Warszawa

Klimatoppmøtet i Warszawa avsluttet: Lite ambisiøse planer om å lage nye planer

Etter over 40 timer med forhandlinger uten stopp, ble avtalen fra Warszawa endelig banket gjennom på lørdag, over et døgn på overtid. Til tross for at forhandlingene endte opp med et lite ambisiøst sluttresultat, ble det likevel framgang på alle de tre kritiske punktene: En videre plan for finansiering, et veikart for arbeidet fram mot ferdigstillelsen av en ny avtale i 2015, og en plan for etablering av en mekanisme for tap og skade.

NGO-er benyttet seg av stadion og heiet delegatene gjennom innspurten på forhandlingene i Warszawa. (Følg med: Astrid og Live titter frem med jevne mellomrom.)

Finansiering

Tekstene om finansiering var det første store agendaemnet man skulle komme til enighet om. Forslagene gikk gjennom uten videre kommentarer, til tross for mangler på delen om langtidsfinansiering: Utviklingsland hadde bedt spesielt om å få på plass en plan for oppskalering med tydelige milepæler. De understreket igjen viktigheten av forutsigbare midler, dersom de skal komme med forpliktelser på utslipp og tilpasning innenfor den nye globale avtalen. Ettersom dokumentene på finansiering manglet klare tidsplaner, skulle nettopp  spørsmålet om tillitt igjen bli et tema, da forslaget om den nye globale avtalen (ADP, WS1) gikk inn i sluttfasen.

ADP – ambisjoner før 2020 (WS2) og arbeidet med den nye avtalen etter 2020 (WS1)

Det var kanskje ikke så rart at tålmodigheten hos delegatene var på bunn, da sluttsesjonen på forhandlingene om den nye avtalen fortsatte lørdag morgen. Den neste hovedteksten som de skulle enes om var beslutninger rundt de videre ADP-forhandlingene. Siden fredag hadde forhandlerne diskutert tekstforslaget på avtalen som co-chairene hadde lagt frem. Forslaget var basert på utspill landene hadde kommet med i løpet av hele forhandlingsprosessen. Dokumentet tok for seg økning av ambisjoner før 2020 samt en videre beskrivelse av hva den nye avtalen som ferdigstilles i 2015 skal romme.

Folk begynner å bli slitne.

Folk begynner å bli slitne.

Et av de store temaene for diskusjon var “balansen” i tekstens innhold. Utviklingsland og mellominntektsland mente at det var for mye fokus på utslippskutt i forhold til klimatilpasning. På andre temaer som teknologioverføring, kapasitetsbygging og finansiering, mente de også at det var store mangler. Det var i tillegg lange – og delvis ampre – ordskifter om hvordan utslippsforpliktelsene skulle fordeles, og hvordan man skulle se denne avtalen i tilknytning til artikkel fire i klimakonvensjonen fra 1992. Det siste punktet handlet i høy grad om prinsippet om “felles, men ulikt ansvar”.  Konvensjonen inneholder en rigid oppdeling av land i rike, Annex1-land, og fattige land, mens det har vært forsøkt å unngå en slik oppdeling i den nye avtalen. Filippinene stilte dermed igjen spørsmålstegn ved om alle land skal ha forpliktelser om utslippsreduksjon, selv om det regnes for å være en av grunnpillarene i den nye avtalen. På dette tidspunktet kunne vi som satt i salen merke at diskusjonene begynte å gå i ring på grunnleggende elementer, der landene er like uenige nå som de var for flere år siden: Hvem skal betale for konsekvensene av klimaendringene som de rike landene har skapt?

Den såkalte “hjemmeleksen” til landene ble også relativt svak. Tanken er at alle land umiddelbart skal begynne å kartlegge hva de kan kutte av utslipp når de kommer hjem fra Warszawa. Disse resultatene skal summeres opp og sammenlignes i god tid før toppmøtet i Paris i 2015, der den nye avtalen skal ferdigstilles. EU og Norge jobbet hardt for å få enighet om en tidslinje for fremleggelse av de planlagte utslippsreduksjonene, for at man skulle få fortgang i prosessen.

