klimaforhandlinger

Luke 6. Terningkast 6?

I dagens luke av adventskalenderen anmelder vi ikke Michael Jacksons thriller, men noe desto mer spennende: Thrilleren COP21! En uke har gått og klimaforhandlingene om en ny avtale er halvveis. I går ble det 4 års lange forhandlingssporet kalt ADP avsluttet med en 48 siders lang tekst. Den gis nå til politisk ledelse, som forhåpentligvis klarer å lage ferdig klimaavtalen til neste fredag. Hvor langt har forhandlingerne egentlig kommet, og hva er det de overrekker til ministrene fra 195 land? Vi anmelder uken.

cop21.jpg

Det har vært en tøff jobb forhandlerne har stått ovenfor. For å gjøre det lettere, som de selv sier, har mye av arbeidet skjedd i mellom 15-25 grupper hvor de fleste var lukket for sivilsamfunnet. Det var ikke bare vi som syntes det var vanskelig å henge med: Små delegasjoner har vært frustrert da de ikke har mange nok i delegasjonen til å være med overalt. Vi har derfor forsøkt å få med oss hva som har skjedd gjennom arbeid i nettverk, twitter og bare ved å henge rundt.

IMG_2631

Hanne Sofie og Hanne-Marie har laget sin egen inndeling der Hanne Sofie har vært inne på forhandlingsområdet og løpt rundt fra møte med norske sivilsamfunnsorganisasjoner, møte med delegasjoner og møter i Climate Action Network.

 

bilde

Hanna-Marie  har hatt hjemmekontor, vært på sightsing, vært SoMe-ansvarlig og hatt full kontroll på twitter og epost. 

Tekstbonanza

For å gjøre det enda mer komplisert å henge med, settes det inn brackets eller [klammer] der det er uenigheter. Det har ført til at en setning kan ha minst 10 ulike forslag. Målet har egentlig vært å redusere antall klammer for å gjøre det lettere for ministrene i neste uke, men det har blitt lagt til mange! Teksten som ble godkjent på lørdag hadde 939 klammer.

Likevel har det vært spenning innholdsmessig! Det som har fått mye oppmerksomhet er Norges forslag om å slette menneskerettigheter fra formålsparagrafen. Tilslutt så det ut som at det var Norge, USA og Saudi Arabia som hadde blitt nye bestevenner og sammen kjempet for dette. Norge jobbet hardt for å få fram hva de egentlig prøvde å få til – være brobyggeren og få menneskerettigheter inn i teksten andre steder. Det er nemlig veldig mange land som ikke ønsker en avtale som sier noe om MR i formålsparagrafen. Det hadde derfor ikke gått uansett.

Men strategien til Norge fungerte dårlig da Norge ble stående som eksponenten for noe de egentlig ikke står for. Selv om Norge kanskje hadde gode hensikter, måtte de tåle mye kritikk fra mange hold. Norge ble fredag kveld kåret til “fossil of the day” av Climate Action Network. Dakkars, men dette er en del av spillet.

tegne

Menneskerettighetsdramaet gjorde sivilsamfunnet litt forvirra over hva som er rett og galt, og Hanne Sofie ble tegnet (i rødt til høyre) av den rådyktige Jenny

IMG_2652Det norske sivilsamfunnet har jevnlige møter med den norske delegasjonen. 

Hva har skjedd med klimafinansiering?

På forhandlingene denne uka har klimafinansiering vært i fokus og blitt den verkebyllen temaet var antatt å bli. Men det som har forårsaket mest diskusjon og opphetet stemning er rike lands ønske om at mellominntektsland som Brasil, India, Kina og Sør-afrika også skal ta del i klimaregningen. I avtaleteksten ligger det nå et forslag om at etter 2020 skal de finansielle bidragene komme fra alle land som har mulighet til å bidra. Dette står opp mot forslaget om at rike land har størst ansvar eller de eneste med ansvar for klimafinansiering.

Det er klart at mellominntektslandene også må bidra, men de, fra sitt perspektiv, frykter at rike land løper fra ansvaret sitt og ikke tar sitt historiske ansvar på alvor. På den andre siden mener rike land at deres forslag faktisk tar hensyn til prinsippet om felles, men differensiert ansvar. Denne debatten kommer bare til å bli større i uka som kommer. Hvem skal ta regninga? Utfallet av diskusjonene blir avgjørende for hvor god klimaavtale vi kommer til å få.

