våpenhandel

Informer Malala om norske bidrag til dronekrigen.

Når Børge Brende tar i mot Malala, tar han henne neppe med til fabrikkene involvert i dronekrigen over hjemlandet hennes.

Da Malala møtte Obama i 2013, protesterte hun mot den amerikanske dronekrigen i Pakistan, hennes hjemland.1 Jeg vet ikke hvor mye hun kan om norsk våpenindustri, men jeg regner med at hun ikke vet at Norge produserer drivstoff og stridshoder til bombene som treffer hjemlandet hennes. Men jeg tror hun hadde vært interessert i å vite det.

 

Hvordan er norske bedrifter involvert?

«Hellfire» er det vanligste missilsystemet på dronene over Pakistan og utgjør en internasjonal milliardindustri.2 Drivstoffet til dette systemet kommer fra Hurum, hvor Chemring Nobel har sine fabrikker. En av de større aktørene på dette markedet er forøvrig klase- og atombombeprodusenten Lockheed Martin, som Norge nå kjøper fly fra for 64 milliarder kroner – den største enkeltinvesteringen i norsk historie.3

En annen norsk aktør i dette markedet er det statseide selskapet NAMMO, som gjennom sitt datterselskap i USA produserer stridshodene til «Pyros». Denne laserstyrte bomben er spesialutviklet for nettopp dronekrigen i Pakistan.

Ikke bare vet vi at dette har blitt produsert og solgt, de har med all sannsynlighet drept sivile.4

 

Hvorfor er det Børge Brende sitt ansvar?

Uavhengig av om selskapet er statseid eller ikke, er det Stortinget som står ansvarlig for eksport av norsk krigsmateriell. Alt salg som skjer fra norske bedrifter, skal godkjennes i Utenriksdepartementets lokaler. Stortinget får en årlig rapport, og kan gi sine kommentarer til den. Den daglige forvaltningen tar byråkratiet seg av, på vegne av Børge Brende. Statsråden sitter med det daglige ansvaret, og kan til enhver tid stanse salg, slik Espen Barth Eide (AP) gjorde da han som utenriksminister eksport av norsk materiell til Egypt.5

 

Profitterer på manglende demokrati

Et sentralt dilemma i internasjonal våpenhandel er at det som regel er mest å tjene økonomisk der det er mest å tape for andre verdier. Utenfor NATO, så er Midtøsten-regionen en av de største importørene av norsk kirgsmateriell.6 Norske bedrifter bidrar med sine våpen til land som Saudi-Arabia, Qatar og Kuwait. I vinter ble det klart at hjertet av norsk våpenindustri, statseide Kongsberg Gruppen, selger et missilsystem til Oman for 3,7 milliarder kroner – en kontrakt tilsvarende det Norge vanligvis tjener på ett år av eksport med krigsmateriell. Dette er ikke-demokratiske land som undertrykker egen befolkning. Å armere disse landene, gir disinsentiver for de undertrykte til å presse på for politiske rettigheter. Landene er derimot beinrike på olje og sultne på militær kapasitet. Landene lever i en region med et kraftig våpenkappløp, som blant annet inkluderer Pakistan. Dette gjør dem til ideelle partnere for norsk våpenindustri, men ikke for internasjonal fred og stabilitet.

Malala er likevel kanskje mest interessert i at Stoltenberg II-regjeringen i 2012 åpnet opp for eksport av krigsmateriell til India, og at dette er politikk som har blitt videreført av Børge Brende og den Blåblå-regjeringen. India er Pakistan sin største antagonist. India er også det landet i verden med høyest import av krigsmateriell, som antakelig delvis skyldes landets våpenkappløp med Pakistan og Kina kombinert med økonomisk vekst i senere år.7

 

Norsk politikk, men ikke norsk praksis.

Det norske Stortinget er helt enige om at Norge ikke skal selge krigsmateriell til ikke-demokratiske regimer, regimer som bryter menneskerettigheter, og til områder hvor det er potensiale for konflikt. Dette regelverket ble presisert i 2012, uten at noen partier protesterte. Dette burde bety at Norge verdsetter disse verdiene over den potensielle profitten over å selge til land som Omen, Qatar, Saudi-Arabida, Kuwait, Indonesia og India. Likevel godkjennes slike salg år etter år i det norske Storting.

 

Klart du kan forandre verden Brende!