Forhandlerne samles i små grupper for å komme frem til et kompromiss på ADP. Lest på twitter: «Everyday I’m huddle-in’ «. (Fotograf: Elna Bastiansen)

 

Fra land i sør ble det lagt stor vekt på at rike land må gå foran med store forpliktelser, også før 2020, for at de selv skal komme på banen. Det bygget seg opp en spenning i salen, og vi ble i noen øyeblikk i tvil om forsamlingen i det hele tatt skulle komme til enighet om dokumentet. Etter store klager på tidsbruk fra Venezuela, tok co-chairen til slutt initiativ til såkalte “huddles”. Forhandlerne klumpet seg sammen i små grupper med livlige diskusjoner for å finne frem til et kompromiss. Resultatet lot vente på seg en stund, før utfallet endelig ble klart: I det nye forslaget ble “commitments” byttet ut med “contributions” og “countries in postion to do so” med “countries ready to do so”, og fristen ble satt til tidlig 2015, ikke høsten 2014, slik blant andre Norge ønsket. Teksten ble vedtatt med denne endringen, og den ble dermed enda svakere enn den hadde vært i utgangspunktet: Land kan nå tolke hjemmeleksen på ulike måter, både i forhold til når man skal melde inn sine “bidrag”, hvor forpliktende disse er og hvilke land som må gjøre det.

Tap og skade

Det neste dokumentet som skulle legges frem for vedtak, var teksten på «tap og skade». Her hadde mange av landene gått med på harde kompromisser. Til slutt hadde  de kommet frem til et forslag som innebar opprettelsen av en mekanisme for kompensasjon etter klimaendringer i sårbare land. “Hearing no objections…”, begynte presidenten av klimaforhandlingene, før Filippinene ba om ordet. Problemet var ordet “under”: I teksten stod det at den nye mekanismen skulle ligge under rammeverket for tilpasning. Her har det vært en sterk splittelse mellom rike og fattige land. Utviklingsland vil at tap og skade skal annerkjennes som en kompensasjon for klimaendringer man ikke kan tilpasse seg til. Mange rike land er derimot redde for at en egen institusjon med egne penger vil gi land påskudd til ikke å sette i gang reelle tilpasningstiltak, dersom de uansett kan hente ut penger fra en egen institusjon etter at skaden har skjedd. Etter mer ”huddleing” ble teksten stående som den var, foruten et annet tillegg i teksten som understreket at tap og skade var “beyond adaptation”.

Hva nå?

Vi sitter igjen med et svakt dokument på hvordan arbeidet skal tas videre med den nye avtalen i 2015, og det er heller ikke laget noen klar tidsplan med milepæler for hverken langsiktig finansiering eller pre-2020 ambisjoner på de andre områdene. Vi skal likevel ikke svartmale klimatoppmøtet. Noen resultater og holdepunkter er bedre enn ingen. På den gode siden har vi fått på plass et rammeverk på bevaring av tropisk skog, REDD+. Her har Norge lagt ned en betydelig innsats.

Det er som med utslippskutt: Dersom vi ikke gjør nok nå, må vi gjøre mer senere, og da i et høyere tempo. Veien blir knalltøff for å få på plass en ny global avtale som skal være ferdig i 2015 og tre i kraft i 2020. Det er det eneste som er sikkert.

«Tap og skade» – når klimaendringene går for langt

På toppmøtet i Kyoto i 1997 skulle man bli enige om en avtale som skulle stoppe klimaendringene før de gjorde alvorlig skade. Femten år senere på klimatoppmøtet i Doha sa den filippinske forhandleren «If not us, then who? If not now, then when? If now here, then where?» Kyotoavtalen omfatter i dag kun ca 14% av verdens utslipp. I 20 år har man utsatt å få fram den omfattende avtale som trengs. Hva er resultatet av denne nølinga?

Konsekvensen er at mange mennesker over hele verden lider av effektene av klimaendringene allerede i dag. Verden styrer med “business as usual” mot en global oppvarming på 4 grader. Når man kommer til enighet om en global avtale i Paris i 2015, vil denne avtalen sannsynligvis styre verden mot en oppvarming på 2 grader. De minste øystatene mener at  grensa på om staten vil stå under vann på 1.5 grader.

De stille katastrofene
Finansiering av klimatilpasning i utviklingsland er ekstremt viktig og noe vi jobber mye med. Likevel har dessverre klimaendringene allerede gått så langt at det ikke er mulig å tilpasse seg alle endringene som skjer. Hvordan skal man for eksempel kunne tilpasse seg til at en øy synker i havet fordi havnivået stiger? Man må flytte. Eller hvis en landsdel har sin drikkevannskilde fra en isbre, og isbreen smelter? Man kan tilpasse seg sterke flommer og endret elveløp ved hjelp av dreneringssystemer, men hva skal man gjøre når isbreen har smeltet og drikkevannskilden er borte for godt? Denne typen langsomme og varige katastrofer kalles «slow onset catastrophes».

