atomvåpen

Er et forbud mulig?

Er et forbud mulig?

 

PrepCom går mot sluttes i New York og sammen med den norske delegasjonen av ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) setter jeg kursen mot Norge. Alle statene som har ratifisert Ikkespredningsavtalen skal i prinsippet jobbe for en verden fri for atomvåpen, men hvorfor har vi over 40 år etter at avtalen trådte i kraft, fortsatt omkring 17000 atomvåpen? Svarene er mange og kompliserte, men det er nettopp for å få fortgang i prosessen Changemaker ønsker et forbud mot atomvåpen.

 

Atomvåpenstatene drar i bremsen

En atomvåpendetonasjon vil føre til enorme humanitære lidelser, men for noen stater er likevel et forbud mot masseødeleggelsesvåpenet kontroversielt. Atomvåpenstatene og deres nærmeste allierte hevder at et forbud ikke er neste steg for å gjøre verden atomvåpenfri. De mener nedrustningsprosessen må foregå steg for steg. Det er det i bunn og grunn få som er uenige i, problemet er bare at atomvåpenstatens steg er svært små og mangler tidsfrister. Store deler av det sivile samfunn mener derfor at forbud bør være neste steg, og at dette vil forenkle utviklingen av avtaler som leder til en verden fri for atomvåpen.

 ICAN-logo-lg

Flere av atomvåpenstatene mener en ny prosess parallelt med Ikkespredningsavtalen underminerer avtalen og kan føre til kollaps i allerede implementerte nedrustningsmekanismer. Dette virker for de fleste sivilsamfunnsorganisasjoner og for stater som er positive til et forbud som en dårlig unnskyldning. Et forbud er nettopp ment for å styrke Ikkespredningsavtalens faktiske mål. Det skal nevnes at fire av dagens atomvåpenstater ikke deltar i Ikkespredningsavtalen og at det derfor er helt essensielt å skape mekanismer som bidrar til nedrustning også hos disse statene. Prosesser parallelt til Ikkespredningsavtalen kan bidra til dette. Et forbud mot atomvåpen vil også kunne bryte ned skillet mellom dagens fem anerkjente atomvåpenstater i Ikkespredningsavtalen og de andre statene som oppbevarer disse statenes atomvåpen.

 

Changemaker er glad i åpenhet, atomvåpenstatene er det ikke. Ufullstendig rapportering og lite åpenhet er blant de største hindrene for framgang i nedrustningsarbeidet. Det er umulig å følge opp det faktiske nedrustningsarbeidet dersom det er hemmelig.

lås-åpenhet

Våpenforbud uten atomvåpenstatene

En avtale om forbud der atomvåpenstatene ikke deltar er meningsløs mener flere aktører i atomvåpendebatten. Et slikt argument tar ikke hensyn til den normen et forbud kan skape eller at et forbud også vil innebære alt som forenkler atomvåpenproduksjon, lagring og utplassering. Selv atomvåpensstatene opererer ikke alene. Ikke minst er det viktig for enhver forbudsprosess at den skal vær åpen for alle, men ikke mulig å blokkere for enkeltland. Dersom man anser dette for en fruktbar tilnærming, kan man ikke åpne for at atomvåpenstatene skal sitte med vetorett på hvordan verdenssamfunnet skal forholde seg til masseødeleggelsesvåpenet.

 

NATOmvåpen

Noen NATO-land gjemmer seg bak NATO-alliansen og hevder at denne hindrer dem i å ta gå inn for et forbud. Ingen av NATOs bindende dokumenter nevner atomvåpen og det er medlemslandene selv som skaper et større, eller mindre, politisk rom for forbud. Det er likevel ikke til å gjemme under en stol at NATO er en viktig aktør i verdens atomvåpendebatt. Derimot er det uakseptabelt at medlemsland bruker NATO som unnskyldning for å selv ikke ta standpunkt.

 100415a-HQ28-007 NATO Headquarters Brussels.

Norges rolle

Det er fortsatt ikke flertall av stater som er klare for å gå inn i en prosess der forbud er målet, men den endrede diskursen der flere og flere nevner de humanitære konsekvensene, kan tolkes som et steg i riktig retning. Brasil, Irland og Østerriker er blant de fremste forkjemperne og har alle vært klare i sin tale under konferansen. Norge har dessverre gått fra å ta initiativ til Oslo-konferansen, der humanitære konsekvenser av atomvåpen ble belyst, til å være vag i uttalelsen både i oppfølgingskonferansen i Mexico i år og i FN de siste ukene. Det er nå viktig at Norge viser at de mente alvor med å sette de humanitære konsekvensene i sentrum og tar en aktiv rolle i Wien i desember der de humanitære konsekvensene igjen skal settes på dagsorden. Børge Brende får muligheten til å si hva han mener om saken allerede 5. juni. Da må han svare på Marit Nybakks spørsmål: «Med et klart mål om en verden fri for atomvåpen; hvordan vil utenriksministeren arbeide videre med det humanitære sporet fram mot Tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen i 2015?»

