PUKM

Etterlater stor arbeidsmengde for (k)Limatoppmøtet

Partene i klimakonvensjonen klarte ikke å få til en enighet i Bonn om innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, og etterlater en stor arbeidsmengde til klimatoppmøtet i Lima.

Nasjonale bidrag

Det var storae forhåpninger til at man i løpet av møtet i Bonn skulle bli enige om innholdet i landenes “bidrag”, som skal meldes inn innen første kvartal 2015. Det ble man ikke. Uenigheten går ut på om det kun er utslippskutt som skal meldes inn, eller om andre elementer, som finansiering, tilpasning, teknologioverføring og kapasitetsbygging også skal være med. Mange land, hovedsaklig rike land, mener at det kun er utslippskutt som skal meldes inn, fordi de er redde for at de andre elementene vil kunne ta fokuset vekk fra utslippskutt, og at mange land derfor ikke vil melde inn hvor mye de skal kutte i sine utslipp. Alliansen av små øystater og de minst utviklede landene deler også denne bekymringen.

Andre land, hovedskalig utviklingsland og mellominntektsland, mener alle elementene må være med i bidragene. Både fordi utviklingsland må vite om de kommer til å motta penger for å kunne melde inn sine planer for utslippskutt/utslippsbegrensninger, og fordi rike lands rettferdige bidrag innebærer både utslippskutt og finansiering. Samtidig er mange utviklingsland redde for at elementer som finansiering og tilpasning ikke vil bli en sentral del av den nye avtalen hvis de ikke inkluderes i bidragene. Dersom utviklingslandene skal gå med på at bidragene kun skal inneholde utslippskutt, må de få en forsikring om at de andre elementene vil bli en viktig del av den nye avtalen, og at landene med det historiske ansvaret og den økonomiske kapasiteten vil bidra med finansieringen de har lovet. Den forsikringen har de ikke fått.

Review

Ettersom alle land skal melde inn sine nasjonalt bestemte bidrag, er det behov for en review-prosess for å finne ut om bidragene samlet sett er ambisiøse nok til å unngå mer enn to grader global oppvarming. Norge er en av forkjemperne for en FN-ledet review prosess, der bidragene sammenstilles for å se hvordan man ligger an i forhold til togradersmålet. For å få til en slik prosess er det viktig at bidragene som meldes inn er målbare og sammenlignbare. En del land mener en slik review-prosess er alt for teknisk og politisk, men det er jo kun snakk om å sammenstille bidragene for å se den samlede effekten, ikke å peke på hva enkeltland bidrar med. Sivilsamfunnet har lenge ment at man bør bli enige om rettferdighetsindikatorer, som historisk ansvar og økonomisk kapasitet, og at en review-prosess må se på om landenes bidrag er rettferdige ut fra indikatorene. Det er derimot en mer teknisk og politisk prosess, og det er svært vanskelig å bli enige om hvilke indikatorer som skal være gjeldende. Mange land har i stedet tatt til orde for at alle land må kunne begrunne hvorfor deres bidrag er rettferdige.

Positive signaler

Selv om møtet i Bonn var langt fra effektivt nok, har vi sett en del positive signaler i løpet av møtet. Diskusjonene har vært mer konstruktive enn vi har sett på lenge. Mens mellomforhandlingsmøtet i juni var preget av prosesspørsmål og mistillit til Co-Chairs møteledelse, har møtet nå i oktober vært mer preget av diskusjoner om substans, og en del nye ideer har dukket opp. Brasil, som er kjent for å holde fast ved at den gamle inndelingen mellom rike og fattige land, har kommet med et nytt forslag til hvordan man kan dele inn landene. Forslaget går ut på at man innfører et graderingssystem med utvklingstrinn for ansvarsfordelingen mellom landene, der lands som forbedrer utviklingen, og den sosiale og politiske situasjonen vil rykke opp, mens land med forverret situasjon rykker nedover. Dette forslaget møter naturlig nok motstand fra mellominntektsland som ønsker å holde fast ved den gamle inndelingen, for å slippe unna forpliktelser i en ny avtale.