Tyfonen Haiyan var en av de verste tyfonene i historien. Filippinene er svært utsatt for naturkatastrofer, og har god kriseberedskap for klimatilpasning. Imidlertid var Haiyan så kraftig at Filippinene rett og slett ikke kunne være tilstrekkelig forberedt. Klimaendringene vil føre til sterkere og hypiggere ekstremvær, men kan man tilpasse seg det mest ekstreme av ekstremvær?

Loss and damage

I YOUNGO viste vi støtte til en mekanisme for å håndtere ‘tap og skade’.
Foto: ukycc

Når tilpasning ikke lenger er nok

Klimaendringene har allerede ført til, og vil fortsette å føre til, store katastrofer man ikke kan tilpasse seg til. Klimatilpasning er derfor ikke nok, og spørsmålet om «tap og skade» har blitt et viktig tema i forhandlingene.

På klimatoppmøtet i Doha i fjor ble det gitt et mandat til at man i Warszawa i år skal beslutte såkalte «institutional arrangements» for tap og skade under konvensjonen. Hva disse «institutional arrangements» skal innebære, er det imidlertid stor uenighet om.

Forhandlingene om «tap og skade»
For den største gruppen av utviklingsland, G77, er spørsmålene rundt tap og skade blitt en av de viktigste sakene på dette toppmøtet. Generelt ønsker de seg en sterk mekanisme som skal være separat fra ordinære tilpasningsvirkemidler. Andre land ser helst at «tap og skade» ikke diskuteres som et eget tema, men inkluderes på en vag måte inn i de eksisterende tilpasningsinstitusjonene.

Det har kommet ulike forslag til hvordan «tap og skade» kan håndteres. Blant annet har G77-Kina og USA kommet med sine forslag. Norge er et land som har mange kontakter. Norge jobber sammen med blant andre USA, Russland og Australia i den såkalte Umbrella group, samtidig som de har et godt forhold til både EU og utviklingslandene i G77. Dette fører til at Norge ofte inntar en rolle som kompromissmaker. Norge har derfor vært en pådriver i diskusjonen rundt “tap og skade” her i Warsawa, og kommet med et forslag som kan sees på som et kompromiss mellom de ulike landenes ekstreme ytterpunkter. Forslaget får kritikk fordi det kun omtaler “klassiske tilpasningstiltak”, men både Norge og EU får også ros for å være pådrivere og villige til å diskutere temaet på en konstruktiv måte. Andre land vil ikke prate særlig om noe som helst rundt ´Tap og skade´.

Som forventet ser det ut til at “tap og skade” blir et av de aller viktigste og vanskeligste temaene her i Warsawa. Skal vi komme i land med en god og ambisiøs avtale i 2015, er vi avhengige av at det tas viktige avgjørelser om temaet på møtet her i Warsawa.

[Blogginnlegget er basert på et blogginnlegg skrevet til PUTSJ 20/11/2013]

Lives joviale COP-dagbok

Synes du at forhandlingsleder Aslak Bruns videodagbok ikke er jovial nok? Da bør du sjekke ut Lives COP-dagbok:

IMG_2025

Live surfer avgårde på Emirates-sakkosekken på COP19

» Hvordan ser egentlig en dag ut på klimatoppmøtet?
Hver morgen kommer vi løpende til trikken som frakter oss til den enorme fotballstadion der toppmøtet holdes. På veiem skimter vi to (ett?) polske kullkraftverk i horisonten. Det er ikke knyttet store forventninger til Polen som vertskap, men det er store beslutninger som skal tas, og vi påvirker Norge til bevege seg i den riktige retningen.

