COP15

Skuffelsen og veien videre

Lånt av Mads Nissen/EPA

DET GÅR IKKE AN å legge skjul på skuffelsen. Ikke at det er noen grunn til å legge skul på den. Jeg burde vært sint, men jeg vet ikke hvem jeg skal være sint på. Derfor blir det bare skuffelse igjen. Siden forventningene til resultatet av møtet har gått gradvis nedover ble det ikke noe voldsomt og brått sjokk. Mer en skuffelse i form av apati, og følelse av avmakt.

VI HÅPET PÅ en juridisk bindende avtale, som ville ta klimaproblemet på alvor; som ville være rettferdig og tilstrekkelig – og kanskje til og med ambisiøs. Dette var ambisjonene fra Bali for to år siden. Men selv om håpet har vært der hos mange hele veien, har forventningene falt ettersom månedene har gått, forhandlingene har beveget seg sakte og partenes posisjoner nærmest har stått stille. Selv ikke Obama klarte å snu USA helt rundt i tide.

Da COP15 startet var derfor det hotteste tipset at man ville få til en slags politisk avtale, med et mandat om videre forhandlinger fram til et gitt tidspunkt i første halvdel av 2010 – eller så raskt som mulig, hvor man da ville kunne omsette de politiske løftene til en juridisk bindende avtale. At avtalen ville bli så dårlig som den har blitt, tror jeg nesten ikke noen hadde gjettet.

KØBENHAVN-AVTALEN mangler det meste (en forenklet oversettelse finnes her). I realiteten er det eneste man sitter igjen med $10 mrd årlig til klimatilpassing og utslippsbegrensende tiltak i utviklingsland fram til 2012, i tillegg til vage løfter om langsiktig finansiering og et ønske om å holde seg innenfor to-gradersmålet. Avtalen inneholder tolv punkter  og to tillegg: Ett hvor industriland lister opp sine reduksjonsmål (innen januar 2010); og ett hvor utviklingsland lister sine reduksjonstiltak, som de kan få finansiert gjennom et nytt fond. Dette er likevel ikke en noe nytt. I følge Kyoto-avtalen har industriland allerede utslippsmål, og disse landene skal finansiere tiltak i utviklingsland. Siden det ikke finnes noe overordnet mål for utslippsreduksjoner, har avtalen en bottom-up-tilnærming hvor de samlede utslippsreduksjonene som gjøres avhenger av hva hvert enkelt land frivillig og uavhengig binder seg til.

Lånt av Susan Walsh/AP

AT DETTE ER ET ARRANGEMENT laget av en liten gruppe land, på et lite rom, utenfor det man kan kalle demokratiske rammer, er også kritikkverdig. Det førte blant annet til at representanten for Tuvalu kom med denne sammenlikningen:

«Det ser ut som vi er blitt tilbudt 30 sølvpenger for å forråde vårt folk og vår framtid.»

…og representanten for Sudan (og talsperson for G77) som kom med denne, en del verre, sammenlikningen (som naturlig nok fikk veldig sterke reaksjoner tilbake):

«Dette er som å be Afrika signere en selvmordspakt, en [incineration pact] for å bevare den økonomiske avhengigheten av noen få land. Det er en løsning basert på verdier som førte seks millioner mennesker i Europa inn i forbrenningsovner.»

DET FINNES LIKEVEL noen viktige, positive ting ved avtalen. For det første er USA med. For det andre er Kyoto bevart, inntil videre. For det tredje vil det være lettere å ha oversikt over hvilke utslippsreduserende handlinger landene gjør. At man har klart å få i stand en tilsynelatende enighet mellom de viktigste landene: USA, Kina, India, Brasil, EU – er vel en bragd i seg selv, og et steg på veien, i følge Stoltenberg og Obama. Men at det er en enighet om det absolutte minimum er ikke til å komme bort ifra.

Avisoppslag etter klimamarsjen 12. des.

HVOR LENGE denne prosessen kommer til å vare nå er usikkert. Det er gitt et grønt signal til videre forhandlinger fram til COP16 i Mexico, men København-avtalen sier ingenting om når en avtale skal være ferdigstilt. En ting er ihvertfall sikkert: Vi har enda en jobb å gjøre. Det er vanskelig å holde fokuset i samfunnet oppe på ett område lenge av gangen, og det vil kreve mye å fortsette å ha klimaforhandlingene som en førsteside-sak fremover. Det verste som kan skje nå er at den enorme mobiliseringen som har vært i forkant av København ebber ut i ingenting.

