New York

Er et forbud mulig?

Er et forbud mulig?

 

PrepCom går mot sluttes i New York og sammen med den norske delegasjonen av ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) setter jeg kursen mot Norge. Alle statene som har ratifisert Ikkespredningsavtalen skal i prinsippet jobbe for en verden fri for atomvåpen, men hvorfor har vi over 40 år etter at avtalen trådte i kraft, fortsatt omkring 17000 atomvåpen? Svarene er mange og kompliserte, men det er nettopp for å få fortgang i prosessen Changemaker ønsker et forbud mot atomvåpen.

 

Atomvåpenstatene drar i bremsen

En atomvåpendetonasjon vil føre til enorme humanitære lidelser, men for noen stater er likevel et forbud mot masseødeleggelsesvåpenet kontroversielt. Atomvåpenstatene og deres nærmeste allierte hevder at et forbud ikke er neste steg for å gjøre verden atomvåpenfri. De mener nedrustningsprosessen må foregå steg for steg. Det er det i bunn og grunn få som er uenige i, problemet er bare at atomvåpenstatens steg er svært små og mangler tidsfrister. Store deler av det sivile samfunn mener derfor at forbud bør være neste steg, og at dette vil forenkle utviklingen av avtaler som leder til en verden fri for atomvåpen.

 ICAN-logo-lg

Flere av atomvåpenstatene mener en ny prosess parallelt med Ikkespredningsavtalen underminerer avtalen og kan føre til kollaps i allerede implementerte nedrustningsmekanismer. Dette virker for de fleste sivilsamfunnsorganisasjoner og for stater som er positive til et forbud som en dårlig unnskyldning. Et forbud er nettopp ment for å styrke Ikkespredningsavtalens faktiske mål. Det skal nevnes at fire av dagens atomvåpenstater ikke deltar i Ikkespredningsavtalen og at det derfor er helt essensielt å skape mekanismer som bidrar til nedrustning også hos disse statene. Prosesser parallelt til Ikkespredningsavtalen kan bidra til dette. Et forbud mot atomvåpen vil også kunne bryte ned skillet mellom dagens fem anerkjente atomvåpenstater i Ikkespredningsavtalen og de andre statene som oppbevarer disse statenes atomvåpen.

 

Changemaker er glad i åpenhet, atomvåpenstatene er det ikke. Ufullstendig rapportering og lite åpenhet er blant de største hindrene for framgang i nedrustningsarbeidet. Det er umulig å følge opp det faktiske nedrustningsarbeidet dersom det er hemmelig.

lås-åpenhet

Våpenforbud uten atomvåpenstatene

En avtale om forbud der atomvåpenstatene ikke deltar er meningsløs mener flere aktører i atomvåpendebatten. Et slikt argument tar ikke hensyn til den normen et forbud kan skape eller at et forbud også vil innebære alt som forenkler atomvåpenproduksjon, lagring og utplassering. Selv atomvåpensstatene opererer ikke alene. Ikke minst er det viktig for enhver forbudsprosess at den skal vær åpen for alle, men ikke mulig å blokkere for enkeltland. Dersom man anser dette for en fruktbar tilnærming, kan man ikke åpne for at atomvåpenstatene skal sitte med vetorett på hvordan verdenssamfunnet skal forholde seg til masseødeleggelsesvåpenet.

 

NATOmvåpen

Noen NATO-land gjemmer seg bak NATO-alliansen og hevder at denne hindrer dem i å ta gå inn for et forbud. Ingen av NATOs bindende dokumenter nevner atomvåpen og det er medlemslandene selv som skaper et større, eller mindre, politisk rom for forbud. Det er likevel ikke til å gjemme under en stol at NATO er en viktig aktør i verdens atomvåpendebatt. Derimot er det uakseptabelt at medlemsland bruker NATO som unnskyldning for å selv ikke ta standpunkt.

 100415a-HQ28-007 NATO Headquarters Brussels.