På vei inn på stadion går vi gjennom sikkerhetskontrollen der jeg har en tendens til å bli stoppet på grunn av diverse kniver i sekken, foruten et par neglesakser. Astrid og Ingrid står trippende og venter, før jeg tar dem igjen og vi løper videre til garderoben der vi napper med oss et par rykende ferske utgaver av ECO – konferansens miniavis som gir kommentarer på ambisjonene i forhandlingene og formidler siste nytt. «tilpasningsfondet må fylles!» står det, og Ingrid nikker megetsigende. Hun sender et par tanker til aksjonen de skal ha senere på dagen, før hun tar fatt på rulletrappene og korridorene som skal ta oss fra minus fjerde etasje til andre etasje, der rommet som kalles Torun ligger. Youngo-møtet har såvidt begynt når vi kommer inn i rommet. Youngo samler alle ungdomsorganisasjonene, og én representant fra hver av dem sitter i en ring på gulvet. En «temperature check» etterspørres på kav australsk aksent av fasilitatoren for møtet angående hva folk synes om aksjonen som skal holdes senere på dagen. Folk vifter med hendene for å markere støtte til forslaget: Youngo har nemlig sitt eget «stammespråk». Jeg sitter litt bakenfor og jobber med et blogginnlegg til changemakers blogg «Si;D» på temaet tilpasning, et innlegg som helst skulle vært ferdig i går kveld, men bra, det blir det!

Etter en oppdatering av hva som skjer i løpet av dagen (Astrid prøver febrilsk å oppdatere den felles kalenderen med noen av de viktigste tingene) er møtet slutt. Ingrid stikker på et morgenmøte med den norske delegasjonen for å få vite hva som har skjedd på forhandlingsfronten og hvilke møter som er tilgjengelige for observatører denne dagen. Mange av møtene er lukket, siden mange land mener det skaper dårlig stemning dersom representanter fra sivilsamfunnet er tilstede når løfter skal legges på bordet. Overraskelse: Kina presset på i går, og fikk banket igjennom at alle møter på den nye avtalen skal være åpne for sivilsamfunnet. Det er positive nyheter! Men vi får senere tips om at det nettopp kan være en bevisst strategi fra Kinas side for å utsette konkrete lovnader på møtene. Når vi møtes i gangen for å jobbe med utslippsspørsmål sammen med en gruppe andre ungdommer, diskuterer vi at klimaforhandlingene minner mer og mer om et spill med synsing og strategier. Kanskje ikke så rart at flere land sender sine fremste diplomater i stedet for eksperter på klimaspørsmål?

Ingrid kan opplyse om at hun støtte på den norske forhandlingslederen Aslak Brun før møtet tidligere på dagen, som spurte om hvor han kunne kjøpe seg noe å spise. Toppforhandlere trenger også næring, med andre ord! Hun minner oss igjen på aksjonen de skal ha med finansieringsgruppa for å skape oppmerksomhet rundt at tilpasningsfondet må fylles med penger og ikke bare tomme løfter. De har satt opp en stand hvor de selger limonade til forbipasserende for å samle inn penger til fondet: «Dette er like lite ambisiøst som det vi ser i de reelle forhandlingene», sier en annen fra finansieringsgruppa når hun skal forklare konseptet til polsk radio etter endt aksjon.

Det er vanskelig å vite hva det er relevant å følge i virvarret av møter som pågår. Astrid og jeg velger å dra på plenumsmøtet om ADP, den nye globale avtalen. De får seg begge en god latter når møtelederen blander Zambia og Saudi-Arabia. Etter flere innlegg med repetisjon av gamle løfter, ber møtelederen delegatene ta seg sammen og komme med konkrete løsninger på utfordringene de står ovenfor. «Utfasing av fossile subsidier» nevnes, og jeg spisser ørene: Dette er jo et av temaene jeg jobber med å skrive lobby-punkter om.

Slik fortsetter dagen før vi godt utpå kvelden bestemmer oss for å få i oss litt middag på veien hjem. Så venter hotellrommet. Mellom skriving av diverse blogg- og leserinnlegg utbryter Astrid i ekstase: the Adaptation fund følger meg på twitter! Så ble budskapet fra limonadestanden lagt merke til, altså. Ingrid og Astrid havner i en diskusjon om leserinnlegget vi skrev til Vårt Land tidligere. Gikk spørsmålet vårt til Tine Sundtoft ut på om hun hadde penger i kofferten, eller var det hva hun hadde i bagasjen? «

