Erfaringer fra den siste tiden i Nairobi

Jeg er nå på vei hjem fra Nairobi, mens forhandlingene fortsetter for fullt. Forhandlingene har blitt forhandlet bak lukkede dører, så jeg har stort sett holdt meg i et telt utenfor der det holdes forskjellige debatter om temaer som er spesielt viktige for utviklingsland. Mye har dreid seg om hvilken rolle UNCTAD skal spille, og spesielt hvordan UNCTAD kan bidra til at land kan nå de nye bærekraftsmålene. Sammen med Maren og Thea fra SLUG har jeg også fått tid til mange hyggelige middager, blant annet på en veldig god etiopisk restaurant. Jeg har også fått tid til å vandre litt rundt i denne enorme byen. Det er helt enormt med mennesker overalt her. Trafikken står stort sett helt stille, og alle veier er som å gå på Karl Johan en fin sommerdag. Sikkerheten rundt arrangementet har vært helt enorm, med mange hundre soldater som har sperret alle veier rundt og bevoktet området.

SAM_5610

Kenyatta International Convention Center ble tegnet i 1967 av den norske arkitekten Karl Henrik Nøstvik. Bygningen har 28 etasjer og var fram til midten av 2000-tallet høyest i Afrika

Lærerik middag med ambassadøren og UD

Vi ble alle tre invitert med på middag sammen med de to som er her for å forhandle for Norge fra UD, Norges ambassdør til Kenya og en annen person fra ambassaden. Vi dro til en kjent restaurant som heter Carnivore, et sted der man blir servert grillet kjøtt ved bordet helt til man gir opp, og må legge ned et lite flagg som står på bordet. Vi ble servert alt mulig slags kjøtt, til og med krokodille. Jeg ble sittende å snakke mye med ambassadøren. Han var veldig interessert i hva vi drev med, og hva vår rolle var her i Nairobi. Etter dette ville han gjerne snakke om hvordan realiteten er her i Kenya, og mange av landene rundt. Bildet han tegnet var ikke veldig positivt. Han fortalte om sine erfaringer fra de årene han har vært i Kenya. Det han beskrev var et svært korrupt samfunn, der det ikke lønner seg å gjøre det riktige. Dersom man ønsker å komme oppover i samfunnet er det nesten ingen vei utenom.

President Uhuru Kenyatta er den definitivt rikeste i landet. Han eier enormt mye. Den nest rikeste er den største opposisjonspolitikeren. De tilhører de to største stammene i landet. Slik har det vært svært lenge. De rikeste er de som sitter på makten. På konferansen her er det mange som har snakket om behovet for strukturelle endringer, og større politisk handlingsrom for landene. Problemet er at i svært mange land er det liten vilje til å endre systemer, fordi lederne ikke tjener på det selv. Neste år er det valg i landet. Ingen av de to største kandidatene har noe slags form for program. Presidenten har tidligere lovet PCer til alle skolebarn, i et land som har store utfordringer knyttet til tilgang til strøm. Da dette målet selvfølgelig ikke ble nådd, fikk ministeren som hadde fått ansvaret sparken. Det er ingen som tar noe ansvar. Likevel når man snakker med vanlige folk er presidenten svært godt likt. Han gjør akkurat nok til å holde folket fornøyd.

