Generelt

Bloggen på flyttefot

I april fikk Changemaker nye nettsider som inkluderer egen underside for både blogg og magasin. Frem til nå har noen poster blitt publisert dobbelt, men med nytt semester forsøker vi å fase ut bruk av wordpress-bloggen til fordel for changemaker.no/blogg. Har du lyst til å bidra med artikler på den nye bloggen? Send en mail til jarand@changemaker.no, så oppretter vi bruker for deg.

Advertisements

Skillet mellom mennesket og naturen

13. august hadde verden brukt opp jordas ressurser for i år. I dag og ut året bruker vi altså ressurser som vil ta mer enn ett år å gjenopprette. Denne dagen kommer bare tidligere og tidligere og illustrerer veien mot økologisk kollaps, dersom vi ikke gjør større endringer i ressursforbruket vårt.

I forbindelse med verdens Overforbruksdag har jeg skriblet ned ei litta refleksjon om mennesket og naturen.

Skillearket

Når man går barfot kjenner man hver en stein og grein i naturen.

Hver bille og hver meitemark man uheldigvis måtte tråkke på.

Det går litt saktere fram på bare føtter, når vi ikke ønsker å få vondt eller skade noen.

En må tenke over hvor en plasserer beina når man er i kontakt med naturen. I ett med naturen.

Men vi går ikke barfot.

Vi går med sko.

Vi går på et menneskeligskapt skilleark mellom oss, mennesket, og naturen. Det behagelige skillearket gjør at vi ikke føler naturen lenger. Vi trenger ikke lengre se ned hvor vi tråkker. Det betyr ikke noe lengre hvor vi trør, fordi vi kjenner det ikke.

Tråkket vi på en bille eller tråkket vi på kvist?

Det spiller ingen rolle.

Med skillearket vårt kan vi bevege oss hurtig framover uten å se ned. Vi kan gå den raskeske veien uten hensyn til naturen under oss. For den er skilt fra oss. Under oss, som vi er beskyttet fra med skillearkene våre.

Vi er ikke lenger i ett med naturen. Vi er over den.

Naturen er et middel for skoene våre for å komme oss til målet. Et sted vi tråkker for å få fraspark. For å komme fortest mulig fram.

Fram.

Det er det som betyr noe.

Vi må gå barfot igjen.

Fjerne skillet mellom oss og naturen som vi så kunstig har opprettet med skillearkene våre. Skillearkene som gjør det så behagelig å tråkke hvor som helst.

Vi må starte å kjenne naturen igjen.

Gå med ettertanke for hvor vi trår.

Vi må komme i kontakt og bli i ett med naturen igjen.

Før det ikke lenger er noe å tråkke på.

 

Hanna-Marie

 

Erfaringer fra den siste tiden i Nairobi

Jeg er nå på vei hjem fra Nairobi, mens forhandlingene fortsetter for fullt. Forhandlingene har blitt forhandlet bak lukkede dører, så jeg har stort sett holdt meg i et telt utenfor der det holdes forskjellige debatter om temaer som er spesielt viktige for utviklingsland. Mye har dreid seg om hvilken rolle UNCTAD skal spille, og spesielt hvordan UNCTAD kan bidra til at land kan nå de nye bærekraftsmålene. Sammen med Maren og Thea fra SLUG har jeg også fått tid til mange hyggelige middager, blant annet på en veldig god etiopisk restaurant. Jeg har også fått tid til å vandre litt rundt i denne enorme byen. Det er helt enormt med mennesker overalt her. Trafikken står stort sett helt stille, og alle veier er som å gå på Karl Johan en fin sommerdag. Sikkerheten rundt arrangementet har vært helt enorm, med mange hundre soldater som har sperret alle veier rundt og bevoktet området.

