«Kor er pengane?»

Dette er eit spørsmål vi har hørt mykje dei siste dagane vi har tilbragt i Sør Afrika. Landets president, Mr Zuma, har nettopp vorte tatt i stikke handa i statskassa, og etter 130 år med gruvedrift ser Sør Afrikanerar flest, lite til pengane. Så kor er dei? Gjennom «Alternative Mining Indaba» i Cape Town har Embla og eg fått eit innblikk i afrikansk gruvedrift og internasjonal kapitalflukt.

rsz_1final-a

Meir enn 50 % av afrikanske land er avhengige av naturressursar og utvinning av olje, kol, diamanter,  gull og andre mineral er essensielt for kontinentets utvikling og velferd. Ein skulle trudd at Afrika, som eit so ressursrikt kontinent, hadde dei rikaste og mest utvikla landa i verda. Men dette er ikkje tilfellet.

Afrika blør pengar; Kvart år forsvinn 50 milliard dollar ut av Afrika som ei følge av ulovlig kapitalflukt. Ulovlig kapitalflukt, eller skatteunndragelse vert mellom anna utført av multinasjonale selskap gjennom bruk av skatteparadiser, finansielt hemmelighold og ulovlig internprising. I tillegg til den ulovlige kapitalflukten tapar det afrikanske kontinentet mykje pengar gjennom dårlige skatteregimer og urettferdige handelsavtalar. Strukturane som eksisterer i dag gjer det lett for multinasjonale selskap å utnytte ressursane på kontinentet.

STOP-THE-BLEEDING-logo.jpg

Dei multinasjonale selskapa i gruveindustrien er ofte store og mektige. Dei har som regel komplekse selskapsstrukturar med fleirfoldige underselskap, eller datterselskaper, baserte i forskjellige land. Gjennom ulovlig internprising selg selskapa verdilause tjenester og produkter til ufattelig høge prisar imellom dei underliggande selskapa. På denne måten klarer dei å flytte pengar over landegrenser og unngå at inntektene fra utvinninga vert skattlagt i landet ressursane vert henta ut. Inntektene vert plasserte i skatteparadis, lav- eller nullskatt-soner i den rike delen av verda, noko som gjer at nesten all inntekt går til profitt for selskapet og lite eller ingenting vert igjen i landa som eigentlig eig ressursane. Skatteinntekter er ekstremt viktige for nasjonal og regional utvikling, til dømes får Noreg 78% skatt fra selskapa i norsk oljesektor, desse pengane har ført til at Noreg er eit av dei rikaste landa i verda. I kontrast klarer landa som utgjer det sørlige Afrika berre å hente ut 10% skatteintekter fra selskapa i utvinningssektoren.

Summen som forsvinn fra kontinentet tilsvarar prisen for to nye og moderne sjukehus i kvart afrikansk land, kvart år. Men istaden for å gå til fattigdoms reduksjon, helse, utdanning og generell velferd forsvinn pengane og gjer at rike vert rikare og fattige, fattigare..

12699132_10207061842162823_910084821_o

BenchMark markerte «stop the bleeding» på AMI

For å bevare inntekter i afrikanske land og unngå ulovlig kapitalflukt må selskap vere opne om kor mykje dei tjener og kor mykje dei betalar i skatt. Og i rapporten fra AMI krev sivilsamfunnet at statar  må innføre land-for-land rapportering (LLR) for å forsikre seg om at selskapa er ærlige. Noreg har, som føregongsland, innført LLR etter Siggy-kampanja til Changemaker (https://changemaker.no/stor-seier-i-siggy-kampanjen/) men denne er ikkje tilstrekkelig for å bekjempe skatteunndragelse ettersom den ikkje gjeld i skatteparadis. Noreg må svare på kravet og styrke LLR for å sørge for at selskap ikkje lenger kan stjele pengar fra dei fattige land. I tillegg krev AMI at Afrika må få ein automatisk informasjonsutvekslingsavtale med sine handelspartnerar, ettersom Noreg er ein av desse meiner vi at Noreg må arbeide for at ein slik avtale skal vere internasjonal då fattige land ofte ikkje har makt og ressursar nok til å kreve gode nok avtalar. 