Anmeldelsen av uke 1 på COP21

Det blir nok ikke noe terningkast 6 i denne omgang. Men det har vært litt av en thriller. Uka har bestått av masse spenning, forvirring og frustrasjon, men lite action om det som “COP21” faktisk handler om: å få på plass en god klimaavtale. De fleste landene uttrykte at prosessen hadde gått treigere enn hva de hadde håpet på og at det gjenstår massive mengder arbeid for å få på plass en god avtale neste uke. Også ønsket de politikerne lykke til. That’s it!

På twitter kunne vi lese kritikere som sa at fire års forhandlinger startet denne uka her og at det har vært en dårlig uke. Prognossene er relativt mørke. De fleste store debattene er fortsatt ikke løst og politikerne får seg nok en heisatur i uken som kommer. På tross av alle spenningsmomentene, savner vi framgang og action og gir derfor første uka på COP21 terningkast 3. Lite action, men mye spenning. Denne uken har vært en thriller, neste uke blir minst like spennende.

terningskast

TO BE CONTINUED..

Luke 3. Tre utfordrende temaer

Klimarettferdighet og byrdefordeling

Klimaendringene er sterkt knyttet til økonomisk ulikhet. 50 % av utslippene av CO2 kan knyttes til forbruket av jordas 10% rikeste. Karbonfotavtrykket til den rikeste 1% i verden er 175 ganger så stort som de 10% fattigste i verden.

Mellominntektsland

Forhandlingene i Paris ser ikke på hva hvert hushold slipper ut, men ser på landet sitt totale utslipp. I en verden som ikke lengre har fattige og rike land, men også en rekke land med stor ulikhet innad i landene byr dette på utfordringer. I dag lever flertallet av verdens fattigste i mellominntektsland som på landsbasis har store utslipp. Derfor; mellominntektsland kan være store utslippsland, men det er ikke på grunn av forbruket til de fleste innbyggerne.

India er i en slik posisjon. Det har en befolkning på 1,25 milliarder. Blant disse lever 400 millioner i ekstrem fattigdom. Likevel er landet den fjerde største utslippsnasjonen i verden.

india.kullUnder forhandlingene har India lovet å øke bruken av sol-, vind- og atomkraft med et mål om at 40% av energimiksen i 2020 skal bestå av ikke-fossile kilder. På åpningen av forhandlingene annonserte også India en ny solarallianse bestående av 120 land om utvidelse av storskala solenergianlegg. Til tross ønsker landet likevel ikke å sette et årstall for når CO2 utslippene vil ha nådd toppen. Det vil også fortsette å benytte seg av kull, og planlegger å tredoble produksjonen av denne verstingen i løpet av de neste 15 årene.

Felles men ulikt ansvar

India vært krystallklar om hvem de mener har det største ansvaret på klimaforhandlingene: Rike land med sitt historiske ansvar for klimaendringene. Statsminister Narendra Modi argumenterer for at utviklingsland har rett til å øke sine utslipp for å løfte befolkningen ut av fattigdom, og i sin åpningstale la han vekt på klimarettferdighet og at avtalen skal bygge på prinsippet om felles men ulikt ansvar. EU og USA er blant de som mener at også mellominntektsland skal bidra, ettersom de er store utslippere, og dermed vil i større grad bidra til den globale oppvarmingen.

Hvordan byrdene skal fordeles er altså et kjernespørsmål under forhandlingene. Indias dilemma mellom å løfte sin befolkning ut av fattigdom men samtidig ikke forsterke klimaendringene angår mange andre land også. Dette problemet glir over i det andre kjernespørsmålet: klimafinansiering. India står sterkt på kravet om at rike land må finansiere tiltak i utviklingsland, slik at de kan få utvikle seg uten å forurense.

Menneskerettigheter

cop21

I hele går foregikk det en debatt om menneskerettigheter (MR) skal være omtalt i formålsartikkelen til avtalen, eller kun i fortalen og den operative delen av avtalen istedenfor. For mange var det svært overraskende at fredsnasjonen Norge var en av landene som foreslo å ta MR ut av formålsparagrafen, og tilsynelatende plasserer Norge i samme camp som Saudi Arabia.

Men hva er det vi egentlig kjemper for her i Paris?

For oss er det de fattigste, marginaliserte og mest utsatte menneskene som har gjort minst for å forårsake klimaendringene, men som rammes hardest. De rammes gjennom svekket matsikkerhet og generell usikkerhet omkring deres levesett. Men det handler også om hvordan verden skal utvikle seg framover. Vi krever at utviklingen framover blir rettferdig og bærekraftig. For at dette skal skje kan ikke den nye klimaavtalen utelukke viktige elementer, som er helt essensiell for at utviklingen mot et  dekarbonisert samfunn skal bli rettferdig og ivaretar alle. I formålsparagrafen bør derfor MR bli omtalt, og vi håper at landene vil bli enige om et godt kompromiss. Et tydelig menneskerettighets-perspektiv vil bidra til at klimatiltak planlegges i et helhetlig samfunnsmessig perspektiv, og tar hensyn til utsatte grupper i samfunnet.