Norges rolle

Det er fortsatt ikke flertall av stater som er klare for å gå inn i en prosess der forbud er målet, men den endrede diskursen der flere og flere nevner de humanitære konsekvensene, kan tolkes som et steg i riktig retning. Brasil, Irland og Østerriker er blant de fremste forkjemperne og har alle vært klare i sin tale under konferansen. Norge har dessverre gått fra å ta initiativ til Oslo-konferansen, der humanitære konsekvenser av atomvåpen ble belyst, til å være vag i uttalelsen både i oppfølgingskonferansen i Mexico i år og i FN de siste ukene. Det er nå viktig at Norge viser at de mente alvor med å sette de humanitære konsekvensene i sentrum og tar en aktiv rolle i Wien i desember der de humanitære konsekvensene igjen skal settes på dagsorden. Børge Brende får muligheten til å si hva han mener om saken allerede 5. juni. Da må han svare på Marit Nybakks spørsmål: «Med et klart mål om en verden fri for atomvåpen; hvordan vil utenriksministeren arbeide videre med det humanitære sporet fram mot Tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen i 2015?»

Les om de humanitære konsekvenser ved en atomvåpendetonasjon her

Veien videre

Når jeg setter meg på flyet er det med et sluttdokument med få lyspunkt mellom hendene. De humanitære konsekvensene fikk liten plass i dokumentet og atomvåpenstatenes ’steg-for-steg’-prosess videreføres. Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen finner sted i 2015. Jeg krysser fingrene for at atomvåpenstatene tvinges til en mer åpen rapportering og at Norge tar en aktiv rolle for det humanitære fokuset i atomvåpendebatten slik at et forbud kan bli mulig.

Børge Brende må nå vise at han bryr seg om jordkloden

Børge Brende må nå vise at han bryr seg om jordkloden

Advertisements

En liten atomdigresjon

En liten atomdigresjon

Verdenssamfunnet reiser spørsmål til atomvåpenstatenes etterlevelse av artikkel VI i Ikkespredningsavtalen (Hva er Ikkespredningsavtalen?), men hvordan kan vi få omgjort ord til handling?

Marshalløyene tok 24. april saken i egne hender og saksøkte de ni statene med atomvåpen i den internasjonale domstolen i Haag for ikke å ha etterkommet sine obligasjoner i Ikkespredningsavtalen. I tillegg reiste øygruppen et eget søksmål mot USA ved distriktsdomstolene i San Francisco og California. Atomvåpentrusselen henger over hele menneskeheten og atomvåpenstatene handler på vegne av deg, meg og alle de sju milliardene som bor på denne planeten. Ved å ikke forhandle om verdensomspennende eliminering av atomvåpen i tråd med artikkel VI, mener Marshalløyene at statene med atomvåpen bryter internasjonal lov. Marshalløyene peker på hvordan atomvåpen blir modernisert og utplassert samtidig som atomvåpenstatene ignorerer multilaterale fora der behov for forbud og eliminering av atomvåpen diskuteres.

Hvorfor Marshalløyene?

Hva får en liten øystat til å saksøke land som USA og Kina? 67 atombomber ble detonert på Marshalløyene mellom 1946 og 1958. I denne perioden virket Marshalløyene som testarena for USAs atomprogram. Disse 67 atombombene tilsvarte til sammen daglig mer enn én bombe ekvivalent med den som ble detonert over Hiroshima.

Eksplosjon over Bikini-øya, en del av Marshalløyene i Stillehavet. Foto: US. Departement of Defense

Eksplosjon over Bikini-øya, en del av Marshalløyene i Stillehavet. Foto: US. Departement of Defense

Den største bomben USA testet på Marshalløyene var over 1000 ganger større enn den som ble sluppet over Hiroshima. Marshalløyene har følt de humanitære konsekvensene av atomvåpen og 60 år med radioaktivt avfall har gitt øystaten førstehåndskunnskap om hvilke konsekvenser atomvåpen kan ha også utenfor en krigssituasjon. Utenriksministeren, Tony de Brum, har uttalt at de vil kjempe for at ingen, uansett hvem og hvor, noen gang skal behøve å gjennomgå det Marshalløyene har opplevd. Søksmålet er først og fremst fremmet med håp om å sette fokus på de humanitære konsekvensene av atomvåpen og understreke hvilke lidelser som kan følge prøvesprengning.

Det er hverken katt i mikrobølgeovn eller varm McDonalds’ kaffe i fanget som har ført til Marshalløyenes søksmål i amerikanske rettssaler denne våren. Det er brudd på folkeretten, sier saksøkeren. Sagaen om FN og stillehavsøyene ruller videre. Det blir spennende å se det diskursive resultatet av et slikt søksmål de neste årene.

Marshalløyene sier det er på tide at også atomvåpenstatene holder sine løfter – det er på tide med en verden fri for atomvåpen.