Det internasjonale skattesystemet er urettferdig og skapar større ulikheit mellom folk og land. Mykje må verte gjort i Afrikanske land for å styrke skattlegginga av selskap og unngå konkurranse over investeringar gjennom eit «race to the bottom». Men fattige land som er avhenging av utvinningssektoren skal ikkje måtte ta kampen aleine. Noreg må dele våre erfaringar som eit land rikt på naturressursar og arbeide for rettferdige avtalar med meir openheit.

 

 

Hjertelig helsing,
Mari og Embla på tur
Johannesburg, Sør Afrika

For meir informasjon sjekk ut:
http://stopthebleedingafrica.org/
http://altminingindaba.co.za/

Alternative Mining Indaba i Cape Town!

Hei!

De siste tre dagene har vi deltatt på Alternative Mining Indaba (AMI). Dette er en konferanse om gruveindustrien der medlemmer fra sivilsamfunn i en rekke land deltar. I år var det over 350 deltakere, i hovedsak fra sørlige Afrika, men også andre land og kontinenter. Det var 7. gang AMI ble arrangert. Utgangspunktet var at gruveindustrien årlig avholder en konferanse i Cape Town og at ikke statlige-organisasjoner derfor så behovet for en alternativ konferanse som heller fokuserer på medaljens bakside.

Det overordnede slagordet for årets AMI var ”making natural resources work for the people”. Det ble mange ganger fremhevet at Afrika er et kontinent med enorme naturressurser og at det derfor er et stort paradoks at forvaltningen av disse kommer befolkningen så lite til gode. Noen av problemene som ble trukket frem er at lavt skattenivå fører til lite inntekter for landene der utvinningen skjer, at gruvedriften ofte er svært forurensende og kan ødelegge livsgrunnlaget for mange mennesker. Tvangsflytting som følge av gruvedrift er også et utbredt problem som ble fremhevet. Det var i det store og hele bred enighet om at gruvedrift byr mange sosiale, helsemessige og miljømessige problemer, men at det er mulig å jobbe for en mer rettferdig måte å drive utvinning på.

AMI_banners_2016withdates-1024x267

AMI besto av flere plenumsarrangementer bl.a. paneldebatter, tale fra en representant fra gruveindustrien og appeller fra lokalsamfunn som påvirkes av industrien. I tillegg var det lagt opp til en del gruppearbeid innen de følgende temaene:

  • Mining and taxation
  • Access to remedy: litigation and mining
  • Artisanal and small scale mining
  • Business and human rights
  • Gender and extractives

I løpet av tre dager fikk gruppene faglige presentasjoner om ulike aspekter ved temaene, debatterte ulike saker og var del av worskops om politikk på områdene. Vi deltok på gruppearbeidet om skattlegging av gruveindustrien (mer om det kommer i neste innlegg). Hver av gruppene kom frem til ulike politiske krav de var enige om. Dette ble en del av et helhetlig dokument der alle kunne komme med endringsforslag.

For spesielt interesserte ligger det endelige dokumentet her: http://altminingindaba.co.za/2016/02/10/ami2016-final-communique/

Konferansen ble avsluttet av en felles protestmarsj i Cape Town sentrum. Målet for demonstrasjonen var hotellet der gruveindustrien holdt sin konferanse. Der var media til stede og dokumenterte mens alle sang og ropte slagord. Sjukt kult!

This slideshow requires JavaScript.

Stor klem fra Mari og Embla

EU tettar skattehòl

Kvart år tapar europeiske land milliardar av euro i skatteinntekter på grunn av den aggresive skatteplanlegginga til multinasjonale selskap. EU har derfor kome med eit nytt forslag til korleis ein skal tett smutthòla selskapa brukar for å snyte på skatten slik at  landet der verdien har blitt skapt, også er landet som får nyte skatteinntektene. Dette vil ikkje berre gagne rike land i Europa, men også fattige land som sårt treng skatteinntekter for å finansiere si eiga utvikling.