SAM_5610

Kenyatta International Convention Center ble tegnet i 1967 av den norske arkitekten Karl Henrik Nøstvik. Bygningen har 28 etasjer og var fram til midten av 2000-tallet høyest i Afrika

Lærerik middag med ambassadøren og UD

Vi ble alle tre invitert med på middag sammen med de to som er her for å forhandle for Norge fra UD, Norges ambassdør til Kenya og en annen person fra ambassaden. Vi dro til en kjent restaurant som heter Carnivore, et sted der man blir servert grillet kjøtt ved bordet helt til man gir opp, og må legge ned et lite flagg som står på bordet. Vi ble servert alt mulig slags kjøtt, til og med krokodille. Jeg ble sittende å snakke mye med ambassadøren. Han var veldig interessert i hva vi drev med, og hva vår rolle var her i Nairobi. Etter dette ville han gjerne snakke om hvordan realiteten er her i Kenya, og mange av landene rundt. Bildet han tegnet var ikke veldig positivt. Han fortalte om sine erfaringer fra de årene han har vært i Kenya. Det han beskrev var et svært korrupt samfunn, der det ikke lønner seg å gjøre det riktige. Dersom man ønsker å komme oppover i samfunnet er det nesten ingen vei utenom.

President Uhuru Kenyatta er den definitivt rikeste i landet. Han eier enormt mye. Den nest rikeste er den største opposisjonspolitikeren. De tilhører de to største stammene i landet. Slik har det vært svært lenge. De rikeste er de som sitter på makten. På konferansen her er det mange som har snakket om behovet for strukturelle endringer, og større politisk handlingsrom for landene. Problemet er at i svært mange land er det liten vilje til å endre systemer, fordi lederne ikke tjener på det selv. Neste år er det valg i landet. Ingen av de to største kandidatene har noe slags form for program. Presidenten har tidligere lovet PCer til alle skolebarn, i et land som har store utfordringer knyttet til tilgang til strøm. Da dette målet selvfølgelig ikke ble nådd, fikk ministeren som hadde fått ansvaret sparken. Det er ingen som tar noe ansvar. Likevel når man snakker med vanlige folk er presidenten svært godt likt. Han gjør akkurat nok til å holde folket fornøyd.

For mange er det et vanskelig valg. Man har en familie som trenger mat, behov for helsetjenester, og alt mulig. Som et eksempel nevnte ambassadøren en person som jobber som lærer i slummen. En lærerlønn er ikke nok for han og hans familie, så han var nødt til å drive med ekstraundervisning på lørdager. For dette tok han betalt. Ambassadøren hadde snakket med en mor som hadde sin eneste sønn i hans klasse. Fordi de ikke hadde råd til å betale for denne ekstraundervisningen ble gutten kastet ut av klassen. Fra helt på toppen og hele veien ned er det store utfordringer, der man er nødt til å utnytte hverandre for å overleve for mange, eller skaffe seg større innflytelse. Et annet eksempel han nevnte var hvordan man blir trafikkpoliti. Det er en egen skole for dette. For å komme inn er det både fysiske og andre typer tester.  I tillegg til dette skriver man under foten hvor mye man er villig til å betale for å komme inn. Testerne sjekker om de er plattfot, og på bakgrunn av summen under foten velger de hvem som kommer inn. Yrket er veldig attraktivt fordi man får mange bestikkelser. I slike systemer er det vanskelig å se hva man kan gjøre. For folk som lever i det må man spørre seg: skal man stå opp mot systemet og kanskje ikke få en jobb, eller skal man følge strømmen å få en jobb? Ambassadøren fortalte alt dette fordi han ønsket at vi skulle forstå hvordan realitetene var. Dette var det kan så hver dag. Likevel fortsetter han å prøve. Norge gjør veldig mye bra, og sponser veldig mange gode prosjekter. Vi må også fortsette å jobbe med vår politiske påvirkning for å skape forandring. Forhåpentligvis er det ikke like ille overalt, men store strukturelle endringer er nødt til å skje for å kunne få til en bedring.