Under møtet i Bonn kom beskjeden om at EU har blitt enige om en klima- og energipakke frem mot 2030, som blant annet innebærer minst 40 % kutt i klimagassutslippene. Selv om jeg hadde håpet på en mer ambisiøs klimapakke, sender EU et positivt signal til andre land som forhåpentligvis vil være med på å legge press på andre land når de skal komme med sine bidrag.

Prosess

Møtelederne, kalt co-chairs, gjør en kjempejobb med å drive forhandlingene fremover. Eller, rettere sagt, med å få forhandlingene i gang. At alle land leser opp ferdigskrevne innlegg kan ikke egentlig kalles forhandlinger. Co-chairs har ved flere anledninger understreket at landene må begynne å snakke sammen, ikke bare levere forberedte innlegg. Siste dagen foreslo de to co-chairs at landene kunne legge vekk PC-ene sine, og være mer interaktive. Mange land tok dette bokstavelig og la vekk sine elektroniske duppeditter, men leste opp sine forberedte innlegg fra papir i stedet. Ikke helt det co-chairs ønsket seg.

Arbeidsmengden blir stor for (k)Limatoppmøtet i desember. I tillegg til å bestemme innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, må et utkast til tekst til den nye avtalen på plass. Håpet var at man skulle få på plass i allefall elementene i den nye avtalen i Bonn, og når ikke de en gang er på plass, er veien til en avtaletekst lang.

WTF? – Where’s The Finance?

Klimatoppmøtet i Warszawa går mot slutten, og det var vært store forventninger til at det skulle bli et finansierings-toppmøte. Det ble det dessverre ikke.

Klimaendringene rammer fattige mennesker allerede i dag, selv om de i liten grad har bidratt til å skape problemene. Det er tyfonen på Filippinene bare ett av mange eksempler på. For å tilpasse seg disse endringene trenger utviklingslandene penger, og rike land har lovet å bevilge 100 milliarder dollar per år innen 2020 til det grønne klimafondet. Pengene skal brukes til å finansiere klimatilpasning og utslippskutt i utviklingsland, men hittil har ikke utviklingslandene fått noen bekreftelser på at pengene faktisk kommer. Det har ført til et tillitsproblem mellom rike og fattige land, noe som igjen har satt en brems på fremgangen i forhandlingene. For å øke tilliten i forhandlingene må de rike landene legge penger på bordet og vise at de kommer til å holde løftene de har gitt.

Den såkalte “Fast-Start Finance”-perioden skulle mobilisere 10 milliarder dollar årlig mellom 2010 og 2012. Pengene som ble gitt i denne perioden ble i hovedsak tatt fra bistandsbudsjetter eller var penger som allerede var lovet bort, og blir derfor ofte referert til som “False-Start Finance”. Nå er det ingen som vet hva som kommer til å skje med klimafinansieringen i årene frem til 2020. Vi kan ikke hoppe fra 10 til 100 milliarder dollar, og derfor trenger vi en oppskaleringsplan for hvordan vi skal nå målet om 100 milliarder dollar i 2020. Forutsigbarhet om at pengene faktisk kommer er avgjørende for at utviklingslandene skal kunne sette i gang tiltak til å tilpasse seg klimaendringene.

Vi kan ikke legge problemet over på private investorer: På grunn av løfter og historisk ansvar må rike land legge adisjonelle offentlige midler på bordet, altså må pengene komme i tillegg til bistanden som allerede blir gitt. I tillegg til dette, kan innovative finansieringskilder hjelpe oss i å nå målet. Tiltak som skatt på finanstransaksjoner eller små avgifter på flyreiser kan mobilisere store summer, og vi må i næreste fremtid få på plass gode systemer for håndtering av disse.

Tilpasningsfondet, som ble opprettet under Kyoto-avtalen, er så godt som tomt, og et av målene for dette toppmøtet har vært å samle inn 100 millioner dollar for å bevare fondet. Onsdag ble det for første gang arrangert et ministermøte om klimafinansiering. Det var knyttet store forventninger til at det ville komme penger på bordet på dette møtet, og at vi skulle få noen svar på hva som kommer til å skje med klimafinansieringen fram til 2020. Ministermøtet ble dessverre en stor skuffelse. Noen få land annonserte at de ville sette inn et lite beløp inn i tilpasningsfondet, og Sverige sa at de ville bevilge 45 millioner dollar over bistandsbudsjettet til det grønne tilpasningsfondet så fort det blir operativt. Utover dette ble det ikke gitt noen forpliktelser om langsiktig finansiering. Nå sier ryktene at vi mangler 0,7 millioner dollar for å nå det lille målet om 100 millioner dollar. Da gjenstår det store.