Les om de humanitære konsekvenser ved en atomvåpendetonasjon her

Veien videre

Når jeg setter meg på flyet er det med et sluttdokument med få lyspunkt mellom hendene. De humanitære konsekvensene fikk liten plass i dokumentet og atomvåpenstatenes ’steg-for-steg’-prosess videreføres. Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen finner sted i 2015. Jeg krysser fingrene for at atomvåpenstatene tvinges til en mer åpen rapportering og at Norge tar en aktiv rolle for det humanitære fokuset i atomvåpendebatten slik at et forbud kan bli mulig.

Børge Brende må nå vise at han bryr seg om jordkloden

Børge Brende må nå vise at han bryr seg om jordkloden

En liten atomdigresjon

En liten atomdigresjon

Verdenssamfunnet reiser spørsmål til atomvåpenstatenes etterlevelse av artikkel VI i Ikkespredningsavtalen (Hva er Ikkespredningsavtalen?), men hvordan kan vi få omgjort ord til handling?

Marshalløyene tok 24. april saken i egne hender og saksøkte de ni statene med atomvåpen i den internasjonale domstolen i Haag for ikke å ha etterkommet sine obligasjoner i Ikkespredningsavtalen. I tillegg reiste øygruppen et eget søksmål mot USA ved distriktsdomstolene i San Francisco og California. Atomvåpentrusselen henger over hele menneskeheten og atomvåpenstatene handler på vegne av deg, meg og alle de sju milliardene som bor på denne planeten. Ved å ikke forhandle om verdensomspennende eliminering av atomvåpen i tråd med artikkel VI, mener Marshalløyene at statene med atomvåpen bryter internasjonal lov. Marshalløyene peker på hvordan atomvåpen blir modernisert og utplassert samtidig som atomvåpenstatene ignorerer multilaterale fora der behov for forbud og eliminering av atomvåpen diskuteres.

Hvorfor Marshalløyene?

Hva får en liten øystat til å saksøke land som USA og Kina? 67 atombomber ble detonert på Marshalløyene mellom 1946 og 1958. I denne perioden virket Marshalløyene som testarena for USAs atomprogram. Disse 67 atombombene tilsvarte til sammen daglig mer enn én bombe ekvivalent med den som ble detonert over Hiroshima.

Eksplosjon over Bikini-øya, en del av Marshalløyene i Stillehavet. Foto: US. Departement of Defense

Eksplosjon over Bikini-øya, en del av Marshalløyene i Stillehavet. Foto: US. Departement of Defense

Den største bomben USA testet på Marshalløyene var over 1000 ganger større enn den som ble sluppet over Hiroshima. Marshalløyene har følt de humanitære konsekvensene av atomvåpen og 60 år med radioaktivt avfall har gitt øystaten førstehåndskunnskap om hvilke konsekvenser atomvåpen kan ha også utenfor en krigssituasjon. Utenriksministeren, Tony de Brum, har uttalt at de vil kjempe for at ingen, uansett hvem og hvor, noen gang skal behøve å gjennomgå det Marshalløyene har opplevd. Søksmålet er først og fremst fremmet med håp om å sette fokus på de humanitære konsekvensene av atomvåpen og understreke hvilke lidelser som kan følge prøvesprengning.

Det er hverken katt i mikrobølgeovn eller varm McDonalds’ kaffe i fanget som har ført til Marshalløyenes søksmål i amerikanske rettssaler denne våren. Det er brudd på folkeretten, sier saksøkeren. Sagaen om FN og stillehavsøyene ruller videre. Det blir spennende å se det diskursive resultatet av et slikt søksmål de neste årene.

Marshalløyene sier det er på tide at også atomvåpenstatene holder sine løfter – det er på tide med en verden fri for atomvåpen.

Atomdiskusjon

Atomdiskusjon

I dette øyeblikk diskuterer verdens stater atomvåpennedrustning og ikkespredning i FN, som forberedelse til Ikkespredningsavtalens tilsynskonferanse til neste år. Høyt på agendaen er artikkel nr. VI i Ikkespredningsavtalen:

ARTIKKEL VI

Hver av partene i denne traktaten forplikter seg til i oppriktighet å forhandle om effektive tiltak forbundet med snarlig stans i det kjernefysiske våpenkappløp og kjernefysisk nedrustning og om en traktat om alminnelig og fullstendig nedrustning under streng og effektiv internasjonal kontroll.

For, som vi så godt kjenner fra eget våpenregelverk, er det ofte langt mellom ord og handling. Avtalen er på plass, men hvordan går det med implementeringen? De ni statene med atomvåpen (USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea) har sammen 17000 atomvåpen og bruker årlig over 100 milliarder på vedlikehold og fornying. Som Brasils representant understreket er alternativkostnaden enorm; Med halvparten av de ressursene som årlig brukes på atomvåpen kunne verdenssamfunnet innfridd tusenårsmålene for fattigdomsreduksjon før 2015.

The International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN), som Changemaker og mange andre sivilsamfunnsorganisasjoner verden over er en del av, krever et forbud. Ved å forby atomvåpen kan vi presse statene med atomvåpen til å gjøre ordene i artikkel VI til handling.