Ønske om framgang

Norge gikk tydelig og sterkt ut for å presisere at deres intensjon var aldri å fjerne MR fra teksten, men ønsker at formåls-paragrafen bør tydeliggjøre at formålet med avtalen er å håndtere klimautfordringene, og bør si hva som skal oppnås ikke hva som skal gjøres. Det går veldig sakte framover på forhandlingene, og forslaget om at MR ikke skulle stå i formålsparagrafen men heller inkluderes i fortalen og integrert i alle operasjonelle deler av avtalen. Forslaget Norge la fram ble gjort for å skape fortgang i prosessen og komme videre til større debatter. Man kan jo spekulere i om MR også blir brukt av Saudi Arabia for å bremse prosessen i å få en avtale i det hele tatt. Likevel er det mange land er positive til at MR skal stå i formålsparagrafen, og da virker det kontraproduktivt at Norge har kommet med forslaget om det motsatte.

Tap og skade

flood

Tap og skade kommer til å bli et ømt tema under klimaforhandlingene. Det handler om at for noen land vil ikke tilpasning til klimaendringene være nok. Økt havnivå som en følge av høyere global gjennomsnitts-temperatur vil i verste fall forårsake tap av hele samfunn da flere øyer vil forsvinne i havet. Kostnadene disse skadene påfører dem bør utviklede land finansiere, og det bør anerkjennes som et ansvar. Rike land på sin side er redd for at dette vil bety ubegrenset kompensasjon.

Mer enn bare penger

Men prinsippet “tap og skade” handler om langt mer enn kun erstatninger, som for eksempel kapasitetsbygging, tidlig-varsling-systemer og forsikringsordninger. USA og G7 lanserte på åpningsdagen et forsikringsintiativ for de hardest rammede landene på 30 millioner dollar. Dette ble godt mottatt, men forsikringer alene er ikke løsningen for tap og skade.  Klimaflyktninger vil blant annet også være en del av problematikken rundt tap og skade, ettersom flere vil stå uten et hjem dersom have stiger ytterligere. Tap og skade omhandler endringer som er permanente.

Krever anerkjennelse

Under mellomforhandlingene i Bonn ble det stor diskusjon om tap og skade bør få et eget punkt i avtalen. Dette mener vi i at det absolutt bør. Tap og skade handler om at tilpasning ikke lenger er nok eller mulig. Det er derfor viktig at det blir anerkjent som et eget punkt, og ikke kommer under tilpasning. Finansiering til utslippskutt, tilpasning og tap og skade til fattige land bør likestilles. Teksten bør peke på at dette er et raskt økende problem, og at det vil være behov for mekaniser som kan styrke arbeidet. I Warzawa, COP19 i 2013, ble det bestemt at det påfølgende året skulle det opprettes en mekanisme for tap og skade. Den må videreføres gjennom Paris-avtalen.

Det er en frykt blant utviklingsland at dette temaet ikke vil komme opp før helt på slutten av denne uken, da teksten skal være klar. De er da redd for at tap og skade ikke blir med i hovedteksten, men heller faller inn under et sett med bestemmelser som kommer i tillegg. Dette temaet blir det spennende å følge i forhandlingene!

Følg med på twitter – @changemakernor, @hannaSrensen og @hslindahl for oppdateringer fortløpende.

Ha en fin 3. desember 🙂

Luke 1: En klimaavtale

Changemakers julekalender

I år lanserer Changemaker en ekstraordinær klima-julekalender i anledningen klimatoppmøtet i Paris. Hver dag åpner vi en ny luke og får innblikk i klimapolitikk, forhandlingene, uenighetene og rett og slett hva som rører seg på innsiden av klimatoppmøtet. Vi venter på at jula skal ringe inn, samtidig som vi venter på en ny internasjonal klimaavtale. Jula kommer uansett, men får vi en god nok avtale? Følg med på julekalenderen!

LUKE 1: En klimaavtale

Klimaavtalen er et eneste stort julebord for hele verden

På mange måter kan klimaforhandlingene sammenlignes med et gigantisk julebord. Et julebord der alle tar med hver sin rett og sine ulike bidrag. Måltiden skal mette oss alle inn i framtiden, og om julebordet blir en suksess kommer an på hva de ulike gjestene tar med seg og hva de legger på bordet til måltidet.