TISA og utviklingsland

Det siste jeg gjorde på konferansen var et foredrag som handlet om TISA, og spesielt hvordan dette kan påvirke utviklingsland. De snakket også om hva UNCTAD kunne gjøre med dette. Litt morsomt var det at personen jeg satt ved siden av var lederen for Norges delegasjon, som også er sjefen til alle de som forhandler TISA for Norge. Personene i panelet rettet sterk kritikk mot flere forhold ved avtalen blant annet at man går bort fra konseptet demokrati og selvstyre på flere områder. Policy space har blitt mye nevnt her, som vil si å gi utviklingsland rom til å implementere de lovene de måtte mene er til det beste for folket uten å frykte å bli saksøkt av multinasjonale selskaper. Det meste av avtalen ligger på wikileaks.com/tisa. Camilla fra UD sa også at regjeringens svar på de fleste spørsmål som har blitt stilt er å finne på regjeringens nettsider. Som den diplomaten hun er, var hun flink til å roe ned situasjonen. Hun påpekte også noen feil i argumentasjonen til panelistene. Når bpde TPP og TTIP nå er i store vanskeligheter, og muligens aldri blir noe av, er TISA det største som står igjen. Man setter kommersielle interesser foran sosiale, miljømessige og andre viktige forhold. Privatisering vil bli irreversibelt, og f. eks. å hindre banker å bli for store vil ikke være mulig. Land som Paraguay og Uruguay har forlatt forhandlingene, mens andre land kommer til. Til sammen er det 50 land som forhandler. Målet er å få avtalen inn i WTO. EU har en klar plan for hvordan de skal gjøre dette. Dette vil ikke være bra, fordi utviklingslands interesser har blitt utelatt i disse forhandlingene. Dersom tjenester ikke utvikles i folkets interesse vil det ikke kunne være mulig å nå bærekraftsmålene.

Veien videre for UNCTAD

Et spørsmål man stiller seg når man er her på konferansen er: hvorfor er det så få ministere fra vestlige land? Dette stilte jeg også til de to representantene fra UD. Mange vestlige land ser dessverre ikke på UNCTAD som viktig. Dette er synd. Representanter fra EU jeg snakket med var opptatt av at politikk ikke måtte være på for mange steder. Dersom UNCTAD, OECD og verdensbanken jobber med samme kan det bli overlappende og forvirrende. Utviklingsland som i stor grad er represetert gjennom G77, sammen med sivilsamfunnet har prøvd å vise hvordan de kan komplementere hverandre. Det viktigste målet er å fortsette å se på UNCTAD som en viktig arena for å utvikle politikk der utviklingshensynet går foran kommersielle hensyn. Dersom man er interessert i se den ferdige teksten kan denne finnes på UNCTADs hjemmesider i løpet av noen dager.

SAM_5612

Siste kvelden sammen med Maren og Thea fra SLUG. De har vært i Nairobi for å jobbe med å få en god tekst på gjeldstemaet sammen med andre organisasjoner fra hele verden.

 

 

På tide å gå fra beslutninger til handling

Jeg, Marius Monsrud, er for tiden på tur til Nairobi, Kenya for å delta på United Nations Conference on Trade And Development, eller bedre kjent som UNCTAD. Dette er et arrangement som arrangeres hvert fjerde år, og i år er det 14. gangen konferansen arrangeres. Du kan følge det som skjer på twitter under hashtaggen #unctad14 eller #walkthetalk.

 

Hva er unctad?

Unctad ble første gang arrangert i 1964. Konferansen har som mål å fremme handel, investering og utvikling i utviklingsland. Bærekraftig utvikling er også et nøkkelord her. Unctad har 194 medlemsland, i tillegg til mange statlige og ikkestatlige organisasjoner. Disse landene er alle land som er medlem av FN. Målet er at lavinntektsland skal få delta på like vilkår som høyinntektsland i den globale økonomien. De oppsummeres i tre ord: tenk, debattere, levere. UNCTAD driver med økonomisk forskning, innovative analyser, og lager anbefalinger til politikk for å hjelpe medlemslandene i deres beslutningstaking. De driver også med mye direkte hjelp til land for å hjelpe dem til å bli en del av den globale økonomien og skape velstand for befolkningen. Konferansen skal forhåpentligvis ende opp i en tekst alle landene er enige om.

SAM_5604

Konferansen ble offisielt åpnet av Kenyas president Uhuru Kenyatta. FNs generalsekretær Ban Ki-moon og Ugandas visepresident holdt også taler. Alle snakket om viktigheten av UNCTADs arbeid og hvordan vi kan gå fra beslutninger i fjor til handling i år og fremover

 

Hvorfor er unctad viktig?