ATT i New York: Spillet i sluttspurten startet for fullt

Dagen i dag har rast av sted. Da forhandlingene startet i dag kl 0900, begynte ting raskt å se mørkt ut. Woolcott åpnet med å snakke om at han mente andreutkastet som lå på bordet var et robust utkast, og han anså det som en nokså sterk avtale. Det falt ikke i god jord hos mange av de progressive statene og sivilsamfunnet, som anser utkastet som et svært svakt dokument.

Det fremstår som høy polarisering mellom de få skeptiske statene på den ene siden, og de mange progressive statene på den andre. Det ble tidlig klartgjort at uten betraktelige endringer på utkastet som skal slippes på onsdag, så kommer vi ikke til å se konsensus denne påsken.

De sentrale spillerne

Så hvorfor vinner ikke flertallet frem? Fordi mindretallet har mange av de sterke statene på sitt lag. USA har brukt dagen i dag på å skvise mange svake men progressive stater i Afrika og Latin-Amerika til å gå inn for en svak avtale; mens 118 stater skrev under på en erklæring for en sterk avtale den 18 mars, var antallet falt til 108 når tilsvarende erklæring ble offentliggjort i dag. USA prøver å fremstå som den ansvarlig parten som kan definere hvordan forhandlingene ligger an – hvilke punkter som kan diskuteres og hvilke man må anse som ferdigdiskuterte nå som tiden begynner å bli knapp. De nevner ikke at det var de som strandet forrige forhandlingsrunde. USA har i dag oppført seg som mobberen som stjeler lunsjpengene fra alle som er mindre enn seg. I gjengen sin har de med seg Storbritannia og Kina.

Resten av statene i EU har først i ettermiddag begynt å fremstå som samkjørte. Spesielt Frankrike, som frem til nå har vært en del av de skeptiske statene, ser ut til å ha føyet seg til en felles kurs. Men selv om EU argumenterer for mange av de riktige tingene – f.eks. å inkludere ammunisjon og deler og komponenter i avtalen – men ser ut til å ikke være interessert i å blokkere konsensus skulle avtalen vise seg å ikke inneholde disse kritisk punktene. Frankrike, og andre EU stater, legger sterk vekt på at de ikke vil godta at avtalen blir avgjort med 2/3 flertall – den overhengende faren for mange av de skeptiske statene. Det er altså tegn til et janusEUher i dag: de vil fremstå som progressive, men vil i virkelighet ha en avtale som favoriserer eksportlandene. Det blir spennende å følge med på hva EU gjør de kommende timene og dagene.

Den norske delegasjonen opptrer eksepsjonelt. Ryktene sier at de har blitt presset hardt av de skeptiske statene, særlig Storbritannia. De har likevel jobbet på spreng for en sterk avtale, og er ofte ansiktet utad for majoriteten av stater som trenger det mest. Norge spiller her en viktig rolle fordi de viser at man kan gå inn for stram regulering selv om man er en av de store våpeneksportørene. Det er ingen selvfølge. Sverige, et land vi liker å sammenligne oss med, har ikke holdt en like klar linje. Sverige har uttrykt at de ikke er interessert i bryte konsensus selv om avtalen ikke endres. Vi håper at Sverige, som også er en stor eksportør, vil revurdere sin strategi.

På mange måter begynte derfor ting å se lysere ut mot slutten av dagen. Det burde være helt klart for Peter Woolcott, presidenten for forhandlingene, at neste utkast må inneholde en sterkere lovtekst. Mange av de riktige statene har i ettermiddag sagt mye av de riktige tingene. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig til å oppnå konsensus. Oppsumert: håpet for en sterk avtale har siden vi kom til New York sett sånn ut:

Hvordan ligger det an med ATT-forhandlingene?

Palmesøndag, Manhattan og andreutkastet til en global våpenhandelsavtale.

Etter et fly som var tre timer forsinka og en grensevakt som lurte på hvorfor Fredrik hadde en plastikkhånd (vær så snill og spør – trengs ytterligere forklaring!!) i bagasjen, har vi kommet frem til Hampton hotell – rett over gata til FN. Palmesøndag er fridag (les: dag hvor delegasjonene kan prate på bakrommet), så dagen har blitt brukt til å oppdatere hva på arbeidet som er gjort så langt og lage strategi for veien videre.

Utsiktene for en sterk våpenhandelsavtale har dalt. Uka som var endte med at Peter Woolcott, presidenten for forhandlingene, leverte et andreutkast (tilgjengelig her: http://www.un.org/disarmament/ATT/docs/Presidents_Non_Paper_of_22_March_2013_(ATT_Final_Conference).pdf) som inneholder mange svakheter.

