FN

Er et forbud mulig?

Er et forbud mulig?

 

PrepCom går mot sluttes i New York og sammen med den norske delegasjonen av ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) setter jeg kursen mot Norge. Alle statene som har ratifisert Ikkespredningsavtalen skal i prinsippet jobbe for en verden fri for atomvåpen, men hvorfor har vi over 40 år etter at avtalen trådte i kraft, fortsatt omkring 17000 atomvåpen? Svarene er mange og kompliserte, men det er nettopp for å få fortgang i prosessen Changemaker ønsker et forbud mot atomvåpen.

 

Atomvåpenstatene drar i bremsen

En atomvåpendetonasjon vil føre til enorme humanitære lidelser, men for noen stater er likevel et forbud mot masseødeleggelsesvåpenet kontroversielt. Atomvåpenstatene og deres nærmeste allierte hevder at et forbud ikke er neste steg for å gjøre verden atomvåpenfri. De mener nedrustningsprosessen må foregå steg for steg. Det er det i bunn og grunn få som er uenige i, problemet er bare at atomvåpenstatens steg er svært små og mangler tidsfrister. Store deler av det sivile samfunn mener derfor at forbud bør være neste steg, og at dette vil forenkle utviklingen av avtaler som leder til en verden fri for atomvåpen.

 ICAN-logo-lg

Flere av atomvåpenstatene mener en ny prosess parallelt med Ikkespredningsavtalen underminerer avtalen og kan føre til kollaps i allerede implementerte nedrustningsmekanismer. Dette virker for de fleste sivilsamfunnsorganisasjoner og for stater som er positive til et forbud som en dårlig unnskyldning. Et forbud er nettopp ment for å styrke Ikkespredningsavtalens faktiske mål. Det skal nevnes at fire av dagens atomvåpenstater ikke deltar i Ikkespredningsavtalen og at det derfor er helt essensielt å skape mekanismer som bidrar til nedrustning også hos disse statene. Prosesser parallelt til Ikkespredningsavtalen kan bidra til dette. Et forbud mot atomvåpen vil også kunne bryte ned skillet mellom dagens fem anerkjente atomvåpenstater i Ikkespredningsavtalen og de andre statene som oppbevarer disse statenes atomvåpen.

 

Changemaker er glad i åpenhet, atomvåpenstatene er det ikke. Ufullstendig rapportering og lite åpenhet er blant de største hindrene for framgang i nedrustningsarbeidet. Det er umulig å følge opp det faktiske nedrustningsarbeidet dersom det er hemmelig.

lås-åpenhet

Våpenforbud uten atomvåpenstatene

En avtale om forbud der atomvåpenstatene ikke deltar er meningsløs mener flere aktører i atomvåpendebatten. Et slikt argument tar ikke hensyn til den normen et forbud kan skape eller at et forbud også vil innebære alt som forenkler atomvåpenproduksjon, lagring og utplassering. Selv atomvåpensstatene opererer ikke alene. Ikke minst er det viktig for enhver forbudsprosess at den skal vær åpen for alle, men ikke mulig å blokkere for enkeltland. Dersom man anser dette for en fruktbar tilnærming, kan man ikke åpne for at atomvåpenstatene skal sitte med vetorett på hvordan verdenssamfunnet skal forholde seg til masseødeleggelsesvåpenet.

 

NATOmvåpen

Noen NATO-land gjemmer seg bak NATO-alliansen og hevder at denne hindrer dem i å ta gå inn for et forbud. Ingen av NATOs bindende dokumenter nevner atomvåpen og det er medlemslandene selv som skaper et større, eller mindre, politisk rom for forbud. Det er likevel ikke til å gjemme under en stol at NATO er en viktig aktør i verdens atomvåpendebatt. Derimot er det uakseptabelt at medlemsland bruker NATO som unnskyldning for å selv ikke ta standpunkt.

 100415a-HQ28-007 NATO Headquarters Brussels.

