Kyoto-protokollen

Korleis gje Kyoto-avtalen ei meiningsfull framtid

Eit av de store slaga på klimaforhandlingane står rundt Kyoto-avtalens framtid. Det einaste juridisk bindande instrumentet som finnast for å sikre at store, industrialiserte utsleppsland reduserar eigne klimagassutslepp, står og fell på Doha-toppmøtet. Ved utgangen av 2012 avsluttast den første forpliktingsperioden av Kyoto-avtalen, og det forhandlast no om ein ny forpliktingsperiode.

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell og Brasils klimaminister Luiz Alberto Figueiredo er utpeika til å leie meklingane rundt etableringa av den andre forpliktingsperioden av Kyoto-avtalen under minister-delen av forhandlingane.

På dette tidspunktet er det ikkje forventa at landa som forhandlar er villige til å forplikte seg til høgare utsleppskutt i perioden 2013 til 2020 enn det som allereie er rapportert inn. Av den grunn er to tema knytt til Kyoto-avtalens andre forpliktingsperiode sentrale i Doha:

  • At det vert formulert tekst på at utsleppsmåla for andre forpliktingsperiode, altså tidsrommet 2013 til 2020, ‘skal’ oppjusterast ved gjennomgangs-tidspunktet i 2015. Dette for å sikre at utsleppsmåla ikkje forblir låge. Norges uttalar at det skal vere ‘muligheiter’ for å oppjustere utsleppsmåla i 2015. Dette er lite ambisiøst.
  • At ‘overskotskvotar’ skal eliminerast etter utløpet av første forpliktingsperiode, med andre ord å tette smutthol. Indeksåret for Kyoto-avtalen er 1990, det er altså dette året ein reknar reduksjonsnivå i forhold til. Grunna at industrien kollapsa i gamle Sovjet-statar tidleg på 1990-talet, altså etter indeksåret, har aust-europeiske land fått fleire kvotar enn deira utsleppsnivå. I dag er dette kvotar som kan seljast til andre europeiske land. Om ein tek desse ‘overskotskvotane’ med inn i ein ny forpliktingsperiode, kan det bety at ein sjølv med høge ambisjonar om utsleppskutt kan risikere at utsleppa ikkje går ned. Norge har til no vore vage i forhandlingane, og har uttalt at dette er kvotar vi ikkje ønsker å kjøpe i EUs kvotemarknad, men vi har ikkje fått indikasjonar på at Norge er villige til å uttale seg aktivt for sletting av desse kvotane i forhandlingane. Dette er noko Norge må jobbe for.

Solhjell skal særleg ha ansvar for delen av forhandlingane som går på utsleppskvotar for land med forpliktingar, noko som mellom anna relaterar til det siste kulepunktet over. I tillegg skal Solhjell mekle på korleis ein kan sikre inntekter til det FNs tilpassingsfond, ikkje til å forvekslast med Det grøne klimafondet som vart etablert i Durban. Eit døme på å auke inntektene til dette fondet er å auke skatten på kjøp av klimakredittar får land som ikkje har forpliktingar under Kyoto-avtalen, altså dei fleste utviklingsland. I dag er denne skatten på to prosent.

Den grøne utviklingsmekanismens utfordingar og muligheiter

Vi er allereie inne i Kyoto-protokollens første forpliktingsperiode, som strekk seg frå 2008 til 2012. I tillegg pågår det internasjonale klimaforhandlingar der forpliktingar frå 2020 og utover skal kvantifiserast og tidfestast. Det er stort sannsyn for at resultatet blir enten ein ny forpliktingsperiode under Kyoto-protokollen eller at delar av protokollens fleksible mekanismar vert flytta over i ein ny protokoll, og at Kyoto-protokollen i seg sjølv og dens etterlevingsmekanismar slik sett fasast ut. Forhandlingsmandatet for vidareføring av protokollen er forlenga til toppmøtet i Doha, mot slutten av året.

I forbindelse med forhandlingane går det også føre seg diskusjonar knytt til reformering av dei fleksible mekanismane. I tillegg går det føre seg forhandlingar om andre mekanismar som kan sjåast i samanheng med kvotehandelssystemet. Dette kan vere mekanismar som kan demme opp for negative verknadar av systemet eller sikre dei positive ringverknadane ein i utgangspunktet skisserte systema ville føre med seg. Dette viser kvifor dei fleksible mekanismane i høg grad er aktuelle i dag, og viktigheita av å sjå dei i samanheng med andre eksisterande eller framtidige mekanismar for klimatiltak.