Tidligere har man forsøkt å bestemme hva hver gjest skal ta med seg. Det likte USA, blant flere, svært dårlig. De ville ha frihet til å velge mellom kjøttboller, svineribbe eller andre matretter! I forkant av julebordet ble man derfor enige om at hver gjest kan bestemme selv hva de skal ta med, og rapportere det til vertene på forkant. Så langt har 183 av de 195 gjestene gjort nettopp dette. Vertene har sett at det ikke kommer til å bli nok mat, dessverre. Er det en ting man er redd for når man skal ha middagsbesøk så er det jo å ha for lite mat. På grunn av dette er det viktig at man lager en plan for at gjestene ikke bare ser seg fornøyd med de de har med seg, men at det lages en ordning slik at de kan bringe mer mat i løpet av julebordet slik at man tilslutt har nok mat for at alle blir mette.

De rike må ta ansvar

I denne knasende metaforen er julebordet klimaforhandlingene og gjestene hvert land i verden. Maten de har med er nasjonale klimatiltak, og nok mat tilsvarer at tiltakene som er framlagt fører til å vi holder oss under 2 graders global oppvarming. Det som Changemaker er opptatt av er at det er ulikt hvor mye mat hver gjest skal medbringe til julebordet. Det er de rike landene som har hatt størst utslipp av klimagasser, mens det er de fattigste i verden som føler mest på klimaendringene dette har medført. Det er kraftig urettferdig, og det er derfor viktig at klimaavtalen reflekterer dette.

#RettiCop21

For at en klimaavtale skal være det vi står igjen med i løpet av de neste to ukene, er det ett tema som blir ansett som “make it or break it”: Klimafinansiering.

Første dag på klimatoppmøtet, 30.november var både Erna Solberg og Tine Sundtoft tilstede. Changemaker har hatt en kampanje gående i forkant av Paris, hvor vi krever at det må bli #RettiCOP21. Det vil si at rike land legger mer penger på bordet. Det gjorde heldigvis Erna, men det var med betingelser.

rettiCOP21

Penger på bordet?

Erna kunne fortelle i Paris at hun ønsker å doble innsatsen innenfor ren energi, bidra med omkring 200 millioner til et nytt fond for klimakvoter og doble innsatsen i Det Grønne Klimafondet dersom bevaring av skog kommer inn i fondet. Det er veldig bra at Erna kommer med penger i kofferten til Paris, men det er noe spesielt med tanke på det bakteppet før Paris i forbindelse med statsbudsjettet.

Regjeringen la først fram budsjett om å holde klimabistandspengene på dagens nivå – 400 millioner til FN sitt klimafond i 2016, og 1,6 milliarder i perioden 2015-2018. Det ble så lagt fram en tilleggsproposisjon, fordi flyktningestrømmen til Norge hadde blitt større enn det som hadde lagt til grunn for i statsbudsjettet for 2016. Kostnadene dette medfører skulle bli dekket inn av blant annet omdisponering innenfor bistandsposten. Dette medførte kutt på 1,5 milliarder til klimabistand. Under forhandlingene med samarbeidspartiene Venstre og KrF ble kuttet redusert til 1 milliard.

Lite imponerende

Erna lover altså mer i Paris, men har kuttet klimabistand i budsjettet. Det at Erna ønsker å fordoble innstatsen i Det Grønne Klimafondet bare hvis regnskog blir inkludert er heller ikke så mye å skryte av. Dersom Norge tok sitt historiske ansvar som en oljenasjon og sin økonomiske kapasitet på alvor hadde vi hatt en klimaprosent – slik vi har en bistandsprosent av statsbudjsettet – og gitt 30 milliarder! Bidraget Norge presenterte i går sender ikke så bra signaler når rike og fattige land skal sette seg ned for å forhandle når tillitten allerede er lav. Dette var for dårlig Norge.

Rike land har lovet å mobilisere 100 milliarder hvert år fra 2020 for å bistå utviklingsland i å redusere utslipp og hjelpe dem i å håndtere de klimaendringene som allerede rammer dem. Utviklingslandene savner klare forpliktelser både på hvor pengene skal komme fra og en plan for hvordan de skal klare 100 milliarder målet. G-77 gruppen av utviklingsland er frustrert over mangelen på innhold om finansiering i avtaleutkastet. EU krever at store utviklingsland også må bidra til finansiering av klimatiltak. G-77 er selvsagt mot dette forslaget. Årsaken er at industrilandene har sviktet sine løfter tidligere. Utviklingslandene vil ha garantier for at industrilandene faktisk vil legge penger på bordet.