Norges rolle

Det er fortsatt ikke flertall av stater som er klare for å gå inn i en prosess der forbud er målet, men den endrede diskursen der flere og flere nevner de humanitære konsekvensene, kan tolkes som et steg i riktig retning. Brasil, Irland og Østerriker er blant de fremste forkjemperne og har alle vært klare i sin tale under konferansen. Norge har dessverre gått fra å ta initiativ til Oslo-konferansen, der humanitære konsekvenser av atomvåpen ble belyst, til å være vag i uttalelsen både i oppfølgingskonferansen i Mexico i år og i FN de siste ukene. Det er nå viktig at Norge viser at de mente alvor med å sette de humanitære konsekvensene i sentrum og tar en aktiv rolle i Wien i desember der de humanitære konsekvensene igjen skal settes på dagsorden. Børge Brende får muligheten til å si hva han mener om saken allerede 5. juni. Da må han svare på Marit Nybakks spørsmål: «Med et klart mål om en verden fri for atomvåpen; hvordan vil utenriksministeren arbeide videre med det humanitære sporet fram mot Tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen i 2015?»

Les om de humanitære konsekvenser ved en atomvåpendetonasjon her

Veien videre

Når jeg setter meg på flyet er det med et sluttdokument med få lyspunkt mellom hendene. De humanitære konsekvensene fikk liten plass i dokumentet og atomvåpenstatenes ’steg-for-steg’-prosess videreføres. Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen finner sted i 2015. Jeg krysser fingrene for at atomvåpenstatene tvinges til en mer åpen rapportering og at Norge tar en aktiv rolle for det humanitære fokuset i atomvåpendebatten slik at et forbud kan bli mulig.

Børge Brende må nå vise at han bryr seg om jordkloden

Børge Brende må nå vise at han bryr seg om jordkloden

Reklamer

Live og Astrids alternative klimatime før COP19

COP 19 i Warszawa sparkes igang 11. november, og varer til 22. nov. Ingrid Verne, Live Kvelland og jeg (Astrid) drar ned til Warszawa for å følge forhandlingene. Vi har laget en kort presentasjon av de viktigste sakene som vil bli diskutert under klimatoppmøtet.

(#mikrofon-på-knapp-fail…)

FNs generalsektretær Ban Ki-moon, med klar oppfording til dagens unge – gjør et klimvalg!

I Bonn var Ingrid Verne og jeg med på et videomøte mellom FNs generalsekretær Ban Ki-moon og ungdommsrepresentantene ved UNFCCC (YOUNGO), og beskjeden fra FNs genralsekretær var klar:

Vi kan klare å kontrollere temperaturstigningen til 2°C, men det krever at vi som unge i dag sier ifra ved å legge press på våre nasjonale politikere til å sette klimaet høyt på dagsordenen. Skal vi unngå fryktelige konsekvenser av klimaendringene må vi ta umiddelbar handling, ved å støtte opp om ny klimavennlig teknologi, endre forbruksmønster og ikke minst forandre holdningene våre.

«We have only one planet earth, with which we have to care. We can not negotiate with the nature, nature does not wait.»

Utfordring vi står overfor i nær framtid krever samarbeid mellom styresmakter og sivilsamfunnet. Myndighetene har blitt enige om å få på plass en global juridisk bindene klimaavtale innen 2015, som skal tre i kraft i 2020. Ban Ki-moon sa han ville gjøre sin del av jobben ved å løfte internasjonale lederes vilje til å sørge for at avtalen er på plass innen enden av desember 2015.

For å beholde verden som et fint sted å leve hadde Ban Ki-moon en klar utfordring til oss unge: Vi må komme opp med motivasjon og kreative ideer, slik at vi kan kontrollere temperaturendringene til 2°C. Fossil status quo er ikke et bra alternativ.

Det viktigste vi kan gjøre for klimaet er å si ifra til politikerne at de må ta klimautfordringen på alvor.

9. september er det stortingsvalg. Seriøs handling mot klimaforandringer kan ikke utsettes lenger. Jeg slenger meg på Ban Ki og oppfordrer alle til å bruke sin stemme for å utfordre politikerne til å ta mer ansvar for framtiden. Sett deg godt inn i hvordan klimapolitikk partiene fører, og gi en stemme til de som virkelig vil ta vare på jorda vår!

– Astrid Å

Norsk sluttbrukererklæring rett rundt hjørnet?

Den norske innsatsen i FN denne påsken har vært nær upåklagelig. Som en «middels-makt» har de vært flinke til å skaffe støtte til noen av de mest kritiske punktene, på tross av sterkt press fra de aller største maktene. Utkastet som nå ligger på bordet, er på mange måter bedre enn forventet. De punktene som er forbedret, er punktene vi vet at den norske delegasjonen og det norske sivilsamfunnet har presset hardt på. Den aller viktigste og mest konkrete implikasjonen  Arms Trade Treaty (ATT) har for norsk politikk på området er åpningen traktaten gir til sluttbrukererklæring.