Image

Changemaker og flere andre organisasjoner arrangerte en underskriftskampanje med krav om at Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft må legge penger på bordet til klimafinansiering her i Warszawa. Da vi overleverte de 2221 underskriftene til ministeren, svarte hun med å gi 2,5 millioner dollar fra bistandsbudsjettet til tilpasningsfondet. Pengene kommer sannsynligvis som en konsekvens av sterkt press fra blant annet Changemaker og Kirkens Nødhjelp. Det er bra at Norge legger penger på bordet, men 2,5 millioner er altfor lite. Det er kanskje ikke så rart at Sundtoft ikke engang nevnte beløpet i talen hun holdt på ministermøtet om finansiering på onsdag?

Image

Ingrid Næss-Holm og Ingrid Verne overrekker 2221 underskrifter til klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft

Vi i ungdomsnettverket YOUNGO har også hatt mange aksjoner om finansiering og manglende forpliktelser. Flere av aksjonene har gått under slagordet: «WTF? – Where’s The Finance». Den ene aksjonen vår ble faktisk referert til i et innlegg fra en forhandler fra Uganda i plenumsmøtet på onsdag.

Skjermbilde 2013-11-22 kl. 07.51.15

Det grønne klimafondet kan ikke ende opp med å bli et tomt skall. Norges klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft sa i går at det må komme penger til det grønne klimafondet allerede neste år, og at Norge skal ta sin del av ansvaret. I tillegg vil Norge videreføre regnskogsatsingen fram til 2020. Det er veldig gode nyheter og sender viktige signaler. Nå skal vi fortsette å jobbe for at Norge setter av en betydelig sum penger til det grønne klimafondet allerede neste år og at det denne gangen kommer i tillegg til bistandsbudsjettet.

Innlegget er basert på et blogginnlegg jeg skrev for Putsj

Halvveis i forhandlingene, men lang vei igjen å gå

Image

Plenumsmøte om den nye avtalen

Vi er nå over halvveis i forhandlingene på årets klimatoppmøte, COP19 i Warszawa, som blir regnet som et arbeidsmøte på veien til COP21 Paris i 2015. Årets møte skiller seg fra tidligere møter fordi man i år ikke er avhengige av å få banket gjennom noen pakke på slutten, slik som f.eks. i Doha i fjor*. Men det gjør ikke dette møtet mindre viktig. Skal vi få på plass en ambisiøs avtale i Paris i 2015 er vi avhenginge av å se store fremskritt her i Warszawa. Dessverre har ikke første uke vært preget av stor fremgang, og diskusjonene er fortsatt løse.

Klimafinansiering
En av årsakene til at det går sakte fremover er tillitsgapet mellom rike og fattige land. Rike land har lovet å bidra med 100 milliarder dollar årlig fra 2020, men foreløpig har forpliktelsene latt vente på seg. Utviklingslandene har ikke fått noen konkrete svar på om pengene som er lovet faktisk kommer, og spørsmålene om finansiering blir derfor tatt opp i alle møter. Dette vanskeliggjør diskusjonen om agendapunktene på andre viktige områder det er meningen at man skal diskutere. Uten at tilliten økes blir det derfor vanskelig å komme videre i forhandlingene. Til uka kommer ministrene fra de fleste land, og det er knyttet store forhåpninger til at det vil komme noe penger på bordet da.  