Fortsatt håp!

MEN, det kan fortsatt bli #RettiCOP21! Avtalen bør utformes slik at klimafinansiering får en oppskaleringsmekanisme. Det vil si at klimaavtalen må inneholde et mål om opptrapping av klimafinansiering etter 2020 og det bør slås fast at 100 milliarder US dollars skal være et gulv. Det må også etableres gode system for periodiske rapporter både fra giverland og mottakerland.
Børge

Polfarer Børge Ousland håper også at det skal bli #RettiCOP21!

En avtale, et julebord, første desember

Klimaforhandlingene varer i 2 uker, og mot slutten av neste uke skal verden får en ny klimaavtale. Massive forhandlingsdelegasjoner har ankommet Paris og er klare for 2 uker med heftige diskusjoner og sene kvelder som skal ende opp i en splitter ny klimaavtale. Stemningen er til å ta og følge på på Cop21. Det er et julebord, et gilde og en thriller. Følg med for luke 2 i morgen!

Btw – se morsomme oppdatering fra Paris her!

BISOUS (som de sier i frankrike) fra Hanna-Marie og Hanne Sofie

Som dekker klimaforhandlingene for Changemaker, for deg, når som helst, hele døgnet, ye.

Frustrasjon, legevakt og bounty

I løpet av disse tre dagen har mange opplevd frustrasjon – frustrasjon over at forhandlingene går så sakte framover, over en forslått tå og legevaktkø og sult da vi har løpt fra ene møte til det neste uten nok matpauser.

IMG_0650IMG_0639

Hanne Sofie har kjedet seg på legevakten i 3 timer, mens Hanna-Marie har fulgt forhandlingene og kost seg i sola.

Prosessen på forhandlingen av teksten til klimaavtalen foregår i forskjellige arbeidsgrupper, men arbeidsmetoden til disse gruppene varierer stort. Intensjonen er å forenkle teksten og ikke gjøre noe endringer på meningsinnholdet. Noen grupper har likevel begynt å slå sammen avsnitt som gjør at innholdet endres. Andre grupper har brukt mye tid på å diskutere hvor komma skal stå eller om det er greit å ta bort bindeord fra teksten.

Både forhandlingsdelegasjoner og sivilsamfunnet kjenner på frustrasjon over at ting går sakte framover. Man er nødt til å komme langt med forhandlingene rundt selve teksten dersom man skal ha et godt utgangspunkt for ferdigstilling av avtalen i Paris. De store politikk-diskusjonene har enda ikke startet, og hvis noen lander prøver å løfte en diskusjon blir det lagt lokk umiddelbart. Prosessen er lagt opp slik at de enkleste temaene skal diskuteres først, og dermed har ikke de reelle politikk-diskusjonene startet enda. Dette kan ha store konsekvenser for resultatet i Paris, for det er mange diskusjoner som må tas og mye som er uavklart.

Hva skal til? Blir det en avtale i Paris som gjør at vi kan holde oss under to graders oppvarming av jorden? Noe av det som kreves da er 1) at land melder inn ambisiøse forpliktelser til utslippskutt og 2) at en opptrappingsplan for utslippskutt kommer på plass.

Climate Nexus has laget en stilig infographic om hvordan vi ligger an så langt. Av utslippskuttene som trengs er bare 31% dekket av de forpliktelsene land har sendt inn så langt. 44% blir dekket av de bidragene som er forventet å komme.

parisprogress I går presenterte Norge sine forpliktelser. Norge ønsker å kutte minst 40% av våre utslipp innen 2030. Norge syntes selv dette er veldig ambisiøst, men det er ikke godt nok for å møte den store utfordringen vi står overfor for å ikke øke den globale gjennomsnittstemperaturen mer enn 2 grader. Det er bare 32 land så langt som har offentliggjort sine bidrag.

I går offentliggjorde Japan sitt utkast til forpliktende utslippskutt. Til alle store skuffelse var disse ikke gode nok. De blir sammenlignet med Canadas plan for kutt som var katastofalt dårlige. Forventningene til Japan sine INDCs var store, da Japan har satset stort på solcelleindustri. Men Japan sine ambisjoner blir referert til som en “missed opportunity” og mange er redde for at dette vil ha katastrofale konsekvenser for japans fornybar energi-satsning.