I løpet av fjoråret ble tre viktige avtaler undertegnet. Addis Ababa Financing for Develpoment konferansen i juli, toppmøte i New York om Agenda for Sustainable Development i september og til slutt COP21, klimaavtalen fra Paris i november. Å implementere disse avtalene så fort som mulig er viktig for å stå imot den utviklingen vi ser i verden i dag der svært mange ikke får ta del i den velstandsøkningen de skulle hatt. Globaliseringen har ført til større ulikheter og lavere produktivitetsvekst. Dette har ført til ting som den store innvandringen til Europa, det vi ser i valget i USA om dagen, og brexit.

 

Som en del av Agenda for Sustainable Development ble de 17 nye bærekraftsmålene valgt. De går gjerne under forkortelsen SDG (sustainable development goals). Disse inneholder hvordan man ønsker at verden skal se ut i 2030. På UNCTAD-konferansen skal medlemslandene bli enige om hvor mye de skal bidra til å nå disse målene de neste fire årene. De vil også snakke om hvordan de kan skape bedre samhandling rundt temaer som skatteunndragelse og hvordan man skal takle statlig gjeld, spesielt i utviklingsland. For å kunne skape velstandsøkning er temaet for konferansen helt nødvendig. Vi må gå fra beslutninger til handling.

 

Hva er sivilsamfunnets rolle på konferansen?

Det arrangeres flere arrangementer her samtidig. Det er et hovedarrangement, et investeringsforum, et råvareforum, et forum for unge og et sivilsamfunn forum. Alle disse foregår tilnærmet. Det er viktig at alt dette skjer, fordi helt siden starten har det vært viktig å fokusere på handel, finans, investering og teknologi. Flere land har lenge ment at f. eks. UNCTAD ikke bør fokusere på investering, og heller la OECD ta seg av dette. Men OECD har her blitt kalt «en klubb med rike land» og at det derfor er viktig at UNCTAD også diskuterer dette. Dette er en av de få plattformene der også utviklingsland har en stemme. Hittil på forumet for sivilsamfunnet har vi ferdigstilt teksten som skal presenteres for alle medlemslandene i FN. Hashtaggen walkthewalk er valgt fordi vi ønsker at det nå er på tide å handle. Alle avtalene i fjor, må nå føre til handling.

 

Teksten som er skrevet av sivilsamfunnet inneholder det vi ønsker at skal bli vektlagt i forhandlingene. Teksten er syv sider land, og vil bli presentert for alle medlemslandene første dag av den offisielle konferansen. Dette er en unik mulighet til å få frem hva vi ønsker å si. Alle de 250 representantene fra forskjellige NGOer har fått komme med sine meninger og ønsker for erklæringen. Hovedpoenget er at man ønsker at UNCTAD skal få rom til å hjelpe afrikanske land til å implementere politikk som skal hjelpe dem til å transformere økonomien slik at de i større grad kan ta del i verdenshandelen, og skape større velstand for befolkningen. Mange vestlige land har som mål her å svekke UNCTADs mandat, mens utviklingsland ønsker at UNCTAD skal spille en større rolle. Mange nye bilaterale og plurilaterale handelsavtaler svekker mulighetene til lavinntektsland, men UNCTAD kan bidra til å gjøre denne skjevheten mindre. Man ønsker også at UNCTAD skal hjelpe til med å skape mer handel og investering mellom landene i sør. Denne delen av verdenshandelen er ikke veldig godt utviklet slik det er nå.

SAM_5562

Thea fra SLUG, tidligere Changemaker deltar også på konferansen. En formiddag fikk vi tid til å dra til et sted der vi fikk mate sjiraffer og et sted der vi fikk sett på elefantunger. Alle dyrene er hentet ut ofte fordi deres foreldre har blitt drept av krypskyttere.

 

Terror, innvandring og holdninger

Terror slår til i Europa igjen. Igjen står verden sammen gjennom ”Je suis…” som dessverre har måtte blitt brukt flere ganger de siste årene. Det er likevel ikke alle som skriver om samhold og kjærlighet. Det er ikke alle som sender varme ord til Brussel. ”Steng grensene!” var Donald Trump sitt motsvar til terroren. Høyreradikale i Europa mener det samme. De mener innvandring er problemet.


