oljeavhengig

Naturens gang

I en leder på tu.no, beskriver Tormod Haugstad treffende statusen i norsk olje-/klimapolitikk (ja, Borten Moe, olje og klima er og bør være ett politikkområde): på klimasiden venter vi på kampene innad i EU før vi gjør noe selv. I mellomtiden skylder vi på nedgangstider i økonomien og næringslivshensyn. Samtidig svinner troen på at klimatiltak er noe man kan tjene penger på (ved å selge månelandings-teknologi). Det eneste området med framgang er i oljepolitikken: dypere, bredere, mer effektivt – og ikke minst mer.

Den beste beskrivelsen handler likevel om den grunnleggende sammenhengen mellom oljeproduksjon og klimagassutslipp som mange slutter seg til. Haugstad skriver: «Å la oljen ligge i bakken er også et klimatiltak, men så dyrt at ingen politikere tør snakke høyt om det.»

Paradokset burde være åpenbart: forestillingen om at det er et for dyrt tiltak å ikke gjøre noe.Eller at det skulle koste noe i det hele tatt.

Logikken er skremmende. Helt til den dagen det koster mer å utvinne petroleumsressursene våre enn vi det vi selger dem for, vil det være ekstremt «dyrt» å la være. Så da er det eneste fornuftige å gjøre å fortsette. Det er naturens gang.

Det går selvfølgelig an å innvende at samfunnsøkonomiske kostnader bør tas med i regnestykket. Utvinningskostnadene må da legges sammen med de kostnadene som kommer med økte klimaendringer. Hvis vi så kommer i pluss er det økonomisk fornuftig. Problemet er at vi ikke vet hvor mye den produksjonen vi gjør i dag vil koste oss om femti år. Om hundre år.

Men pytt, hvorfor ta sorgene på forskudd?

Nå er det jul igjen? (Ikke vis til små barn)

Alle vet jo at Julenissen, slik vi kjenner han, er amerikansk, men på tross av en lang tradisjon med overdådige gavefester i det siste har det kommet  flere indikasjoner på at at amerikanerne rett og slett har gitt han opp. I klimaforhandlingene er det lite som tilsier at USA skal komme med konkrete mål for utslippskutt, og mange er pessimistiske med hensyn til fremtidig klimalovgivning i USA, siden republikanerne, som stadig får mer innflytelse i Washington, domineres av en klimaskeptisisme som får «klimarealistene» her i Norge til å fremstå som SV-ere.

Som følge av en eventuell forestående nedsmelting av Arktis kan det være en viss ironi i at amerikanerne – sammen med russere, europeere og til en viss grad nordmenn – nå fokuserer på mulighetene istedetfor problemene dette kan skape. Mulighetene for å helle mer bensin på bålet, for å være helt presis. At dette er sørgelig nytt for nissen er ikke til å komme bort fra.

Bildet over ble tatt for bare noen få dager siden, og har allerede spredd stor frykt rundt blant verdens småunger.

Men fra alvor til spøk, det fineste med at det snart er juletid (så får vi se om det faktisk blir jul i år) er at Changemaker i år byr på en helt spesiell julekalender, nemlig en juoljekalender (må uttales med gudbrandsdalsdialekt). Hver dag fra til desember byr vi på morsomme klipp, ting og tang, konkurranser, og stor sett svært god stemning.

 

oljeavhengig.no/jul

 

Nok paradoks, nok pessimisme

Jens Stoltenberg er en smart samfunnsøkonom og en dyktig politiker, det er jo ikke uten grunn at han er statsminister for tredje gang. Men på når det kommer til hans betraktninger rundt klimapolitikk er det mye som skurrer, jeg begynner rett og slett å bli lei villedninger og lureri. For rundt en måned siden tok han bladet fra munnen, og talen var mer rett frem enn den har vært noen gang: «Nye oljefelt bra for klimaet» kunne vi lese i Bergens Tidene.

Lånt av aftenposten.no/Olav Olsen - http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article3862573.ece

I en rekke intervjuer, som kom i forbindelse med lanseringen av boken «Klimaparadokset» av Kjetil B. Alstadheim, legger Stoltenberg ut om nødvendigheten av en global klimaavtale, pris på klimagassutslipp, kostnadseffektivitet og hva godt er. Vi kan lese om naiviteten i å tro at vi kan gjøre noe som helst uten at resten av verden er med oss. Og vi kan lese om fattige mennesker som trenger norsk energi. I form av olje, visstnok.

