Fred

STANS!

STANS!

Det er søndag, sola skinner og Oslos gater er fylt til randen. Etter en fin studenthelg på Malmøya, arrangert av Oslo Student, vendte vi nesen hjemover. Men…. Klart vi kan samle 12000 underskrifter!

Johanne samler underskrifter

Johanne samler underskrifter

 

 

Ingredienser

Changemakere
Underskriftslister
Penner
Stafettpinne

 

 

 

Supersamler Sonja fyller et ark på 1-2-3!

Supersamler Sonja fyller et ark på 1-2-3!

Framgangsmåte

Ta et knippe Changemakere og ha i gode argumenter. Rør om med penner og underskriftslister. La bagger og bagasje ligge til heving langs en butikkvegg, mens Changemakerblandingen stekes ved soltemperatur i en drøy halvtime. Vips, så kan du servere 97 rykende ferske underskrifter.

Bagasje til heving

Bagasje til heving

 

 

 

 

 

 

 

 

Studentene sender stafettpinnen videre til lokalgruppa i Vestfold. Klart vi kan stanse norsk våpeneksport til autoritære regimer!

 

Studentene sender stafetpinnen videre

Studentene sender stafetpinnen videre

Advertisements

Informer Malala om norske bidrag til dronekrigen.

Når Børge Brende tar i mot Malala, tar han henne neppe med til fabrikkene involvert i dronekrigen over hjemlandet hennes.

Da Malala møtte Obama i 2013, protesterte hun mot den amerikanske dronekrigen i Pakistan, hennes hjemland.1 Jeg vet ikke hvor mye hun kan om norsk våpenindustri, men jeg regner med at hun ikke vet at Norge produserer drivstoff og stridshoder til bombene som treffer hjemlandet hennes. Men jeg tror hun hadde vært interessert i å vite det.

 

Hvordan er norske bedrifter involvert?

«Hellfire» er det vanligste missilsystemet på dronene over Pakistan og utgjør en internasjonal milliardindustri.2 Drivstoffet til dette systemet kommer fra Hurum, hvor Chemring Nobel har sine fabrikker. En av de større aktørene på dette markedet er forøvrig klase- og atombombeprodusenten Lockheed Martin, som Norge nå kjøper fly fra for 64 milliarder kroner – den største enkeltinvesteringen i norsk historie.3

En annen norsk aktør i dette markedet er det statseide selskapet NAMMO, som gjennom sitt datterselskap i USA produserer stridshodene til «Pyros». Denne laserstyrte bomben er spesialutviklet for nettopp dronekrigen i Pakistan.

Ikke bare vet vi at dette har blitt produsert og solgt, de har med all sannsynlighet drept sivile.4

 

Hvorfor er det Børge Brende sitt ansvar?

Uavhengig av om selskapet er statseid eller ikke, er det Stortinget som står ansvarlig for eksport av norsk krigsmateriell. Alt salg som skjer fra norske bedrifter, skal godkjennes i Utenriksdepartementets lokaler. Stortinget får en årlig rapport, og kan gi sine kommentarer til den. Den daglige forvaltningen tar byråkratiet seg av, på vegne av Børge Brende. Statsråden sitter med det daglige ansvaret, og kan til enhver tid stanse salg, slik Espen Barth Eide (AP) gjorde da han som utenriksminister eksport av norsk materiell til Egypt.5

 

Profitterer på manglende demokrati

Et sentralt dilemma i internasjonal våpenhandel er at det som regel er mest å tjene økonomisk der det er mest å tape for andre verdier. Utenfor NATO, så er Midtøsten-regionen en av de største importørene av norsk kirgsmateriell.6 Norske bedrifter bidrar med sine våpen til land som Saudi-Arabia, Qatar og Kuwait. I vinter ble det klart at hjertet av norsk våpenindustri, statseide Kongsberg Gruppen, selger et missilsystem til Oman for 3,7 milliarder kroner – en kontrakt tilsvarende det Norge vanligvis tjener på ett år av eksport med krigsmateriell. Dette er ikke-demokratiske land som undertrykker egen befolkning. Å armere disse landene, gir disinsentiver for de undertrykte til å presse på for politiske rettigheter. Landene er derimot beinrike på olje og sultne på militær kapasitet. Landene lever i en region med et kraftig våpenkappløp, som blant annet inkluderer Pakistan. Dette gjør dem til ideelle partnere for norsk våpenindustri, men ikke for internasjonal fred og stabilitet.