 

Solidaritetsungdommen, Changemaker og Press på PrepCom

Solidaritetsungdommen, Changemaker og Press på PrepCom

Changemaker er på plass på PrepCom sammen med den norske delen av International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN), Press og Solidaritetsungdommen.

Hva er egentlig Ikkespredningsavtalen og The Preparatory Committee (PrepCom)?

I 1970 trådte Ikkespredningsavtalen (Nuclear Non-Proliferation Treaty eller NPT-avtalen) i kraft. Den internasjonale traktaten har som mål at statene som har atomvåpen skal ruste ned og ikke spre dem til andre land, og stater som ikke har atomvåpen forplikter seg til å ikke motta eller framstille slike våpen. Som motytelse får statene uten atomvåpen tilgang til atomteknologi til fredelig bruk.  Hvert femte år arrangeres en konferanse i FN der implementeringen av NPT-avtalen gjennomgås og vurderes. PrepCom er en forberedende konferanse som skal tilrettelegge for diskusjon mellom stater med sikte på å komme med anbefalinger for hovedkonferansen i 2015. Årets konferanse er den tredje og siste før avtalens implementering skal gjennomgås neste år.

Ei melding frå Opplysningskontoret for Fred

Ville du ha vore i eit forhold med ein person som er maktsjuk og ein intrigemakar?
Synes du det er hyggeleg å vere i eit forhold der den andre skremmer vekk vennane dine og hindrar utviklinga di? Sjølvsagt ikkje! Men, det sjokkerande er at menneskeheten har vore i eit slikt forhold med atombomba i over 60 år. Sånne usunne forhold er ikkje noko å samle på, så vi tykkjer det er på tide å gjere det slutt.

Skriv under her: https://web.questback.com/kirkensndhjelp/q7ztrobxdh/

Icanwecanwhocanyoucan

Vi er et gjeng på atomvåpentur i Geneve. Etter en rimelig lang dag med instant coffee, sort-hvitt film av japanske sår og tomme øyehuler, über-detaljerte foredrag om atomvåpenteknisiteter og NATOs atomvåpenstrategi, atomkraftdebatt, samt grufulle sveitsiske pølsebrød med geitost, sitter jeg igjen med én tanke.

Tanken er ikke teknisk, ikke detaljert, ikke søvndyssende, ikke brekningsframkallende og ikke komplisert:

 

Atomvåpen er avleggs

 

Det trengs nesten ingen forkunnskap for å kunne mene dette.  Men for å avvikle det som er avleggs kreves et bredt engasjement.

Ikke kast bort muligheten. Bli med!

 

ICAN Norge – kampanjen for et forbud mot atomvåpen.

 

Her er en annen avlegger.

 


Til han som minner oss om fred

Stilt går granatenes glidende bånd.

Stans deres drift mot død

Stans dem med ånd!

 

Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

Døden skal tape!

 

Dette ble sunget i dag under Ole Kopreitans bisettelse. Politikere, aktivister, parlamentarikere, forskere, statsråder, unge og gamle var samlet for å lyse fred over hans minne. Det ble en vakker og sterk avskjed med en av Norges fremste aktivister gjennom tidene.
Ole Kopreitan brukte store deler av sitt liv på å jobbe mot atomvåpen. Han var standhaftig, utålmodig, sta og engasjert. Fryktelig engasjert. Han har inspirert mange, engasjert mange, irritert mange og påvirket mange. Jeg er en av mange. Kampen mot atomvåpen er på ingen måte slutt, og som Ole sa:

Det er bedre å være aktiv i dag enn radioaktiv i morgen.

Det vil bli en markering på Nobelinstituttet i Oslo 15. mars kl 18 for å minnes Ole Kopreitan, etterfulgt av et dialogmøte kl 19 med tema «Et atomvåpenfritt Midtøsten – fiksjon eller mulighet?» med blant annet Sverre Lodgaard (Nupi), Sverre Diesen (tidl. forsvarssjef) og Hilde Henriksen Våge (professor).

«Difficult-difficult-lemon-difficult»

På lørdag så jeg en veldig bra og temmelig skremmende film: «In the Loop«. Den (delvis) fiktive historien om hvordan britene fikk en krig i fanget som følge av bevisforfalskninger og feige, karrierehungrige politikere. Først og fremst vil jeg anbefale alle å se den. Så vil jeg si litt om hvorfor det var ekstra skremmende å se denne filmen nå på lørdag heller enn en hvilken som helst annen lørdag.

Saken er nemlig den at jeg i skrivende stund sitter på et hotellrom i New York og prøver å fordøye alle inntrykk etter en uke med tilsynelatende rolige diskusjoner og avstemminger om særdeles vanskelige og skremmende tema. Jeg har siden tirsdag vært observatør for fredsbevegelsen i Norge på den norske delegasjonen til FN: Hver høst samles FNs medlemsland i en generalforsamling som går over mange uker. De sakene som er spesielt viktige for fredssaken, som nedrustning av atomvåpen og konvensjonelle våpen, tas opp i førstekomiteen som de siste ukene har hatt mange, lange diskusjoner. Forrige uke var det duket for avstemming.

(mer…)