(mer…)

Hva vi forsker på

Dette er en enkel sammenlikning, mellom Danmark, Norge og Sverige, som viser hvor mye penger vi brukte i 2008 på forskning på energiteknologier. Tallene er i 2008-euro. Det må sies at dette er tall som regjeringene selv har sendt inn til OECD, så det skal være temmelig korrekt. En del har likevel skjedd på to år, i Norge har regjeringen gjort en stor innsats på å øke bevilgningene til forskning generelt, og særlig fornybart. Dessverre har også forskningen på fossile energikilder også økt nesten tilsvarende, så veldig mye endring er det ikke i forholdene.

Høringsuttalelse fra Changemaker ifm. forvaltningsplanen

Høringsuttalelse fra Changemaker i forbindelse med oppdateringen av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten

Changemaker takker for muligheten til å komme med innspill til oppdateringen av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Changemaker er Norges største ungdomsorganisasjon som jobber aktivt med Nord/Sør- problemstillinger. På bakgrunn av et slikt perspektiv, oppfordrer vi Regjeringen til å ikke åpne for petroleumsvirksomhet i overnevnte områder.

(mer…)

Bomgiring frå Noregs side

Noregs førsteinnlegg i forhandlingssporet der ein diskuterar ei vidareføring av Kyoto-avtalen var heller skuffande. Det er freistande å spekulere i om det er den norske oljeavhengigheita som spelar inn.

Noreg starta ikkje overraskade med å annerkjenne to-gradersmålet, ei politisk målsetning for å unngå ugjenoppretlege endrinar i klimasystemet. Fleire lågtliggande land og øystatar utfordrar rike land til meir ambisiøse posisjonar i møtet med eit stadig skiftande klima enn dette. Som tidlegare blogginnlegg går inn på, vert fleire land trua av klimaendingane langt før desse endringane vert ugjenoppretlege.

Noreg sa vidare at Kyoto-avtalens rolle var viktig, men at denne i seg sjølv ikkje er nok for å nå målsetjinga om å unngå farlege klimaendingar. Denne ivaretar, ifølge den norske delegasjonen, også behovet for fleksible løyingar i møtet med utsleppskutt gjennomført i rike land.

Noreg understreka altså at ein ny periode med forpliktingar under Kyoto-avtalen ikkje er tilstrekkeleg. Med eit hint om at utviklingsland også må bidra meir på likefot. Klimakonvensjonen annerkjenner at ansvaret er felles, men også at det er ulikt fordelt på bakgrunn av historiske ansvar og økonomisk kapasitet. I tillegg til at det pågår eigne forhandlingar om nettopp kva utsleppsbremsa tiltak utviklingsland skal ta på seg. Det er feil av Noreg å bringe desse aspekta inn i dette forumet for forhandlingar (AWG-KP) når desse forhandlast med bakgrunn i ein annan del av forhandlingsmandatet (AWG-LCA). Noreg skyv såleis utviklinglands rolle framom seg, og dekkar slik sett over nødvendigheita av å forplikte seg sjølv.

Noreg seier vidare at ein ikkje lengre stiller klare krav om den juridiske forma eit nytt avtalesett skal ha. Denne treng altså i utgangspunktet vere juridisk bindande.

Noreg spelar eit spel med alt for høg innsats!

Fornybardirektivet – for ambisiøst for Norge?

Norge er i forhandlinger med EU om fornybardirektivet. Direktivet, som ble vedtatt i 2009, er en utvidelse av tidligere direktiver om å øke andelen av fornybar energi i EU, og setter et klart mål om at andelen skal opp fra (da) 8,5 prosent til 20 prosent i 2020.

Norge, som allerede har en fornybarandel på 60 prosent, og generelt har en tendens til å drøye litt med implementeringen av de forskjellige EØS-relevante direktivene, vegrer seg for å vedta dette. Hvorfor? Direktivet medfører at Norge må øke sin allerede store fornybarandel til rundt 75 prosent i 2020, en ganske markant oppgang. At det går litt tid fra et direktiv vedtas i EU og det samme direktivet implementeres i Norge er bare naturlig siden vi ikke er en del av EU. Men som en del av det europeiske økonomiske samarbeidet er vi nødt til å ta vår del av de beslutninger som blir gjort.

At Norge nå drøyer fordi vi ønsker «en forpliktelse som er fornuftig sett ut fra vårt utgangspunkt«, og ikke EUs beregning av fordeling er imidlertid svakt. En økning fra 60 til 75 prosent på ti år er ambisiøst, og det vil kreve stor innsats. Det vil medføre ikke bare utbygging av nye energikilder, men utfasing av de allerede eksisterende fossile, i tillegg til sparing og effektivisering. Men det er fullt mulig, og det er nødvendig.

Én ting er hvis EU pålegger oss direktiver som er klart imot norske interesser. Men et levelig klima er alles interesse. Det er derfor flaut for Norge at det er EU som er drivkraften og ambisjonsleverandør i den norske klimapolitikken. (Og det er på høy tid å kvitte seg med oljeavhengigheten.)