Malala er likevel kanskje mest interessert i at Stoltenberg II-regjeringen i 2012 åpnet opp for eksport av krigsmateriell til India, og at dette er politikk som har blitt videreført av Børge Brende og den Blåblå-regjeringen. India er Pakistan sin største antagonist. India er også det landet i verden med høyest import av krigsmateriell, som antakelig delvis skyldes landets våpenkappløp med Pakistan og Kina kombinert med økonomisk vekst i senere år.7

 

Norsk politikk, men ikke norsk praksis.

Det norske Stortinget er helt enige om at Norge ikke skal selge krigsmateriell til ikke-demokratiske regimer, regimer som bryter menneskerettigheter, og til områder hvor det er potensiale for konflikt. Dette regelverket ble presisert i 2012, uten at noen partier protesterte. Dette burde bety at Norge verdsetter disse verdiene over den potensielle profitten over å selge til land som Omen, Qatar, Saudi-Arabida, Kuwait, Indonesia og India. Likevel godkjennes slike salg år etter år i det norske Storting.

 

Klart du kan forandre verden Brende!

Det bør være norsk utenrikspolitikk å bidra til at mennesker i hele verden får den nødvendige friheten til  leve ut sitt potensiale og sine drømmer. Å anerkjenner langsiktige interesser som menneskerettigheter og bekjempelse av politisk undertrykkelse både mellom og innad i land er en forutsetning for dette målet. Å kjempe for menneskerettighetene er i det hele tatt nedfelt i den norske Grunnloven.8

Hvis Børge Brende mener alvor med at han ønsker å gjøre situasjonen bedre for Malala, er det minst to konkrete forslag på bordet:

  • Stans alt salg av norsk krigsmateriell til ikke-demokratiske regimer.
  • Stans det norske bidraget til dronekrigen i Pakistan.

 

Det har han embetet til.

 

 

Referanser:

Europa fôrer diktatorene

Europa fôrer diktatorene

… Men sivilt samfunn samarbeider over landegrensene for å stoppe praksisen. I helgen inviterte Fredslaget til The European Network Against Arms Trade (ENAAT) sin årlige konferanse. Changemaker var på plass sammen med andre europeiske organisasjoner. Felles for deltagerene er synet på dagens våpeneksport som en trussel mot fred, sikkerhet og utvikling. Det ble rapportert om en skremmende trend i alle land; eksporten til autoritære regimer øker. Vårt naboland Sverige eksporterer til flere enn noen gang tidligere og vi finner både Saudi Arabia, De forente arabiske emirater og Algerie på eksportlisten.

Hanne Sofie i panelet når eksport til autoriære regimer diskuteres

Hanne Sofie i panelet når eksport til autoriære regimer diskuteres

Kampanje mot JAS Gripen jagerfly

Kampanje mot JAS Gripen jagerfly

 

Det er behov for forandring – og klart vi kan forandre! Til tross for mange stygge tall, finnes det lyspunkt. Group for Switzerland without an Army kom med oppløftende nyheter. Som resultat av en formidable underskriftskampanje med 100 000 innsamlede signaturer, hadde landet med de utallige folkeavstemningene, droppet en bestilling av de omdiskuterte jagerflyene Saab JAS 39 Gripen.

 

 

Flere lyspunkt er i vente og politisk utvalg for fred (PUFF) teller ned til sommerSNU og lanseringen av Changemakers hovedkampanje. Det er på tide å stille politikerne til ansvar og på den måten få slutt på Norges eksport til autoritære regimer.