Men selv om mobiliseringen har vært historisk, og man – historisk sett – vil få en nedtur etter klimakset, er det ingenting som tilsier at man kan ta engasjementet enda et hakk videre. Tvert imot – klimaendringene kommer ikke til å gå bort av seg selv, og alle har en interesse av å unngå de verste utfallene. Og selv om avtalen er dårlig, er den en start mer enn det er en slutt, noe som betyr at vi har store påvirkningsmuligheter i året som kommer. Som Karoline sa det tidligere i dag:

Det er nå vi ikke gir opp.

Advertisements

Tiden løper ut

I KVELD SKAL etter planen to avsluttende møter holdes, hvor vedtak kan fattes. I realiteten er vi omtrent like langt unna en avtale nå som for to år siden (eller kanskje det er mer rettferdig å si fra da Obama tok over), noe som jeg synes er underlig. Riktignok er man kommet et godt stykke på vei for å vite hvordan forskjellige områder av avtalene skal se ut og fungere, men dette er først og fremst på detaljnivå. Når det kommer til de virkelig store spørsmålene: tall for utslippskutt, penger til finansiering, juridisk form – er posisjonene mer eller mindre de samme.

AKKURAT NÅ sitter de viktigste lederne antakelig på et lite rom og forhandler. Kanskje de løser det med håndbak, knyttede never eller sverdfekting, jeg vet ikke. Situasjonen virker, ut ifra uttalelsene som kom i plenum tidligere i dag, likevel låst, hvor Kina og USA står i den innerste ringen. USA krever at alle land – især Kina – gjør sine reduserende utslippstiltak åpent for internasjonalt innsyn. Kina på sin side sier at de vil registrere slike tiltak i et nasjonalt system, men har gitt uttrykk for at de er åpne for internasjonalt samarbeid på området, hva enn som ligger i det. Uansett må noen gi etter, hvis dette skal gå i orden.

DEN FATTIGE DELEN AV VERDEN sitter i bakgrunnen og roper på en videreføring av Kyoto. India har nettopp framholdt sin posisjon om lik rett til bruk av atmosfæren, og det gjelder egentlig for alle landene som ikke er i annex I-gruppen (rike land) at de har et mindre historisk ansvar, mindre økonomisk kapasitet, og langt mindre utslipp i dag pr. innbygger. Om de blir hørt med sine rop er usikkert, men det som er sikkert er at det ikke vil komme noen avklaring på Kyoto før alt annet er avklart.

DET VIRKER SOM det viktigste for lederne er å beholde ansiktet overfor hverandre, mens det de egentlig burde fokusere er å beholde ansiktet overfor resten av oss!

Fattige land kuttar meir enn rike!!

Naturvernforbundet oppsummerar det ganske godt på sine sider. Vil her likevel gjenngi nokre punkt og kome med kommentarar. Dette er såpass alvorleg!

Greia er at det har lekka ut ein intern-rapport som seier at fattige land i sum ligg an til å ta på seg større utsleppsforpliktingar enn rike land. Dette bryt fundamentalt med prinsippet om felles men ulikt ansvar, som ligg til grunn i forhandlingane. Det impliserar at land skal bidra utfrå historisk ansvar og økonomisk kapasitet. Tala dokumentet går innpå undergrev desse prinsippa. Det vert då feil under forhandlingane å rette auga mot utviklinglands posisjonar og ikkje tørre utfordre rike land til å ta ambasiøse steg framover. Slik det ser ut no, sikrar ein ikkje fattige lands rett til utvikling.

I tillegg undergrev ambisjonsnivået hos rike land, også Noreg, målsetjinga i Klimakonvensjonen om å unngå farleg menneskeskapt påverknad av klimasystemet. Dette fordi forpliktingane som ligg på bordet tilsvarar ei global oppvarming på 3 grader. Oppvarminga i forhold til før-industrielt nivå må begrensast til 1,5 grader for å sikre fleire u-lands vidare eksistens.

Erik Solheim snakkar varmt om ordet kompromiss om dagen. Ein kan under forhanlingane ikkje inngå kompromiss med naturen. Fattiges muligheit til overlevelse er ikkje forhandlbart!

Dokumentet kan lesast her.

____

Eg tek kritikk på få blogginnlegg dei siste dagane frå mi side. Har brukt den energien som er igjen etter to veker i København mot fohandlingsprosessen og media.

