ADP

Klimatoppmøtet i Warszawa avsluttet: Lite ambisiøse planer om å lage nye planer

Etter over 40 timer med forhandlinger uten stopp, ble avtalen fra Warszawa endelig banket gjennom på lørdag, over et døgn på overtid. Til tross for at forhandlingene endte opp med et lite ambisiøst sluttresultat, ble det likevel framgang på alle de tre kritiske punktene: En videre plan for finansiering, et veikart for arbeidet fram mot ferdigstillelsen av en ny avtale i 2015, og en plan for etablering av en mekanisme for tap og skade.

NGO-er benyttet seg av stadion og heiet delegatene gjennom innspurten på forhandlingene i Warszawa. (Følg med: Astrid og Live titter frem med jevne mellomrom.)

Finansiering

Tekstene om finansiering var det første store agendaemnet man skulle komme til enighet om. Forslagene gikk gjennom uten videre kommentarer, til tross for mangler på delen om langtidsfinansiering: Utviklingsland hadde bedt spesielt om å få på plass en plan for oppskalering med tydelige milepæler. De understreket igjen viktigheten av forutsigbare midler, dersom de skal komme med forpliktelser på utslipp og tilpasning innenfor den nye globale avtalen. Ettersom dokumentene på finansiering manglet klare tidsplaner, skulle nettopp  spørsmålet om tillitt igjen bli et tema, da forslaget om den nye globale avtalen (ADP, WS1) gikk inn i sluttfasen.

ADP – ambisjoner før 2020 (WS2) og arbeidet med den nye avtalen etter 2020 (WS1)

Det var kanskje ikke så rart at tålmodigheten hos delegatene var på bunn, da sluttsesjonen på forhandlingene om den nye avtalen fortsatte lørdag morgen. Den neste hovedteksten som de skulle enes om var beslutninger rundt de videre ADP-forhandlingene. Siden fredag hadde forhandlerne diskutert tekstforslaget på avtalen som co-chairene hadde lagt frem. Forslaget var basert på utspill landene hadde kommet med i løpet av hele forhandlingsprosessen. Dokumentet tok for seg økning av ambisjoner før 2020 samt en videre beskrivelse av hva den nye avtalen som ferdigstilles i 2015 skal romme.

Folk begynner å bli slitne.

Folk begynner å bli slitne.

Et av de store temaene for diskusjon var “balansen” i tekstens innhold. Utviklingsland og mellominntektsland mente at det var for mye fokus på utslippskutt i forhold til klimatilpasning. På andre temaer som teknologioverføring, kapasitetsbygging og finansiering, mente de også at det var store mangler. Det var i tillegg lange – og delvis ampre – ordskifter om hvordan utslippsforpliktelsene skulle fordeles, og hvordan man skulle se denne avtalen i tilknytning til artikkel fire i klimakonvensjonen fra 1992. Det siste punktet handlet i høy grad om prinsippet om “felles, men ulikt ansvar”.  Konvensjonen inneholder en rigid oppdeling av land i rike, Annex1-land, og fattige land, mens det har vært forsøkt å unngå en slik oppdeling i den nye avtalen. Filippinene stilte dermed igjen spørsmålstegn ved om alle land skal ha forpliktelser om utslippsreduksjon, selv om det regnes for å være en av grunnpillarene i den nye avtalen. På dette tidspunktet kunne vi som satt i salen merke at diskusjonene begynte å gå i ring på grunnleggende elementer, der landene er like uenige nå som de var for flere år siden: Hvem skal betale for konsekvensene av klimaendringene som de rike landene har skapt?

Den såkalte “hjemmeleksen” til landene ble også relativt svak. Tanken er at alle land umiddelbart skal begynne å kartlegge hva de kan kutte av utslipp når de kommer hjem fra Warszawa. Disse resultatene skal summeres opp og sammenlignes i god tid før toppmøtet i Paris i 2015, der den nye avtalen skal ferdigstilles. EU og Norge jobbet hardt for å få enighet om en tidslinje for fremleggelse av de planlagte utslippsreduksjonene, for at man skulle få fortgang i prosessen.