Det bør være norsk utenrikspolitikk å bidra til at mennesker i hele verden får den nødvendige friheten til  leve ut sitt potensiale og sine drømmer. Å anerkjenner langsiktige interesser som menneskerettigheter og bekjempelse av politisk undertrykkelse både mellom og innad i land er en forutsetning for dette målet. Å kjempe for menneskerettighetene er i det hele tatt nedfelt i den norske Grunnloven.8

Hvis Børge Brende mener alvor med at han ønsker å gjøre situasjonen bedre for Malala, er det minst to konkrete forslag på bordet:

  • Stans alt salg av norsk krigsmateriell til ikke-demokratiske regimer.
  • Stans det norske bidraget til dronekrigen i Pakistan.

 

Det har han embetet til.

 

 

Referanser:

Europa fôrer diktatorene

Europa fôrer diktatorene

… Men sivilt samfunn samarbeider over landegrensene for å stoppe praksisen. I helgen inviterte Fredslaget til The European Network Against Arms Trade (ENAAT) sin årlige konferanse. Changemaker var på plass sammen med andre europeiske organisasjoner. Felles for deltagerene er synet på dagens våpeneksport som en trussel mot fred, sikkerhet og utvikling. Det ble rapportert om en skremmende trend i alle land; eksporten til autoritære regimer øker. Vårt naboland Sverige eksporterer til flere enn noen gang tidligere og vi finner både Saudi Arabia, De forente arabiske emirater og Algerie på eksportlisten.

Hanne Sofie i panelet når eksport til autoriære regimer diskuteres

Hanne Sofie i panelet når eksport til autoriære regimer diskuteres

Kampanje mot JAS Gripen jagerfly

Kampanje mot JAS Gripen jagerfly

 

Det er behov for forandring – og klart vi kan forandre! Til tross for mange stygge tall, finnes det lyspunkt. Group for Switzerland without an Army kom med oppløftende nyheter. Som resultat av en formidable underskriftskampanje med 100 000 innsamlede signaturer, hadde landet med de utallige folkeavstemningene, droppet en bestilling av de omdiskuterte jagerflyene Saab JAS 39 Gripen.

 

 

Flere lyspunkt er i vente og politisk utvalg for fred (PUFF) teller ned til sommerSNU og lanseringen av Changemakers hovedkampanje. Det er på tide å stille politikerne til ansvar og på den måten få slutt på Norges eksport til autoritære regimer.

Spådom: innen én uke har verden sin første våpenhandelsavtale.

Vil denne bli regulert?

Vil denne bli regulert?

Etter en lang 26. mars kom tredjeutkastet til ATT på overtid i dag 27.mars. Beskjeden fra president Peter Woolcott var klar: «Take it or leave it». Vi er klare til å take it. Utkastet som ligger på bordet er ikke optimalt, det inneholder hull og det kommer ikke til å dramatisk endre den store mengden av våpenhandel her i verden. Men: avtalen som ligger på bordet gjør det tydelig at menneskerettigheter er overordnet staters strategiske hensyn innen våpenhandel, og avtalen har instrumenter for å kunne styrkes i fremtiden.

1364401425842

Salen var stappfull av folk og forventninger før tredjeutkastet ble sluppet i dag.

Hva er de viktigste detaljene i dette? To særlig negative sider:

  • Mange våpen er ikke regulert. Ikke minst er fremtidens våpen utelatt. Dette vil være viktige endringer i fremtiden.
  • Rapportering er ikke perfekt. Stater kan fremdeles unnlate å rapportere dersom det er snakk om «commercially sensitive» eller «national security». Siden statene selv kan definere når dette er tilfellet, så kan de fremdeles drite å i si ifra om hva de holder på med. Avtalen kommer altså fremdeles til å være vanskelig å håndheve.

Men noen positive:

  • Sluttbrukererklæring er eksplisitt anbefalt som et instrument for å implementere ATT i nasjonalt regelverk. Changemaker har i flere år jobbet for dette i norsk politikk, og vi kan nå få internasjonal støtte.
  • Av de våpnene som er inkludert i avtalen, er de tydelig underlagt alle relevante internasjonale forpliktelser, som menneskerettighetene, Genèvekonvensjonen, forbrytelser i krig, folkemordskonvensjonen, fare for sivile, forbrytelser mot menneskeheten etc.
  • Det er åpnet for at endringer for fremtiden kan gjennomføres med 3/4 flertall, dersom avgjørelse via konsensus ikke oppnås. Dette er veldig viktig for å forbedre avtalen i årene som kommer.

