Bonn

Etterlater stor arbeidsmengde for (k)Limatoppmøtet

Partene i klimakonvensjonen klarte ikke å få til en enighet i Bonn om innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, og etterlater en stor arbeidsmengde til klimatoppmøtet i Lima.

Nasjonale bidrag

Det var storae forhåpninger til at man i løpet av møtet i Bonn skulle bli enige om innholdet i landenes “bidrag”, som skal meldes inn innen første kvartal 2015. Det ble man ikke. Uenigheten går ut på om det kun er utslippskutt som skal meldes inn, eller om andre elementer, som finansiering, tilpasning, teknologioverføring og kapasitetsbygging også skal være med. Mange land, hovedsaklig rike land, mener at det kun er utslippskutt som skal meldes inn, fordi de er redde for at de andre elementene vil kunne ta fokuset vekk fra utslippskutt, og at mange land derfor ikke vil melde inn hvor mye de skal kutte i sine utslipp. Alliansen av små øystater og de minst utviklede landene deler også denne bekymringen.

Andre land, hovedskalig utviklingsland og mellominntektsland, mener alle elementene må være med i bidragene. Både fordi utviklingsland må vite om de kommer til å motta penger for å kunne melde inn sine planer for utslippskutt/utslippsbegrensninger, og fordi rike lands rettferdige bidrag innebærer både utslippskutt og finansiering. Samtidig er mange utviklingsland redde for at elementer som finansiering og tilpasning ikke vil bli en sentral del av den nye avtalen hvis de ikke inkluderes i bidragene. Dersom utviklingslandene skal gå med på at bidragene kun skal inneholde utslippskutt, må de få en forsikring om at de andre elementene vil bli en viktig del av den nye avtalen, og at landene med det historiske ansvaret og den økonomiske kapasiteten vil bidra med finansieringen de har lovet. Den forsikringen har de ikke fått.

Review

Ettersom alle land skal melde inn sine nasjonalt bestemte bidrag, er det behov for en review-prosess for å finne ut om bidragene samlet sett er ambisiøse nok til å unngå mer enn to grader global oppvarming. Norge er en av forkjemperne for en FN-ledet review prosess, der bidragene sammenstilles for å se hvordan man ligger an i forhold til togradersmålet. For å få til en slik prosess er det viktig at bidragene som meldes inn er målbare og sammenlignbare. En del land mener en slik review-prosess er alt for teknisk og politisk, men det er jo kun snakk om å sammenstille bidragene for å se den samlede effekten, ikke å peke på hva enkeltland bidrar med. Sivilsamfunnet har lenge ment at man bør bli enige om rettferdighetsindikatorer, som historisk ansvar og økonomisk kapasitet, og at en review-prosess må se på om landenes bidrag er rettferdige ut fra indikatorene. Det er derimot en mer teknisk og politisk prosess, og det er svært vanskelig å bli enige om hvilke indikatorer som skal være gjeldende. Mange land har i stedet tatt til orde for at alle land må kunne begrunne hvorfor deres bidrag er rettferdige.

Positive signaler

Selv om møtet i Bonn var langt fra effektivt nok, har vi sett en del positive signaler i løpet av møtet. Diskusjonene har vært mer konstruktive enn vi har sett på lenge. Mens mellomforhandlingsmøtet i juni var preget av prosesspørsmål og mistillit til Co-Chairs møteledelse, har møtet nå i oktober vært mer preget av diskusjoner om substans, og en del nye ideer har dukket opp. Brasil, som er kjent for å holde fast ved at den gamle inndelingen mellom rike og fattige land, har kommet med et nytt forslag til hvordan man kan dele inn landene. Forslaget går ut på at man innfører et graderingssystem med utvklingstrinn for ansvarsfordelingen mellom landene, der lands som forbedrer utviklingen, og den sosiale og politiske situasjonen vil rykke opp, mens land med forverret situasjon rykker nedover. Dette forslaget møter naturlig nok motstand fra mellominntektsland som ønsker å holde fast ved den gamle inndelingen, for å slippe unna forpliktelser i en ny avtale.

Under møtet i Bonn kom beskjeden om at EU har blitt enige om en klima- og energipakke frem mot 2030, som blant annet innebærer minst 40 % kutt i klimagassutslippene. Selv om jeg hadde håpet på en mer ambisiøs klimapakke, sender EU et positivt signal til andre land som forhåpentligvis vil være med på å legge press på andre land når de skal komme med sine bidrag.