Bakteppet for handel med karbonkvotar og -kredittar er at ei slik framferd vil gjere utsleppsreduserande tiltak meir kostnadseffektive. Med eit slikt rammeverk er det potensielt sett mulig å redusere utsleppa av klimagassar i større grad enn om ein ikkje hadde muligheit for handel. Desse systema kan imidlertid vere problematiske dersom dei i praksis ikkje fører med seg reelle utsleppsreduksjonar eller -kompenseringar eller at veksten desse fører til ikkje er i tråd med prinsippet om bærekraftig utvikling.

Kyoto-protokollen definerar tre ulike fleksible mekanismar for å oppfylle klimaforpliktingar:

· Felles gjennomføring (JI), definert i protokollens artikkel 6.

· Den grøne utviklingsmekanismen (CDM), definert i protokollens artikkel 12.

· Internasjonal utsleppshandel (IET), definert i protokollens artikkel 17.

Felles gjennomføring mellom rike land med forpliktingar omfattar at eit land kan investere i eit anna land der kostnadane knytt til utsleppsreduserande tiltak er lågare. Investorlandet kan bli kreditert for heile eller delar av utsleppsreduksjonen.

Den grøne utviklingsmekanismen omfattar i likskap med felles gjennomføring at eit land investerar i eit anna. Forskjellen her er at eit land med forpliktingar investerar i utsleppskompenserande tiltak i eit land utan forpliktingar. Investorlandet kan få godskriven utsleppsreduksjonen prosjektet medfører i form av kredittar.

Internasjonal handel med klimagassutslepp slår fast at land med forpliktingar kan delta i ein marknad for kvotehandel, med det formål å oppfylle dei samla forpliktingane i protokollen. Det vil seie at ein opprettar ei øvre grense for klimagassutslepp i ein region, og at partar kan kjøpe og selje omsettelege kvotar mellom seg. I denne marknaden kan ein også omsetje kredittar tilført gjennom JI og CDM.

 

Presentasjon av nokre sentrale problem med CDM

Slik definert i Kyoto-protokellens artikkel 12, har den grøne utviklingsmekanismen to hovudmålsetjingar. Mekanismen skal bidra til bærekraftig utvikling i prosjektlandet i Sør, samstundes som den skal vere eit supplement for rike land til å nå sine utsleppsforpliktingar. (mer…)

«All we want for christmas is a safe future»

Kjære Erik. Vi ønsker deg en God Jul og en Riktig God Ny Forpliktelsesperiode! Foto: Mona Wærnes

Sammen med norsk ungdom fra Spire, Norsk Medisinstudentforening og Natur og ungdom overrakte vi i dag et julegaveønske til Erik Solheim: En trygg framtid!

De internasjonale klimaforhandlingene fortsetter på overtid, to år etter at forhandlingene om en ny, internasjonal klimaavtale i utgangspunktet skulle konkludere. Med kun noen få dager igjen av klimatoppmøtet i Durban haster det å ta ansvar for verdens klima. Norge er kjent for å være blant foregangslandene under klimaforhandlingene, det er nå på tide de går inn for å sikre en avtale for fremtiden.

– Det er rike land som Norge som har skapt klimaproblemet. Til grunn i det internasjonale klimaregimet ligger det at land som Norge er de første som skal gjøre omfattende og forpliktende tiltak for å redusere egne klimagassutslipp, sier Kari-Anne Isaksen, leder av Spires klimautvalg og LNUs ungdomsdelegat i den norske delegasjonen.

– Vi er nødt til å innse de enorme konsekvensene klimaendringene vil kunne ha for mennesker over hele verden. Forskning viser at umiddelbare tiltak for å begrense klimaendringene ville beskytte og fremme global folkehelse og redde flere hundretusen menneskeliv, sier Usman Ahmad Mushtaq, fra Norsk medisinstudentforening.

En videreføring av Kyoto-avtalen

Et av de store slagene på klimaforhandlingene står rundt Kyoto-avtalens framtid. Det eneste juridisk bindende instrumentet som finnes for å sikre at store, industrialiserte utslippsland reduserer egne klimagassutslipp, er under press fra flere hold. Ved utgangen av 2012 utløper den første forpliktelsesperioden av Kyoto-avtalen, og det forhandles nå om en ny forpliktelsesperiode.

Durban norsk ungdom Solheim

Norsk ungdom synger for klimahandling. Foto: Mona Wærnes

– En videreføring av Kyoto er broen vi trenger over til et nytt og enda sterkere internasjonalt klimaregime. En videreføring av Kyoto-avtalen blir likevel hul, hvis den ikke innebærer økte ambisjoner for utslippskutt fra rike land, sier Ola Elvevold, leder i Natur og Ungdom.