Er et forbud mulig?

Er et forbud mulig?

 

PrepCom går mot sluttes i New York og sammen med den norske delegasjonen av ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) setter jeg kursen mot Norge. Alle statene som har ratifisert Ikkespredningsavtalen skal i prinsippet jobbe for en verden fri for atomvåpen, men hvorfor har vi over 40 år etter at avtalen trådte i kraft, fortsatt omkring 17000 atomvåpen? Svarene er mange og kompliserte, men det er nettopp for å få fortgang i prosessen Changemaker ønsker et forbud mot atomvåpen.

 

Atomvåpenstatene drar i bremsen

En atomvåpendetonasjon vil føre til enorme humanitære lidelser, men for noen stater er likevel et forbud mot masseødeleggelsesvåpenet kontroversielt. Atomvåpenstatene og deres nærmeste allierte hevder at et forbud ikke er neste steg for å gjøre verden atomvåpenfri. De mener nedrustningsprosessen må foregå steg for steg. Det er det i bunn og grunn få som er uenige i, problemet er bare at atomvåpenstatens steg er svært små og mangler tidsfrister. Store deler av det sivile samfunn mener derfor at forbud bør være neste steg, og at dette vil forenkle utviklingen av avtaler som leder til en verden fri for atomvåpen.

 ICAN-logo-lg

Flere av atomvåpenstatene mener en ny prosess parallelt med Ikkespredningsavtalen underminerer avtalen og kan føre til kollaps i allerede implementerte nedrustningsmekanismer. Dette virker for de fleste sivilsamfunnsorganisasjoner og for stater som er positive til et forbud som en dårlig unnskyldning. Et forbud er nettopp ment for å styrke Ikkespredningsavtalens faktiske mål. Det skal nevnes at fire av dagens atomvåpenstater ikke deltar i Ikkespredningsavtalen og at det derfor er helt essensielt å skape mekanismer som bidrar til nedrustning også hos disse statene. Prosesser parallelt til Ikkespredningsavtalen kan bidra til dette. Et forbud mot atomvåpen vil også kunne bryte ned skillet mellom dagens fem anerkjente atomvåpenstater i Ikkespredningsavtalen og de andre statene som oppbevarer disse statenes atomvåpen.

 

Changemaker er glad i åpenhet, atomvåpenstatene er det ikke. Ufullstendig rapportering og lite åpenhet er blant de største hindrene for framgang i nedrustningsarbeidet. Det er umulig å følge opp det faktiske nedrustningsarbeidet dersom det er hemmelig.

lås-åpenhet

Våpenforbud uten atomvåpenstatene

En avtale om forbud der atomvåpenstatene ikke deltar er meningsløs mener flere aktører i atomvåpendebatten. Et slikt argument tar ikke hensyn til den normen et forbud kan skape eller at et forbud også vil innebære alt som forenkler atomvåpenproduksjon, lagring og utplassering. Selv atomvåpensstatene opererer ikke alene. Ikke minst er det viktig for enhver forbudsprosess at den skal vær åpen for alle, men ikke mulig å blokkere for enkeltland. Dersom man anser dette for en fruktbar tilnærming, kan man ikke åpne for at atomvåpenstatene skal sitte med vetorett på hvordan verdenssamfunnet skal forholde seg til masseødeleggelsesvåpenet.

 

NATOmvåpen

Noen NATO-land gjemmer seg bak NATO-alliansen og hevder at denne hindrer dem i å ta gå inn for et forbud. Ingen av NATOs bindende dokumenter nevner atomvåpen og det er medlemslandene selv som skaper et større, eller mindre, politisk rom for forbud. Det er likevel ikke til å gjemme under en stol at NATO er en viktig aktør i verdens atomvåpendebatt. Derimot er det uakseptabelt at medlemsland bruker NATO som unnskyldning for å selv ikke ta standpunkt.

 100415a-HQ28-007 NATO Headquarters Brussels.