Noen av svakhetene ved andre utkast.

Generelt er det tre generelle svakheter: omfanget, kriterierene og gjennomsiktighet.

Avtalen dekker foreløpig alt for få våpen, og alt for få situasjoner. De eneste våpnene som er dekket i dette utkastet er konvensjonelle våpen slik de er definert av FN. Det vil si at kamphelikoptre er inkludert, men militærhelikoptre er ikke. Våpen som granater, miner eller droner er ikke inkludert i denne avtalen. Deler og komponenter, som utgjør det aller meste av verdens våpenproduksjon og som Norge er stor produsent av, er ikke inkludert i avtalen. Hva som utgjør «small arms», er helt opp til statene selv å definere i dette utkastet. Når det gjelder under hvilke omstendigheter avtalen gjelder er ikke overføringer av våpen som gaver, utlån eller bistand ikke inkludert. Kun handel. Dermed kan stater gjennomføre akkurat de samme avtalene som i dag, men i stedet kalle våpenoverføringen for en gave.

Når det gjelder kriteriene, er problemet mer teknisk. Ordbruken er gjennomgående at stater ikke får tillate overføringer hvis det vil bryte folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser «as defined by international agreements to which it is a Party». Problemet er at «agreements» i denne sammenhengen betyr at stater aktivt må ha ratifisert disse avtalene, noe mange stater ikke har. Ordet «obligations» derimot vil, i tråd internasjonal sedvane, også dekke disse statene fordi statene ofte er bundet av avtalene, selv om de ikke har ratifisert disse.

Når det kommer til stykket, trenger man ikke rapportere om noe: artikkel 12 (2) avslutter slik: «Reports may exclude commercially sensitive or national security information». Hvis stater ikke trenger å rapportere har vi ingen instrumenter for å overvåke om avtalen faktisk etterleves. Det gjør det hele verdiløst.

«The India clause»

Artikkel 5 (2) har fått mye oppmerksomhet, og er en av de største svakhetene. I følge denne skal ikke ATT overstyre «obligations undertaken with regard to other instruments» eller «[…] defence cooperation agreements». Effektivt sier den at ATT ikke har noe å si hvis du har andre avtaler. Alle stater har andre avtaler. India spesielt har jobbet hardt for å beholde denne artikkelen, og Changemaker sammen med resten av sivilsamfunnet jobber nå for å endre denne. Vi plukker opp rykter om at forhandlinger på bakrommet med blant annet USA har gjort klart en ny tekst til denne artikkelen som ikke underminerer avtalen. Vi spør oss derimot hvorfor artikkelen i det hele tatt må være der hvis det ikke er for å underminere avtalen.

Her på Manhatten kommer vi altså til et andreutkast som er et steg tilbake. Vi sitter med et to-siders dokument med oversikt over svakhetene. Det er fremdeles mye jobb å gjøre.

Spillet

Frem til nå, har mange stater sagt mange av de riktige tingene. Utkastet kommer derfor som en overraskelse. Antakelig er målet med dette utkastet å holde de skeptiske statene aktive i forhandlingene. Det Peter Woolcott ser ut til å tro er derimot at de progressive statene er på hans lag uansett. For oss i sivilsamfunnet er jobben nå å å gjøre han oppmerksom på at disse statene ikke kommer til godta denne avtalen, og at vi ikke kommer til å si at avtalen er en seier. Allerede 4. april er generalforsamlingen booket for å votere over en ATT-avtale derom forhandlingene nå ikke fører til noe. I generalforsamlingen er det kvalifisert flertall (2/3 flertall), og de skeptiske statene kan da ende opp med en strengere avtale dersom de ikke godtar noe i påsken. Dette er positivt for spillet disse dagene.

Men: Statene i Afrika og Sør-Amirka, områder som lider mest under dagens våpenhandelsregime og aktive pådrivere for en sterk avtale, kommer til å møte mye press de kommende dagene fra de fem store: USA, Kina, Frankrike, Russland og England. Afrika og Sør-Amerika kommer til å truet med å miste bistandsmidler, lån og andre ressurser. I de kommende dagene kommer vi igjen til å bli minnet om hvordan mektige land er mektige, og hvordan svake land er svake.

