eu

EU tettar skattehòl

Kvart år tapar europeiske land milliardar av euro i skatteinntekter på grunn av den aggresive skatteplanlegginga til multinasjonale selskap. EU har derfor kome med eit nytt forslag til korleis ein skal tett smutthòla selskapa brukar for å snyte på skatten slik at  landet der verdien har blitt skapt, også er landet som får nyte skatteinntektene. Dette vil ikkje berre gagne rike land i Europa, men også fattige land som sårt treng skatteinntekter for å finansiere si eiga utvikling.

Dei nye forslaga viser at EU er på rett veg og fleire forslag er lovande, slik som å utrede offentleg land-for-land rapportering. Det er framleis fleire måtar å flytte overskot og unngå skatt på, og ei heil rekke tiltak trengs for å hindre multinasjonale selskap i å utnytte svakhetar og forskjellar i ulike skattesystem. Dessverre kan eit uambisiøst og for dårleg designa regelverk føre til at multinasjonale selskap i verste fall betalar endå mindre skatt enn dei gjer i dag.

Slutt på flytting av overskot?

Eit av forslaga EU går på å hindre bruken av skatteparadis ved hjelp av NOKUS-reglar (controlled foreign company), eller NOKUS-reglar på norsk. Desse fungerar slik at heimlandet til eit selskap kan skattelegge inntekta til selskapet viss overskotet er flytta til eit skatteparadis. Ei fallgruve med slike reglar er korleis ein definerar kva eit skatteparadis faktisk er. Ein god måte å definere det på er å sette ei fast grense som gjeld for alle.

I forslaget frå EU vil ein at desse reglane skal gjelde viss landet overskotet blir flytta til har ein skattesats som er 40% mindre enn i heimlandet. Kva som er eit skatteparadis blir altså definert ut i frå skattesatsen i heimlandet til selskapet. Dette kan vere problematisk fordi det kan føre til eit «race to the bottom» blant EU-landa, altså at det blir konkurranse mellom forskjellege myndigheter om å ha lågast mogleg skattesats slik at multinasjonale selskap kan omgå CFC-reglane.

Lånar pengar av seg sjølv

For at bedriftene skal kunne bruke skatteparadisa, må dei kunne flytte overskotet sitt dit utan å bli skattelagt på vegen. Ein måte å gjere dette på er å låne pengar av seg sjølv. Gjennom å låne penger internt i konsernet kan dei utnytte seg av rentefrådragsreglar i forskjellege land. Det kan skje ved at eit datterselskap i eit land med høg skatt tek opp lån med høg rente av eit anna datterselskap i eit land med låg skatt. Då kan datterselskapet i landet med høg skatt få rentefrådrag og dermed betale mindre skatt i dette landet.

Måten EU skal hindre dette på, er å sette ei grense for kor store rentefrådrag selskap kan få på skatten sin. Tidlegare har OECD prøvd å få på plass ein regel om at ein ikkje kan ha høgare renteutgifter internt i konsernet enn eksternt. Altså at ein ikkje kan betale høgare renter på eit lån mellom datterselskap, enn eit lån frå nokon andre. Sjølv om ein slik regel virkar logisk og rettferdig, så blei ikkje landa einige om dette og i staden har ein foreslått ein komplisert metode for å kalkulere kor mykje selskap kan få i rentefrådrag. Denne metoden har blitt kritisert for å vere ueffektiv og få selskap vil bli hindra i å flytte overskotet til skatteparadis ved intern låning.

Fattige land blir påvirka

Strengare reglar og meir openhet vil vere positivt for fattige land, då skatteparadis i Europa gjer det mogleg for selskap å unngå skatt av verdiar som blir skapt i desse landa. EU sin skattepolitikk vil altså påvirke moglegheitene fattige land har til å kreve det dei har rett på frå multinasjonale selskap. Dessverre har ikkje EU nokon konkrete tiltak for å analysere kva konsekvensar reglane vil ha for land utanfor den europeiske unionen. I staden vil ein støtte initativ for å styrke lover og reguleringar i desse landa. Oppbygging av institusjonar i land som har liten kapasitet til å kjempe mot kapitalflukt er viktig, men det er ikkje tilstrekkeleg og erfaring viser at innblanding frå europeiske land ikkje alltid fører til det beste utfallet.
Det er gledeleg og viktig at kapitalflukt står på agendaen til EU. For at utfallet skal gagne fattige land, må både Norge og EU innsjå at aggressiv skatteplanlegging ikkje kan nedkjempast med særreglar for Europeiske land. Hòla som eksisterar i skattedemninga til det internasjonale samfunnet, som vi veit eksisterar, må tettast.  Med det nye regelverket forsvinn nokre hòl, men demninga lek framleis.

Advertisements

Ingen ATT-avtale i kveld – men desto større støtte til avtale senere.