Det er fortsatt et stykke å gå for å ikke gå over 2 grader, og da trengs det en opptrappingsplan i avtaleteksten til Paris. Det krever en god og strukturert tekst. Vi trenger at forhandlerne går videre fra spørsmål omkring hvor komma skal stå og begynne å gjøre den lesbar. Dette tok også den norske delegasjonen opp idag på møte med sivilsamfunnet. Delegasjonsleder, Aslak Brun, kunne fortelle at Norge jobber aktivt for å få en bedre struktur som igjen vil gjøre forhandlingene angående teksten lettere. Det vil kunne få fortgang i forhandlingene. Vi heier på Aslak! IMG_0647

Aslak Brun kaster i seg sjokolade (funfact – det er bounty som er favoritten) og tar seg tid til å svare på spørsmål, før han må løpe videre. 

Mange snakker om at Paris-avtalen vil begrave alt håp om å nå 2-graders målet og at vi går mot et København 2.0 (og det skuffende resultatet vi fikk under COP i København i 2009). Det er dystert og deprimerende. Men vi lar oss ikke lure av den litt dystre stemningen i Bonn. Det er viktig å ikke se på Paris som avslutningen på klimaforhandlingene, men som et steg i riktig retning for omstillingen som verden trenger. Utfasingen av fossil energi er i gang, og fornybarframtiden er i sikte der framme. IMG_0654

Vi gir tommelen opp til fornybar-framtiden som er i siktet. 

Etterlater stor arbeidsmengde for (k)Limatoppmøtet

Partene i klimakonvensjonen klarte ikke å få til en enighet i Bonn om innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, og etterlater en stor arbeidsmengde til klimatoppmøtet i Lima.

Nasjonale bidrag

Det var storae forhåpninger til at man i løpet av møtet i Bonn skulle bli enige om innholdet i landenes “bidrag”, som skal meldes inn innen første kvartal 2015. Det ble man ikke. Uenigheten går ut på om det kun er utslippskutt som skal meldes inn, eller om andre elementer, som finansiering, tilpasning, teknologioverføring og kapasitetsbygging også skal være med. Mange land, hovedsaklig rike land, mener at det kun er utslippskutt som skal meldes inn, fordi de er redde for at de andre elementene vil kunne ta fokuset vekk fra utslippskutt, og at mange land derfor ikke vil melde inn hvor mye de skal kutte i sine utslipp. Alliansen av små øystater og de minst utviklede landene deler også denne bekymringen.

Andre land, hovedskalig utviklingsland og mellominntektsland, mener alle elementene må være med i bidragene. Både fordi utviklingsland må vite om de kommer til å motta penger for å kunne melde inn sine planer for utslippskutt/utslippsbegrensninger, og fordi rike lands rettferdige bidrag innebærer både utslippskutt og finansiering. Samtidig er mange utviklingsland redde for at elementer som finansiering og tilpasning ikke vil bli en sentral del av den nye avtalen hvis de ikke inkluderes i bidragene. Dersom utviklingslandene skal gå med på at bidragene kun skal inneholde utslippskutt, må de få en forsikring om at de andre elementene vil bli en viktig del av den nye avtalen, og at landene med det historiske ansvaret og den økonomiske kapasiteten vil bidra med finansieringen de har lovet. Den forsikringen har de ikke fått.

Review

Ettersom alle land skal melde inn sine nasjonalt bestemte bidrag, er det behov for en review-prosess for å finne ut om bidragene samlet sett er ambisiøse nok til å unngå mer enn to grader global oppvarming. Norge er en av forkjemperne for en FN-ledet review prosess, der bidragene sammenstilles for å se hvordan man ligger an i forhold til togradersmålet. For å få til en slik prosess er det viktig at bidragene som meldes inn er målbare og sammenlignbare. En del land mener en slik review-prosess er alt for teknisk og politisk, men det er jo kun snakk om å sammenstille bidragene for å se den samlede effekten, ikke å peke på hva enkeltland bidrar med. Sivilsamfunnet har lenge ment at man bør bli enige om rettferdighetsindikatorer, som historisk ansvar og økonomisk kapasitet, og at en review-prosess må se på om landenes bidrag er rettferdige ut fra indikatorene. Det er derimot en mer teknisk og politisk prosess, og det er svært vanskelig å bli enige om hvilke indikatorer som skal være gjeldende. Mange land har i stedet tatt til orde for at alle land må kunne begrunne hvorfor deres bidrag er rettferdige.