Det står som kjent i Soria Moria II at “regjeringen har som mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle land, og arbeide for at dette blir en norm i NATO”, men som vi dessverre også vet, har det ikke skjedd stort på denne fronten siden Stoltenberg II satte seg dette målet. Av den grunn, og fordi det ikke finnes tilstrekkelige merkingssystemer for norskeksporterte våpen og fordi det langt ifra er kjent at det har blitt foretatt sporingstiltak, kan vi som nordmenn langt ifra være sikre på at profitten fra norsk våpeneksport ikke kan linkes direkte til menneskelig lidelse og krig.

Om Jenzemann hadde oppnådd målet innføring av sluttbrukererklæringer til alle land uavhengig om de anses som nær alliert eller er medlem av NATO, ville kontrollen over hvor norske våpen faktisk til slutt havner vært større.  De menneskerettighetsforbryterne og krigførende aktører som Norge selv ikke vil at skal anvende norskprodusert krigsmateriell ville da ikke fått tak i dette om Norge ikke selv ønsker det. Dette er noe Changemaker har ønsket seg lenge, og noe vi mener at den nåværende regjeringen har feilet grundig på.

Kjerneaspektene ved Arms Trade Treaty vil ikke ha noen implikasjoner for norsk eksportkontroll i utgangspunktet. Teoretisk sett har Norge et godt regelverk og de norske reguleringene er mer restriktive enn forpliktelsene i ATT evt. vil bli. Noe Changemaker og øvrig norsk sivilsamfunn derimot definitivt vil ta med oss hjem er paragraf 8.1 i avtaleverket som refererer til at ”end use” eller ”end user documentation” kan være en del av en importstats tiltak for å forsikre eksportstatens overholdelse av kriteriene i ATT. En stat Norge eksporter våpen eller øvrig krigsmateriell til blir da forpliktet til å sørge for at Norge som eksportør har all informasjon som trengs for å vite at eksporten ikke fører til brudd på kriteriene i ATT, som for eksempel brudd på menneskerettigheter eller internasjonal humanitær lov. Paragraf 8.1 slår da fast at denne informasjonen kan være dokumentasjon på sluttbruker.

Paragraf 8.1

Paragraf 8.1

Som alt annet i avtaleverket, eksisterer paragraf 8.1 som en forsikring på at det som avtaleverket slår fast skal ha praktisk virkning. Sluttbrukererklæring er langt fra noen forpliktelse innenfor ATT, men saken får en slags påskeekte oppstandelse i og med at et potensielt folkerettsinstrument referer til sluttbrukererklæring som et verktøy for å gi eksportstater all informasjon den trenger før eksportlisens blir gitt.

At sluttbrukerproblematikken nå blir nevnt i ATT-sammenheng er ikke noe som har dukket opp i siste liten bak ryggen på Norge. Tvert imot. Dette er noe Norge selv har hatt en ønske om at skal bli inkludert i avtalen, og dette har de nå mer eller mindre fått.

Torsdag kveld kan vi kanskje ta oss en fest for å feire verdens første avtale som kan skyve respekt for menneskerettigheter over statenes egne strategiske og kommersielle behov for våpeneksport, og tanken på at Norge har vært en hjørnestein i denne prosessen gjør oss stolte av å komme fra Norge her i FN.

Håpet er at denne stoltheten blir med hjem til Norge etter festen, og mer enn gjerne overnatter så lenge som mulig. Norges har igjen vist seg som en humanitær stormakt på den internasjonale arenaen, og håpet ligger nå i at de fortsetter å gjøre seg fortjent til den statusen også på hjemmebane.

Changemaker har uttrykt glede over Norges innsats her i New York, men om gleden og stoltheten ikke skal legges igjen på John F. Kennedy airport lørdag kveld er det på tide at Jensebass og Espengutt løfter øynene opp fra påskeegget og innfører sluttbrukererklæring!

Spådom: innen én uke har verden sin første våpenhandelsavtale.

Vil denne bli regulert?

Vil denne bli regulert?

Etter en lang 26. mars kom tredjeutkastet til ATT på overtid i dag 27.mars. Beskjeden fra president Peter Woolcott var klar: «Take it or leave it». Vi er klare til å take it. Utkastet som ligger på bordet er ikke optimalt, det inneholder hull og det kommer ikke til å dramatisk endre den store mengden av våpenhandel her i verden. Men: avtalen som ligger på bordet gjør det tydelig at menneskerettigheter er overordnet staters strategiske hensyn innen våpenhandel, og avtalen har instrumenter for å kunne styrkes i fremtiden.