Norge, New Zealand hvertfall, og kanskje Mexico som har lagt mye prestisje i forhandlingene, kan kunne stå i mot dette presset. Men de vil trenge mye støtte fra oss, Changemaker og du som leser dette innlegget. Vi oppfordrer derfor alle til stå klare: dersom tredjeutkastet ikke inneholder mange substansielle forbedringer, må disse statene stå sammen i å blokkere konsensus. En sterk avtale med kvalifisert flertall i neste runde, er bedre enn en svak avtale med konsensus nå.

Siden forhandlingene startet 18. mars har (i følge gjennomsnittlige tall) 12000 mennesker mistet livet av bevæpnet vold, og 8000 kommer til å miste livet i løpet av de fire siste dagene. Disse 20000 menneskene, alle som gikk før dem, og alle som kommer til å gå etter, trenger vår støtte.

– Fredrik Hasselberg og Haakon Gjerløw

Utkast til avtaletekst!

Har 15 min til overs nå, så tenkte jeg skulle rapportere litt om det viktigste av hva som skjedde i går.

Det det som burde ha skjedd for lenge lenge siden endelig skjedd. Moritan har gitt ut et draft paper. For å være kort og konkret – det suger.

Det i teksten som refererer til preamble og principles er greit, det kan man leve med. Er referanser man gjerne kunne tenkt seg og sett, men siden dette ikke er det som til det siste skal definere om dette er en avtale som gjør noe stor forskjell eller ikke så er ikke dette så sinnsykt forferdelig. Formålet med avtalen sånn det er formulert i dette utkastet er kun å forhindre spredning av våpen inn i det illegale markedet. Arms Trade Treaty er dermed ikke en humanitær avtale med formål om  å redde liv og hjelpe fattige lands mulighet til en positiv utvikling. Sånn som ståa er nå, så er dette også reflektert i de operative delene av avtaleteksten.

Scopet (hva skal reguleres) er både svakt og ganske forvirrende. Håndvåpen (SALW) er inkludert, men resten av kategoriene listet i scopet er veldig snevre og utelukker dermed flere typer av de store konvensjonelle våpnene. Scopet inneholder referanser til ammunisjon (munitions) og deler og komponenter, men formuleringen er ganske på trynet og virker mer forvirrende enn oppklarende. Virker som at teksten åpner for at stater som vil regulere ammunisjon og deler og komponenter kan gjøre det, mens stater som ikke vil gjøre det slipper. Teksten viser også til at avtalen skal gjelde for ”international trade of conventional arms…”. At ”trade” blir brukt fremfor ordet ”transfer” gjør at avtaleteksten eksluderer overføring av våpen i form av gaver, leie eller lån av våpen. Ikke bra.

Kriteriene, det stater skal/kan ta hensyn til når de vurderer å akseptere en eksportsøkand, er til syvende og sist ikke bra nok.  Kort og godt, så gir det heller ikke denne gangen stater en forpliktelse til å avslå eksportsøkander på bakgrunn av det som blir listet opp som kriterier. Teksten inneholder referanser til menneskerettigher og internasjonal humanitær lov, korrrupsjon, utvikling, gender based violence og violence against children, folkemord, terrorisme og transnational organized crime. At det blir nevnt er vel og bra, men måten ting er formulert og strukturert på i teksten gjør som sagt at dette ikke trenger å påvirke eksportsøknader.  Ikke bra.

Final provisions viser til at det trengs 65 ratifiseringer til for at avtalen skal tre i kraft. Dette kan ta lang tid, og er derfor egentlig for mange. Norge har foreslått 30, som det er i de fleste andre internasjonale traktater. Det er kanskje ikke et realistisk forslag, men et forslag som kanskje vil redusere behovet for 65 ratifiseringer. Vi får se.

Noe som er bra, men som allerede har blitt foreslått fjernet (av USA), er at evt. endringer i avtaleteksten ved senere tidspunkt kan bli tatt gjennom 2/3 flertall om konsensus ikke kan bli oppnådd. Denne blir antageligvis fjernet, men kan virke som en ”buffer” for andre aspekter ved avtalen som skeptiske og kjipe land egentlig vil fjerne fra teksten.

Etter at draftet kom ut fikk delegasjonene noen timer til å finne ut hva de syntes om det før et formelt møte startet rundt kl. 14.00. Der tok mange av de afrikanske statene ordet og argumenterte for at ammunisjon være en del av scopet, også da uten noe som helst tulletekst som sier at man kan drite i det om man vil (gjerne da på grunn av sikkerhetshensyn).