Dei nye forslaga viser at EU er på rett veg og fleire forslag er lovande, slik som å utrede offentleg land-for-land rapportering. Det er framleis fleire måtar å flytte overskot og unngå skatt på, og ei heil rekke tiltak trengs for å hindre multinasjonale selskap i å utnytte svakhetar og forskjellar i ulike skattesystem. Dessverre kan eit uambisiøst og for dårleg designa regelverk føre til at multinasjonale selskap i verste fall betalar endå mindre skatt enn dei gjer i dag.

Slutt på flytting av overskot?

Eit av forslaga EU går på å hindre bruken av skatteparadis ved hjelp av NOKUS-reglar (controlled foreign company), eller NOKUS-reglar på norsk. Desse fungerar slik at heimlandet til eit selskap kan skattelegge inntekta til selskapet viss overskotet er flytta til eit skatteparadis. Ei fallgruve med slike reglar er korleis ein definerar kva eit skatteparadis faktisk er. Ein god måte å definere det på er å sette ei fast grense som gjeld for alle.

I forslaget frå EU vil ein at desse reglane skal gjelde viss landet overskotet blir flytta til har ein skattesats som er 40% mindre enn i heimlandet. Kva som er eit skatteparadis blir altså definert ut i frå skattesatsen i heimlandet til selskapet. Dette kan vere problematisk fordi det kan føre til eit «race to the bottom» blant EU-landa, altså at det blir konkurranse mellom forskjellege myndigheter om å ha lågast mogleg skattesats slik at multinasjonale selskap kan omgå CFC-reglane.

Lånar pengar av seg sjølv

For at bedriftene skal kunne bruke skatteparadisa, må dei kunne flytte overskotet sitt dit utan å bli skattelagt på vegen. Ein måte å gjere dette på er å låne pengar av seg sjølv. Gjennom å låne penger internt i konsernet kan dei utnytte seg av rentefrådragsreglar i forskjellege land. Det kan skje ved at eit datterselskap i eit land med høg skatt tek opp lån med høg rente av eit anna datterselskap i eit land med låg skatt. Då kan datterselskapet i landet med høg skatt få rentefrådrag og dermed betale mindre skatt i dette landet.

Måten EU skal hindre dette på, er å sette ei grense for kor store rentefrådrag selskap kan få på skatten sin. Tidlegare har OECD prøvd å få på plass ein regel om at ein ikkje kan ha høgare renteutgifter internt i konsernet enn eksternt. Altså at ein ikkje kan betale høgare renter på eit lån mellom datterselskap, enn eit lån frå nokon andre. Sjølv om ein slik regel virkar logisk og rettferdig, så blei ikkje landa einige om dette og i staden har ein foreslått ein komplisert metode for å kalkulere kor mykje selskap kan få i rentefrådrag. Denne metoden har blitt kritisert for å vere ueffektiv og få selskap vil bli hindra i å flytte overskotet til skatteparadis ved intern låning.

Fattige land blir påvirka

Strengare reglar og meir openhet vil vere positivt for fattige land, då skatteparadis i Europa gjer det mogleg for selskap å unngå skatt av verdiar som blir skapt i desse landa. EU sin skattepolitikk vil altså påvirke moglegheitene fattige land har til å kreve det dei har rett på frå multinasjonale selskap. Dessverre har ikkje EU nokon konkrete tiltak for å analysere kva konsekvensar reglane vil ha for land utanfor den europeiske unionen. I staden vil ein støtte initativ for å styrke lover og reguleringar i desse landa. Oppbygging av institusjonar i land som har liten kapasitet til å kjempe mot kapitalflukt er viktig, men det er ikkje tilstrekkeleg og erfaring viser at innblanding frå europeiske land ikkje alltid fører til det beste utfallet.
Det er gledeleg og viktig at kapitalflukt står på agendaen til EU. For at utfallet skal gagne fattige land, må både Norge og EU innsjå at aggressiv skatteplanlegging ikkje kan nedkjempast med særreglar for Europeiske land. Hòla som eksisterar i skattedemninga til det internasjonale samfunnet, som vi veit eksisterar, må tettast.  Med det nye regelverket forsvinn nokre hòl, men demninga lek framleis.