Forhandlerne samles i små grupper for å komme frem til et kompromiss på ADP. Lest på twitter: «Everyday I’m huddle-in’ «. (Fotograf: Elna Bastiansen)

 

Fra land i sør ble det lagt stor vekt på at rike land må gå foran med store forpliktelser, også før 2020, for at de selv skal komme på banen. Det bygget seg opp en spenning i salen, og vi ble i noen øyeblikk i tvil om forsamlingen i det hele tatt skulle komme til enighet om dokumentet. Etter store klager på tidsbruk fra Venezuela, tok co-chairen til slutt initiativ til såkalte “huddles”. Forhandlerne klumpet seg sammen i små grupper med livlige diskusjoner for å finne frem til et kompromiss. Resultatet lot vente på seg en stund, før utfallet endelig ble klart: I det nye forslaget ble “commitments” byttet ut med “contributions” og “countries in postion to do so” med “countries ready to do so”, og fristen ble satt til tidlig 2015, ikke høsten 2014, slik blant andre Norge ønsket. Teksten ble vedtatt med denne endringen, og den ble dermed enda svakere enn den hadde vært i utgangspunktet: Land kan nå tolke hjemmeleksen på ulike måter, både i forhold til når man skal melde inn sine “bidrag”, hvor forpliktende disse er og hvilke land som må gjøre det.

Tap og skade

Det neste dokumentet som skulle legges frem for vedtak, var teksten på «tap og skade». Her hadde mange av landene gått med på harde kompromisser. Til slutt hadde  de kommet frem til et forslag som innebar opprettelsen av en mekanisme for kompensasjon etter klimaendringer i sårbare land. “Hearing no objections…”, begynte presidenten av klimaforhandlingene, før Filippinene ba om ordet. Problemet var ordet “under”: I teksten stod det at den nye mekanismen skulle ligge under rammeverket for tilpasning. Her har det vært en sterk splittelse mellom rike og fattige land. Utviklingsland vil at tap og skade skal annerkjennes som en kompensasjon for klimaendringer man ikke kan tilpasse seg til. Mange rike land er derimot redde for at en egen institusjon med egne penger vil gi land påskudd til ikke å sette i gang reelle tilpasningstiltak, dersom de uansett kan hente ut penger fra en egen institusjon etter at skaden har skjedd. Etter mer ”huddleing” ble teksten stående som den var, foruten et annet tillegg i teksten som understreket at tap og skade var “beyond adaptation”.

Hva nå?

Vi sitter igjen med et svakt dokument på hvordan arbeidet skal tas videre med den nye avtalen i 2015, og det er heller ikke laget noen klar tidsplan med milepæler for hverken langsiktig finansiering eller pre-2020 ambisjoner på de andre områdene. Vi skal likevel ikke svartmale klimatoppmøtet. Noen resultater og holdepunkter er bedre enn ingen. På den gode siden har vi fått på plass et rammeverk på bevaring av tropisk skog, REDD+. Her har Norge lagt ned en betydelig innsats.

Det er som med utslippskutt: Dersom vi ikke gjør nok nå, må vi gjøre mer senere, og da i et høyere tempo. Veien blir knalltøff for å få på plass en ny global avtale som skal være ferdig i 2015 og tre i kraft i 2020. Det er det eneste som er sikkert.

Lives joviale COP-dagbok

Synes du at forhandlingsleder Aslak Bruns videodagbok ikke er jovial nok? Da bør du sjekke ut Lives COP-dagbok:

IMG_2025

Live surfer avgårde på Emirates-sakkosekken på COP19

» Hvordan ser egentlig en dag ut på klimatoppmøtet?
Hver morgen kommer vi løpende til trikken som frakter oss til den enorme fotballstadion der toppmøtet holdes. På veiem skimter vi to (ett?) polske kullkraftverk i horisonten. Det er ikke knyttet store forventninger til Polen som vertskap, men det er store beslutninger som skal tas, og vi påvirker Norge til bevege seg i den riktige retningen.