Det kommer litt an på hvem man prater med, men det hersker stort sett ganske dårlig stemning for om dette blir fullt og helt avgjort (i alle fall med et positivt utfall) på fredag. Det snakkes om en plan B –  at dette kan tas videre til generalforsamlingen og vedtas der istedenfor nå på fredag. Det blir da i så fall muligens avgjort i oktober en gang, men det kan jeg komme tilbake til senere en gang.

Jeg kan forresten ikke twitre direkte fra møtene, verken de formelle eller uformelle. Siden vi teoretisk sett er en del av den norske delegasjonen her og bærer bevis på det rundt halsen så blir det visstnok forventet litt mer av oss enn når man ikke har en ”D” på kortet sitt. Selv om andre delagater gjerne spiller Need for Speed og Counter Strike, eller sitter på facebook og twitter og sikkert mye annet rart, så har vi fått beskjed om at det skal vi helst ikke gjøre. Prøver derfor ikke å gjøre det. Jeg prøver uansett å få med det viktigste av det som skjer og kanskje kommer til å skje når jeg skriver, så håper det funker greit.

Det er uansett ingen grunn til ikke å tro, og i alle fall ikke slutte å håpe, at en bra ATT ikke blir noe av.  Detta får vi tel!

Du du dudududududu dudududududu dududududu…!

Noen som kan gjette hvilken sang overskriften refererer til?

Siden forrige bloggingz på torsdag har det vært fullt kjør hele tiden. Det har kommet nye papirer, både fra formelle og uformelle møter. Etter at jeg hadde publisert innlegget på torsdag fortsatte møtene både i komite 1 og komite 2.

Komite 1 har hatt ansvar for å diskutere og komme frem til nye diskusjonspapirer når det gjelder preamble (innledning til avtaleteksten, ”to set the scene”), principles (viser til allerede eksisterende internasjonale lover og politiske prinsipper som underbygger avtalen), goals and objectives (hva man håper at avtalen skal oppnå) og parametre/kriterier (det som setter standard for når man ikke skal godkjenne en våpenoverførsel). Her har det siden torsdag formiddag kommer nye tekstforslag på parametre/kriterier og goals and objectives.

Torsdag morgen kom et nytt papir på parametre, men da med kriteriene flyttet over i delen om nasjonal implementasjon og at det å følge opp kriteriene da var likestilt med det å for eksempel rapportere våpenoverførsler. Ordlyden i denne teksten ga heller ingen forpliktelser ovenfor statene til å avslå eksportsøknader av hensyn til kriteriene. Dårlig tekst med andre ord. Etter en påfølgende diskusjon i et åpent møte (åpent for sivilsamfunn) hvor mange stater argumenterte for å ta delen om kriterier tilbake til parametre ble det utdelt et nytt tekstforslag rundt kl. 17.00. Dette forslaget var bedre og hadde tatt kriteriene tilbake hvor de burde være, men hadde allikevel smutthull i teksten som fortsatt muliggjorde våpenoveførsler til stater der det er fare for at våpnene brukes til å krenke menneskerettigheter, internasjonal humnatiær lov og staters kamp for en bærekraftig utvikling (utviklingskriterie ikke inkludert i det hele tatt). Dette papiret ble også diskutert, og i går (den 20. Kl. 15.00 min tid) kom en ny revidert tekst som heller ikke er så veldig tilfredsstillende. Teksten er fortsatt uklar og mangler en klar link mellom det å bryte kriteriene og om det deretter følger en forpliktelse til å avslå en eksportsøknad. Det er forventet at det vil bli en ny diskusjon om kriterier/parametre på søndag morgen, men denne gangen stengt for sivil samfunn utenfor delegasjonene (ikke oss fra Norge m.a.o.).

Når det gjelder goals and objectives (hva man ønsker at avtalen skal oppnå) har det kommet to nye papirer den siste tiden. Et papir distribuert på et formelt møte onsdag morgen, og et papir gitt ut på et uformellt møte torsdag kveld. Begge disse papirene ytrer at at formålet med avtalen er å etablere så strenge standarder som mulig for regulering av internasjonal handel av konvensjonelle våpen, som i og for seg er en selvfølge at den skal. Det de imidlertid mangler og som er det store problemet med det som hittil foreligger ang. goals og objectives er referanse til ivaretakelse av menneskerettigheter og internasjonal humanitær lov. Det betyr at det dermed ikke et humanitært formål med avtalen, men heller en avtale kun med fokus på regulering av selve handelen. Ikke bra nok!