Tap og skade
Selv om finansiering av klimatilpasning er avgjørende for å få på plass en rettferdig avtale, er det et annet tema som kanskje er enda viktigere og vanskeligere i år. Klimaendringene rammer allerede i dag de mest utsatte landende, og med utslipssnivået vi har hatt så langt, vil de oppleve klimaendringer som det ikke er mulig å tilpasse seg til. Det inkluderer både ekstremvær og de langsomme prosessene som havnivåstigning, uttørking av områder og isbresmelting. Derfor har spørsmålet om “tap og skade” blitt svært viktig for utviklingslandene. U-landene ønsker at det opprettes en institusjon under konvensjonen for å ta seg av disse spørsmålene om tap og skade. De rike land henviser til “tap og skade” som en form for tilpasning, og vil ikke at det skal opprettes egne diskusjonsspor, og vil heller benytte eksisterende institusjoner for å håndtere disse ekstreme klimaendringene. Flere land har kommet med forslag om hvordan “tap og skade” skal inkluderes i klimaforhandlingene, blant annet G77-Kina** og Norge. Partene (landene) står relativt langt unna hverandre og nå har co-chairene kommet med et forslag til en tekst som kan være utgangspunkt for videre diskusjoner.

Den nye avtalen (ADP***)
Grunnen til at toppmøtet kan omtales som et arbeidsmøte, er at den nye avtalen som skal redusere utslippskutt etter 2020 skal være ferdigforhandlet på klimatoppmøtet i Paris i 2015. Her i Warszawa må det tas vikitge beslutninger om hvordan arbeidet frem mot den endelige avtalen skal foregå. Under arbeidsstrøm 1 arbeider man med hvordan denne avtalen skal se ut. Gapet er for stort mellom utslippmålene i de utviklede landene og de utslippene vi trenger for å nå målene om maks 2 (helst 1.5) graders temperaturstigning fra førindustriell tid, og derfor er det for sent om man ikke begynner med store utslippskutt før 2020. Pre-2020 utslippsmål forhandles derfor under arbeidsstrøm 2.

Den første uka har co-chairene bedt landene svare på konkrete spørsmål angående begge arbeidsstrømmene. Eksempelvis ble landene spesifikt spurt om å svar på følgende spørsmål: “Hvor mye er allerede på plass, hva trenger å styrkes eller utbedres?” eller “Hva ønsker landene å få til under arbeidstrøm 2, og hvordan skal vi ta det videre etter dette møtet?”. Basert på partenes (landenes) respons, har co-chairene kommet med et utkast til tekst hvor de prøver å inkludere landenes forslag.

Balansen mellom disse to arbeidstrømmene er komplisert. Begge avtalene skal ende opp i den samme avtalen i Paris i 2015. Noen land ønsker at man skal prøve å få til så mye som mulig under begge arbeidstrømmene, uavhengig av hverandre, mens andre land ønsker at begge disse arbeidsprosessene skal skje parallelt. Dersom arbeidet går sakte i arbeidsstrøm 2, må man senke tempoet i arbeidsstrøm 1 også. Dette kan være ulike grunner til dette ønsket. Det kan være en måte å senke hastigheten på hele forhandligsløpet, men det er i hovedsak et spøsmål om tilit. Fattige land vil ikke være med på store utslippskutt i 2015-avtalen som forhandles under arbeidsstrøm 1, dersom rike land ikke presterer å bli enige om å minke utslippsgapet fram mot 2020. Generelt er det stor enighet om at man må se stor framgang i både arbeidet med den store avtalen som skal gjelde fra 2020 (arbeiddstrøm 1) og i arbeidet med utslipsskutt i rike land fram mot 2020 (arbeiddstøm 2)

Image

Australia har vunnet «Fossil of the day» flere dager, for deres manglende ambisjoner

Skuffelser
Det er svært skuffende at de to store utslippslandene Australia og Japan har tatt to store skritt tilbake, ved å senke sine utslippsmål frem til 2020. Dette er et alvorlig tilbakeskritt, og den indiske forhandleren oppsummerte det slik: “COP19 will be historical as the first COP that will end with lower Annex 1***** commitments than when it started”.

Som sagt kommer ministrene hit til Warszawa denne uka for å delta på høynivådelen i forhandlingene. Da er det store forventligner til at de virekelige forhandlingene begynner, og at vi kan se noen konkrete resulteter.

Vi møter den siste uka med en blanding av håp, frustrasjon og en god dose mangel på søvn.