Hompetitten, hompetatten for oljeprisen

Oljeprisen har falt dramatisk det siste drøye året fra en kurs på godt over 100 dollar fatet, til dagens nivå hvor du må ut med rundt 30 dollar for det samme fatet. Hvorfor det er blitt sånn er det ikke alle som har fått med seg. Fortvil ikke, her kommer en enkel forklaring.

 

Ikke lavere etterspørsel – i dag

Dessverre skyldes ikke prisfallet lavere etterspørsel etter olje – ennå. Men det blir rett og slett produsert veldig mye mer olje i dag enn for litt tid tilbake, så tilbudet er blitt enormt og dermed faller prisen, selv med en høy etterspørsel.

Skiferrevolusjonen i USA er en av hovedgrunnene til dette. Den nye teknologien har gjort det mulig å utvinne olje fra bergarter, såkalt oljeskifer, og det har de nå klart å gjøre på en lønnsom måte. USA har dermed nesten doblet oljeproduksjonen sin på kun de siste seks årene. Denne teknologien har revolusjonert oljebransjen, den har altså skapt et overflod i markedet og den er svært billig å utvinne i forhold til dypvannsolje. Dette er den viktigste årsaken til at prisene har falt.

Oljekartellet OPEC er primus motor nummer to i denne utviklingen. Det vi til vanlig har sett fra OPEC, med Saudi-Arabia i spissen, er at de har pleid å redusere sin egen produksjon under tidligere prisfall. På den måten har de holdt prisene på et høyt nivå. Både de selv, og andre oljeprodusenter (som Norge), har tjent gode penger på dette. Det som har skjedd denne gangen, er at de ikke har nedjustert egen produksjon. Saudi-Arabia, som også utvinner billig olje i forhold til for eksempel Norge, har tvert imot økt den i et forsøk på å ta tilbake markedsandeler.

 

Iran øker – Kina faller

Det er også flere mindre årsaker som spiller inn. En av dem er at Iran nå kommer på banen etter at de internasjonale sanksjonene mot landet nå begynner å lette. Da vil ikke bare dagens oljeproduksjon i Iran komme på det internasjonale markedet igjen, men de har også uttalt at de kan skru opp produksjonen betydelig, om markedet åpner seg for dem. Allerede påvirker dette dagens priser, men når salg og kjøp av Irans olje virkelig begynner, er det mange som mener at det vil kunne bidra til at prisene forblir lave en god stund til.

En annen årsak er frykten for at etterspørselen i Kina skal falle. Kinas etterspørsel etter olje har vært en bidragsyter til den høye prisen. Frykten for at denne etterspørselen går ned, virker inn på oljeprisen. Spesielt har dette skjedd etter den siste tids usikkerhet i landets aksjemarked. Det er grunn til å tro at også dette vil spille inn på prisen flere år framover.

 

Lavere etterspørsel i morgen?

Så tilbake til etterspørselen etter olje som altså foreløpig ikke har falt. Hva vil skje om store deler av bilparken går over til elektrisitet? Det er nettopp forbrenningsmotoren som i flere tiår har vært oljeøkonomiens største livsåre, og i transportteknologien skjer det store forandringer. Flere og flere el-biler blir lansert, og spesielt batteriene – og dermed bilens rekkevidde – blir stadig videreutviklet til det bedre. Det er ikke mange år til man får «Tesla-rekkevidde» på en bil til under halvparten av «Tesla-prisen». Hvor lavt oljeprisen vil synke med en drastisk endring i etterspørselen blant bileiere, kan vi foreløpig bare fantasere om.

Som Michael Liebreich i Bloomberg New Energy Finance nylig uttalte: «The end of 2015 saw the electric vehicle sector pass the milestone of 1 million cumulative vehicle sales. It took 20 years. The next million should take only around 18 months.»

Kanskje er det på tide å tenke nytt?