Selv om goals and objectives ikke er et direkte operativt aspekt ved avtalen, altså det som i praksis etter en evt. ratifisering av avtalen fører til avslag på søknader om våpenoverføringer, er dette en del av avtalen som setter føringer for hvordan delen om parametre/kriterier og scope (det som skal reguleres) vil se ut. Om dette skal være en avtale uten et humanitært aspekt, så er det ikke nødvendigvis gitt at det skal være kriterier som forbyr våpenoverførsler av hensyn til for eksempel menneskerettigheter eller sosioøkonomisk utvikling eller at delen om scope omfatter det som sies å være de fattiges masseødeleggelsesvåpen – håndvapen (SALW-small arms and light weapons).

Komite 2 tar for seg scope (hvilke typer våpen++ og våpenoverføringer som skal reguleres), final provisions (hvordan avtalen skal tre i kraft, blir evaluert og hvordan man håndterer evt. problemer mellom partene i avtalen) og implementation (statenes forpliktelser under/etter ratifisering, rapportering, assistanse, etc.). Her har det siden jeg kom blitt gitt ut nye papiret på scope og implementation, og så vidt jeg vet har det bortsett fra 3. juli-papiret til formannen ikke kommet nye tekstforslag på final provisions, og da i alle fall ikke et det hersker noe som helst i nærheten av enighet om. Tekstforslag på final provisions må bla. inneholde forslag på hvor mange stater som må skrive under for at avtalen skal tre i kraft, så dette blir det nok (forhåpentligvis) mye mer om neste uke.

Scope har det kommet flere nye forslag på, og det siste kom ut på et uformelt møte i går kveld (den 20.). Dette papiret inneholdt både håndvåpen og ammunisjon, og deler og komponenter. Det er vel og bra, men mangler fortsatt en god del for at det er noe å juble høyt for. Det at dette papiret manglet en god del tekst og at språket var ganske tvetydig gjør ikke saken bedre.

Det som har skjedd hittil i dag (selv om det er lørdag) er at det har vært uformelle møter om implementasjon. Jeg var ikke der og har heller ikke sett nøye på papiret som ble gitt ut, men det skal visstnok ikke være så altfor verst.

At det nå virker som det legges litt mer innsats på å få frem et draft paper (tekstforslag for hele avtalen) som statene mer eller (heller) mindre kanskje er i nærheten av ikke så være så sinnsykt uenig om er bra, og mange av statene forsøker å få fremgang i prosessen. Norge på sin side har ingen interesse av å komme med uttalelser bare for å gjenta det de har sagt før og gjengi en posisjon alle vet at de har, de vil ha fremgang. Det finnes derimot en gjeng på 10-12 stk som har mye mer lyst til å slappe av og ikke gjøre ting så fort. Nord-Korea (DPRK) for eksempel.

I de uformelle møtene har Moritan flere ganger nevnt at stater skal være korte og presise i sine uttalelser for at ting ikke skal ta så langt tid. DPRK, de driter i det. Under gårsdagens (fredag) uformelle møte om scope begynte deres sjefsdelegat å prate om da han var liten gutt og satt på gulvet i stua og lekte med leker, dette synes han var veldig morsomt å tenke på nå fordi det etter hans mening var akkurat det samme som vi driver med her og nå – vi leker. Han rakk å lire av seg sykt mye svada om hvor flink Moritan var og hvilken farefull situasjon landet hans er i, og at han pleide å tenke på det når han helt alene rusla rundt i New Yorks gater på kveldstid. Tullpratet varte i 7-8 min og deretter kom han med hard kritikk mot det nye tekstforslaget på scope. Inspirerende figur!

Var det nok med det? Nej. Han fortsatte i dag. Han fikk ordet på det uformelle møtet om implementasjon, og jaggu:

«This morning I was running around the house.  I woke up very early, thinking about the ATT.  I was running through the forest, and I met someone who was rushing, searching for food.  And I was rushing, to get to the UN, to search for peace» – Reflektert type fra Nord-Korea

Om han føler for det pleier Moritan å gi direkte svar på det delegasjonene sier i de uformelle møtene. Det følte han for nå. “I don’t feel like running. Simply because I haven’t found a way to jog and at the same time smoke a cigar”.

Litt artig. Moritan er en luring. Han ser ut som en også. Blanding mellom Ørnulf Ørn (for de som vet hvem han er) og Mr. Burns.

Image

Luring.