1364401425842

Salen var stappfull av folk og forventninger før tredjeutkastet ble sluppet i dag.

Hva er de viktigste detaljene i dette? To særlig negative sider:

  • Mange våpen er ikke regulert. Ikke minst er fremtidens våpen utelatt. Dette vil være viktige endringer i fremtiden.
  • Rapportering er ikke perfekt. Stater kan fremdeles unnlate å rapportere dersom det er snakk om «commercially sensitive» eller «national security». Siden statene selv kan definere når dette er tilfellet, så kan de fremdeles drite å i si ifra om hva de holder på med. Avtalen kommer altså fremdeles til å være vanskelig å håndheve.

Men noen positive:

  • Sluttbrukererklæring er eksplisitt anbefalt som et instrument for å implementere ATT i nasjonalt regelverk. Changemaker har i flere år jobbet for dette i norsk politikk, og vi kan nå få internasjonal støtte.
  • Av de våpnene som er inkludert i avtalen, er de tydelig underlagt alle relevante internasjonale forpliktelser, som menneskerettighetene, Genèvekonvensjonen, forbrytelser i krig, folkemordskonvensjonen, fare for sivile, forbrytelser mot menneskeheten etc.
  • Det er åpnet for at endringer for fremtiden kan gjennomføres med 3/4 flertall, dersom avgjørelse via konsensus ikke oppnås. Dette er veldig viktig for å forbedre avtalen i årene som kommer.

Spillerne og spillet

Det er høy spenning innad i EU. Ikke minst Frankrike går nå på høygir rundt i forhandlingsrommet. USA kommer antakelig til å godta, men ingen regner med at de faktisk kommer til å ratifisere. Iran, Nord-Korea og de mest reaksjonære statene i Midtøsten er antakelig svært misfornøyd. Hva India tenker, er uklart. Artikkelen 5.2, som ble kalt «Indian clause», er nå artikkel 26.1 og 26.2 og er en utvannet, ubetydelig artikkel i dette siste utkastet (se bilde under). Majoriteten, som er Norge og de andre progressive statene, kommer neppe til å bryte konsensus.

1364401793310

«Indian clause» – nå i utvannet versjon.

Vi nærmer oss nå slutten av pokerspillet. Stater har påstått at de vil blokkere hvis ditt og blokkere hvis datt. Nå er spørsmålet hvem som bløffet og hvem som mente alvor. Utfordringen for de som mente alvor er at hvis de ikke godtar den nå, så kommer avtalen til å bli avgjort i generalforsamlingen – hvor det er 2/3 flertall og ikke konsensus. Det er derfor vanskelig å se at denne avtalen ikke blir virkelighet, enten det er med konsensus i morgen eller 2/3 flertall senere.

Potensialet for en sterkere avtale umiddelbart.

Det er en siste åpning for å forbedre denne avtalen. Dersom den går til generalforsamlingen kan de 2/3 som kommer til å gå inn for avtalen konsentrere seg om å gjøre den så sterk som mulig uten å bli trukket ned av de mest skeptiske statene. Skal det gjennomføres må det gjøres med list: man må kun endre på de områdene som har hatt støtte blant mange stater, og unngå å gå inn på alle de små kjepphesten

Det er altså et utrolig spennende poker som spilles disse to siste dagene av denne siste forhandlingsrunden!e rundt om kring. Gjør man det først, kan man forbedre det mest alvorlige. Begynner man med det siste, kan korthuset rase: stater trekker seg dersom ikke ditt og dersom ikke datt.

1364401446723

ATT i New York: Spillet i sluttspurten startet for fullt

Dagen i dag har rast av sted. Da forhandlingene startet i dag kl 0900, begynte ting raskt å se mørkt ut. Woolcott åpnet med å snakke om at han mente andreutkastet som lå på bordet var et robust utkast, og han anså det som en nokså sterk avtale. Det falt ikke i god jord hos mange av de progressive statene og sivilsamfunnet, som anser utkastet som et svært svakt dokument.

Det fremstår som høy polarisering mellom de få skeptiske statene på den ene siden, og de mange progressive statene på den andre. Det ble tidlig klartgjort at uten betraktelige endringer på utkastet som skal slippes på onsdag, så kommer vi ikke til å se konsensus denne påsken.