Spillerne og spillet

Det er høy spenning innad i EU. Ikke minst Frankrike går nå på høygir rundt i forhandlingsrommet. USA kommer antakelig til å godta, men ingen regner med at de faktisk kommer til å ratifisere. Iran, Nord-Korea og de mest reaksjonære statene i Midtøsten er antakelig svært misfornøyd. Hva India tenker, er uklart. Artikkelen 5.2, som ble kalt «Indian clause», er nå artikkel 26.1 og 26.2 og er en utvannet, ubetydelig artikkel i dette siste utkastet (se bilde under). Majoriteten, som er Norge og de andre progressive statene, kommer neppe til å bryte konsensus.

1364401793310

«Indian clause» – nå i utvannet versjon.

Vi nærmer oss nå slutten av pokerspillet. Stater har påstått at de vil blokkere hvis ditt og blokkere hvis datt. Nå er spørsmålet hvem som bløffet og hvem som mente alvor. Utfordringen for de som mente alvor er at hvis de ikke godtar den nå, så kommer avtalen til å bli avgjort i generalforsamlingen – hvor det er 2/3 flertall og ikke konsensus. Det er derfor vanskelig å se at denne avtalen ikke blir virkelighet, enten det er med konsensus i morgen eller 2/3 flertall senere.

Potensialet for en sterkere avtale umiddelbart.

Det er en siste åpning for å forbedre denne avtalen. Dersom den går til generalforsamlingen kan de 2/3 som kommer til å gå inn for avtalen konsentrere seg om å gjøre den så sterk som mulig uten å bli trukket ned av de mest skeptiske statene. Skal det gjennomføres må det gjøres med list: man må kun endre på de områdene som har hatt støtte blant mange stater, og unngå å gå inn på alle de små kjepphesten

Det er altså et utrolig spennende poker som spilles disse to siste dagene av denne siste forhandlingsrunden!e rundt om kring. Gjør man det først, kan man forbedre det mest alvorlige. Begynner man med det siste, kan korthuset rase: stater trekker seg dersom ikke ditt og dersom ikke datt.

1364401446723

ATT i New York: Spillet i sluttspurten startet for fullt

Dagen i dag har rast av sted. Da forhandlingene startet i dag kl 0900, begynte ting raskt å se mørkt ut. Woolcott åpnet med å snakke om at han mente andreutkastet som lå på bordet var et robust utkast, og han anså det som en nokså sterk avtale. Det falt ikke i god jord hos mange av de progressive statene og sivilsamfunnet, som anser utkastet som et svært svakt dokument.

Det fremstår som høy polarisering mellom de få skeptiske statene på den ene siden, og de mange progressive statene på den andre. Det ble tidlig klartgjort at uten betraktelige endringer på utkastet som skal slippes på onsdag, så kommer vi ikke til å se konsensus denne påsken.

De sentrale spillerne

Så hvorfor vinner ikke flertallet frem? Fordi mindretallet har mange av de sterke statene på sitt lag. USA har brukt dagen i dag på å skvise mange svake men progressive stater i Afrika og Latin-Amerika til å gå inn for en svak avtale; mens 118 stater skrev under på en erklæring for en sterk avtale den 18 mars, var antallet falt til 108 når tilsvarende erklæring ble offentliggjort i dag. USA prøver å fremstå som den ansvarlig parten som kan definere hvordan forhandlingene ligger an – hvilke punkter som kan diskuteres og hvilke man må anse som ferdigdiskuterte nå som tiden begynner å bli knapp. De nevner ikke at det var de som strandet forrige forhandlingsrunde. USA har i dag oppført seg som mobberen som stjeler lunsjpengene fra alle som er mindre enn seg. I gjengen sin har de med seg Storbritannia og Kina.

Resten av statene i EU har først i ettermiddag begynt å fremstå som samkjørte. Spesielt Frankrike, som frem til nå har vært en del av de skeptiske statene, ser ut til å ha føyet seg til en felles kurs. Men selv om EU argumenterer for mange av de riktige tingene – f.eks. å inkludere ammunisjon og deler og komponenter i avtalen – men ser ut til å ikke være interessert i å blokkere konsensus skulle avtalen vise seg å ikke inneholde disse kritisk punktene. Frankrike, og andre EU stater, legger sterk vekt på at de ikke vil godta at avtalen blir avgjort med 2/3 flertall – den overhengende faren for mange av de skeptiske statene. Det er altså tegn til et janusEUher i dag: de vil fremstå som progressive, men vil i virkelighet ha en avtale som favoriserer eksportlandene. Det blir spennende å følge med på hva EU gjør de kommende timene og dagene.