Positive signaler

Selv om møtet i Bonn var langt fra effektivt nok, har vi sett en del positive signaler i løpet av møtet. Diskusjonene har vært mer konstruktive enn vi har sett på lenge. Mens mellomforhandlingsmøtet i juni var preget av prosesspørsmål og mistillit til Co-Chairs møteledelse, har møtet nå i oktober vært mer preget av diskusjoner om substans, og en del nye ideer har dukket opp. Brasil, som er kjent for å holde fast ved at den gamle inndelingen mellom rike og fattige land, har kommet med et nytt forslag til hvordan man kan dele inn landene. Forslaget går ut på at man innfører et graderingssystem med utvklingstrinn for ansvarsfordelingen mellom landene, der lands som forbedrer utviklingen, og den sosiale og politiske situasjonen vil rykke opp, mens land med forverret situasjon rykker nedover. Dette forslaget møter naturlig nok motstand fra mellominntektsland som ønsker å holde fast ved den gamle inndelingen, for å slippe unna forpliktelser i en ny avtale.

Under møtet i Bonn kom beskjeden om at EU har blitt enige om en klima- og energipakke frem mot 2030, som blant annet innebærer minst 40 % kutt i klimagassutslippene. Selv om jeg hadde håpet på en mer ambisiøs klimapakke, sender EU et positivt signal til andre land som forhåpentligvis vil være med på å legge press på andre land når de skal komme med sine bidrag.

Prosess

Møtelederne, kalt co-chairs, gjør en kjempejobb med å drive forhandlingene fremover. Eller, rettere sagt, med å få forhandlingene i gang. At alle land leser opp ferdigskrevne innlegg kan ikke egentlig kalles forhandlinger. Co-chairs har ved flere anledninger understreket at landene må begynne å snakke sammen, ikke bare levere forberedte innlegg. Siste dagen foreslo de to co-chairs at landene kunne legge vekk PC-ene sine, og være mer interaktive. Mange land tok dette bokstavelig og la vekk sine elektroniske duppeditter, men leste opp sine forberedte innlegg fra papir i stedet. Ikke helt det co-chairs ønsket seg.

Arbeidsmengden blir stor for (k)Limatoppmøtet i desember. I tillegg til å bestemme innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, må et utkast til tekst til den nye avtalen på plass. Håpet var at man skulle få på plass i allefall elementene i den nye avtalen i Bonn, og når ikke de en gang er på plass, er veien til en avtaletekst lang.

VinkeBonnanza

På forrige klimatoppmøte i Warszawa ble man enige om hvert enkelt land skal melde inn sine “bidrag” til FNs klimasekreteriat i løpet av første kvartal 2015. Et av problemene med dette, utover at man gikk fra “forpliktelser” til “bidrag”, er at man ikke vet hva begrepet bidrag inneholder. Noe av det man diskuterer nå er derfor hva disse bidragene skal være, og hvordan man skal bli enige om det.

Bidrag, schmidrag

Diskusjonene rundt hva et såkalt bidrag skal være, går frem og tilbake og skillelinjene er ganske tydelige. De aller fleste tar utgangspunkt i at lands utslipskutt skal være en del av bidragene. I hvilken grad man skal ta med tilpasningstiltak, implementering og finansiering er det større uenighet om.

Søker man på bidrag på google, får man opp mange MGP-resultater, men kan det regnes som et klimabidrag?

Søker man på bidrag på google, får man opp mange MGP-bidrag, men kan det regnes som et klimabidrag? Foto:Adressa

Når det kommer til finansiering er det mange fattigere land som ønsker at dette skal være en del av bidragene, fordi de da i større grad kan forutsi hvilke midler som er tilgjengelige for å igangsette tiltak. Her er frontene mot de rike giverlandene dog steile. De rike landene, deriblant Norge, mener at finansiering ikke kan være en del av bidragene, fordi man ikke kan bestemme nå hvor mye penger man vil bidra med mange år frem i tid.

For at man skal kunne vite hvor nære bidragene samlet sett er å nå togradersmålet, bør de være sammelignbare og kvantifiserbare. Man bør kunne regne ut hvor langt man er unna målet, og deretter forbedre bidragene tilsvarende. Måten prosessen etter bidragene har blitt levert inn er også en helt egen diskusjon i forhandlingene.

Innspill, schmimspill

En av de andre diskusjonstemaene går på hva slags prosess man skal benytte for å komme frem til en tekst man kan forhandle om. De ulike fremgangsmåtene dreier seg om teksten skal bygge på enten at hvert enkelt land sender inn sine meninger også jobber man seg nedover fra det, eller om møtelederne skal oppsummere det de har oppfattet at landene er enige og uenige om.