Jeg mener at måten vi mottar mennesker på flukt og hvordan samfunnet vårt inkluderer dem spiller en avgjørende rolle for å forhindre terror, men også for å skape en rettferdig verden. Jeg vil her se nærmere på hvordan hver og en av oss, som Changemakere, kan jobbe med dette.

De som roper på stengte grenser og stans i innvandringen ser gjerne på terrorangrepene i Paris og Belgia som en handling utført av ”de andre” – utlendinger som kommer for å ødelegge ”vesten”. Det kan tyde på at sannheten er at det er ”en av oss” som står bak. Som Iyad El-Baghdadi skriver: ”De er et produkt av vårt samfunn” – Radikaliserte europeiske muslimer som ikke føler seg europeiske1.

Både Frankrike og Belgia er polariserte samfunn. Det er internt mye hat og frykt for Islam og muslimer. Forstedene, hvor muslimer utgjør en stor andel, blir omtalt som gettoer der fattigdom, vold og høy arbeidsledighet dominerer. Disse muslimene føler seg fremmedgjort fra resten av samfunnet og som annenrangs borgere2. Dette gir grobunn for radikalisering. Dette kommer til uttrykk blant annet i antall fremmedkrigere til Syria og IS, hvor Belgia og Frankrike topper listen.

Den fiendtlige retorikken som brukes i dag omkring innvandring og mennesker på flukt skaper et skille i samfunnet mellom ”oss” og ”dem”. Både dem som kommer nå, men også de som har bodd her lenge. ”De andre” fremstilles som mennesker som ikke fortjener et trygt liv. Men hvem er vi til å bestemme dette? Retorikken er bygget på frykt og kommer til utrykk i form av hat. Dette skaper også hat hos ”dem”. Dette handler om hvordan vi ønsker at samfunnet bør og skal være. Ønsker vi et samfunn basert på diskriminerende holdninger overfor andre mennesker eller et samfunn basert på mangfold og toleranse?

I en globalisert verden henger innenrikspolitikk og utviklingspolitikk tett sammen. Dette merker vi svært godt når det kommer til mennesker på flukt. De er ikke lenger ”langt der borte”, men står ved våre grenser og søker ly fra krig. Vi kan ikke lenger lukke øynene. Dette er noe vi må forholde oss til. Changemaker arbeider med strukturer som skaper urettferdighet og fattigdom i verden. Som en organisasjon som arbeider med utviklingspolitikk er vi også opptatt av forholdet mellom det globale Nord og det globale Sør. Mennesker på flukt fra krig og fattigdom er mennesker fra det Globale Sør som er i bevegelse og nå står utenfor vår dør. Et Europa som stenger grensene, fratar mennesker smykkene sine og maner til borgerkrig mot mennesker som rømmer fra blant annet våre bomber (satt litt på spissen) bidrar ikke til rettferdighet. Det bidrar ikke til en bedre verden for de mest sårbare og heller ikke oss.

Politikken er bygget på hva befolkningen ønsker, og framgangen til høyreradikale partier rundt omkring i Europa tyder på at hat og fremmedfrykt har blitt en dominerende holdning. Motsetninger til dette er holdninger som anser mennesker på flukt som likeverdige mennesker, som kommer hit fordi de må på grunn av krig. Holdninger hvor de blir ansett som ressurser som kan berike og utvikle vår kultur og som kan bidra i samfunnet. Slike holdninger i befolkningen gir grunnlag for en annen politikk og et annerledes samfunn. Et inkluderende samfunn som bidrar til at nye landsmenn føler seg som medborgere og som også føler ansvar for hvordan samfunnet utvikler seg gjennom å kunne bidra og bli sett som bidragsytere.