Det nye grønne fondet

Klimafinansiering er et av de andre sentrale temaene på klimatoppmøtet i Durban. På klimatoppmøtet i Cancun i fjor ble partene enig om at et nytt finansieringsfond for klimatilpasning og utslippsreduserende tiltak i utviklingsland skulle opprettes. Siden Cancun har Norge, sammen med Sør-Afrika og Mexico, koordinert en arbeidsgruppe med 15 industriland og 25 utviklingsland. Denne gruppen har jobbet med et forslag til hvordan et nytt grønt klimafond bør se ut.

Solheim durban

Ola (NU), Kari-Anne (LNU, Spire), Usman (Norsk medisinstudentforening) og Maja med Solheim i Durban. NRK på plass. Foto: Ida Thomassen

– Utviklingslandene er helt avhengig av finansiering fra rike land for å kunne sørge for tilstrekkelige utslippskutt, og en sikker klimatilpasning. Det nye grønne fondet må vedtas på klimatoppmøtet i Durban, og de rike landene må begynne å fylle det med penger, sier Maja Gudim Burheim, leder av klimautvalget i Changemaker.

Vi håper Solheheim har med en ny forpliktelsespreiode for KP hjem til jul:) Illustrasjon: Kine Eide

Welcome to Loopholeland forklart

Loophole, eller smutthull har kanskje det mest brukte ordet i Bonn disse to ukene. For ikke bare er de rike landene svært lite ambisiøse i sine mål for utslippsreduksjoner, men utnytter smutthull i Kyoto-protokollen gjennom å gjemme deler av utslippene sine i skogen! Og der er de vanskelige å finne. Dette kan de gjøre gjennom de eksisterende reglene for arealbruk og hogst, som handler om tilvekst av skog og avskoging, og endringer for eksempel i gress- og landbruksområder. I tillegg gir forslagene som ligger på bordet rom for enda mer miks og triks med tallene.

(mer…)

Har dere glemt hva dere lovet?

Har verdens ledere glemt at de engang lovet å ta vare på verden? Meldingene fra de rike landene om hvor mye hvert enkelt land er villig til å kutte fram mot 2020 er uforenelige med visjonene de selv, sammen med resten av verdens land, en gang ble enige om. De er også uforenelige med de fleste rettferdighetsprinsipper og tanker om rett og galt.

Det første prinsippet i klimakonvensjonen (UNFCCC) som ble satt i kraft i 1994 etter at 192 land, deriblant utslippskjempene USA, Kina, Australia og Japan, hadde ratifisert den, lyder slik:

«Partene bør bevare klimasystemet til fordel for nålevende og kommende generasjoner, på basis av rettferdighet og i overensstemmelse med deres felles, men differensierte ansvar og deres respektive evner og muligheter. Følgelig bør de rike landene lede an i bekjempelsen av klimaforandringer og de uønskede effektene disse skaper.» (Art. 3, pkt. 1, min oversettelse)

Samtidig som den allmenne forståelsen av klimaforandringenes omfang og intensitet har økt, underbygget av FNs klimapanels (IPCC) inngående rapporter som blir levert med noen års mellomrom (sist i 2007), har, stikk i strid med alle anbefalinger – utslippene av klimagasser økt. I Kyoto-protokollen ble svært moderate mål for utslipp satt, og det er i all hovedsak de landene som hadde mye, svært ineffektiv og forurensende industri i 1990, og som har effektivisert denne eller mistet den som har oppnådd målene (bildet på høyre side).

(mer…)

Veien til København

I Bonn, Tyskland fortsatte denne uka forhandlingene fram mot en ny klimaavtale, som etter planen skal vedtas i København i desember, og som skal overta for -, eller videreføre Kyoto-protokollen fra 1997 (i effekt fra 2005). Kyoto-protokollen har som mål å redusere verdens globale utslipp av klimagasser til et gitt nivå i 2012, med utgangspunkt i tall fra 1990. Denne reduksjonen, som mer dreier seg om en stabilisering enn en reduksjon, skal de rike landene ta seg av (disse «Annex I»-landene består hovedsakelig av OECD-land). Avtalen har blitt kritisert for å være passiv i både framgangmetoder og ikke minst utslippsmål, og det har vært et problem at særlig USA, som lenge har vært verdens største kilde til klimagassutslipp – ikke har sluttet seg til avtalen. Dette har vært en bremsekloss siden det har gitt andre store utslippsnasjoner som Kina, India og Brasil påskudd for ikke å påta seg reduksjonskrav, noe som også er forståelig siden ingen av landene verken historisk sett er hovedansvarlige for utslippene som har blitt gjort, eller har på langt nær et utslipp som de fleste av de rikere landene – målt per innbygger. Med Obama har imidlertid ny forhandlingsvilje vist seg, og blitt etterfulgt av en ny, om ikke altfor ambisiøs klimalov i USA.

(mer…)