På vei inn på stadion går vi gjennom sikkerhetskontrollen der jeg har en tendens til å bli stoppet på grunn av diverse kniver i sekken, foruten et par neglesakser. Astrid og Ingrid står trippende og venter, før jeg tar dem igjen og vi løper videre til garderoben der vi napper med oss et par rykende ferske utgaver av ECO – konferansens miniavis som gir kommentarer på ambisjonene i forhandlingene og formidler siste nytt. «tilpasningsfondet må fylles!» står det, og Ingrid nikker megetsigende. Hun sender et par tanker til aksjonen de skal ha senere på dagen, før hun tar fatt på rulletrappene og korridorene som skal ta oss fra minus fjerde etasje til andre etasje, der rommet som kalles Torun ligger. Youngo-møtet har såvidt begynt når vi kommer inn i rommet. Youngo samler alle ungdomsorganisasjonene, og én representant fra hver av dem sitter i en ring på gulvet. En «temperature check» etterspørres på kav australsk aksent av fasilitatoren for møtet angående hva folk synes om aksjonen som skal holdes senere på dagen. Folk vifter med hendene for å markere støtte til forslaget: Youngo har nemlig sitt eget «stammespråk». Jeg sitter litt bakenfor og jobber med et blogginnlegg til changemakers blogg «Si;D» på temaet tilpasning, et innlegg som helst skulle vært ferdig i går kveld, men bra, det blir det!

Etter en oppdatering av hva som skjer i løpet av dagen (Astrid prøver febrilsk å oppdatere den felles kalenderen med noen av de viktigste tingene) er møtet slutt. Ingrid stikker på et morgenmøte med den norske delegasjonen for å få vite hva som har skjedd på forhandlingsfronten og hvilke møter som er tilgjengelige for observatører denne dagen. Mange av møtene er lukket, siden mange land mener det skaper dårlig stemning dersom representanter fra sivilsamfunnet er tilstede når løfter skal legges på bordet. Overraskelse: Kina presset på i går, og fikk banket igjennom at alle møter på den nye avtalen skal være åpne for sivilsamfunnet. Det er positive nyheter! Men vi får senere tips om at det nettopp kan være en bevisst strategi fra Kinas side for å utsette konkrete lovnader på møtene. Når vi møtes i gangen for å jobbe med utslippsspørsmål sammen med en gruppe andre ungdommer, diskuterer vi at klimaforhandlingene minner mer og mer om et spill med synsing og strategier. Kanskje ikke så rart at flere land sender sine fremste diplomater i stedet for eksperter på klimaspørsmål?

Ingrid kan opplyse om at hun støtte på den norske forhandlingslederen Aslak Brun før møtet tidligere på dagen, som spurte om hvor han kunne kjøpe seg noe å spise. Toppforhandlere trenger også næring, med andre ord! Hun minner oss igjen på aksjonen de skal ha med finansieringsgruppa for å skape oppmerksomhet rundt at tilpasningsfondet må fylles med penger og ikke bare tomme løfter. De har satt opp en stand hvor de selger limonade til forbipasserende for å samle inn penger til fondet: «Dette er like lite ambisiøst som det vi ser i de reelle forhandlingene», sier en annen fra finansieringsgruppa når hun skal forklare konseptet til polsk radio etter endt aksjon.

Det er vanskelig å vite hva det er relevant å følge i virvarret av møter som pågår. Astrid og jeg velger å dra på plenumsmøtet om ADP, den nye globale avtalen. De får seg begge en god latter når møtelederen blander Zambia og Saudi-Arabia. Etter flere innlegg med repetisjon av gamle løfter, ber møtelederen delegatene ta seg sammen og komme med konkrete løsninger på utfordringene de står ovenfor. «Utfasing av fossile subsidier» nevnes, og jeg spisser ørene: Dette er jo et av temaene jeg jobber med å skrive lobby-punkter om.

Slik fortsetter dagen før vi godt utpå kvelden bestemmer oss for å få i oss litt middag på veien hjem. Så venter hotellrommet. Mellom skriving av diverse blogg- og leserinnlegg utbryter Astrid i ekstase: the Adaptation fund følger meg på twitter! Så ble budskapet fra limonadestanden lagt merke til, altså. Ingrid og Astrid havner i en diskusjon om leserinnlegget vi skrev til Vårt Land tidligere. Gikk spørsmålet vårt til Tine Sundtoft ut på om hun hadde penger i kofferten, eller var det hva hun hadde i bagasjen? «

– Peace out, Live

«This is not a passing the ball game. Even though we are in a stadium.»

Gjennom mediene får man ofte inntrykk av at klimatoppmøtene i FN stort sett består av mye  diskusjoner og lite handling. Skadene av klimaendringene har vist oss lenge at vi ikke har råd til ikke å handle.  Vil man få gjort viktige skritt framover mot en avtale i 2015 her i Warszawa?