Det er klart at endring av holdninger ikke adresser de grunnleggende årsakene til hvorfor disse menneskene måtte flykte i utgangspunktet, men nå er situasjonen en gang slik at vi står overfor en flyktningkrise lik den vi så under andre verdenskrig. Holdninger er bakenforliggende for hvordan en slik krise blir håndtert og hva som blir resultatet i Europa. Holdningsskapende arbeid i forbindelse med hvordan vi forholder oss til mennesker som kommer til Norge fra krig og fattigdom er viktig om vi ønsker å bygge gode samfunn som ingen ikke skaper grobunn for radikalisering.

Man må arbeide for at gode holdninger skal slå rot i samfunnet og påvirke det politiske bildet. Jeg mener at ved å fokusere på holdningsskapende arbeid – holdningsstrukturer – kan man bidra til å endre strukturer lengre oppe i systemet, som igjen bidrar til at Norge fører en human og inkluderende politikk for å skape et inkluderende samfunn. Dette kan være en av vinklingene våre i forbindelse med flyktningkrisen Europa og verden står ovenfor.

 Hanna-Marie  

1 http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Disse-terroristene-er-ikke-de-andre_-og-de-kommer-ikke-utenfra–Iyad–El-Baghdadi-om-angrepene-i-Brussel-8404846.html

2 http://www.nrk.no/urix/_-fremmedgjoring-av-franske-muslimer-gjor-radikalisering-uunngaelig-1.12655118

 

Verdens vanndag: Bedre vann vil gi bedre jobber

I dag, 22. mars, er det FNs internasjonale dag for vann, og temaet for årets vanndag er «Water and jobs».

Peacekeeping - UNMIT
UN Photo/Martine Perret

Nesten halvparten av alle arbeidere, det vil si ca 1.5 milliarder mennesker, jobber i vannrelaterte sektorer. I tillegg er så godt som alle jobber avhengige av vann og av dem som sørger for at vannet er rent og at vi har tilgang til det. For eksempel jobber 1 milliard mennesker med fiske, landbruk og skogbruk. For at disse menneskene skal overleve er de helt avhengige av tilgang til rent vann i tilstrekkelige mengder. Til tross for den viktige jobben de gjør, opplever millioner av mennesker som jobber med vann at de ikke blir beskyttet av grunnleggende arbeidsrettigheter. Årets vanndag fokuserer på hvordan nok, rent vann kan forandre arbeideres liv, og på den måten forandre hele samfunn og økonomier. Bedre vann vil gi bedre jobber!

 

 

I 2015 ble FNs bærekraftsmål valgt. Dette er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene, og består av 17 mål som skal oppfylles innen 2030. Mål nr. 6 er å sikre bærekraftig forvaltning av, og tilgang til, rent vann og gode sanitærforhold for alle. FNs tusenårsmål var forgjengeren til bærekraftsmålene. Tusenårsmålene var åtte mål for bekjempelse av fattigdom som ble vedtatt i år 2000, og som skulle nås innen 2015. Mål nr. 7, delmål C var å halvere andelen mennesker uten tilgang til rent vann – og det ble nådd! Fremdeles mangler flere enn 600 millioner mennesker tilgang til rent drikkevann, så vi har en jobb å gjøre. Men vi ser at økt fokus på tilgang til vann gir resultater, og når vi har fått et eget mål for vann i bærekraftsmålene er det grunn til å være optimistiske!

 

Mer informasjon om verdens vanndag: http://www.unwater.org/worldwaterday
Mer informasjon om FNs bærekraftsmål: http://www.fn.no/Tema/FNs-baerekraftsmaal/Dette-er-FNs-baerekraftsmaal

«Kor er pengane?»

Dette er eit spørsmål vi har hørt mykje dei siste dagane vi har tilbragt i Sør Afrika. Landets president, Mr Zuma, har nettopp vorte tatt i stikke handa i statskassa, og etter 130 år med gruvedrift ser Sør Afrikanerar flest, lite til pengane. Så kor er dei? Gjennom «Alternative Mining Indaba» i Cape Town har Embla og eg fått eit innblikk i afrikansk gruvedrift og internasjonal kapitalflukt.

rsz_1final-a

Meir enn 50 % av afrikanske land er avhengige av naturressursar og utvinning av olje, kol, diamanter,  gull og andre mineral er essensielt for kontinentets utvikling og velferd. Ein skulle trudd at Afrika, som eit so ressursrikt kontinent, hadde dei rikaste og mest utvikla landa i verda. Men dette er ikkje tilfellet.

