COP17

«All we want for christmas is a safe future»

Kjære Erik. Vi ønsker deg en God Jul og en Riktig God Ny Forpliktelsesperiode! Foto: Mona Wærnes

Sammen med norsk ungdom fra Spire, Norsk Medisinstudentforening og Natur og ungdom overrakte vi i dag et julegaveønske til Erik Solheim: En trygg framtid!

De internasjonale klimaforhandlingene fortsetter på overtid, to år etter at forhandlingene om en ny, internasjonal klimaavtale i utgangspunktet skulle konkludere. Med kun noen få dager igjen av klimatoppmøtet i Durban haster det å ta ansvar for verdens klima. Norge er kjent for å være blant foregangslandene under klimaforhandlingene, det er nå på tide de går inn for å sikre en avtale for fremtiden.

– Det er rike land som Norge som har skapt klimaproblemet. Til grunn i det internasjonale klimaregimet ligger det at land som Norge er de første som skal gjøre omfattende og forpliktende tiltak for å redusere egne klimagassutslipp, sier Kari-Anne Isaksen, leder av Spires klimautvalg og LNUs ungdomsdelegat i den norske delegasjonen.

– Vi er nødt til å innse de enorme konsekvensene klimaendringene vil kunne ha for mennesker over hele verden. Forskning viser at umiddelbare tiltak for å begrense klimaendringene ville beskytte og fremme global folkehelse og redde flere hundretusen menneskeliv, sier Usman Ahmad Mushtaq, fra Norsk medisinstudentforening.

En videreføring av Kyoto-avtalen

Et av de store slagene på klimaforhandlingene står rundt Kyoto-avtalens framtid. Det eneste juridisk bindende instrumentet som finnes for å sikre at store, industrialiserte utslippsland reduserer egne klimagassutslipp, er under press fra flere hold. Ved utgangen av 2012 utløper den første forpliktelsesperioden av Kyoto-avtalen, og det forhandles nå om en ny forpliktelsesperiode.

Durban norsk ungdom Solheim

Norsk ungdom synger for klimahandling. Foto: Mona Wærnes

– En videreføring av Kyoto er broen vi trenger over til et nytt og enda sterkere internasjonalt klimaregime. En videreføring av Kyoto-avtalen blir likevel hul, hvis den ikke innebærer økte ambisjoner for utslippskutt fra rike land, sier Ola Elvevold, leder i Natur og Ungdom.

Det nye grønne fondet

Klimafinansiering er et av de andre sentrale temaene på klimatoppmøtet i Durban. På klimatoppmøtet i Cancun i fjor ble partene enig om at et nytt finansieringsfond for klimatilpasning og utslippsreduserende tiltak i utviklingsland skulle opprettes. Siden Cancun har Norge, sammen med Sør-Afrika og Mexico, koordinert en arbeidsgruppe med 15 industriland og 25 utviklingsland. Denne gruppen har jobbet med et forslag til hvordan et nytt grønt klimafond bør se ut.

Solheim durban

Ola (NU), Kari-Anne (LNU, Spire), Usman (Norsk medisinstudentforening) og Maja med Solheim i Durban. NRK på plass. Foto: Ida Thomassen

– Utviklingslandene er helt avhengig av finansiering fra rike land for å kunne sørge for tilstrekkelige utslippskutt, og en sikker klimatilpasning. Det nye grønne fondet må vedtas på klimatoppmøtet i Durban, og de rike landene må begynne å fylle det med penger, sier Maja Gudim Burheim, leder av klimautvalget i Changemaker.

Vi håper Solheheim har med en ny forpliktelsespreiode for KP hjem til jul:) Illustrasjon: Kine Eide

Jens, Erik og ein turban

Stoltenberg snakkar med Ban Ki-Moon.

Frikk: Hei Maja og Jon, korleis synest de den første dagen med Solheim og Stoltenberg til stades på forhandlingane har vore? Det er eit ja-nei-spørsmål.

Jon: Frikk, det er det ikkje.

Frikk: Haha, eg berre tulla!

Jon: Jo, dagen har vore fin den. Men Solheim ba oss ønskja han lykke til då me traff han på kafé i dag morges, så det kan jo henda at hans dag ikkje har vore like god.

Maja: Fokus nå, gutter. De kom, de så, de…? Hva gjorde de egentlig? Jo, Stoltenberg holdt tre viktige innlegg.

Frikk: Ja, eit om regnskogbevaring i utviklingsland, eit om kjelder for finansiering av klimatiltak i utviklingsland, i tillegg til hovudinnlegget for Noreg på høgnivådelen. Der gjekk han på overtid. Det gjorde forsåvidt alle andre også.. Eg høyrde dei to siste innlegga hans. Jon, kva sa han på høgnivådelen? Noko om kva Noreg gjer heime?

Jon: Nei. Det var eit ja-nei-spørsmål, ikkje sant?

Frikk: Ja.