Torsdag kveld blokkerte Iran, Syria og Nord-Korea ATT, og det ble dermed ikke noen avtale denne gangen heller. Men demonstrasjonene lot ikke vente på seg, og de resterende statene støtter nå at teksten blir bragt videre til generalforsamlingen. Med støtte fra USA og EU, er det vanskelig å se at denne avtalen ikke nå blir virkelighet. Allerede 2. april er rommet holdt av for ATT. Antakelig blir voteringen allerede da.

Stor heder til Woolcott på tross av manglende konsensus.

Mange av statene gir nå hedersord til forhandlingsleder Peter Woolcott. Og han har i aller høyeste grad spilt kortene riktig. Da vi startet sa han at andreutkastet ville være det beste forslaget, og at tredjeutkastet ville bli noe svakere. Når andreutkastet viste seg å være svært skuffende, irriterte han på seg progressive aktører og mange satt i gang arbeidet med å jobbe intenst for å uttrykke sin misnøye og jobbe for en sterkere avtale. Dette dro standarden opp, og tredjeutkastet ble ingen svakere versjon – den ble litt sterkere.

Ingen ser for seg at det er mulig å endre noe i det siste dokumentet. Rokker man ved ett av kortene, faller hele korthuset sammen. Woolcott har med glans klart å balansere på linen, og mangle på konsensus er bare et lite feilsteg. Det ville tross alt ikke vært et kvalitetsstempel om Iran og Nord-Korea var fornøyd.

Selv om skuffelsen er stor her i kveld, er spådommen nå enda klarere: verden vil nå få sin første våpenhandelsavtale, forhåpentligvis innen fem dager. Nok en gang ser vi:

Det er klart vi kan forandre verden!

ATT kommer!

ATT kommer!

Spådom: innen én uke har verden sin første våpenhandelsavtale.

Vil denne bli regulert?

Vil denne bli regulert?

Etter en lang 26. mars kom tredjeutkastet til ATT på overtid i dag 27.mars. Beskjeden fra president Peter Woolcott var klar: «Take it or leave it». Vi er klare til å take it. Utkastet som ligger på bordet er ikke optimalt, det inneholder hull og det kommer ikke til å dramatisk endre den store mengden av våpenhandel her i verden. Men: avtalen som ligger på bordet gjør det tydelig at menneskerettigheter er overordnet staters strategiske hensyn innen våpenhandel, og avtalen har instrumenter for å kunne styrkes i fremtiden.

1364401425842

Salen var stappfull av folk og forventninger før tredjeutkastet ble sluppet i dag.

Hva er de viktigste detaljene i dette? To særlig negative sider:

  • Mange våpen er ikke regulert. Ikke minst er fremtidens våpen utelatt. Dette vil være viktige endringer i fremtiden.
  • Rapportering er ikke perfekt. Stater kan fremdeles unnlate å rapportere dersom det er snakk om «commercially sensitive» eller «national security». Siden statene selv kan definere når dette er tilfellet, så kan de fremdeles drite å i si ifra om hva de holder på med. Avtalen kommer altså fremdeles til å være vanskelig å håndheve.

Men noen positive:

  • Sluttbrukererklæring er eksplisitt anbefalt som et instrument for å implementere ATT i nasjonalt regelverk. Changemaker har i flere år jobbet for dette i norsk politikk, og vi kan nå få internasjonal støtte.
  • Av de våpnene som er inkludert i avtalen, er de tydelig underlagt alle relevante internasjonale forpliktelser, som menneskerettighetene, Genèvekonvensjonen, forbrytelser i krig, folkemordskonvensjonen, fare for sivile, forbrytelser mot menneskeheten etc.
  • Det er åpnet for at endringer for fremtiden kan gjennomføres med 3/4 flertall, dersom avgjørelse via konsensus ikke oppnås. Dette er veldig viktig for å forbedre avtalen i årene som kommer.

Spillerne og spillet

Det er høy spenning innad i EU. Ikke minst Frankrike går nå på høygir rundt i forhandlingsrommet. USA kommer antakelig til å godta, men ingen regner med at de faktisk kommer til å ratifisere. Iran, Nord-Korea og de mest reaksjonære statene i Midtøsten er antakelig svært misfornøyd. Hva India tenker, er uklart. Artikkelen 5.2, som ble kalt «Indian clause», er nå artikkel 26.1 og 26.2 og er en utvannet, ubetydelig artikkel i dette siste utkastet (se bilde under). Majoriteten, som er Norge og de andre progressive statene, kommer neppe til å bryte konsensus.

1364401793310

«Indian clause» – nå i utvannet versjon.

Vi nærmer oss nå slutten av pokerspillet. Stater har påstått at de vil blokkere hvis ditt og blokkere hvis datt. Nå er spørsmålet hvem som bløffet og hvem som mente alvor. Utfordringen for de som mente alvor er at hvis de ikke godtar den nå, så kommer avtalen til å bli avgjort i generalforsamlingen – hvor det er 2/3 flertall og ikke konsensus. Det er derfor vanskelig å se at denne avtalen ikke blir virkelighet, enten det er med konsensus i morgen eller 2/3 flertall senere.