 

Kilder:
http://www.tu.no/petroleum/2014/12/11/her-ser-du-hvorfor-oljeprisen-faller
http://e24.no/energi/oljeekspert-oljeprisen-forblir-lav-inntil-opec-legger-baand-paa-seg/23388981
http://www.dn.no/nyheter/utenriks/2016/01/04/2149/Politikk/ker-presset-p-oljeprisen
http://e24.no/energi/oljeanalytiker-daarlige-kina-tall-sender-oljeprisen-ned/23524448
http://energiogklima.no/blogg/lars-henrik-paarup-michelsen/elbil-revolusjon-kan-velte-oljeokonomien/

Overlever Doha-runden dagen?

Vi nærmer oss slutten her i Nairobi. Vi har hørt om intense forhandlinger i natt, og avslutningsseremonien som skulle holdes i dag kl 12.00 er utsatt til i kveld kl 19.00. «Kanskje», ble det sagt med et flir. Det er mulig de ikke avslutter før i morgen. Tidspresset på forhandlerne er uansett høyt, og ønsket om å komme til enighet er tilstede. Noen mener dette er en bra ting, uten å si for hvem. En ikke så positiv erfaring med maktforhold i WTO skaper en liten frykt for at de som kanskje blir presset til å gi seg for å komme til en enighet, er fattige land. Men vi håper tidspresset også merkes på mektige land, og at vi kan stå igjen med en avtale som bidrar mer enn den ødelegger for utvikling.

Utviklingsperspektivet står svakt, også i Børge Brendes uttalelser. Hovedprioriteten, ifølge han, er å sikre at WTO fortsetter, da i en «moderne» tilstand. Det betyr stor fare for at det inkluderer nye tema som kan sette utviklingstemaene i baksetet. I ministerteksten som Brende er med på å forhandle er det en ganske ren tekst, utenom når det gjelder Doha-runden. Teksten står her i brackets, så det er usikkert hva som blir avgjort om fortsettelsen av utviklingsrunden. I ettermiddag skal det være mer forhandlinger på dette, så vi venter i spenning.

Brende

Vi møtte utenriksminister Børge Brende utenfor forhandlingsrommene. Utviklingsdelen av stillingen har han visst glemt.

Likevel er det mer optimisme å finne på noen tema enn det har vært tidligere, og på briefingen i dag morges ble det sagt at man nå kan ha en ide om hva en Nairobi-pakke kan bli. Brende og briefing-teamet trekker fram framgang på noen tema:

  • Det har vært noe framgang på fiskerisubsidier, og det var planlagt å forhandle på dette to år framover. Nå er det mer usikkert om det blir noen enighet her. Brende trakk fram framgang på fiskerisubsidier som positivt, også for å ta bedre vare på truede fisk. Så det finnes et hint av miljøtankegang i forhandlingene altså.
  • Den såkalte «LDC services waiver», altså at land kan gi spesiell tilgang til tjenester fra de minst utviklede landene (MUL), har blitt utvidet til å gjelde fram til utgangen av 2030. Litt trøst for MUL, ikke for resten av utviklingslandene.
  • bomull er det framgang på markedsadgang og eksportsubsidier, men et vanskelig og viktig punkt er «domestic support». Her står rike bomullseksportører fast på å ikke kutte sine subsidier. Dette er ødeleggende for fattige land som er avhengig av bomullseksporten.

En gjennomgående viktig konflikt dreier seg om hvorvidt de framvoksende økonomiene, som Kina, India, Brasil, kan regnes som utviklingsland eller ikke. At de selv definerer seg som utviklingsland, mens EU, USA og andre mener de ikke er det, gjør at EU og USA holder tilbake på tiltak for utviklingsland.

Hele prosessen her er ganske komplisert. Det forhandles i små grupper, der de som er uenige prøver å komme til enighet på spesielle tema. Noen tema blir satt opp mot hverandre, og noen tema går inn i hverandre. Mye er lukket for andre enn forhandlerne, selv for de som er med i delegasjoner. Vi i NGOer får briefinger innimellom i tillegg til forholde oss til mailer, lekkasjer og rykter. Vi vet at det foregår intense forhandlinger på jordbruk, spesielt på antidumping (SSM) og matvareprogrammer (food stockholding programmes), for her er det mange land som ikke er fornøyde. Så mye kan skje.