Norge på sin side blir sammen med Mexico og New Zealand sett på som de statene mest positive for en så sterk avtale som overhodet mulig. Norge har kommet med gode uttalelser og i går (fredag) tok de initiativ til en felles uttalelse fra mange stater (ble 73 tilsammen) som minte formannen og andre delegasjoner på hvorfor vi er her, og at denne avtalen blir dømt ut ifra hvor sterke kriteriene og delen om scope er. Uttalelsen argumenterte for at menneskerettigheter og internasjonal humanitær lov må inkluderes i kriteriene, og at alle typer konvensjonelle våpen inkl. håndvapen, ammunisjon må reguleres av avtalen. Norge kjører på, men hvordan ting blir til uka gjenstår å se. Moritans draft paper er som sagt ventet på mandag.

Selv om det er mye å gjøre og relativt lite fritid så tror jeg at jeg overlever. Husker ikke helt hvordan været var da jeg dro hjemmefra, tror det hadde vært regn i to-tre uker. Her er det ikke så aller aller verst. Overlever.

Image

Sånn det ser ut av vinduet akkurat nå. Jeg gråter ikke.

Det uformelle møtet om implementasjon fortsetter 22.30.. God lørdag!

Campaigners Conference

Jeg overlevde baade selve flyturen og flymat med sennep inni, og er naa aa finne i sjoelvaste us and a. Er ganske jetlagged, men klarer allikevel aa halvveis fortelle folk hva jeg heter og hvor gammel jeg er i tiden mellom frokost og lunsj. Ikke saa verst egentlig.

Akkurat naa er jeg paa en kampanjekonferanse i New Jersey sammen med 40-50 andre personer fra medlemsorganisasjonene i Control Arms. Control Arms er en koallisjon/sivilsamfunn-allianse bestaaende av over 60 store og smaa organisasjoner som sammen mobiliserer og jobber sammen mot en sterk ATT. Changemaker er ikke en del av selve alliansen, men er allikevel velkommen i samarbeidet ettersom vi spiller paa samme lag.

Grunnen til at koallisjonen samles her foer selve prepcomen i New York er for aa legge planer og diskutere videre strategier for arbeidet og Speak Out-kampanjen (underskriftskampanje som startet i Desember 2011)  frem mot hovedforhandlingene i juli. Det er i juli det virkelig store skjer, og det er da kampanjen virkelig skal vise hva vi/de har klart aa mobilisere paa 8 maaneder. Maalet kan virke ganske haarete med sekken paa ryggen og et norsk perspektiv, men det snakkes faktisk om hele 1 million underskrifter innen juli. Per i dag er fasiten paa kanskje litt stakkarslige 2800 underskrifter, men det virker som at det hittil ikke har vaert saa stort fokus paa antall underskrifter,men heller paa aa faa autoriteter med paa kampanjen. Folk her har uansett grei tro paa at 1 million er mulig.

Vi har ogsaa snakket om hvordan selve avtalen burde se og hoeres ut. Bortsett fra hva avtalen skal omfatte/regulere, saa snakkes det ogsaa mye om ordlyden i teksten. Skal komme tilbake til det og mer om hva denne prepcomen skal ta for seg ved et senere innlegg da jeg kan bruke egen pc. Har nemlig glemt at jeg trenger en adapter for aa putte kontakten inn i veggen, saa jeg faar dermed ikke brukt egen pc foer evt. kjoeper en adapter i NewYork. Er ferdig her i New Jersey i morgen (soendag), og busser da tilbake til der ting skjer fra mandag til fredag/loerdag.

Ellers er det utrolig laererikt aa verdifullt aa vaere her for min del. Folk her kan saa utrolig mye om temaet, og siden jeg ikke akkurat har saa mye haar paa broestet i den sammenhengen her (forsaavidt ikke bokstavelig heller), saa er omtrent alt som sies her ny informasjon. Folk her skjoenner at ikke alle her lever av og jobber fulltid med vaapenhandel, og  forklarer dermed litt mer kompliserte og vanskelige ting veldig enkelt og forstaaelig. Faar av den grunn en ganske saa bratt laeringskurve. Noe jeg sevfoelgelig er fornoeyd med!

Haaper det har vaert sykt bra paa SNU. Lillehammer er ikke saa altfor langt fra vaar alles kjaere Elverum, sa regner med at det ikke har vaert saa altfor vaerst.

Mulig det kommer litt bilder og saanne hi-tech fancy nymotens greier etterhvert. tudelu