Den første metoden er det stort sett utviklingsland som er tilhenger av. Tilhengerne mener at man i en slik prosess får bedre frem hva alle mener, og man unngår at man får en tekst som er veldig preget av hva møtelederne mener er riktig fremgangsmåte. Andre land er redd for at med en slik fremgangsmåte ender man opp med et alt for langt dokument som det vil ta alt for lang tid å korte ned. Derfor ønsker de heller at møtelederne skal samle sammen det de har hørt fra diskusjonene, og skrive en tekst ut fra det som kan være et utgangspunkt for videre diskusjon.

En tredje vei er at man samler alle lands innspill i et svært dokument, og har det som et form for vedlegg til en oppsummering fra møtelederne. Det kan sikre en mer åpen prosess hvor alle kan lese alles innspill, som samtidig er raskere enn bare å jobbe utfra et hundretalls-sider langt dokument.

Hvordan veien går videre er fortsatt veldig usikkert. På toppmøtet i Lima i desember skal man bli enige om hva slags bidrag alle land skal komme med, og for å komme til en enighet begynner klokken å tikke. Det er mye som tyder på at man kan vinke farvel til et tekstgrunnlag for forhandlinger fra Bonn.

vinking

VinkeBonnanza!

Klart vi kan finansiere!

På mellomforhandlingene i FNs klimaforhandlinger i Bonn forhandler land om å komme så nærme en enighet som mulig, før man reiser til Lima i desember for å faktisk kunne vedta tekstforslag til den nye globale avtalen som skal vedtas i Paris neste år. Et av temaene som diskuteres i disse dagene er finansiering.

Det grønne klimafondet – åpent!

For bare noen uker siden tok man et steg i riktig retning i klimaforhandlingene. Man ble enige om et sett med grunnleggende forutsetninger for det grønne klimafondet. Det grønne klimafondet var et resultat av klimatoppmøtet i Cancun i 2010. Siden da har man prøvd å finne ut av hvordan man skal fylle fondet med penger.

Sivilsamfunnet har i en årrekke jobbet for at man skal begynne å fylle det grønne klimafondet med penger. Fingerpeking og røde neser har ført til at fondet endelig er klart til å ta i mot penger. Foto: Friends of the Earth International

Sivilsamfunnet har i en årrekke jobbet for at man skal begynne å fylle det grønne klimafondet med penger. Fingerpeking og røde neser har ført til at fondet endelig er klart til å ta i mot penger. Foto: Friends of the Earth International

Samme år lovte de rike landene at de mellom 2010 og 2012 skulle fylle fondet med 10 milliarder dollar årlig, og 100 milliarder hvert år etter 2020. Fondet er fortsatt tomt, noe som gjør det vanskelig for fattige land å sette i gang med tilpasningstiltak, når de ikke vet om de kommer til å få støtte.

Så lenge fondet har vært tomt, har det fungert som en sinke mot å få på plass tiltak og øke ambisjonene for utslippskutt. Skal man gjenoppbygge tilliten mellom land, må man fylle fondet med penger, raskt. Og nå har man en stor unnskyldning mindre; man kan ikke lenger si at fondet ikke er klart til å ta i mot penger.

Fra om til hvor mye og hvor fort

Spørsmålet nå er om hvor mye man skal fylle fondet med, og når det skal skje. Flere utviklingsland har tatt til orde for at man må få lagt 15 milliarder dollar på bordet, helst i løpet av året. Får man tak i midler før året er omme, er sjansene for at man kan høyne ambisjonene før toppmøtet i Paris neste år, større.

En av uklarhetene om finansieringen av fondet er hvor pengene skal komme fra. Siden rike land allerede har lovet å legge penger på bordet, er det viktig at det blir fylt på med penger som ikke allerede er ment å bli brukt over bistandsbudsjettet. Skal man bygge tilliten mellom land og sikre at ambisjonsnivået heves, kan man ikke på nåværende tidspunkt basere seg på private midler.

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft må nå grave fram nye penger fra statskassa og fylle på det grøne klimafondet for å få det til å vokse. Foto: Miljødirektoratet

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft må nå grave fram nye penger fra statskassa og fylle på det grøne klimafondet for å få det til å vokse. Foto: Miljødirektoratet

Dette er en mulighet Norge bør benytte seg av. Her i Bonn har den norske delegasjonen presisert at Norge er og skal fortsette å være, en stor bidragsyter til finansiering og derfor vil arrangere et «ressursmobiliseringsmøte» i slutten av måneden, uten at man egentlig helt vet hva som kan bli utfallet av det. Det viktige nå er at man fyller fondet raskt, og legger en plan for oppskalering av bidragene til fondet.

For flere oppdateringer følg kvitringen fra @haavardaagesen