Potensialet for en sterkere avtale umiddelbart.

Det er en siste åpning for å forbedre denne avtalen. Dersom den går til generalforsamlingen kan de 2/3 som kommer til å gå inn for avtalen konsentrere seg om å gjøre den så sterk som mulig uten å bli trukket ned av de mest skeptiske statene. Skal det gjennomføres må det gjøres med list: man må kun endre på de områdene som har hatt støtte blant mange stater, og unngå å gå inn på alle de små kjepphesten

Det er altså et utrolig spennende poker som spilles disse to siste dagene av denne siste forhandlingsrunden!e rundt om kring. Gjør man det først, kan man forbedre det mest alvorlige. Begynner man med det siste, kan korthuset rase: stater trekker seg dersom ikke ditt og dersom ikke datt.

1364401446723

EU på tilbudssida – mogleg semje i industrivarekrangelen?

Jean-Luc Demarty frå EU var verkeleg på "tilbudssida" med sitt forslag på industrivarar.

Før eg gyver laus på detaljane i landbruksavtalen, kan eg melde om at EU har gjort eit forsøk på å løyse opp i industrikonflikten som eg skreiv om for eit par dagar sidan. Dei prøvde på mange måtar å gjere sveitserosten om til ein litt mildare Norvegia – for å vidareføre biletspråket frå den posten. Eller var det det dei prøvde?

Forslaget seier Kina, India og Brasil må kutte meir enn dei eigentleg skal – i følgje vår nye venn den sveitsiske formelen – i sektorar som dei etter kvart har blitt litt for konkurransedyktige. Industrielle maskiner – for eksempel landbruksmaskiner vil EU forby toll på. På ein heil bråte med kjemikaliar krev EU at Brasil og India vert med i ein omfattande reduksjonsavtale. På elektronikk og elektriske maskinar vil EU at dei skumle store utviklingslanda skal fjerne tollen sin – bortsett frå på audiovisuell elektronikk, sjølvsagt. På det området er jo EU avhengig av sjølv å oppretthalde tollvernet – da hadde det jo vore i overkant prinsippfast å fjerne tollen der og!

Litt av eit raust kompromissforslag.

For å oppklare – dei rike landa i ein sånn sektoravtala vert og nøydd til å senke sin toll på områda, men ikkje i nærleiken av så mykje som dei voksande økonomiane.

Så langt har i grunnen dei fleste andre viktige landa vore så kjølig avvisande som ei fjortisjente er til å ete skaldyr eller oliven. Pascal Lamt er positiv, da. Om det teller for noko…

Finne opp hjulet på nytt?

Får USA og EU som dei vil, står ein i fare for å ende opp med ei lite bindand klimaavtale. Ei avtale som går vekk frå Kyoto-protokollen, altså ikkje juridisk skiljer mellom rike og fattige land.

– Dette har den Afrikanske Union uttrykka sine tankar om.

Sjølv om Kyoto-protokollen ikkje er perfekt, er det dumt å gå vekk frå denne berre ein månad før klimatoppmøtet i København. Kyoto-protokollen har i alle fall ei form for etterlevelsesmekansimar og bygger på prinsippa om rettvis fordeling av klimabyrden og omsyn til bærekraftig utvikling, slike slege fast i klimakonvensjonen.

«The Norwegian proposal»

FinansieringJarand har tidlegare i bloggføljetongen frå Bonn skrive at finansiering er eit sentral ledd i forhandlingane om ei ny klimaavtale. Faktum er at utviklingsland har stort behov for at pengar vert lagt på bordet til å kunne finansiere klimatiltak. Av den grunn forslaget Noreg har lagt fram blitt ein sentral del av forhandlingane. Forslaget går i all hovudsak ut på at auksjonering av utsleppsrettar kan drive inn pengar til finansiering av sårt trengde klimatiltak. Dette er dette eg skal sirkle meg inn på i innlegget.

Reint samfunnsøkonomisk er konseptet bak internasjonal auksjonering av utlsppskvotar er eigentleg ganske enkelt:

  1. Retten til utslepp vert sett på som eit fellesgode.
  2. Det internasjonale samfunnet (under FNs Klimakonvensjon) delar ut ein viss andel kvotar til kvart industiland (Annex 1), basert på deira utsleppsmål.
  3. I staden for at dei omtala kvotane delast ut gratis, tenker ein at ein held tilbake nokre av desse kvotane. Dei kvotane som vert helde tilbake delar ein ut ved hjelp av ein auksjoneringsmekanisme, slik at land som treng kvotane for å oppnå sine utsleppsmål kan kjøpe desse.
  4. Ein ser for seg at utbyttet av desse sala deretter vert brukt til finansiere klimatiltak i Sør.

(mer…)