Afrika blør pengar; Kvart år forsvinn 50 milliard dollar ut av Afrika som ei følge av ulovlig kapitalflukt. Ulovlig kapitalflukt, eller skatteunndragelse vert mellom anna utført av multinasjonale selskap gjennom bruk av skatteparadiser, finansielt hemmelighold og ulovlig internprising. I tillegg til den ulovlige kapitalflukten tapar det afrikanske kontinentet mykje pengar gjennom dårlige skatteregimer og urettferdige handelsavtalar. Strukturane som eksisterer i dag gjer det lett for multinasjonale selskap å utnytte ressursane på kontinentet.

STOP-THE-BLEEDING-logo.jpg

Dei multinasjonale selskapa i gruveindustrien er ofte store og mektige. Dei har som regel komplekse selskapsstrukturar med fleirfoldige underselskap, eller datterselskaper, baserte i forskjellige land. Gjennom ulovlig internprising selg selskapa verdilause tjenester og produkter til ufattelig høge prisar imellom dei underliggande selskapa. På denne måten klarer dei å flytte pengar over landegrenser og unngå at inntektene fra utvinninga vert skattlagt i landet ressursane vert henta ut. Inntektene vert plasserte i skatteparadis, lav- eller nullskatt-soner i den rike delen av verda, noko som gjer at nesten all inntekt går til profitt for selskapet og lite eller ingenting vert igjen i landa som eigentlig eig ressursane. Skatteinntekter er ekstremt viktige for nasjonal og regional utvikling, til dømes får Noreg 78% skatt fra selskapa i norsk oljesektor, desse pengane har ført til at Noreg er eit av dei rikaste landa i verda. I kontrast klarer landa som utgjer det sørlige Afrika berre å hente ut 10% skatteintekter fra selskapa i utvinningssektoren.

Summen som forsvinn fra kontinentet tilsvarar prisen for to nye og moderne sjukehus i kvart afrikansk land, kvart år. Men istaden for å gå til fattigdoms reduksjon, helse, utdanning og generell velferd forsvinn pengane og gjer at rike vert rikare og fattige, fattigare..

12699132_10207061842162823_910084821_o

BenchMark markerte «stop the bleeding» på AMI

For å bevare inntekter i afrikanske land og unngå ulovlig kapitalflukt må selskap vere opne om kor mykje dei tjener og kor mykje dei betalar i skatt. Og i rapporten fra AMI krev sivilsamfunnet at statar  må innføre land-for-land rapportering (LLR) for å forsikre seg om at selskapa er ærlige. Noreg har, som føregongsland, innført LLR etter Siggy-kampanja til Changemaker (https://changemaker.no/stor-seier-i-siggy-kampanjen/) men denne er ikkje tilstrekkelig for å bekjempe skatteunndragelse ettersom den ikkje gjeld i skatteparadis. Noreg må svare på kravet og styrke LLR for å sørge for at selskap ikkje lenger kan stjele pengar fra dei fattige land. I tillegg krev AMI at Afrika må få ein automatisk informasjonsutvekslingsavtale med sine handelspartnerar, ettersom Noreg er ein av desse meiner vi at Noreg må arbeide for at ein slik avtale skal vere internasjonal då fattige land ofte ikkje har makt og ressursar nok til å kreve gode nok avtalar. 

Det internasjonale skattesystemet er urettferdig og skapar større ulikheit mellom folk og land. Mykje må verte gjort i Afrikanske land for å styrke skattlegginga av selskap og unngå konkurranse over investeringar gjennom eit «race to the bottom». Men fattige land som er avhenging av utvinningssektoren skal ikkje måtte ta kampen aleine. Noreg må dele våre erfaringar som eit land rikt på naturressursar og arbeide for rettferdige avtalar med meir openheit.

 

 

Hjertelig helsing,
Mari og Embla på tur
Johannesburg, Sør Afrika

For meir informasjon sjekk ut:
http://stopthebleedingafrica.org/
http://altminingindaba.co.za/