Den norske delegasjonen opptrer eksepsjonelt. Ryktene sier at de har blitt presset hardt av de skeptiske statene, særlig Storbritannia. De har likevel jobbet på spreng for en sterk avtale, og er ofte ansiktet utad for majoriteten av stater som trenger det mest. Norge spiller her en viktig rolle fordi de viser at man kan gå inn for stram regulering selv om man er en av de store våpeneksportørene. Det er ingen selvfølge. Sverige, et land vi liker å sammenligne oss med, har ikke holdt en like klar linje. Sverige har uttrykt at de ikke er interessert i bryte konsensus selv om avtalen ikke endres. Vi håper at Sverige, som også er en stor eksportør, vil revurdere sin strategi.

På mange måter begynte derfor ting å se lysere ut mot slutten av dagen. Det burde være helt klart for Peter Woolcott, presidenten for forhandlingene, at neste utkast må inneholde en sterkere lovtekst. Mange av de riktige statene har i ettermiddag sagt mye av de riktige tingene. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig til å oppnå konsensus. Oppsumert: håpet for en sterk avtale har siden vi kom til New York sett sånn ut:

Hvordan ligger det an med ATT-forhandlingene?

Palmesøndag, Manhattan og andreutkastet til en global våpenhandelsavtale.

Etter et fly som var tre timer forsinka og en grensevakt som lurte på hvorfor Fredrik hadde en plastikkhånd (vær så snill og spør – trengs ytterligere forklaring!!) i bagasjen, har vi kommet frem til Hampton hotell – rett over gata til FN. Palmesøndag er fridag (les: dag hvor delegasjonene kan prate på bakrommet), så dagen har blitt brukt til å oppdatere hva på arbeidet som er gjort så langt og lage strategi for veien videre.

Utsiktene for en sterk våpenhandelsavtale har dalt. Uka som var endte med at Peter Woolcott, presidenten for forhandlingene, leverte et andreutkast (tilgjengelig her: http://www.un.org/disarmament/ATT/docs/Presidents_Non_Paper_of_22_March_2013_(ATT_Final_Conference).pdf) som inneholder mange svakheter.

Noen av svakhetene ved andre utkast.

Generelt er det tre generelle svakheter: omfanget, kriterierene og gjennomsiktighet.

Avtalen dekker foreløpig alt for få våpen, og alt for få situasjoner. De eneste våpnene som er dekket i dette utkastet er konvensjonelle våpen slik de er definert av FN. Det vil si at kamphelikoptre er inkludert, men militærhelikoptre er ikke. Våpen som granater, miner eller droner er ikke inkludert i denne avtalen. Deler og komponenter, som utgjør det aller meste av verdens våpenproduksjon og som Norge er stor produsent av, er ikke inkludert i avtalen. Hva som utgjør «small arms», er helt opp til statene selv å definere i dette utkastet. Når det gjelder under hvilke omstendigheter avtalen gjelder er ikke overføringer av våpen som gaver, utlån eller bistand ikke inkludert. Kun handel. Dermed kan stater gjennomføre akkurat de samme avtalene som i dag, men i stedet kalle våpenoverføringen for en gave.

Når det gjelder kriteriene, er problemet mer teknisk. Ordbruken er gjennomgående at stater ikke får tillate overføringer hvis det vil bryte folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser «as defined by international agreements to which it is a Party». Problemet er at «agreements» i denne sammenhengen betyr at stater aktivt må ha ratifisert disse avtalene, noe mange stater ikke har. Ordet «obligations» derimot vil, i tråd internasjonal sedvane, også dekke disse statene fordi statene ofte er bundet av avtalene, selv om de ikke har ratifisert disse.

Når det kommer til stykket, trenger man ikke rapportere om noe: artikkel 12 (2) avslutter slik: «Reports may exclude commercially sensitive or national security information». Hvis stater ikke trenger å rapportere har vi ingen instrumenter for å overvåke om avtalen faktisk etterleves. Det gjør det hele verdiløst.

«The India clause»

Artikkel 5 (2) har fått mye oppmerksomhet, og er en av de største svakhetene. I følge denne skal ikke ATT overstyre «obligations undertaken with regard to other instruments» eller «[…] defence cooperation agreements». Effektivt sier den at ATT ikke har noe å si hvis du har andre avtaler. Alle stater har andre avtaler. India spesielt har jobbet hardt for å beholde denne artikkelen, og Changemaker sammen med resten av sivilsamfunnet jobber nå for å endre denne. Vi plukker opp rykter om at forhandlinger på bakrommet med blant annet USA har gjort klart en ny tekst til denne artikkelen som ikke underminerer avtalen. Vi spør oss derimot hvorfor artikkelen i det hele tatt må være der hvis det ikke er for å underminere avtalen.