Prosess

Møtelederne, kalt co-chairs, gjør en kjempejobb med å drive forhandlingene fremover. Eller, rettere sagt, med å få forhandlingene i gang. At alle land leser opp ferdigskrevne innlegg kan ikke egentlig kalles forhandlinger. Co-chairs har ved flere anledninger understreket at landene må begynne å snakke sammen, ikke bare levere forberedte innlegg. Siste dagen foreslo de to co-chairs at landene kunne legge vekk PC-ene sine, og være mer interaktive. Mange land tok dette bokstavelig og la vekk sine elektroniske duppeditter, men leste opp sine forberedte innlegg fra papir i stedet. Ikke helt det co-chairs ønsket seg.

Arbeidsmengden blir stor for (k)Limatoppmøtet i desember. I tillegg til å bestemme innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, må et utkast til tekst til den nye avtalen på plass. Håpet var at man skulle få på plass i allefall elementene i den nye avtalen i Bonn, og når ikke de en gang er på plass, er veien til en avtaletekst lang.

VinkeBonnanza

På forrige klimatoppmøte i Warszawa ble man enige om hvert enkelt land skal melde inn sine “bidrag” til FNs klimasekreteriat i løpet av første kvartal 2015. Et av problemene med dette, utover at man gikk fra “forpliktelser” til “bidrag”, er at man ikke vet hva begrepet bidrag inneholder. Noe av det man diskuterer nå er derfor hva disse bidragene skal være, og hvordan man skal bli enige om det.

Bidrag, schmidrag

Diskusjonene rundt hva et såkalt bidrag skal være, går frem og tilbake og skillelinjene er ganske tydelige. De aller fleste tar utgangspunkt i at lands utslipskutt skal være en del av bidragene. I hvilken grad man skal ta med tilpasningstiltak, implementering og finansiering er det større uenighet om.

Søker man på bidrag på google, får man opp mange MGP-resultater, men kan det regnes som et klimabidrag?

Søker man på bidrag på google, får man opp mange MGP-bidrag, men kan det regnes som et klimabidrag? Foto:Adressa

Når det kommer til finansiering er det mange fattigere land som ønsker at dette skal være en del av bidragene, fordi de da i større grad kan forutsi hvilke midler som er tilgjengelige for å igangsette tiltak. Her er frontene mot de rike giverlandene dog steile. De rike landene, deriblant Norge, mener at finansiering ikke kan være en del av bidragene, fordi man ikke kan bestemme nå hvor mye penger man vil bidra med mange år frem i tid.

For at man skal kunne vite hvor nære bidragene samlet sett er å nå togradersmålet, bør de være sammelignbare og kvantifiserbare. Man bør kunne regne ut hvor langt man er unna målet, og deretter forbedre bidragene tilsvarende. Måten prosessen etter bidragene har blitt levert inn er også en helt egen diskusjon i forhandlingene.

Innspill, schmimspill

En av de andre diskusjonstemaene går på hva slags prosess man skal benytte for å komme frem til en tekst man kan forhandle om. De ulike fremgangsmåtene dreier seg om teksten skal bygge på enten at hvert enkelt land sender inn sine meninger også jobber man seg nedover fra det, eller om møtelederne skal oppsummere det de har oppfattet at landene er enige og uenige om.

Den første metoden er det stort sett utviklingsland som er tilhenger av. Tilhengerne mener at man i en slik prosess får bedre frem hva alle mener, og man unngår at man får en tekst som er veldig preget av hva møtelederne mener er riktig fremgangsmåte. Andre land er redd for at med en slik fremgangsmåte ender man opp med et alt for langt dokument som det vil ta alt for lang tid å korte ned. Derfor ønsker de heller at møtelederne skal samle sammen det de har hørt fra diskusjonene, og skrive en tekst ut fra det som kan være et utgangspunkt for videre diskusjon.

En tredje vei er at man samler alle lands innspill i et svært dokument, og har det som et form for vedlegg til en oppsummering fra møtelederne. Det kan sikre en mer åpen prosess hvor alle kan lese alles innspill, som samtidig er raskere enn bare å jobbe utfra et hundretalls-sider langt dokument.

Hvordan veien går videre er fortsatt veldig usikkert. På toppmøtet i Lima i desember skal man bli enige om hva slags bidrag alle land skal komme med, og for å komme til en enighet begynner klokken å tikke. Det er mye som tyder på at man kan vinke farvel til et tekstgrunnlag for forhandlinger fra Bonn.

vinking

VinkeBonnanza!

Klart vi kan finansiere!

På mellomforhandlingene i FNs klimaforhandlinger i Bonn forhandler land om å komme så nærme en enighet som mulig, før man reiser til Lima i desember for å faktisk kunne vedta tekstforslag til den nye globale avtalen som skal vedtas i Paris neste år. Et av temaene som diskuteres i disse dagene er finansiering.

Det grønne klimafondet – åpent!

