regjeringen

Innspurten er i gang!

Om vi gir han masse underskrifter, tek nok Giske Markus på skuldrene! Det høyrer med i ministerjobben.

No er det berre veker igjen!

9. februar møter vi Trond Giske for å levere han krava våre. Vi skal be han snu norsk handelspolitikk på hodet.

Vi skal vise han at vi ikkje gir oss før han byrjer å ta Soria Moria 2 på alvor og «arbeider for at utviklingsland skal få større handlingsrom i utformingen av nasjonale utviklingsstrategier».

Vi skal vise at vi har ein masse folk i ryggen!

Trond, ass. Treng ein eigentleg politiske rådgivarar når ein kan ha smilefjes?

Vi spurtar, og for at Trond skal bli skikkeleg imponert er det viktig at vi får inn underskriftene som er samla inn land og strand. Send det i posten til Changemaker, eller kom innom her i Oslo for å levere. Vi må ha underskriftene seinast onsdag 8. februar, så det er lurt å planlegge dei siste aksjonane i god tid før det.

Den fyrste aksjonen i innspurten her i Oslo er på onsdag klokka 16. på Grønlands torg.

Kom, kom!

Har du huska å spørje klovnen i klassen om han/ho vil skrive under for ein rettferdig handelspolitikk?

Historia om stigen – kvifor norsk handelspolitikk er urettferdig

Det var i hine hårde dager, med drikking og svir, da Hallingdølens kniv satt løst i hans slir. Det var på den tida da alle bakkane var så bratte. Pengepungane var lettare. Stiv kuling var å rekne for flau bris for datidas menneskje. Hatt var på moten. Nynorsken var knapt oppfunnen, og fleire andre av dei verkeleg store oppfinningane (som til dømes pokemon, lyssverd og popcornmaskinar) hadde framleis til gode å sjå dagens lys. Vi skal tilbake til 1800-talet.

Dette er eit lyssverd. Etter forfattaren si oppfatning ei av historias store oppfinningar.

Berre eit par folk var rike, og dei var stort sett tedrikkande engelskmenn. Med stive overleppar. Dei hadde erobra verdshava. Dei hadde svære maskinar og sydde klær så skjortene flagra. Dei hadde ei drotning som heitte Victoria og hadde ei dame som var latterleg dyktig til å skrive keisamt og langdrygt romantisk klæsj om mr Darcy. Dei var på toppen av verda, med andre ord.

Dei var ganske lure. Dei prata om frihandel. Om berre alle saman let alle varar passere tollfritt mellom landa, ville alle bli rike og lykkelege – ja reint ekstatiske, sånn på sikt. Å betale for å at ein vare skal passere grensa, det var vel litt passé? Nei, om alle berre fekk spesialisere seg på det dei sjølv var best på, så ville alle tene på det. Britane kunne selge sine industriprodukt til alle andre, og alle andre kunne selge sine råvarar til Storbritannia.

Men det var ein kar, ein listig liten kar. Han heitte Friedrich List. Ja, du gjetta rett – han var tysk. Punktleg. Pinleg nøyaktig. Smart. Kven veit, kanskje hadde han hatt han og? Og frykteleg skeiv rygg?

Friedrich List liknar litt på Eilert Sundt. Men er han skeiv i ryggen, altså?

Vår nye venn Friedrich List, hadde ein teori. Engelskmenna var ikkje så høflege som dei ga seg ut for. Var det ikkje nettopp dei som hadde beskytta sin ull- og klesproduksjon i alle år? Med handelsblokkadar? Importforbod? Og var det ikkje nettopp denne beskytta klesproduksjonen som var føresetnaden for at dei fekk til den industrielle revolusjonen sin? Om Nederland eller eit av dei andre landa som var betre enn England hadde fått handle fritt med britane, hadde kanskje den industrielle revolusjonen funne stad ein heilt annan stad?

Med det hadde han ikkje. Det var England som var the shit. Britane kunne produsere skjortar til middags og til kvelds. Og det gald å gripe sjansen til å skaffe seg nye marknader. Fri handel var løysinga, sa britane!

Men dei vart ikkje høyrd.

Friedrich List reiste seg opp. Med litt krumming i ryggen. Så gøyv han laus på britane sin politikk. Dette var jo dobbeltmoral! Tenk å bruke ein masse smarte triks for å bli rike, for så å misjonere for det motsette! Friedrich hadde tenkt på dette ei stund. Han var engasjert. Dette er jo som å klatre opp ein stige, for så å sparke han ned etter seg!

Dette var jo i hine hårde dager, så folk gjekk ikkje av vegen for ein real diskusjon. Britane måtte gi tapt, og både amerikanarane, tyskarane, franskmenna, nordmenna og svenskene stod imot. Dei eina sine styrker mot den økonomiske kongen på haugen, og krevde å få drive økonomipolitikk etter eiget ønskje. Og sånn vart det.

