil at utviklingsland skal ta så store kutt når ansvaret for klimaendringane og den økonomiske kapasiteten til å løyse dei ligg hos dei rike landa. Det er feil at land som allerie slit med ei fattigdomskrise også skal betale kostnadnane av urettferdige klimaendringar.

(mer…)

Den biologiske klokka

Snart er klokka 12..Klokka tikkar. Den tikkar ikkje raskare enn ellers, men visaren har aldri vore så nært tolv klokkeslag. Det hastar!

Det hastar med å stoppe den globale  oppvarminga. I år kjem 300 000 verdsborgarar til å dø som følge av klimaendringar. Og om noko ikkje vert gjort, kjem tala til å auke. Utsleppa skjer i Nord, og konsekvensane råkar Sør. Klimaendringane råkar land som allereie slit hardt med å takle ei stadig meir kompleks fattigdomskrise. Ei fattigdomskrise som i likskap med klimakrisa er urettferdig.

Likevel er det utviklingslanda som spelar den mest progressive rolla på forhandligsvegen fram mot klimatoppmøtet i København, no i desember. Det er desse landa som merkar at klokka tikkar. At det hastar! Sør-Afrika og Filippinene har lagt fram omfattande krav til utsleppskutt for rike land. Når dei rike landa under forhandlingane nølar, er det imidlertid dei fattige landa som også har presentert dei mest omfattande planane for utsleppskutt.

(mer…)

Har dere glemt hva dere lovet?

Har verdens ledere glemt at de engang lovet å ta vare på verden? Meldingene fra de rike landene om hvor mye hvert enkelt land er villig til å kutte fram mot 2020 er uforenelige med visjonene de selv, sammen med resten av verdens land, en gang ble enige om. De er også uforenelige med de fleste rettferdighetsprinsipper og tanker om rett og galt.

Det første prinsippet i klimakonvensjonen (UNFCCC) som ble satt i kraft i 1994 etter at 192 land, deriblant utslippskjempene USA, Kina, Australia og Japan, hadde ratifisert den, lyder slik:

«Partene bør bevare klimasystemet til fordel for nålevende og kommende generasjoner, på basis av rettferdighet og i overensstemmelse med deres felles, men differensierte ansvar og deres respektive evner og muligheter. Følgelig bør de rike landene lede an i bekjempelsen av klimaforandringer og de uønskede effektene disse skaper.» (Art. 3, pkt. 1, min oversettelse)

Samtidig som den allmenne forståelsen av klimaforandringenes omfang og intensitet har økt, underbygget av FNs klimapanels (IPCC) inngående rapporter som blir levert med noen års mellomrom (sist i 2007), har, stikk i strid med alle anbefalinger – utslippene av klimagasser økt. I Kyoto-protokollen ble svært moderate mål for utslipp satt, og det er i all hovedsak de landene som hadde mye, svært ineffektiv og forurensende industri i 1990, og som har effektivisert denne eller mistet den som har oppnådd målene (bildet på høyre side).

(mer…)