De sentrale spillerne

Så hvorfor vinner ikke flertallet frem? Fordi mindretallet har mange av de sterke statene på sitt lag. USA har brukt dagen i dag på å skvise mange svake men progressive stater i Afrika og Latin-Amerika til å gå inn for en svak avtale; mens 118 stater skrev under på en erklæring for en sterk avtale den 18 mars, var antallet falt til 108 når tilsvarende erklæring ble offentliggjort i dag. USA prøver å fremstå som den ansvarlig parten som kan definere hvordan forhandlingene ligger an – hvilke punkter som kan diskuteres og hvilke man må anse som ferdigdiskuterte nå som tiden begynner å bli knapp. De nevner ikke at det var de som strandet forrige forhandlingsrunde. USA har i dag oppført seg som mobberen som stjeler lunsjpengene fra alle som er mindre enn seg. I gjengen sin har de med seg Storbritannia og Kina.

Resten av statene i EU har først i ettermiddag begynt å fremstå som samkjørte. Spesielt Frankrike, som frem til nå har vært en del av de skeptiske statene, ser ut til å ha føyet seg til en felles kurs. Men selv om EU argumenterer for mange av de riktige tingene – f.eks. å inkludere ammunisjon og deler og komponenter i avtalen – men ser ut til å ikke være interessert i å blokkere konsensus skulle avtalen vise seg å ikke inneholde disse kritisk punktene. Frankrike, og andre EU stater, legger sterk vekt på at de ikke vil godta at avtalen blir avgjort med 2/3 flertall – den overhengende faren for mange av de skeptiske statene. Det er altså tegn til et janusEUher i dag: de vil fremstå som progressive, men vil i virkelighet ha en avtale som favoriserer eksportlandene. Det blir spennende å følge med på hva EU gjør de kommende timene og dagene.

Den norske delegasjonen opptrer eksepsjonelt. Ryktene sier at de har blitt presset hardt av de skeptiske statene, særlig Storbritannia. De har likevel jobbet på spreng for en sterk avtale, og er ofte ansiktet utad for majoriteten av stater som trenger det mest. Norge spiller her en viktig rolle fordi de viser at man kan gå inn for stram regulering selv om man er en av de store våpeneksportørene. Det er ingen selvfølge. Sverige, et land vi liker å sammenligne oss med, har ikke holdt en like klar linje. Sverige har uttrykt at de ikke er interessert i bryte konsensus selv om avtalen ikke endres. Vi håper at Sverige, som også er en stor eksportør, vil revurdere sin strategi.

På mange måter begynte derfor ting å se lysere ut mot slutten av dagen. Det burde være helt klart for Peter Woolcott, presidenten for forhandlingene, at neste utkast må inneholde en sterkere lovtekst. Mange av de riktige statene har i ettermiddag sagt mye av de riktige tingene. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig til å oppnå konsensus. Oppsumert: håpet for en sterk avtale har siden vi kom til New York sett sånn ut:

Hvordan ligger det an med ATT-forhandlingene?

Palmesøndag, Manhattan og andreutkastet til en global våpenhandelsavtale.

Etter et fly som var tre timer forsinka og en grensevakt som lurte på hvorfor Fredrik hadde en plastikkhånd (vær så snill og spør – trengs ytterligere forklaring!!) i bagasjen, har vi kommet frem til Hampton hotell – rett over gata til FN. Palmesøndag er fridag (les: dag hvor delegasjonene kan prate på bakrommet), så dagen har blitt brukt til å oppdatere hva på arbeidet som er gjort så langt og lage strategi for veien videre.

Utsiktene for en sterk våpenhandelsavtale har dalt. Uka som var endte med at Peter Woolcott, presidenten for forhandlingene, leverte et andreutkast (tilgjengelig her: http://www.un.org/disarmament/ATT/docs/Presidents_Non_Paper_of_22_March_2013_(ATT_Final_Conference).pdf) som inneholder mange svakheter.

Noen av svakhetene ved andre utkast.

Generelt er det tre generelle svakheter: omfanget, kriterierene og gjennomsiktighet.

Avtalen dekker foreløpig alt for få våpen, og alt for få situasjoner. De eneste våpnene som er dekket i dette utkastet er konvensjonelle våpen slik de er definert av FN. Det vil si at kamphelikoptre er inkludert, men militærhelikoptre er ikke. Våpen som granater, miner eller droner er ikke inkludert i denne avtalen. Deler og komponenter, som utgjør det aller meste av verdens våpenproduksjon og som Norge er stor produsent av, er ikke inkludert i avtalen. Hva som utgjør «small arms», er helt opp til statene selv å definere i dette utkastet. Når det gjelder under hvilke omstendigheter avtalen gjelder er ikke overføringer av våpen som gaver, utlån eller bistand ikke inkludert. Kun handel. Dermed kan stater gjennomføre akkurat de samme avtalene som i dag, men i stedet kalle våpenoverføringen for en gave.