Gjennomsnittlege tollmurer gjennom sentrale land si utvikling (Kjelde: Ha Joon Chang 2002)

Amerikanarane drylte laus med gjennomsnittstoll på over 40 % og tyskarane satsa på samarbeid mellom offentlege og private selskap. Nordmenna krevde å lære av britane som bygde vasskraftverk i våre fjordarmar. Og det vart stor suksess. I løpet av ganske kort tid hadde god taktisk satsing ført til at dei økonomiske toga våre dampa opp på høgde med det britiske. Vi hadde alle saman stått imot presset, og no hadde vi nådd toppen av kransekaka.

Åra gjekk og nordmenn flest vart stadig rikare. Etter kvart fann vi oljen, og innen denne tida hadde amerikanarane rukke å bli skikkeleg høge på strå, med Clint Eastwood, James Dean, månelandingar og mikrobølgeovn. Dei ville stikke sugerøra sine ned i oljebrønnene våre, og snakka vent og vakkert for fritt og flagrande firsprang inn i den nye tida. Ingen hemningar for det svarte gullet!

Petter Northug, er det deg?

Nordmenna var litt meir lunkne. Dei bestemte seg for å stille krav. Innføre skatt. Dei oppretta Statoil. Ferskingselskapet skulle få leike med dei store gutta og lære av dei. Og amerikanarane fikk berre køyre på om dei kjøpte maskiner, tenester, delar og plattformar frå norske skipsverft og bedriftene på kysten. Det var jo ikkje vanvittig populært hos amerikanarane, som innen den tid hadde klart å markere seg som dei nye ridderane i frihandelens teneste.

Men dei måtte gå med på det. Det lille landet Norge stod på krava, og bygde opp ein av dei mest høgteknologiske oljenæringene i verda. Vi krevde å få lære, og vart best i klassen. Pluss latterleg rike.

Vi fikk herje på og brukte ei lang rekkje verktyg for å bli rike. Vi skaffa gode vilkår for det vi allereie var gode på, skapte nye ting som vi blei gode på. Ikkje minst beskytta vi det vi var dårlege på. I Europa køyrde større traktorar på større jorder med større plogar og ein masse subsidier i ryggen. Dei produserte meir enn dei trengte, og bestemte seg for selgje varane til dumpepris andre stadar. Norge beskytta seg. Med toll, reguleringar og subsidiar. Nordmenna sikra seg endatil høve til å kontre eventuell dumping med ein ekstra toll! No burde vel muren vere høg nok.

Norge vart best. Best i alt. Det vart typisk norsk å vere god. Eg meiner, kven andre kan skilte med to iPhonar per tenåring, tre hytter  og to SUV-ar per hushaldning og regjeringskriser om ein partileiar frå Sogn og Fjordane vart sint på ei anna dame frå Sogn og Fjordane?

Liv Signe berre - talk to the hand!

Det var på tide å møte seg sjølv. Dessverre måtte Norge møte seg sjølv i døra.

For kva var det plutseleg Norge kjempa for? Vi byrja snakke om effektivitet. Om at dei nigerianske oljeselskapa ikkje lenger burde få bli med dei norske selskapa som romsterte med sugerøra sine utanfor kysten deira.

Vi vart skeptiske til at andre enn oss skulle bygge murar mot dumpa tomatar, sukker og bomull. Ikkje ein gang midlertidige murar. Ikkje ein hekk heller. Kanskje ein dørstokk, da, så lenge han hadde rampe på begge sider.

Men vi var blitt lei av alle desse inngrepa. Det vi hadde dreve på med tidlegare, det hadde funka da. Men no har det kome ei anna tid. For denne tida var nok det beste… Ja, kva var det beste? Frihandel, nettopp.

Noreg kjempa for å få klatre stigen, og no prøver våre politikarar å trekke han opp etter oss.

I hine hårde dagar var det ein litt kjedeleg tysker som peika på stigen, og fekk han til å stå. Er det nokon som kan fikse skiten i dag?

Skriv under på Changemaker sin kampanje! Norge må slutte å dra opp stigen etter seg!


Dette er ein litt forkorta versjon av handelshistoria som vart framført på SommarSNU i Lofoten 26. juni 2011

Tekst: Johan Nordgaard Hermstad 

Regjeringens nyttårsforsett

Vi har entret et nytt tiår. Dette årtusenets første desennium, som vi nå har lagt bak oss, ble oppsummert av blant annet Time Magazine som helvetes tiår. Krigen mot terror, finanskrisen og tsunamien er noen av årsakene til dette.