– Peace out, Live

Corporate COP

FN klimakonferanse i Warszawa sponses av blant annet IKEA, Alstom, Emirates, Opel and Lotos:

bilde 1emitate bean bag

Skeptisk? Blir du mer skeptisk om jeg forteller at Alstom og Lotus er store olje, gass og kullkraft-selskaper? Flere av selskapene som er ‘Official Partners of COP19’ driver aktiv lobbying for lavere ambinsjoner om klimakutt, eller betviler at klimaendringene er menneskeskapt. I tillegg til at disse selskapene har fått satt av to hele dager med forhandlernene på pre-COP (møte før klimaforhandlingene begynner), fikk dele ut reklamebagger med informasjon om hvor environmental friendly alle disse selskapene er, fikk deltakerene fikk selskapene tydelig stor påvirkning på den offesielle COP19 appen:

ipadbredifer 2

Dette er absolutt mye mer viktig om å si om denne saken, som dere kan lese om f.eks her: http://corporateeurope.org/sites/default/files/attachments/cop19_guide_to_corporate_lobbying-with_references.pdf eller se #corporatecop19.

Som ungdom er det selvfølgelig en åpenbar ting man kan gjøre: lage en aksjon hvor klimaavtalen auksjoneres bort til høyestbydende:

aksjon auksjon

«This is not a passing the ball game. Even though we are in a stadium.»

Gjennom mediene får man ofte inntrykk av at klimatoppmøtene i FN stort sett består av mye  diskusjoner og lite handling. Skadene av klimaendringene har vist oss lenge at vi ikke har råd til ikke å handle.  Vil man få gjort viktige skritt framover mot en avtale i 2015 her i Warszawa?

IMG_1972

I går begynte ADP-forhandlingene. For oppklaringens skyld: ADP (The Ad Hoc Working Group on the Durban Platform for Enhanced Action) er hva man kaller arbeidet med å få på plass en ny global klimaavtale. Arbeidet med ADP er delt i to deler, der den første «arbeidsstrømmen» handler om hovedavtalen med forpliktelser etter 2020. Den andre arbeidstrømmen tar for seg hvordan man skal kutte utslipp i den rike delen av verden også frem mot 2020, for å prøve å lukke gigatonn-gapet mellom hvilke utslippsbaner verden følger i dag, og hvilke utslippskutt vi må gjennomføre for å unngå de mest katastrofale klimaendringene.

Det er ikke forventet at årets toppmøte skal gi store gjennombrudd med tanke på en ny global avtale. Møtet er likevel et viktig steg på veien mot Paris i 2015, da den nye  avtalen som gjelder alle land skal være ferdigforhandlet. Det er avgjørende at forhandlerne legger frem konkrete forslag til løsninger i stedet for å repetere problemer til det kjedsommelige. Etter dette toppmøtet håper man at landene har klart å bestemme seg for strukturen på den nye avtalen, og at delegasjonen skal dra hjem med en klar hjemmelekse om å komme opp med konkrete og ambisiøse nasjonale utslippsmål i god tid før forhandlingene neste år.

IMG_1980

Astrid og jeg fulgte begynnelsen av ADP-forhandlingene fra plenumssalen i går ettermiddag. Etter en kort gjennomgang av hvilke temaer som skulle bli behandlet under ADP, tok man opp tråden der man forlot den i det årlige mellommøtet i Bonn i juni. I Bonn gikk mye av diskusjonene ut på å få en felles – dog noe diffus forståelse – av hva man ville at den endelige avtalen skulle være. I Warsawa er håpet at man skal klare å fylle diskusjonen med konkret innhold, og forme de overordnede retningslinjene for den nye avtalen.

Det kunne virke som om enkelte av forhandlerne så på ADP (altså forhandlingssporet som nevnt over) som et slags organ som ligger utenfor dem selv og som skal komme med alle løsningene, dersom forhandlerne bare legger frem problemene. Til syvende og sist er det likevel forhandlerne selv som må forhandle seg fram til den nye avtalen. Det finnes ingen magisk løsning som dukker opp dersom forhandlerne ikke klarer å bli enige. Fra salen kunne vi høre en smule oppgitt co-chair be forhandlerne om faktisk å tenke på oppgaven de har her på konferansesenteret, som er en fotballstadion:

«WE are ADP. WE need to move forward. ADP is sitting on every chair in this room. This is not a passing ball-game. Even though we are in a stadium.»

Enkelte av innleggene fra de ulike nasjonene var  mer konkrete og løsningsorientert, men co-chairen (en slags ordstyrer som leder forhandlingene) måtte holde blant annet Irans delegat litt i ørene:

«You asked for a focused discussion. If you want focused discussions, the focused discussion have to come from you.»