Her på Manhatten kommer vi altså til et andreutkast som er et steg tilbake. Vi sitter med et to-siders dokument med oversikt over svakhetene. Det er fremdeles mye jobb å gjøre.

Spillet

Frem til nå, har mange stater sagt mange av de riktige tingene. Utkastet kommer derfor som en overraskelse. Antakelig er målet med dette utkastet å holde de skeptiske statene aktive i forhandlingene. Det Peter Woolcott ser ut til å tro er derimot at de progressive statene er på hans lag uansett. For oss i sivilsamfunnet er jobben nå å å gjøre han oppmerksom på at disse statene ikke kommer til godta denne avtalen, og at vi ikke kommer til å si at avtalen er en seier. Allerede 4. april er generalforsamlingen booket for å votere over en ATT-avtale derom forhandlingene nå ikke fører til noe. I generalforsamlingen er det kvalifisert flertall (2/3 flertall), og de skeptiske statene kan da ende opp med en strengere avtale dersom de ikke godtar noe i påsken. Dette er positivt for spillet disse dagene.

Men: Statene i Afrika og Sør-Amirka, områder som lider mest under dagens våpenhandelsregime og aktive pådrivere for en sterk avtale, kommer til å møte mye press de kommende dagene fra de fem store: USA, Kina, Frankrike, Russland og England. Afrika og Sør-Amerika kommer til å truet med å miste bistandsmidler, lån og andre ressurser. I de kommende dagene kommer vi igjen til å bli minnet om hvordan mektige land er mektige, og hvordan svake land er svake.

Norge, New Zealand hvertfall, og kanskje Mexico som har lagt mye prestisje i forhandlingene, kan kunne stå i mot dette presset. Men de vil trenge mye støtte fra oss, Changemaker og du som leser dette innlegget. Vi oppfordrer derfor alle til stå klare: dersom tredjeutkastet ikke inneholder mange substansielle forbedringer, må disse statene stå sammen i å blokkere konsensus. En sterk avtale med kvalifisert flertall i neste runde, er bedre enn en svak avtale med konsensus nå.

Siden forhandlingene startet 18. mars har (i følge gjennomsnittlige tall) 12000 mennesker mistet livet av bevæpnet vold, og 8000 kommer til å miste livet i løpet av de fire siste dagene. Disse 20000 menneskene, alle som gikk før dem, og alle som kommer til å gå etter, trenger vår støtte.

– Fredrik Hasselberg og Haakon Gjerløw

Ingen Arms Trade Treaty denne gang!

27. juli er forbi, og mandatet som alle verdens regjeringer ble gitt av FNs generalforsamling om å bli enig om en Arms Trade Treaty er ikke lenger gjeldende. 6 år har gått og flere konferanser og arbeidsgrupper har igjen og igjen sett på muligheten til å finne enighet rundt et veldig sensitivt spørsmål.

Under åpningen av diplomatkonferansen i begynnelsen av juli holdt FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, sin åpningstale. Han startet med å si at vi allerede er på overtid når det gjelder en global regulering av alle konvensjoelle våpen, og at det er en skam at vi ikke allerede har en konvensjon som omfatter dette problemet. Han minte statene på at det de skulle gjøre denne måneden var å skape historie, og ba de samtidig om å vise entusiasme for forhandlingsprosessen som hele verden var vitne til. Sivilsamfunnet ble også takket for deres enorme innsats og viljestyrke og for måten vi har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker verden over. En ATT skulle promotere fred i en overbevæpnet verden, og samtidig bidra til sosial og økonomisk utvikling, støtte fredsbevarende arbeid, beskytte barn og sivile mot væpnet vold og forsterke kvinners kamp for likestilling og rettferd. Målet var klart; en sterk og bindende Arms Trade Treaty som vil ha betydelig påvirkning på de millioner av mennesker som lider som en følge av væpnede konflikter, undertrykkelse og tilfeldig væpnet vold.

“We owe it to all the innocent civilians who have fallen victim to armed conflict and violence … to all the children deprived of a better future … to all those risking their lives to build peace and make this a better world. For them and for our common future – let us make the most of this historic moment. I count on your leadership and commitment” – Ban Ki-moon

 

 

Hva ga regjeringene samlet tilbake?