Nå gjelder det å holde tunga rett i munnen, krysse fingrene videre og håpe Doha-runden overlever dagen!

 

Baby steps in Nairobi

logomc10300_e

Vi går nå inn i den nest siste dagen av forhandlingene her i Nairobi. I dag ser det ut som om møtet ikke kommer i havn, noe som vil si at det ikke ser ut som om en ministererklæring vil bli vedtatt. Akkurat nå fikk vi beskjed om at ministererklæringen trolig er utsatt med 12 timer, altså til midnatt natt til lørdag. Det er rett og slett for mange uenigheter mellom forhandlingspartene. Mange medier spår nok en gang WTOs død, men det gjenstår å se.

I det som kalles «plenary sessions», hvor alle medlemslandene i WTO går opp på talerstolen for å fortelle hva de mener om WTO og ønsker for framtidig handel, er det store motsetninger mellom talerne.  USA tok i dag tidlig sterkt til orde for å legge Doha-runden død, det samme uttalte Australia i går. Canada brukte i går deler av sitt innlegg til å kjefte på Australia for nettopp dette. Lesotho uttalte at det å gå bort fra Doha-runden og dets utviklingsmandat på afrikansk jord var helt uakseptabelt. Norge, som tidligere har vært en sterk støttespiller for fattige land, har inntatt en helt nøytral rolle i saken, og nevnte ikke utvikling i innlegget sitt, utover en setning om at det er viktig å involvere MUL-land i verdenshandelen.

Utviklingslandene er, som sagt tidligere, generelt mot innføring av nye tema, og for en god avslutning eller fortsettelse av Doha-runden. Likevel er det ett utviklingsland som skiller seg ut, nemlig vertslandet Kenya. Ministerkonferansens kenyanske leder, Amina Mohamed, har kommet med uttalelser som tyder på at Kenya heller ønsker å fortsette med en styrket WTO hvor nye tema er inkludert – og kalle det en suksess – heller enn å ikke innføre nye tema og fortsette med en svak WTO. Presset på Kenya for å få til en avtale her er trolig veldig stort, og en avtale vil gi Kenya status slik de ser at Frankrike har fått status på grunn av klimaavtalen.

Med så steile fronter er det ikke rart at forhandlingene ser ut til å stå litt stille. Situasjonen er pessimistisk. Det er en rekke saker hvor man ikke blir enige, utover bare det om en skal fortsette Doha-runden. Landbruk er som alltid en tikkende bombe, hvor forhandlingsblokkene ikke blir enige om hva man skal vedta om eksportkonkurranse  og fattige lands muligheter til å bruke såkalte «special safeguard mechanisms» eller matvareprogrammer à la Indias «public stockholding programme».

Mike check

«No new issues!» var budskapet fra dagens demonstrasjon, aka «mike check» i innganghallen på konferansesenteret under forhandlingene. 

Som vi nevnte i går er det steile fronter på hvorvidt man skal innføre nye tema i WTO. Changemaker og store deler av sivilsamfunnet her er sterkt kritiske til dette, men vi ser at sterke makter som USA, og nå trolig også EU, ønsker å få inn dette, uavhengig av hva som skjer med Doha-runden. Disse nye temaene er mye av det som nå forhandles utenfor WTO i mega-regionale avtaler som TISA, TTIP, TPP og andre. Av disse ønsker mange at spesielt TISA skal bli en del av WTO.

Disse megaregionale avtalene har av mange blitt karakterisert som katastrofale for utvikling og demokrati, spesielt dersom de blir presset inn i WTO slik at fattige land må godta dem. I motsetning til avtaler som finnes i WTO, har disse mega-regionale avtalene ingen form for unntak for utviklingsland, og det blir dermed omtrent umulig for dem å konkurrere.

Men alt er ikke forferdelig. Man har blant annet fått vedtatt den plurilaterale avtalen Information Technology Agreement (ITA), og det ser lyst ut for enighet om opprinnelsesmerking på varer («rules of origin»), hvor MUL-land får merke varer med 25% av verdiskapingen i sitt land som av landets opprinnelse.

Så sånn ser det ut her i Nairobi nå, vi rapporterer mer i morgen, da også om møte med Børge Brende!