For bare noen uker siden tok man et steg i riktig retning i klimaforhandlingene. Man ble enige om et sett med grunnleggende forutsetninger for det grønne klimafondet. Det grønne klimafondet var et resultat av klimatoppmøtet i Cancun i 2010. Siden da har man prøvd å finne ut av hvordan man skal fylle fondet med penger.

Sivilsamfunnet har i en årrekke jobbet for at man skal begynne å fylle det grønne klimafondet med penger. Fingerpeking og røde neser har ført til at fondet endelig er klart til å ta i mot penger. Foto: Friends of the Earth International

Sivilsamfunnet har i en årrekke jobbet for at man skal begynne å fylle det grønne klimafondet med penger. Fingerpeking og røde neser har ført til at fondet endelig er klart til å ta i mot penger. Foto: Friends of the Earth International

Samme år lovte de rike landene at de mellom 2010 og 2012 skulle fylle fondet med 10 milliarder dollar årlig, og 100 milliarder hvert år etter 2020. Fondet er fortsatt tomt, noe som gjør det vanskelig for fattige land å sette i gang med tilpasningstiltak, når de ikke vet om de kommer til å få støtte.

Så lenge fondet har vært tomt, har det fungert som en sinke mot å få på plass tiltak og øke ambisjonene for utslippskutt. Skal man gjenoppbygge tilliten mellom land, må man fylle fondet med penger, raskt. Og nå har man en stor unnskyldning mindre; man kan ikke lenger si at fondet ikke er klart til å ta i mot penger.

Fra om til hvor mye og hvor fort

Spørsmålet nå er om hvor mye man skal fylle fondet med, og når det skal skje. Flere utviklingsland har tatt til orde for at man må få lagt 15 milliarder dollar på bordet, helst i løpet av året. Får man tak i midler før året er omme, er sjansene for at man kan høyne ambisjonene før toppmøtet i Paris neste år, større.

En av uklarhetene om finansieringen av fondet er hvor pengene skal komme fra. Siden rike land allerede har lovet å legge penger på bordet, er det viktig at det blir fylt på med penger som ikke allerede er ment å bli brukt over bistandsbudsjettet. Skal man bygge tilliten mellom land og sikre at ambisjonsnivået heves, kan man ikke på nåværende tidspunkt basere seg på private midler.

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft må nå grave fram nye penger fra statskassa og fylle på det grøne klimafondet for å få det til å vokse. Foto: Miljødirektoratet

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft må nå grave fram nye penger fra statskassa og fylle på det grøne klimafondet for å få det til å vokse. Foto: Miljødirektoratet

Dette er en mulighet Norge bør benytte seg av. Her i Bonn har den norske delegasjonen presisert at Norge er og skal fortsette å være, en stor bidragsyter til finansiering og derfor vil arrangere et «ressursmobiliseringsmøte» i slutten av måneden, uten at man egentlig helt vet hva som kan bli utfallet av det. Det viktige nå er at man fyller fondet raskt, og legger en plan for oppskalering av bidragene til fondet.

For flere oppdateringer følg kvitringen fra @haavardaagesen

FNs generalsektretær Ban Ki-moon, med klar oppfording til dagens unge – gjør et klimvalg!

I Bonn var Ingrid Verne og jeg med på et videomøte mellom FNs generalsekretær Ban Ki-moon og ungdommsrepresentantene ved UNFCCC (YOUNGO), og beskjeden fra FNs genralsekretær var klar:

Vi kan klare å kontrollere temperaturstigningen til 2°C, men det krever at vi som unge i dag sier ifra ved å legge press på våre nasjonale politikere til å sette klimaet høyt på dagsordenen. Skal vi unngå fryktelige konsekvenser av klimaendringene må vi ta umiddelbar handling, ved å støtte opp om ny klimavennlig teknologi, endre forbruksmønster og ikke minst forandre holdningene våre.

«We have only one planet earth, with which we have to care. We can not negotiate with the nature, nature does not wait.»

Utfordring vi står overfor i nær framtid krever samarbeid mellom styresmakter og sivilsamfunnet. Myndighetene har blitt enige om å få på plass en global juridisk bindene klimaavtale innen 2015, som skal tre i kraft i 2020. Ban Ki-moon sa han ville gjøre sin del av jobben ved å løfte internasjonale lederes vilje til å sørge for at avtalen er på plass innen enden av desember 2015.

For å beholde verden som et fint sted å leve hadde Ban Ki-moon en klar utfordring til oss unge: Vi må komme opp med motivasjon og kreative ideer, slik at vi kan kontrollere temperaturendringene til 2°C. Fossil status quo er ikke et bra alternativ.

Det viktigste vi kan gjøre for klimaet er å si ifra til politikerne at de må ta klimautfordringen på alvor.