Ingenting akkurat nå, først og fremst på grunn av et fåtallstyrani som konsensusordningen for så vidt også fullt og helt åpner for.

Det vi har håpet på, og også for det meste har trodd på helt til fredag morgen, har i beste fall blitt utsatt til oktober. Statene klarte ikke å enes om Arms Trade Treaty. Juridisk sett er alt som før, og verden mangler fortsatt en global regulering for konvensjonelle våpen.   Handel med bananer, døde sommerfugler og dinosaurknokler er fortsatt sterkere regulert enn våpenhandelen. Synd for aper og synd for oss.

Natt til fredag New York tid, fredag morgen for dere, la jeg ut et ganske optimistisk innlegg om hvordan ting så ut og hva som da virket brukbart sannsynlig at skulle skje. Den nye avtaleteksten som kom ut på torsdag var bra, i alle fall  bedre enn tidligere. Den uttrykte eksplisitt at eksport der det er en overveiende fare (uttrykk der betydning er litt uklart. ”overriding”/overveiende = over 50 %? – altså mest sannsynlig?)  for at våpnene brukes til å bryte menneskerettigheter (IHR) og internasjonal humanitær rett (IHL) ikke skal tillates, omfattet alle konvensjonelle våpen (UNRCA som et minimum), og ga også et krav til at stater måtte ta hensyn til utviklingsprosessen i importlandet, gender based violence og vold mot barn, og om den spesifikke avtalen om eksport kunne bli utsatt for korrupsjon. Ammunisjon og deler & komponenter var også med i avtaleteksten. Ikke som en del av scopet, som selvsagt ville vært best, men som en del av en egen artikkel om staters forpliktelser rundt eksportpraksis. At det er gjort på denne måten gjør derimot at både ammo og deler og komponenter ville vært unntatt visse artikler og paragrafer i avtaleteksten (for eksempel artikkel 4.6 der det er referanse både til korrupsjon, GBV og utvikling, og man er heller ikke forpliktet til å rapportere om handel av dette).

Teksten inneholder derimot flere smutthull og mangler, men hvorfor i all verden skal en stat skrive under og ratifisere en konvensjon med formål om å benytte smutthullene? Det er til å begynne med fullstendig frivillig for stater å ratifisere en eventuell ATT, og de stater som derfor velger å gjøre det gjør det sannsynligvis derfor i god tro. Avtaleteksten sier ingenting om sanksjonsmetoder, men at en stat frivillig blir en del av et våpenkontrollregime for potensielt å bli utsatt for sanksjoner ved å bryte med føringene  i avtalen hadde vært ekstremt ironisk og merkelig.

Grunnen til at jeg gidder å vise til styrker og svakheter ved teksten selv om det ble et skuffende utfall denne gangen, er at vi som sagt kan få en ny sjanse allerede i oktober.

Det er heldigvis fortsatt stor stemning blant den store majoriteten av statene for å få frem en sterk og bindende ATT.

Etter at det var klart at det ikke ville oppnås en konsensus denne gang, holdt Mexico en såkalt joint statement på vegne av over 90 andre stater (inkl. Norge, Canada, Nigeria, hele EU, Sør-Afrika og Australia) der de gjorde det klart at det var et overveldende flertall for å fortsette arbeidet, og at Moritan da måtte rapportere tilbake til generalforsamlingen om at det var gjort fremgang og at statene vil fortsette og avslutte arbeidet ved en senere anledning. De var skuffet, men hadde ikke mistet motet i arbeidet om en sterk avtale. Utenom disse 90 statene kommer hele ECOWAS (Economic Community of West African States) i tillegg. De ville ikke være en del av den felles uttalelsen fordi de synes den var for svak. Dermed er det over 100 stater som har store ønsker til å føre dette videre.

Sannsynligheten er da at dette vil bli tatt opp igjen i generalforsamlingen (UNGA) i oktober, enten ved å gi et nytt mandat til en ny diplomatkonferanse eller ved at UNGA stemmer over om det nåværende avtaleutkastet blir adoptert og gjort klar til signering. Et tredje alternativ er at det blir gitt nytt mandat til en helt ny prosess og at man da starter helt på nytt igjen, noe som kanskje ikke er så bra ettersom vi har et bra grunnlag i det nåværende utkastet. USA på sin side vil ha en nye runder med forhandlinger avgjort ved konsensus. På den måten slipper de en 2/3 avgjørelse i UNGA og noe som de helst ikke vil ha tvunget på seg. De har jo den friheten sin de vettu. Stakkars.