IMG_1972

I går begynte ADP-forhandlingene. For oppklaringens skyld: ADP (The Ad Hoc Working Group on the Durban Platform for Enhanced Action) er hva man kaller arbeidet med å få på plass en ny global klimaavtale. Arbeidet med ADP er delt i to deler, der den første «arbeidsstrømmen» handler om hovedavtalen med forpliktelser etter 2020. Den andre arbeidstrømmen tar for seg hvordan man skal kutte utslipp i den rike delen av verden også frem mot 2020, for å prøve å lukke gigatonn-gapet mellom hvilke utslippsbaner verden følger i dag, og hvilke utslippskutt vi må gjennomføre for å unngå de mest katastrofale klimaendringene.

Det er ikke forventet at årets toppmøte skal gi store gjennombrudd med tanke på en ny global avtale. Møtet er likevel et viktig steg på veien mot Paris i 2015, da den nye  avtalen som gjelder alle land skal være ferdigforhandlet. Det er avgjørende at forhandlerne legger frem konkrete forslag til løsninger i stedet for å repetere problemer til det kjedsommelige. Etter dette toppmøtet håper man at landene har klart å bestemme seg for strukturen på den nye avtalen, og at delegasjonen skal dra hjem med en klar hjemmelekse om å komme opp med konkrete og ambisiøse nasjonale utslippsmål i god tid før forhandlingene neste år.

IMG_1980

Astrid og jeg fulgte begynnelsen av ADP-forhandlingene fra plenumssalen i går ettermiddag. Etter en kort gjennomgang av hvilke temaer som skulle bli behandlet under ADP, tok man opp tråden der man forlot den i det årlige mellommøtet i Bonn i juni. I Bonn gikk mye av diskusjonene ut på å få en felles – dog noe diffus forståelse – av hva man ville at den endelige avtalen skulle være. I Warsawa er håpet at man skal klare å fylle diskusjonen med konkret innhold, og forme de overordnede retningslinjene for den nye avtalen.

Det kunne virke som om enkelte av forhandlerne så på ADP (altså forhandlingssporet som nevnt over) som et slags organ som ligger utenfor dem selv og som skal komme med alle løsningene, dersom forhandlerne bare legger frem problemene. Til syvende og sist er det likevel forhandlerne selv som må forhandle seg fram til den nye avtalen. Det finnes ingen magisk løsning som dukker opp dersom forhandlerne ikke klarer å bli enige. Fra salen kunne vi høre en smule oppgitt co-chair be forhandlerne om faktisk å tenke på oppgaven de har her på konferansesenteret, som er en fotballstadion:

«WE are ADP. WE need to move forward. ADP is sitting on every chair in this room. This is not a passing ball-game. Even though we are in a stadium.»

Enkelte av innleggene fra de ulike nasjonene var  mer konkrete og løsningsorientert, men co-chairen (en slags ordstyrer som leder forhandlingene) måtte holde blant annet Irans delegat litt i ørene:

«You asked for a focused discussion. If you want focused discussions, the focused discussion have to come from you.»

Det kunne minne om en scene fra klasserommet, da co-chairen måtte gi forhandlerne en hjemmelekse før forhandlingene i ADP ga seg for kvelden:

«When you get back to the hotel tonight, you should all think about what kind of solutions you can present when the negotiations start tomorrow.»

Vi håper at forhandlerne gjør hjemmeleksa si, og stiller opplagte og gira for konstruktive diskusjoner om utslippsreduksjon i dag.

Live og Astrids alternative klimatime før COP19

COP 19 i Warszawa sparkes igang 11. november, og varer til 22. nov. Ingrid Verne, Live Kvelland og jeg (Astrid) drar ned til Warszawa for å følge forhandlingene. Vi har laget en kort presentasjon av de viktigste sakene som vil bli diskutert under klimatoppmøtet.

(#mikrofon-på-knapp-fail…)

Endelig kan arbeidet starta!

Alle som har lest blogginnlegga våre dei siste dagene, har fått med seg at ADP-forhandlingane (forhandlingane som tok til her i Bonn og som skal leia oss til ei ny internasjonal klimaavtale innan 2015) til tider har vore svært frustrerande. But now we see a bright bright sunny day!

Klokka halv eitt i natt, medan forhandlingane ennå pågjekk (ordstyraren sovna faktisk), spreidde det seg eit rykte om at partane hadde blitt einige om ein agenda for ADP på bakrommet. I dag formiddag blei agendaen formelt vedteke på eit kort plenumsmøtet. Salen var tydelig letta. Latteren satt laust og det var inga ende på dei tørre forhandlingsvitsane. God stemning blant ungdomsorganisasjonane på galleriet!