For de aller mest nerdete

..vil vi anbefale UNFCCC egne lille holde-oversikten-kart, så kan du få vite alt du vil om klimaforhandlingene

UNFCCC-prosessen

—————————————————————————————————————————

* Kyotoavtalen ble videreført og LCA-sporet avsluttet i Doha
** G77-Kina er en av forhandlingsblokkene. G77 består hovedsaklig av de fleste utviklingslandene. Norge er med i den såkalte Umbrella- gruppen, som ikke er en fast forhandlingsblokk, men uttaler seg sammen med jevne mellomrom. Umbrella-gruppen består av de store utslippsnasjonene USA, Russland, Canada, Japan, Australia, New Zealand, Ukraina, Israel og Norge.
*** ADP = Ad Hoc Working Group on the Durban Platform for Enhanced Action****
(**** se oversiktskartet fra UNFCCC over)
*****Annex 1 er rike land som har forpliktelser i Kyotoavtalen.

Inspirerende helg i Brussel

I 2015 skal verden bli enige om en bindende klimaavtale som skal omfatte alle land. Før den tid er det mye som må komme på plass, og FNs klimatoppmøte (COP19) i Warszawa 11. – 22. november må derfor gjøre store framskritt på mange områder. Spesielt vil oppskalering av ambisjonsnivået for utslippskutt og klimafinansiering i perioden fram mot 2020 være veldig viktig.

I helgen har jeg vært i Brussel på en foreberedelseshelg til COP 19, sammen med 20 andre ungdommer fra 13 europeiske land. Helgen ble brukt til å dele erfaringer og kunnskap, og til å legge strategier for hvordan vi kan samarbeide før, under og etter klimatoppmøtet på best mulig måte. Vi skrev også et brev til Connie Hedegaard, EU-kommissær for klimaspørsmål, med våre krav og en sterk oppfordring til EU om å vise lederskap i klimaforhandlingene.

Image

Førstkommende helg arrangerer vi forberedelseshelg i Oslo for å styrke samarbeidet blant norske ungdommer på klimatoppmøtet. Forhåpentligvis vil det bli like inspirerende og produktivt som helgen i Brussel. Astrid Ånestad, Live Kvelland og jeg (Ingrid Verne) skal representere Changemaker på COP19, og kommer til å blogge daglig fra forhandlingene.

Russland sløser bort tiden i Bonn

Det har vært knyttet store forventinger til at mellommøtet i Bonn skulle bli et effektivt møte og legge et godt grunnlag for toppmøtet i Warszawa i november. Etter at agendaen under SBI hadde vært blokkert av Russland, Hviterussland og Ukraina i åtte dager, måtte partene innse at de ikke kom noen vei med SBI under dette mellommøtet. På tirsdag ble derfor  agendaen overført til COP19 i Warszawa, uten at man har kommet noen vei her i Bonn. Russland, Hviterussland og Ukraina har under hele mellommøtet insistert på å legge til punkter i agendaen under SBI for å diskutere hvordan beslutninger vedtas i FN. Dette ville ikke de andre medlemsstatene akseptere, og forhandlingene ble stående i stampe.

Det kom ikke som noen stor overraskelse at Russland blokkerte forhandlingene. Under COP18 i Doha i desember ble avtalen banket gjennom under stor protest fra Russland, og det har derfor vært ventet at landet ville vise at de ikke lar seg overkjøre uten at det får konsekvenser. Men er dette kun en maktdemonstrasjon fra Russland, eller skyldes det også at de generelt er lite interessert i fremgang i forhandlingene?

Denne runden med mellomforhandlinger i Bonn, som avsluttes i morgen, er siste gang partene møtes før toppmøtet i Warszawa i november, og disse mellomforhandlingene er svært viktige for å legge et godt grunnlag for toppmøtet. Det er derfor veldig synd at det ikke har vært noen framgang under SBI under dette møtet, og sannsynligheten er stor for at det vil bli problemer med agendaen også i Warszawa. Heldigvis har ikke blokkeringen av SBI ført til store problemer for  forhandlingene under ADP og SBSTA, og de har i stor grad kunnet fortsette som planlagt.