Vi er inne i et nytt tiår, og et nytt år. Tjue ti. Vi kan rette opp noen av feilene fra i fjor, og best av alt – vi har nye muligheter. Regjeringen også. Her er Changemakers nyttårsforsett for regjeringen:

1.    Begynne å trene. Bygge muskler som skal brukes for å takle verstingene i de internasjonale forhandlingene om en avtale for regulering av handel med håndvåpen. Innføre sluttbrukererklæring ved salg av våpen til alle land.
2.    Gå ned i vekt. Antall kilo norske CO2-utslipp må ned med 40% innen 2020. Hjemme!
3.    Pusse opp. Fundamentet i politikken vedrørende Verdens Handelsorganisasjon slår store sprekker til tross for en finere fasade og trenger derfor grundig oppussing. Det holder ikke å late som man er utviklingslandenes beste venn når sannheten er at norske fiskeinteresser fører til enorme negative konsekvenser for utviklingsland.
4.    Rydde opp i alt gammelt rot. Gå gjennom alle norske lån gitt til utviklingsland og slette all eventuell illegitim gjeld som blir funnet.
5.    Bruke penger mer fornuftig. Sørge for at de selskapene oljefondet er eiere i oppfører seg og ikke volder andre mennesker skade. Første utfordring: det sveitsiske legemiddelselskapet Novartis.

Disse forsettene skal være fullt mulige å holde hvis regjeringen vil. Vi skal sørge for ekstern disiplin, dersom det skulle skorte på den interne.

Igjen – godt nyttår alle sammen. Vi skal forandre verden i 2010 også. Selvsagt.

Oljefondet- problematisk våpeneksportør?

oljefond_seddel_bilde side 1

Oljefondet (Statens pensjonsfond – utland) har investert i selskapet som eier det nå havarerte Full City, meldte Aftenposten i går. I april i fjor, samtidig som det var massive protester mot OL i Beijing, kom det frem at et annet skip fra samme selskap, lasteskipet An Yue Jiang, var på vei til Zimbabwe med 77 tonn våpen og ammunisjon, bestilt av landets president Robert Mugabe til den nasjonale hæren.

Våpeneksport er imidlertid ikke god nok grunn til at den norske stat skal trekke ut sine eierandeler, informerte Finansdepartementet på sine nettsider i går. Gro Nystuen, leder i Oljefondets etikkråd, bekrefter dette: – Etikkrådets kriterier er knyttet til hovedsakelig grove menneskerettighetsbrudd, grov miljøskade og grov korrupsjon. Utelukkelsesmekanismene er smale, sier hun.

Dette er ganske betenkelig. I norsk eksportregelverk står det at Norge ikke skal selge våpen til land som er i krig, der krig truer eller der det er borgerkrig. I tillegg skal Norge heller ikke selge våpen til udemokratiske regimer eller der det begås menneskerettighetsbrudd. Zimbabwe er definitivt udemokratisk, og menneskerettighetsbrudd skjer hver dag.

(mer…)

Fornybarsatsingen må skje nå!

Faith Birol, sjefsøkonom i Det internasjonale energibyrået (IEA), understreker i en artikkel publisert på COP15s hjemmesider, viktigheten av å starte overgangen til fornybare energikilder så tidlig som mulig. Skal vi klare å holde 2-gradersmålet vil verden trenge en politisk og teknologisk endring uten sidestykke i historien, og endringen må skje nå.

Dagens satsing for liten
Selv om regjeringen har satset langsiktig gjennom flere kanaler, med Enovas nylige milliardtildeling til fire nye vindkraftprosjekter som et av eksemplene, har satsingen vært for liten, for sen. FrP har derfor delvis rett i sin kritikk. Ikke én rød-grønn vindmølle har blitt ferdigstilt i løpet av de siste fire årene. Dette er ikke FrPs hjertesak akkurat, partiet anerkjenner jo, alene i sin tro, som kjent ikke klimaendringene – men kritikken ikke mindre korrekt av den grunn. Høyres utspill om klimainvesteringer gjennom oljefondet, og økt satsing på forskning er også et gledelig innspill i klimadebatten, selv om tanken ikke akkurat er ny. Det som er nytt er målestokken. Når høyre snakker om investeringer i 100-mrd-klassen over 10 år er det både ambisiøst og langsiktig. Bare synd partiet allerede har skutt seg selv i miljøfoten ved å samtidig velge å satse enda mer på oljenæringen.

(mer…)

Jan Mayen neste?

http://www.jan-mayen.noFor noen uker siden skrev jeg om positive signaler i regjeringens miljøsatsing. Kunngjøringen om at regjeringen vil lete etter olje og gass i områdene rundt Jan Mayen (bildet) er definitivt ikke en av disse. Området er svært sårbart, og ble for et år siden foreslått vernet, med hensyn til blant annet en unik flora og fauna. Et prinsippvedtak mot åpning av nye felter i nord er altså viktigere enn noen gang.

(mer…)

Norske oljerigger en miljøtrussel

14. juli kunne vi lese denne saken i Aftenposten: (se saken i sin helhet her: http://www.aftenposten.no/nyheter/article3167588.ece)

_G-Tittel-10072009_1069811x

Et mislykket norsk- støttet oljeeventyr på 1980-tallet skaper miljøproblemer for Benin. Nå vil den fattige staten at Erik Solheim betaler for oppryddingen.