Norske og australske forhandlarar snakkar saman. (Foto: IISD)

Nå som ADP-sporet har ein agenda, er kan arbeidet med å redda klimaet fortsetta! Dei vidare forhandlingane vil handla om to ting:

  1. å utarbeida ei klimaavtale som trer i kraft i 2020, og
  2. å auka ambisjonar for utsleppskutt i tida fram mot 2020.

Fram med ambisjonane! Me er på rett veg.

Nå skjer det! Eller nei…

Som me har vore inne på i tidligare bloggoppdateringar, står forhandlingane i ADP-sporet (sporet for framforhandling av ei ny klimaavtale innan 2015, som har sin første runde her i Bonn) i stampe. I går blei det kalla inn til plenumsmøte klokka 20.00. Noko var tydeligvis i gjære. Litt skuffande (men òg litt digg etter ein laaang dag på forhandlingane, skal eg innrømma) var det at møtet blei avlyst kort tid før start. Så vidt me forstår var det USA det sto på denne gongen.

USAs forhandlingsleiar Johnatan Pershing seier stopp. (Foto: Sébastien Duyck)

Formålet med denne runden av ADP-forhandlingane er å velja forhandlingsleiarar og vedta ein agenda — ein plan for kva ein skal forhandla om, koss ein skal forhandla og ein meir eller mindre fastlagd tidsplan for forhandlingane. Partane er ikkje einige om kva prinsipp som skal ligga til grunn for forhandlingane. USA vil ikkje godta ein agenda som refererer til prinsippa i FNs klimakonvensjon om felles men differensiert ansvar for å løysa klimautfordringa. At USA ikkje går med på dette, heng rett og slett ikkje på greip og er svært frustrerande. Prinsippa i klimakonvensjonen skal vera retningsgivande for alle forhandlingane, og har derfor vore viktige prinsipp i tidligare forhandlingar om ei ny klimaavtale. At USA set seg på bakbeina nå, er med på å hindra at ein viktig forhandlingsprosess kjem igang. Bryr dei seg ikkje om rettferd mellom nord og sør, om barn og ungdoms framtid og om verdas fattige sine levekår?

Nå skal det seiast at det òg er mange andre land som har gjort seg urimelig vanskelige i denne debatten (også tradisjonelle u-land). Dei fortjener òg kritikk. Men i går var det USA som seinka prosessen. Det er planlagd eit nytt ADP-plenumsmøte i løpet av dagen eller kvelden. Me kryssar fingrane for at alle partane går inn for å koma igang med forhandlingane så fort som mulig. Dei aller fleste landa ønsker dette, og det er betryggande. Dette er dagen for diskrete forhandlingar bak lukka dører. Me oppdaterer!

Aksjon i Bonn: Ikkje gløm dei gamle forhandlingsspora!

YOUNGO, nettverket av ungdomsorganisasjonar på klimaforhandlingane, har arrangert ein aksjon i dag. Changemaker var òg med. Bodskapen var at det trengst høgare ambisjonar i forhandlingane om Kyotoprotokollen (KP) og forhandlingane om langsiktig samarbeid (LCA). Me ville uttrykka vår bekymring for at det nye forhandlingssporet for Durbanplattformen (ADP) drar for mykje fokus vekk frå dei viktige prosessane som har foregått og foregår under KP og LCA. Arbeidet under DP er sjølvsagt veldig viktig, men dei rike landa må ikkje glømma forpliktingar i dei allereie etablerte spora.

Under aksjonen inviterte me forhandlarar frå i-land til å legga ambisjonar i å kutta utslepp før 2020. Det er viktig at ein ikkje bare har ei klimaavtale klar til å tre i kraft i 2020, men at ein òg kuttar utslepp i perioden før. Maja var utkledd som nykomaren ADP. Ho hadde fest saman med forhandlarar som ga henne mykje merksemd. I bakgrunnen sto dei to triste forhandlingsspora KP og LCA med utstrakte hender og ønske om meir ambisjonar. Forhandlarane var inviterte til å gi dei gåvepakkar med ambisjonar. Me hadde dessutan eit banner med teksten: «Your present is our future».

Her er nokre bilde frå aksjonen:

Photos: Sébastien Duyck