Når det gjelder kriteriene, er problemet mer teknisk. Ordbruken er gjennomgående at stater ikke får tillate overføringer hvis det vil bryte folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser «as defined by international agreements to which it is a Party». Problemet er at «agreements» i denne sammenhengen betyr at stater aktivt må ha ratifisert disse avtalene, noe mange stater ikke har. Ordet «obligations» derimot vil, i tråd internasjonal sedvane, også dekke disse statene fordi statene ofte er bundet av avtalene, selv om de ikke har ratifisert disse.

Når det kommer til stykket, trenger man ikke rapportere om noe: artikkel 12 (2) avslutter slik: «Reports may exclude commercially sensitive or national security information». Hvis stater ikke trenger å rapportere har vi ingen instrumenter for å overvåke om avtalen faktisk etterleves. Det gjør det hele verdiløst.

«The India clause»

Artikkel 5 (2) har fått mye oppmerksomhet, og er en av de største svakhetene. I følge denne skal ikke ATT overstyre «obligations undertaken with regard to other instruments» eller «[…] defence cooperation agreements». Effektivt sier den at ATT ikke har noe å si hvis du har andre avtaler. Alle stater har andre avtaler. India spesielt har jobbet hardt for å beholde denne artikkelen, og Changemaker sammen med resten av sivilsamfunnet jobber nå for å endre denne. Vi plukker opp rykter om at forhandlinger på bakrommet med blant annet USA har gjort klart en ny tekst til denne artikkelen som ikke underminerer avtalen. Vi spør oss derimot hvorfor artikkelen i det hele tatt må være der hvis det ikke er for å underminere avtalen.

Her på Manhatten kommer vi altså til et andreutkast som er et steg tilbake. Vi sitter med et to-siders dokument med oversikt over svakhetene. Det er fremdeles mye jobb å gjøre.

Spillet

Frem til nå, har mange stater sagt mange av de riktige tingene. Utkastet kommer derfor som en overraskelse. Antakelig er målet med dette utkastet å holde de skeptiske statene aktive i forhandlingene. Det Peter Woolcott ser ut til å tro er derimot at de progressive statene er på hans lag uansett. For oss i sivilsamfunnet er jobben nå å å gjøre han oppmerksom på at disse statene ikke kommer til godta denne avtalen, og at vi ikke kommer til å si at avtalen er en seier. Allerede 4. april er generalforsamlingen booket for å votere over en ATT-avtale derom forhandlingene nå ikke fører til noe. I generalforsamlingen er det kvalifisert flertall (2/3 flertall), og de skeptiske statene kan da ende opp med en strengere avtale dersom de ikke godtar noe i påsken. Dette er positivt for spillet disse dagene.

Men: Statene i Afrika og Sør-Amirka, områder som lider mest under dagens våpenhandelsregime og aktive pådrivere for en sterk avtale, kommer til å møte mye press de kommende dagene fra de fem store: USA, Kina, Frankrike, Russland og England. Afrika og Sør-Amerika kommer til å truet med å miste bistandsmidler, lån og andre ressurser. I de kommende dagene kommer vi igjen til å bli minnet om hvordan mektige land er mektige, og hvordan svake land er svake.

Norge, New Zealand hvertfall, og kanskje Mexico som har lagt mye prestisje i forhandlingene, kan kunne stå i mot dette presset. Men de vil trenge mye støtte fra oss, Changemaker og du som leser dette innlegget. Vi oppfordrer derfor alle til stå klare: dersom tredjeutkastet ikke inneholder mange substansielle forbedringer, må disse statene stå sammen i å blokkere konsensus. En sterk avtale med kvalifisert flertall i neste runde, er bedre enn en svak avtale med konsensus nå.

Siden forhandlingene startet 18. mars har (i følge gjennomsnittlige tall) 12000 mennesker mistet livet av bevæpnet vold, og 8000 kommer til å miste livet i løpet av de fire siste dagene. Disse 20000 menneskene, alle som gikk før dem, og alle som kommer til å gå etter, trenger vår støtte.

– Fredrik Hasselberg og Haakon Gjerløw