 

Hva skjedde?

Fredag morgen fortsatte både det formelle møtet fra kvelden før og andre uformelle bi-/multilaterale uformelle møter for at stater som hadde problemer med teksten kunne løse dette seg i mellom. Vi visste jo at det fortsatt var uløste aspekter ved teksten, at det var sjanse for at noen ville blokke avtalen (erklære at det ikke er konsensus), og vi hadde hørt rykter om at ”tullet” med Palestina kanskje ville komme opp igjen. Jeg tusla allikevel rundt og hadde troa på at det kunne gå bra. Da det var USA sin tur til å si hva de mente om avtaleteksten sa de at dette var en tekst de ikke var fornøyd med, men at de gjerne ville ha en ATT og at de derfor mente at ting burde utsettes. Grunnen til misnøyen  er trolig frykten for at Obama taper det kommende valget på at befolkningen er misfornøyd med noe de feilaktig (!!!) tror vil påvirke deres second amendment (retten til å kjøpe og være våpen). De vil derfor ha større og kraftigere referanse i teksten til at en ATT absolutt ikke ville påvirke, men heller respektere staters lovgivning om borgeres lovlige rett til å kjøpe og bære våpen.

Når en sau løper over veien så følger de andre etter, og dette gjelder tydeligvis for stater også. Etter dette kom både Russland (spesielt), Syria, Egypt, Hviterussland, Cuba og min nye BFF fra Nord-Korea (han skulle kjøpe brus, men maskina ville ikke ta imot kontantene hans. Jeg hadde kort, og kjøpte dermed en brus til han. Sikkert første gang i juli han smilte for noe) med uttalelser om at teksten ikke er bra nok. Noen av disse mente også at utsettelse kunne være løsningen. Møtet gikk så til lunsjpause, og mange var relativt sikre på at dette ikke kom til å gå. Og jaggu – det stemte.

Selv om diplomatkonferansen ikke resulterte i mye konkret juridisk sett, så har ikke juli vært helt uten resultater. Gjennom hele måneden har stat etter stat uttalt at de ønsker globale standarder som forbyr våpenhandel som bryter med IHR og IHL og undergraver staters utvikling. Måneden har vist at det hersker en stor besluttsomhet blant  majoriteten av verdens stater for å forby våpenhandel der det er betydelig fare for brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett. Det har enda ikke resultert i ny folkerett, men prosessen har vært enormt normdannende for når det ikke skal eksporteres våpen.

Prosessen er absolutt ikke over. Like før Moritan hevet møtet på fredag uttalte UK at ”an ATT is coming soon, we will look back at this moment with pride”. Hun fortsatte med å si at forhandlingene har gitt oss en sterk grunnmur å bygge videre på i kampen om en sterk ATT, og kanskje til og med bedre enn det avtaleutkastet som nå foreligger.

Norge skal også ha skryt for det arbeidet de har lagt ned både før og under diplomatkonferansen. Norge har blitt sett på som en av de tre mest positive statene, og de har under hele konferansen både støttet og samarbeidet tett med silvilsamfunnet. De har også vært sterkt delaktig i at det fortsatt er håp for en livsreddende Arms Trade Treaty, og de norske delegatene som var der samtidig som meg viste at de alle har en ekte og genuin interesse for et vellykket og humanitært utfall av forhandlingene.

En global regulering av konvensjonelle våpen er fortsatt innen rekkevidde, og vi må og skal fortsette å gjøre det vi kan for at en avtale som redder liv og gjør virkelig forskjell på bakken skal realiseres.

Screw you guys, I’m going home.

Littegranne misvisende overskrift siden jeg egentlig allerede har kommet hjem. Ikke sånn helt helt helt helt hjemme i vårt alles svært så elskede  Elverum, men iallefall hjemme i Bergen og Norge. juhu…