Frikk, Maja og Jon er på plass i salen før Jens opnar møtet.

Jon: Han sa fint lite om det. Men han sa at Australia, Brasil, Kina, Bangladesh og Rwanda er kjempeflinke på heimebane. Og alle land må bidra etter evne. Alle land utanom dei minst utvikla landa. «We cannot afford to give up, we cannot wait and see,» sa han òg.

Maja: Han sa masse om karbonprising. Det liker han godt. Han priste karbonprising. HURRA!

Frikk: Då kan vi svitsje til finansieringskildeinnlegget. Hurra for karbonpris der også, gitt.

Maja: Ja, og karbonprising har TRE fordeler. «That’s the beauty of it», som Jens sier.

Jon: For det første, «it reduces emissions».

Frikk: HURRA!

Jon: For det andre, «it contributes to development of clean technology».

Frikk: … forutsett at karbonprisen er høg. Om ikkje, har ein jo ikkje insentiv til dette.

Maja: Jaja. Men for der tredje, «it generates revenue.»

Jon: Og dei pengane kan nyttast til å finansiera tilpassing til klimaendringar og utsleppsbremsande tiltak i Sør.

Maja: …Men det kan jo også brukes til andre ting.

Frikk: Ja.

Maja: Som helse og utdanning. Lista er lang. Sikrer man egentlig klimafinanspenger da…?

Frikk: Nei.

Jon: Det han ikkje sa, var at rike land burde legga fleire pengar på bordet. Det er jo finanskrise, stakkars statsleiarar.

Frikk: I tillegg snakka han såvidt om avgifter på internasjonal luft- og skipsfart. Det er jo bra. På den andre sida har jo Noreg snakka negativt om eit ambisiøst forslag på dette som EU har lagt på bordet.

Jon: Og det betyr?

Maja: At Norge sier noe annet enn det de faktisk gjør.

Frikk: Og det er jo nytt for oss alle.

Jon: Men sa han noko om Kyotoprotokollen?

Maja: Ja! I innlegget på høynivådelen sa han at Norge er villige til å ta på seg en ny forpliktelsesperiode.

Frikk: …dersom det er ein del av ei breiare avtale der dei største utviklingslanda og USA også tek på seg forpliktingar om å redusera utslepp.

Jon: Men kva har eigentlig Solheim gjort? Hjalp det å ønskja han lykke til?

Maja: Han skulle jo ha kommet i går, så han har ett døgn å ta igjen! Jeg hørta at han var i timinuttersmøter i hele dag.

Frikk: Men hei! Jens hadde tid til å treffe klimaungdomar frå utviklingsland som Norad har finansiert deltakinga til. Kari-Anne og Johanne frå Spire var jo òg der.

Maja: Kult. Det er jo deres prosjekt. Flinke jentene.

Jon: Apropos kult. I dag såg me ein turban i Durban.

Maja: Han hadde faktisk en «tree planting ceremony».

Frikk: Shit.

Turban i Durban.

Borte bra, men heime… tja

Som nordmenn her på klimaforhandlingane i Durban får me ofte høyra utsagn som: «Norge er mitt favorittland! Dei gjer jo alt rett i forhandlingane!», eller «De har vel ikkje så mykje å gjera her, sidan forhandlarane dykkar uansett er blant dei mest progressive i forhandlingane». At det ikkje er noko å utsetja på Norge i klimaforhandlingane, er ei overdriving. Men det er inga tvil om at Norge er blant dei landa i Nord som gjer mest for å redda klimaet vårt. Dette blir det lagt merke til.

Fryd og gammen i møtelokala...

Eit anna faktum ved Norges klimapolitikk som det nå blir lagt merke til, er gapet mellom politikken me fremjer i Durban og den me faktisk fører på heimebane. I gårsdagens utgåve av ECO, Climate Actrion Networks internavis her på klimaforhandlingane, blir det satt fokus på denne dobbeltmoralen (les teksten her). Norge har lova å kutta 30–40% av sine klimautslepp innan 2020, og at to tredelar av kutta skal gjerast i Norge (ein skulle tru det ikkje går an å kutta norske utslepp i utlandet, men det går faktisk annMagisk…). Problemet er at det skjer svært lite. Me har ingen konkrete planar for koss me skal nå desse måla. Klimameldinga blir utsatt og utsatt.

Med andre ord, også i Dubran skin det etter kvart gjennom at Norge ikkje er den superklimanasjonen som mange har inntrykk av. Det er på tide at Norge begynner å handla i tråd med sine eigne ord. Når Norge ber andre statar om å forplikta seg til ambisiøse utsleppskutt, må dei sjølv visa at dei har vilje til å gjennomføra sine eigne mål. Det finst ikkje noko som er meir øydeleggjande for eit lands truverdighet i forhandlingane enn at det sjølv ikkje gjer det som må til på heimebane, skriv ECO.

 

...ikkje fullt så bra heime.