Norges rolle

Det er fortsatt ikke flertall av stater som er klare for å gå inn i en prosess der forbud er målet, men den endrede diskursen der flere og flere nevner de humanitære konsekvensene, kan tolkes som et steg i riktig retning. Brasil, Irland og Østerriker er blant de fremste forkjemperne og har alle vært klare i sin tale under konferansen. Norge har dessverre gått fra å ta initiativ til Oslo-konferansen, der humanitære konsekvenser av atomvåpen ble belyst, til å være vag i uttalelsen både i oppfølgingskonferansen i Mexico i år og i FN de siste ukene. Det er nå viktig at Norge viser at de mente alvor med å sette de humanitære konsekvensene i sentrum og tar en aktiv rolle i Wien i desember der de humanitære konsekvensene igjen skal settes på dagsorden. Børge Brende får muligheten til å si hva han mener om saken allerede 5. juni. Da må han svare på Marit Nybakks spørsmål: «Med et klart mål om en verden fri for atomvåpen; hvordan vil utenriksministeren arbeide videre med det humanitære sporet fram mot Tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen i 2015?»

Les om de humanitære konsekvenser ved en atomvåpendetonasjon her

Veien videre

Når jeg setter meg på flyet er det med et sluttdokument med få lyspunkt mellom hendene. De humanitære konsekvensene fikk liten plass i dokumentet og atomvåpenstatenes ’steg-for-steg’-prosess videreføres. Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen finner sted i 2015. Jeg krysser fingrene for at atomvåpenstatene tvinges til en mer åpen rapportering og at Norge tar en aktiv rolle for det humanitære fokuset i atomvåpendebatten slik at et forbud kan bli mulig.

Børge Brende må nå vise at han bryr seg om jordkloden

Børge Brende må nå vise at han bryr seg om jordkloden

En liten atomdigresjon

En liten atomdigresjon

Verdenssamfunnet reiser spørsmål til atomvåpenstatenes etterlevelse av artikkel VI i Ikkespredningsavtalen (Hva er Ikkespredningsavtalen?), men hvordan kan vi få omgjort ord til handling?

Marshalløyene tok 24. april saken i egne hender og saksøkte de ni statene med atomvåpen i den internasjonale domstolen i Haag for ikke å ha etterkommet sine obligasjoner i Ikkespredningsavtalen. I tillegg reiste øygruppen et eget søksmål mot USA ved distriktsdomstolene i San Francisco og California. Atomvåpentrusselen henger over hele menneskeheten og atomvåpenstatene handler på vegne av deg, meg og alle de sju milliardene som bor på denne planeten. Ved å ikke forhandle om verdensomspennende eliminering av atomvåpen i tråd med artikkel VI, mener Marshalløyene at statene med atomvåpen bryter internasjonal lov. Marshalløyene peker på hvordan atomvåpen blir modernisert og utplassert samtidig som atomvåpenstatene ignorerer multilaterale fora der behov for forbud og eliminering av atomvåpen diskuteres.

Hvorfor Marshalløyene?

Hva får en liten øystat til å saksøke land som USA og Kina? 67 atombomber ble detonert på Marshalløyene mellom 1946 og 1958. I denne perioden virket Marshalløyene som testarena for USAs atomprogram. Disse 67 atombombene tilsvarte til sammen daglig mer enn én bombe ekvivalent med den som ble detonert over Hiroshima.

Eksplosjon over Bikini-øya, en del av Marshalløyene i Stillehavet. Foto: US. Departement of Defense

Eksplosjon over Bikini-øya, en del av Marshalløyene i Stillehavet. Foto: US. Departement of Defense

Den største bomben USA testet på Marshalløyene var over 1000 ganger større enn den som ble sluppet over Hiroshima. Marshalløyene har følt de humanitære konsekvensene av atomvåpen og 60 år med radioaktivt avfall har gitt øystaten førstehåndskunnskap om hvilke konsekvenser atomvåpen kan ha også utenfor en krigssituasjon. Utenriksministeren, Tony de Brum, har uttalt at de vil kjempe for at ingen, uansett hvem og hvor, noen gang skal behøve å gjennomgå det Marshalløyene har opplevd. Søksmålet er først og fremst fremmet med håp om å sette fokus på de humanitære konsekvensene av atomvåpen og understreke hvilke lidelser som kan følge prøvesprengning.