Det kunne minne om en scene fra klasserommet, da co-chairen måtte gi forhandlerne en hjemmelekse før forhandlingene i ADP ga seg for kvelden:

«When you get back to the hotel tonight, you should all think about what kind of solutions you can present when the negotiations start tomorrow.»

Vi håper at forhandlerne gjør hjemmeleksa si, og stiller opplagte og gira for konstruktive diskusjoner om utslippsreduksjon i dag.

We stand with you, Philippines

I går startet klimaforhandlingene i Warszawa. Dagen var i stor grad preget av åpningstaler fra de ulike gruppene av nasjoner, COP-presidenten og sekreteriatet.

 

Image

 

Kun et års tid etter at tyfonen «Bopha», der 1100 mennesker mistet livet, traff Filippinene, har landet igjen blitt rammet av en kraftig tyfon. Denne gangen har minst 10 000 menneskeliv gått tapt. Under åpningsmøtet av klimakonferansen i går holdt den filippinske forhandleren, Yeb Sano, en utrolig sterk tale, der han blant annet sa at han vil faste i solidaritet med sine landsmenn inntil klimatoppmøtet fører til betydelige resultater. Talen ressulterte i stående applaus og «We stand with you»-rop fra ungdommene i salen, etterfulgt av tre minutters stillhet. Den filippinske forhandleren tok til tårene, i likhet med store deler av salen.

 

Image

Etter talen arrangerte ungdommer fra hele verden en solidaritetsmarkering for den filippinske delegasjonen. Det var en fredelig markering, der plakater og bannere med støtteerklæringer til forhandlingsdelegasjonen ble holdt opp, og markeringen var forhåndsgodkjent av den filippinske delegasjonen. Allikevel ble tre ungdommer pågrepet av sikkerhetsvaktene og mistet akkrediteringen til klimatoppmøtet for å holde en plakat med teksten «How many more». Bildet nedenfor er fra en solidaritetsmarkering fra ungdomskonferansen, COY, i helgen med ungdom fra hele verden.

Image

 

Tyfonen som har rammet Filippinene er nok et vitne om de alvorlige konsekvensene av klimaendringene. Menneskene som rammes av disse grusomme katastrofene har i svært liten grad bidratt til å skape problemene. Hvor mange menneskeliv må gå tapt som følge av klimaendringer før  verdens ledere innser at vi trenger handling nå? Hendelsen i Filippinene må være et sterkt signal til Norge og andre rike land om at de må forplikte seg til ambisiøse utslippskutt og legge penger på bordet til klimafinansiering her i Warszawa.

If not us, then who? If not now, then when? If not here, then where?»

«In Poland we care. I care. Do you?»

IMG_1881

Da har vi endelig kommet fram til Warszawa hvor FNs 19. klimakonferanse skal foregå fra 11. til 22. november. Slagordet Warszawa har valgt for konferansen er «I care». På vei for å registrere oss for konferansen, stoppet vi og observerte et av Warsawas tre kullkraftverk: Parallelt med FNs klimakonferanse arrangerer nemlig  Polens finansminister møte i World Coal Assosiation. Vi håper likevel at Polen ‘cares’ på alvor.

IMG_1886

På søndag var vi med på COY (Conference of Youths), hvor ungdom som skal delta på klimatoppmøtet møtes for å samkjøre og planlegge hvordan vi skal arbeide under konferansen. I løpet av COP vil ungdom fra hele verden jobbe felles med aksjoner og lobbyarbeid under den løst sammensatte gruppa YOUNGO, (young-NGOs).

IMG_1894

Samtidig med COY, var det samling av PowerShift for Sentral- og Øst-Europa. Budskapet er klart: slutt med fossil-subsider nå! (Og jada, det gjelder selvfølgelig i Nordsjøen også…)

IMG_1892

Når man går rundt i Warsawa er det ikke mye som viser at byen er i ferd med å arrangere et av verdens viktigste årlige toppmøter. Reklameplaktene er ikke mange, men én har vi sett. Og den er til gjengjeld stor og fargerik.

IMG_1896

I morgen åpner konferansen. Og i morgen er Polens nasjonaldag. Oppdateringer kommer jevnlig. Enn så lenge: over og ut fra Warszawa. Hilsen Astrid.