Should I Stay, Or Should I Go?

«Should I Stay Or Should I Go?» lurte The Clash på i låta med samme navn. Det samme kan sies for Doha-runden her i WTO – skal den fortsette eller skal den avsluttes?

Hva er det egentlig som skal skje på denne konferansen?
For et enkelt overblikk anbefaler vi å lese denne artikkelen: http://changemaker.no/fra-doha-til-nairobi-hvilken-vei-gar-wto/

Siden sammenbruddet av Doha-forhandlingene i 2008 har det vært snakk om hvor man skal gå videre. På ministermøtet på Bali i 2013 var det snakk om å avslutte Doha-runden. Utviklingslandene, med G90-landene i spiss, ønsker å fortsette den, siden det forhandles om tema som er viktige for dem, som landbruk, markedsadgang og WTOs regler.

There is Power in a Union?
I WTO forhandler man kun multilateralt om de temaene som er oppe i den aktuelle forhandlingsrunden, og ingen andre temaer. Når noen land nå vil nå avslutte Doha, er det fordi de ønsker å forhandle om andre temaer («singapore-sakene» som vi nevnte i går). Hvis man ikke avslutter Doha-runden, vil Doha-temaene være de eneste multilaterale forhandlingene som skjer i organisasjonen. Hvis man faktisk avslutter runden, betyr ikke det at man må slutte å forhandle på disse temaene, men de vil ikke lenger være det eneste fokuset. Tidligere erfaring med maktforhold i WTO kan tyde på at det likevel i praksis vil være mest andre temaer som blir forhandlet, og at presset på å komme til konsensus på disse viktige temaene vil forsvinne.

Og så blir det dårlig stemning…
På hvert ministermøte skal WTO prøve å vedta en ministererklæring. Siden alle avgjørelser i WTO krever konsensus, er det mest sannsynlige utfallet at  del tre av denne erklæringen (som er den delen som skal stake veien videre for WTO) i år ikke kommer til å si at man viderefører Doha-runden. Men den kommer sannsynligvis heller ikke til å si at man avslutter den. Så hva skjer da? Det gjenstår i så fall å se. For utviklingsland kan det trolig være bedre å ikke formelt avslutte runden enn å gjøre det, hvis det betyr at de fortsatt kan ha noe tyngde i forhandlingene på disse temaene.

Dette er ikke akkurat et ideelt utfall, men per i dag ser det ut til å være den mest sannsynlige løsningen. I går var det mye murring i kulissene, der mange så ut til å være negative til utsiktene til enighet på de forskjellige temaene, og til en god erklæring generelt. I følge våre kilder har det vært krast språk på noen av forhandlingsrommene, og dårlig stemning mellom en del land på noen forhandlinger. Hvis dette fortsetter er sannsynligheten for enighet svakere.

Bridge Over Troubled Water
Vi hadde håpet å få klarhet i Norges posisjon i disse forhandlingene, og kanskje spesielt på videreføring av Doha-runden, og hadde håpet at Norge skulle støtte utviklingslandene som vil komme til en enighet på Doha-temaene. I går fikk vi vite at Norge ikke kommer til å gå ut med noen spesiell posisjon, fordi Børge Brende skal sitte i gruppa som skal lede arbeidet med del én og tre av ministererklæringen. Denne gruppa er avhengig av god diskusjon mellom seg og med alle de deltakende landene, så derfor velger Norge å ikke gå ut med en posisjon og heller fungere som brobygger mellom landene som er uenige.

20151215_182340

I Norge kommer man tett på makta, bokstavelig talt. Her får norsk sivilsamfunn i Nairobi oppdatering på gårsdagens forhandlingssituasjon fra Norges ambassadør til WTO, Harald Neple.

I dag er dagen da forhandlingene setter i gang for fullt, både på ministererklæringen, og på de ulike temaene under Doha-runden. Vi følger med, så godt vi kan fra vårt telt med halvveis strøm og veldig halvveis internett, og oppdaterer dere etter hvert! Så følg med på twitter (@KariEriksen1 og @VilbjorgMeyer) og på facebook.