Uansett. Grunnen til en mer eller mindre misvisende tittel på innlegget er den ganske så skuffende følelsen jeg hadde da jeg litt molefonken spaserte ut av FN-bygget (btw ikke det høye og kjente bygget man ser på tv. det pusses fortsatt opp, så det er en annen mye lavere, menallikevelganskesåstor, bygning ved siden av tingene har utspilt seg). Diskusjonen om hvordan beslutningene skal tas i juli er ganske avgjørende for hvordan selve avtalen kan komme til å se ut, og da klokken var halv tre på fredag ettermiddag så ting ganske så dårlig ut. Ytterpuntene (fortsatt Mexico ++ på den  «snille» siden og den arabiske liga++ på den andre siden) var fortsatt langt fra hverandre, og sannsynligheten for en enighet og en faktisk avgjørelse virket ikke  kjempestore. Det var faktisk prat om at det i verste fall ikke kom til å bli noe av diplomatkonferansen i juli heller. Det hadde så klart vært veldig synd, men på en annen side så er det kanskje bedre at det hele hadde kollapset nå, enn at vi den 27. juli står der med en svak ATT som langt ifra forhindrer og videre eksport til undertrykkende regimer.

Store deler av torsdagen og så og si hele fredagen  besto av såkalte konsultasjoner og uformelle samtaler. Dette foregikk både i lukkede rom og egentlig hvor som helst inne i bygningen. Da klokken var litt over halv seks på fredag ettermiddag, og jeg forlengs hadde sjekket inn på flyplassen, startet plenumsmøtet igjen. Der ble det vedtatt at alle stater skal gjøre det de kan for at alle avgjørelser rundt innholdet (substance) i selve avtalen skal tas ved konsensus (by consensus). Om det skal vise seg å være umulig å oppnå en form for konsensus, så er det dekning i regelverket for at avgjørelser (bortsett fra den siste avgjørelsen om å adoptere/godta hele avtalen) kan tas gjennom 2/3 flertall. Om det er dette som skal til for at vi får en sterk ATT så ja takk, men på en annen side er ikke dette en optimal måte å avgjøre betente saker på. Dette skal være en global våpenhandelsavtale som skal gjelde for alle stater, og noe det derfor helst burde være full enighet om med tanke på ratifisering og implementering av avtalen i etterkant (noe som forøvrig vi skal/burde jobbe med når den tid kommer).

Det er fortsatt full uenighet og forvirring rundt hva konsensus betyr i denne sammenhengen.  Om det betyr at ingen stater har innvendinger mot det som skal enes om, eller om konsensus betyr at de fleste statene er enige, sies det ingenting om. Dette er dermed noe som antageligvis vil hjemsøke diplomatkonferansen i juli og som i det hele tatt vil bidra til vanskeligheter rundt en enighet om en endelig Arms Trade Treaty.

Når det gjelder sivilsamfunnets deltakelse på diplomatkonferansen i juli, og den tidligere nevnte regelen som sier at NGOene kun får snakke på ett møte, så er jeg egentlig litt usikker på hvordan det gikk. Tidligere i uken virket det som om det var sannsynlighet for at denne regelen kunne bli endret, men hvordan det helt gikk til slutt har jeg ikke helt fått med meg. Det endelige utkastet om prosedyreregler for konferansen i juli ble delt ut etter at jeg måtte dra til flyplassen, så hvordan den regelen så ut i det utkastet er jeg derfor usikker på.  Jeg har spurt litt rundt omkring hvordan det gikk, men enda ikke fått noe svar. Jeg regner med at regelen ble stående, og at representanter fra diverse NGOs (også folk fra våpenorganisasjoner som bekymrer seg for hvordan det kommer til å gå med antikke våpen som ofte eksporteres over landegrenser fra museum til museum) dermed kun får konfrontere konferansen ved ett tilfelle. Om det skal vise seg at jeg har driti meg loddrett ut og regelen faktisk har blitt endret, så skal jeg gi beskjed om det. Jeg håper iallefall at jeg har driti meg skikkelig ut!

Den norske delegasjonen har som tidligere nevnt vært en av de mer positive og progressive statene under prepcomen. De har kjempet for større deltakelse for sivilsamfunnet og har gitt inntrykk av å være virkelige tilhengere av en ATT som forhindrer videre eksport til undertrykkende regimer. Håper det fortsetter! De har igjen vist godvilje internasjonalt, men som på andre områder som Changemaker jobber med, kan Norge bli mye bedre på hjemmebane. Det er ingen grunn til ikke å forbedre vår interne eksportpraksis selv om vi kjemper bra utenlands!

Jau. Jeg har uansett hatt det sinnsykt kult. Uka gikk kjempefort og skulle gjerne ønske at det ble noen uker til! Hva som blir utfallet etter diplomatkonferansen er usikkert, men siden vi har en fantastisk mann som klarer alt han vil i  Sigbjørn Johnsen, så foreslår jeg at han blir en del av den norske delegasjonen i juli. Har troa på’n!