For mange er det et vanskelig valg. Man har en familie som trenger mat, behov for helsetjenester, og alt mulig. Som et eksempel nevnte ambassadøren en person som jobber som lærer i slummen. En lærerlønn er ikke nok for han og hans familie, så han var nødt til å drive med ekstraundervisning på lørdager. For dette tok han betalt. Ambassadøren hadde snakket med en mor som hadde sin eneste sønn i hans klasse. Fordi de ikke hadde råd til å betale for denne ekstraundervisningen ble gutten kastet ut av klassen. Fra helt på toppen og hele veien ned er det store utfordringer, der man er nødt til å utnytte hverandre for å overleve for mange, eller skaffe seg større innflytelse. Et annet eksempel han nevnte var hvordan man blir trafikkpoliti. Det er en egen skole for dette. For å komme inn er det både fysiske og andre typer tester.  I tillegg til dette skriver man under foten hvor mye man er villig til å betale for å komme inn. Testerne sjekker om de er plattfot, og på bakgrunn av summen under foten velger de hvem som kommer inn. Yrket er veldig attraktivt fordi man får mange bestikkelser. I slike systemer er det vanskelig å se hva man kan gjøre. For folk som lever i det må man spørre seg: skal man stå opp mot systemet og kanskje ikke få en jobb, eller skal man følge strømmen å få en jobb? Ambassadøren fortalte alt dette fordi han ønsket at vi skulle forstå hvordan realitetene var. Dette var det kan så hver dag. Likevel fortsetter han å prøve. Norge gjør veldig mye bra, og sponser veldig mange gode prosjekter. Vi må også fortsette å jobbe med vår politiske påvirkning for å skape forandring. Forhåpentligvis er det ikke like ille overalt, men store strukturelle endringer er nødt til å skje for å kunne få til en bedring.

TISA og utviklingsland

Det siste jeg gjorde på konferansen var et foredrag som handlet om TISA, og spesielt hvordan dette kan påvirke utviklingsland. De snakket også om hva UNCTAD kunne gjøre med dette. Litt morsomt var det at personen jeg satt ved siden av var lederen for Norges delegasjon, som også er sjefen til alle de som forhandler TISA for Norge. Personene i panelet rettet sterk kritikk mot flere forhold ved avtalen blant annet at man går bort fra konseptet demokrati og selvstyre på flere områder. Policy space har blitt mye nevnt her, som vil si å gi utviklingsland rom til å implementere de lovene de måtte mene er til det beste for folket uten å frykte å bli saksøkt av multinasjonale selskaper. Det meste av avtalen ligger på wikileaks.com/tisa. Camilla fra UD sa også at regjeringens svar på de fleste spørsmål som har blitt stilt er å finne på regjeringens nettsider. Som den diplomaten hun er, var hun flink til å roe ned situasjonen. Hun påpekte også noen feil i argumentasjonen til panelistene. Når bpde TPP og TTIP nå er i store vanskeligheter, og muligens aldri blir noe av, er TISA det største som står igjen. Man setter kommersielle interesser foran sosiale, miljømessige og andre viktige forhold. Privatisering vil bli irreversibelt, og f. eks. å hindre banker å bli for store vil ikke være mulig. Land som Paraguay og Uruguay har forlatt forhandlingene, mens andre land kommer til. Til sammen er det 50 land som forhandler. Målet er å få avtalen inn i WTO. EU har en klar plan for hvordan de skal gjøre dette. Dette vil ikke være bra, fordi utviklingslands interesser har blitt utelatt i disse forhandlingene. Dersom tjenester ikke utvikles i folkets interesse vil det ikke kunne være mulig å nå bærekraftsmålene.

Veien videre for UNCTAD

Et spørsmål man stiller seg når man er her på konferansen er: hvorfor er det så få ministere fra vestlige land? Dette stilte jeg også til de to representantene fra UD. Mange vestlige land ser dessverre ikke på UNCTAD som viktig. Dette er synd. Representanter fra EU jeg snakket med var opptatt av at politikk ikke måtte være på for mange steder. Dersom UNCTAD, OECD og verdensbanken jobber med samme kan det bli overlappende og forvirrende. Utviklingsland som i stor grad er represetert gjennom G77, sammen med sivilsamfunnet har prøvd å vise hvordan de kan komplementere hverandre. Det viktigste målet er å fortsette å se på UNCTAD som en viktig arena for å utvikle politikk der utviklingshensynet går foran kommersielle hensyn. Dersom man er interessert i se den ferdige teksten kan denne finnes på UNCTADs hjemmesider i løpet av noen dager.

SAM_5612

Siste kvelden sammen med Maren og Thea fra SLUG. De har vært i Nairobi for å jobbe med å få en god tekst på gjeldstemaet sammen med andre organisasjoner fra hele verden.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s