9. september er det stortingsvalg. Seriøs handling mot klimaforandringer kan ikke utsettes lenger. Jeg slenger meg på Ban Ki og oppfordrer alle til å bruke sin stemme for å utfordre politikerne til å ta mer ansvar for framtiden. Sett deg godt inn i hvordan klimapolitikk partiene fører, og gi en stemme til de som virkelig vil ta vare på jorda vår!

– Astrid Å

Changemaker holder innlegg under klimaforhandlingene!

Fredag var det avsluttende dag av mellomforhandlingene i Bonn, det vil si at det har vært avsluttende møte i SBI og SBSTA (ADP ble avslutta tordag). Vi skal snart skrive et utdypende blogginnlegg om utfallet av forhandlingene, men i mellomtiden skal dere få en sneak peak fra avsluttende plenary session i SBSTA ( Subsidiary Body for Scientific and Technological Advice ), hvor Ingrid Verne gir tilbakemelding til landene på vegne av ungdom gjennom UNFCCC Youth NGO Constituency (YOUNGO) som Changemaker er del av under forhandlingene.

Fryktelig fin tale tenker du kanskje? Mens konferansehotellet var mistenkelig stille på torsdags kvelden (dvs baren ved siden av var ikke fullt så rolig), satt Ingrid og jeg med store blodsukkerproblemer, og prøvde å komme på vittige vendinger som kunne understreke alvoret i å få til gode effektive forhandringer. Legg spesielt merke til siste setning: «Knowledge without action is cowardnes. We know you have the knowledge, where is the action? Høres det kjent ut??»

Om du vil se mer webcast fra forhandlingsrunden finner du det her : http://unfccc.int/press/multimedia/webcasts/items/2777.php

Russland sløser bort tiden i Bonn

Det har vært knyttet store forventinger til at mellommøtet i Bonn skulle bli et effektivt møte og legge et godt grunnlag for toppmøtet i Warszawa i november. Etter at agendaen under SBI hadde vært blokkert av Russland, Hviterussland og Ukraina i åtte dager, måtte partene innse at de ikke kom noen vei med SBI under dette mellommøtet. På tirsdag ble derfor  agendaen overført til COP19 i Warszawa, uten at man har kommet noen vei her i Bonn. Russland, Hviterussland og Ukraina har under hele mellommøtet insistert på å legge til punkter i agendaen under SBI for å diskutere hvordan beslutninger vedtas i FN. Dette ville ikke de andre medlemsstatene akseptere, og forhandlingene ble stående i stampe.

Det kom ikke som noen stor overraskelse at Russland blokkerte forhandlingene. Under COP18 i Doha i desember ble avtalen banket gjennom under stor protest fra Russland, og det har derfor vært ventet at landet ville vise at de ikke lar seg overkjøre uten at det får konsekvenser. Men er dette kun en maktdemonstrasjon fra Russland, eller skyldes det også at de generelt er lite interessert i fremgang i forhandlingene?

Denne runden med mellomforhandlinger i Bonn, som avsluttes i morgen, er siste gang partene møtes før toppmøtet i Warszawa i november, og disse mellomforhandlingene er svært viktige for å legge et godt grunnlag for toppmøtet. Det er derfor veldig synd at det ikke har vært noen framgang under SBI under dette møtet, og sannsynligheten er stor for at det vil bli problemer med agendaen også i Warszawa. Heldigvis har ikke blokkeringen av SBI ført til store problemer for  forhandlingene under ADP og SBSTA, og de har i stor grad kunnet fortsette som planlagt.

Tiden går fort, og vi har ikke tid til at land sløser bort denne verdifulle tiden med diskusjoner om agendaen. Skal vi få å plass en avtale innen 2015 er vi avhengige av at partne bruker tiden godt, slik at vi kan få til stor framgang under de kommende møtene. Derfor hadde vi i YOUNGO en aksjon i går der vi lærte forhandlerne om bruk av tid, og satte fokus på hva vi mener de bør prioritere. Her er noen bilder fra aksjonen:

Image

Image

Image

Ikke hold igjen forhandlingene

DSCF2276

For å vise delegatene at det er viktig at de legger press på partene for å få igang forhandlingene rundt SBI igjen hadde vi en aksjon med YOUNGO i morges. (SBI forhandlingene er blokkert på grunn av uenighet om dagsordenen.)

DSCF2282

Vi inviterete forhandlerene til å bli med å dra de viktige temaene som blant annet ‘loss and damage’ (hvordan behandle fattige land som er ekstra sårbare for klimaendringene) og ‘Nationally Appropriate Mitigation Action’ ( nasjonale planer for utslippskutt land må påta seg) tilbake inn i forhandlingene.

DSCF2272