Følg meg også på twitter: frikk_nesje

Onsdag

Ida er tatt inn i varmen i den norske forhandlingsdelegasjonen de siste dagene av konferansen. Statslederne er igang med offisielle oppfordringer og drittslenginger – Changemaker, NU og Spire har skrevet tale til Stoltenberg. Demonstrasjonene fortsetter på begge sider av gjerdene. Og forhandlingene går i revers!

Det første først. Forhandlingene går ikke fremover, de går bakover – ihvertfall på mange av de mest sentrale områdene. I følge EU er det USA og Kina som må bære ansvaret for dette, noe de ga tydelig uttrykk for tidligere i dag. «En slik situasjon er vanlig», kommer det fra mange hold, særlig av de som har vært på en del av slike konferanser før. Det begynner likevel å bli svært lite tid igjen, skal det bli et resultat i København.

Tale til Stoltenberg
Toppnivå-delen av forhandlingene er igang, og dermed også rekker med taler som foregår i plenumsmøter. Disse møtene er mye preget av repetering av de offisielle posisjonene til landene, men det kommer også oppfordringer, beskyldninger eller kunngjøringer av nye posisjoner eller tilbud. Disse møtene er åpne for alle, også for deg, hvis du klikker det inn på «webcast» her!

Lånt av nho.noChangemaker har derfor, sammen med NU og Spire, skrevet en tale til Stoltenberg, som skal holde sitt innlegg i morgen rundt seks-tiden (følg med!). Denne ble overlevert delegasjonen v/Solheim i dag, og inneholder punkter som statsministeren bør nevne. Blant dem 40% kutt fra den rike verden innen 2020 – inkludert Norge, og penger til tiltak og tilpasning i utviklingsland på kort og lang sikt.

En fot innenfor
Ida er tatt inn i den norske forhandlingsdelegasjonen sammen med lederne av de største organisasjonene som er tilstede her, og vi beholder altså (i tillegg til en fot) øye, øre og arm inne på Bella Center. Det er viktig, og veldig bra gjort av Norge, for fra og med i morgen blir praktisk talt alle NGOer ekskludert fra området, mens det ikke finnes begrensninger på de offisielle forhandlingsdelegasjonene.

Demonstrasjoner innenfor og utenfor
Inne på senteret har rundt 40 personer satt seg ned, og nekter å røre seg før en rettferdig, ambisiøs og bindende avtale er på plass. På utsiden har Flere tusen mennesker prøvd å ta seg inn på området. Det ryktes om overdreven voldsbruk fra politiet.

Til slutt må jeg unnskylde mangel på kreativitet på postene i det siste. Begynner å bli litt sliten.

Status tirsdag formiddag

Kl. 1500: Nå skjer det mye, både innenfor og utenfor Bella-senteret. Ministerne kommer og toppnivådelen begynner, NGOer blir ekskludert, og forhandlingene står fastlåst.

Forhandlingene

I kveld klokken fem skal høynivå-delen starte, selv om ministermøter har vært arrangert og pågående noen dager nå. Dette er ventet at skal gi moment til forhandlingene, som til nå ikke har beveget seg mye. Det er gitt en uoffisiell frist på 48 timer for å få et ferdig forhandlingsutgangspunkt på bordet, med alternativer som statslederne kan velge mellom på fredag.

Høynivå-delen deles inn i fem grupper og Erik Solheim skal, som én av to ministere, lede forhandlingene på handel, skips- og luftfart. Det er vanskelig å oppdatere seg på ryktene om krav og tilbud. Det virker nå som at det er EU-kommisjonen som holder igjen på EUs posisjon, mens medlemslandene er mer ambisiøse. Dette gjelder bl.a. Kyoto-protokollen, langsiktig finansiering og utslippsforpliktelser. Japan har lagt penger i potten på kortsiktig finansiering, som nærmer seg det magiske målet (?) på $10 mrd. hvert år. Diskusjonene om Kyoto-protokollen forøvrig og den avtalefestede andre forpliktelsesperioden står enda fast. Det som også kan skje nå er at forhandlingene går over i et mer bilateralt preg – hvor utviklingsland presses til å endre sine posisjoner gjennom «bestikkelser», og forhandlingskoalisjonene brytes opp. Ting kan potensielt komme veldig raskt nå, og vi skal prøve å videreformidle like raskt.

Legg press på @jensstoltenberg på twitter: krev norske finansieringspenger og Kyoto-protokollens videreføring!