Tiden går fort, og vi har ikke tid til at land sløser bort denne verdifulle tiden med diskusjoner om agendaen. Skal vi få å plass en avtale innen 2015 er vi avhengige av at partne bruker tiden godt, slik at vi kan få til stor framgang under de kommende møtene. Derfor hadde vi i YOUNGO en aksjon i går der vi lærte forhandlerne om bruk av tid, og satte fokus på hva vi mener de bør prioritere. Her er noen bilder fra aksjonen:

Image

Image

Image

Klimaforhandlingene i Bonn er i gang. Hva forhandles det om nå?

Etter at flere forhandlingsspor ble avsluttet på FNs klimatoppmøte i Doha i desember, er de internasjonale klimaforhandlingene i FN nå inne i en ny fase. De formelle mellomforhandlingene i Bonn er i gang, og i dag reiser Astrd Ånestad og jeg til Bonn for å representere Changemaker. Vi skal følge forhandlingene, blogge, drive lobbyarbeid, være med på møter med den norske delegasjonen og andre norske sivilsamfunnsrepresentanter, delta på aksjoner og jobbe gjennom det globale ungdomsnettverket YOUNGO.

 

Hva forhandles det om?

Klimaforhandlingene fortsetter nå i hovedsak under «Durban platform for enhanced action» (ADP) som ble vedtatt i Durban i 2011. Hovedmålet med ADP er å få på plass en internasjonal avtale som skal gjelde alle land og være juridisk bindende, og etter planen skal avtalen være ferdigforhandlet i 2015 og tre i kraft fra 2020. I tillegg til at det forhandles om perioden etter 2020, jobbes det også med å øke landenes ambisjoner for perioden før 2020. Årene fram til 2020 vil være avgjørende for om vi klarer å nå togradersmålet, og det er derfor nødvendig at vi klarer å øke ambisjonsnivået i disse årene.

I tillegg til ADP forhandles det under de to permanente gruppene SBI og SBSTA. Der foregår det også mange viktige diskusjoner, blant annet om REDD+, som i korte trekk handler om å redusere klimagassutslipp fra avskoging gjennom å betale land for å la skogen stå.

 

Uformelt møte i Bonn i april/mai

I månedsskiftet april/mai ble det holdt et mer uformelt møte i Bonn, der ADP ble diskutert gjennom verksteder og runde bord. Under dette møtet kom de et lite stykke videre i prosessen med hvordan klimaavtalen i 2015 skal se ut, men det er en lang vei igjen. Mens dette møtet pågikk nådde atmosfærens CO2-nivå 400 parts per million (ppm), som er det høyeste målte nivået av CO2 i atmosfæren noensinne. For å unngå irreversible klimaendringer må nivået av CO2 sannsynligvis stabiliseres rundt 350 ppm. Vi må derfor se store framskritt under forhandlingene som nå foregår i Bonn mellom 3. og 14. juni.

 

Mange uløste spørsmål

Et sentralt spørsmål i ADP-prosessen er hvor omfattende avtalen skal være. Mens USA og en del andre industriland har uttrykt at de vil ha en lite omfattende avtale med hovedfokus på utslippskutt, ønsker mange andre land, særlig utviklingsland, en omfattende avtale der blant annet finansiering og klimatilpasning får en sentral plass.

Spørsmålet om «Equity», rettferdig fordeling av innsats og forpliktelser, er et annet svært viktig spørsmål. I Kyotoprotokollen er det kun de industrialiserte landene som har forpliktelser, og disse landene tilsvarer i stor grad medlemslandene i OECD på begynnelsen av 1990-tallet. Verden har endret seg mye siden den gang, og i en ny global avtale er vi avhengige av at langt flere land tar ansvar, men samtidig som flere land må påta seg forpliktelser, ligger det et historisk ansvar hos de industrialiserte landene som må tas med i vurderingen. Prinsippet om felles men ulikt ansvar ligger til grunn i konvensjonen, men det er ulike oppfatninger om hva dette prisnippet innebærer, og en felles forståelse rettferdig fordeling av innsats og forpliktelser er derfor svært viktig å få på plass.

 

Vi kommer til å blogge jevnlig fra forhandlingene i Bonn, så følg med på bloggen.

– Ingrid Verne