Det er hverken katt i mikrobølgeovn eller varm McDonalds’ kaffe i fanget som har ført til Marshalløyenes søksmål i amerikanske rettssaler denne våren. Det er brudd på folkeretten, sier saksøkeren. Sagaen om FN og stillehavsøyene ruller videre. Det blir spennende å se det diskursive resultatet av et slikt søksmål de neste årene.

Marshalløyene sier det er på tide at også atomvåpenstatene holder sine løfter – det er på tide med en verden fri for atomvåpen.

Atomdiskusjon

Atomdiskusjon

I dette øyeblikk diskuterer verdens stater atomvåpennedrustning og ikkespredning i FN, som forberedelse til Ikkespredningsavtalens tilsynskonferanse til neste år. Høyt på agendaen er artikkel nr. VI i Ikkespredningsavtalen:

ARTIKKEL VI

Hver av partene i denne traktaten forplikter seg til i oppriktighet å forhandle om effektive tiltak forbundet med snarlig stans i det kjernefysiske våpenkappløp og kjernefysisk nedrustning og om en traktat om alminnelig og fullstendig nedrustning under streng og effektiv internasjonal kontroll.

For, som vi så godt kjenner fra eget våpenregelverk, er det ofte langt mellom ord og handling. Avtalen er på plass, men hvordan går det med implementeringen? De ni statene med atomvåpen (USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea) har sammen 17000 atomvåpen og bruker årlig over 100 milliarder på vedlikehold og fornying. Som Brasils representant understreket er alternativkostnaden enorm; Med halvparten av de ressursene som årlig brukes på atomvåpen kunne verdenssamfunnet innfridd tusenårsmålene for fattigdomsreduksjon før 2015.

The International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN), som Changemaker og mange andre sivilsamfunnsorganisasjoner verden over er en del av, krever et forbud. Ved å forby atomvåpen kan vi presse statene med atomvåpen til å gjøre ordene i artikkel VI til handling.

 

Solidaritetsungdommen, Changemaker og Press på PrepCom

Solidaritetsungdommen, Changemaker og Press på PrepCom

Changemaker er på plass på PrepCom sammen med den norske delen av International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN), Press og Solidaritetsungdommen.

Hva er egentlig Ikkespredningsavtalen og The Preparatory Committee (PrepCom)?

I 1970 trådte Ikkespredningsavtalen (Nuclear Non-Proliferation Treaty eller NPT-avtalen) i kraft. Den internasjonale traktaten har som mål at statene som har atomvåpen skal ruste ned og ikke spre dem til andre land, og stater som ikke har atomvåpen forplikter seg til å ikke motta eller framstille slike våpen. Som motytelse får statene uten atomvåpen tilgang til atomteknologi til fredelig bruk.  Hvert femte år arrangeres en konferanse i FN der implementeringen av NPT-avtalen gjennomgås og vurderes. PrepCom er en forberedende konferanse som skal tilrettelegge for diskusjon mellom stater med sikte på å komme med anbefalinger for hovedkonferansen i 2015. Årets konferanse er den tredje og siste før avtalens implementering skal gjennomgås neste år.

11. desember

Fred

Har du noen minutter til overs og lurer på hva du skal bruke dem til? Fredslaget har i desember sin egen youtubeserie der de legger fram sine fire krav i kampanjen mot dronekrig.

Fasit på 10. desember øuiz

1. Bernhard Getz

2. Gandhi fikk aldri Nobels fredspris, men var nominert fem ganger. Mandela fikk fredsprisen i 1993 og Roosvelt fikk fredsprisen i 1906.

3. Artikkel 4.Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.