Utenfor

Vi har gitt opp Bella-senteret foreløpig, og sitter nå sammenpresset på Klimaforum09, en alternativ klimakonferanse med litt mer radikalt preg. Masse gode foredrag og seminarer – og internett! NGOer er som nevnt tidligere presset ut av den offisielle konferansen,  på bekostning av støtte til utviklingsland og gjennomsiktighet i forhandlingene. Generelt er det litt kaotisk her, både inne på området og utenfor. Ida ankom også nettopp, og vi er nå fire stykker her nede. Igjen – bruk kanalene dere har, skriv leserinnlegg til aviser, snakk med folk, ordførere, ministere, bedriftsledere; bruk twitter og facebook og si ifrao m at vi er nødt til å få en god og rettferdig avtale!

Norge må ikke gi opp Kyoto

Motsetningene mellom fattige og rike land er store i forhandlingene, og topper seg på området om Kyoto-protokollen. Norge må være en pådriver – i det lengste – for å beholde og videreføre Kyoto-protokollen, selv om andre rike land jobber mot.

De fleste som har vær innom en nettavis de siste timene har kanskje fått med seg at forhandlingene stoppet på et tidspunkt, og at de nå er igang igjen. Kort sagt reagerer mange utviklingsland på mange rike lands avvising av Kyoto-protokollen som et alternativ etter 2012, og forhandlingene har tidligere vært stoppet flere ganger i det såkalte Kyoto-sporet på grunn av de store motsetningene i synene på denne avtalen.

Norges posisjon har vært litt uklar, og åpen for de fleste løsninger. Selv om vi trenger én inkluderende avtale for alle land på lengre sikt, i tillegg til en ordning på kortere sikt for å få med USA, er det mange grunner til å beholde Kyoto-protokollen:

  • Avtalen baserer seg på en klart ulik ansvarsfordeling mellom rike og ikke-rike
  • Avtalen tok fire år å ferdigforhandle – etter den var vedtatt! Vi har ikke tid til å vente på noe liknende for en ny avtale
  • Avtalens mandat er klart – den skal fornyes!
  • Én avtale for alle land vil på dette tidspunktet mest sannsynlig ikke være ambisiøs nok, eventuelt ikke like bindende

Kyoto-protokollen har mange mangler, og har ikke vært en suksess til nå. Uheldigvis er den den eneste brukbare løsningen vi har i dag, og før det finnes gode alternativer er Norge nødt til å snakke opp for dens eksistens – og ikke la seg føre med strømmen, slik vi gjør nå.

Mindre gjennomsiktighet i København?

Etter at både ikke-statlige organsisasjoner og presse – som sammen med FN-representanter og delegasjoner fra 194 land teller over 35 000 påmeldte – har fått beskjed om at mandag er den siste dagen før betydelige reduksjoner i antallet som får lov til å komme inn på Bella Center. Og det er ikke lite heller. Uten annet enn noen dagers forvarsel har sekretariatet (til klimakonvensjonen) gitt beskjed om at kun et sted mellom 1/3 og 1/4 av NGO-representantene får delta i morgen, med videre reduksjoner i dagene fremover. Samtidig ryktes det om bevegelsesrestriksjoner for pressen.

Dette er dårlig nytt for gjennomsiktigheten i prosessen, da det sivile samfunns deltakelse er viktig for at resten av verden får innsyn i, og tydelige tolkninger av, forhandlingene. Ekstra ille er det for utviklingslandene, som fra før har gitt uttrykk for at forhandlingene ikke har vært inkluderende nok, og at de i mange sammenhenger blir latt utenfor når de «store spillerne» diskuterer på bakrommet. Mindre NGO-er her på senteret er også mindre direkte støtte til utviklingslandene, siden det er disse landene som er de mest ambisiøse – og som derfor ofte vinner støtte hos det sivile samfunn. Trolig er det også ungdomsrepresentantene som blir hardest rammet (deriblant Changemakers representanter).

Uansett er det åpenbart at de danske arrangørene har problemer med å håndtere mengden som har fått akkreditering,  og problemene her nede har dessverre også ført til at Camilla, tredje medlem i Changemakers delegasjon, måtte stå over 4 timer i kø utenfor senteret – uten å komme inn. Den flere hundre meter lange køen beveget seg praktisk talt ikke fremover. Det ryktes (igjen) også om at mange pressefolk har også måttet snu i døra (eller køen).