NATO fylte 60 år på lørdag, og feiringen ble et heller kleint familieselskap
North Atlantic Treaty Organization, forsvarsalliansen som i 1949 ble opprettet på grunn av frykten for kommunismens spredning i Europa fylte 60 år 4. april. Grunnlaget for alliansen er artikkel 5 som sier at et angrep på ett eller flere av NATOs medlemsland er et angrep på alle medlemslandene, og som medlem av NATO er man dermed forpliktet til å forsvare de andre landene om de blir angrepet. Det har gått 60 år, og jeg spør meg hva alliansen egentlig har å feire.
«Out-of-area»-strategien
Etter den kalde krigen – da verken kommunismen eller Sovjetunionen var noen trussel lengre – skulle man kanskje tro at NATO så oppdraget sitt som utført og la planene på hylla, men da medlemslandene hadde fått økt egeninteresse av å være en del av den vestlige alliansen, fortsatte landene samarbeidet og redefinerte det de så som NATOs oppgaver i verden. Ut av denne redefineringen kom en ny strategi – «out-of-area»-strategien – som har gitt alliansen mulighet til å gå til krig utenfor alliansens område, uten at medlemslandene er direkte angrepet og uten tydelig FN-vedtak. Strategien kan med rette kritiseres for at den svekker FNs rolle og dreier det som opprinnelig var tenkt til å være en forsvarsallianse mot en mer offensiv og krigførende praksis.
Rakettforsvar
Et rakettforsvar har vært en dårlig idé helt fra starten av. Mange omtaler hele rakettforsvarplanen som et usannsynlig prosjekt som er for komplisert og for dyrt til at det gir noen mening i å satse på det. Og hadde det vært praktisk og økonomisk ansvarlig å satse på det, ville det likevel ikke vært noen sikkerhetspolitisk mening bak dette prosjektet. Vi opplever allerede økte spenninger mellom Russland og USA når denne saken er opp til behandling, og med tanke på nylige oppskytninger av raketter med eller uten satellitter, kan det virke som om ikke planen til nå har oppfordret til opprustning heller enn til å skape trygghet.
NATO vedtok på forrige toppmøte at alliansen skulle begynne på planene for å bygge opp et rakettforsvar over Europa. Et rakettskjold over USA og Europa ekskluderer store deler av verden og inviterer til en opprustning få land har råd til eller lyst til å være med på. Uansett om man er for eller imot NATO, er dette en tapssak som ikke kommer til å føre til mer sikkerhet i verden.
Krigen i Afghanistan
Etter terrorangrepet 11. september 2001, har NATO hatt kommandoen over ISAF-styrken i Afghanistan, hvor Norge er med i krigføringen. I 2007 døde 6500 mennesker som følge av den væpnede konflikten mellom Taliban og de internasjonale styrkene. Dette er det høyeste tallet på antall drepte siden Talibans fall i 2001. Flere år etter krigens utbrudd har USA og NATO ikke lyktes i å nedkjempe Taliban militært. Krigen har virket mot sin hensikt, og har bidratt til mer terrorisme gjennom at den har styrket den afghanske befolkningens støtte til opprørsgrupper og Taliban.
FN eller NATO?
NATO er ikke noe selverklært alternativ til FN, men ser seg selv uansett som et viktig ledd i et forsøk på å skape verdensfred og til og med utvikling. Å bevare fred og sikkerhet, og trygge felles frihet, kulturarv og sivilisasjon er noe av det alliansen anser som sine hovedoppgaver. På listen over fredspolitiske mål kommer også politisk stabilitet, økonomisk utvikling og varig sikkerhet gjennom konsultasjoner og samarbeid med partnerland, samt bidra med fredsbevarende oppgaver og krisehåndtering.
Mens FN har 102 medlemsstater og NATO 28, finner vi mesteparten av verdens rikeste og mektigste land blant de 28. NATO står nå for 70 prosent av verdens samlete militærutgifter, og det er en problematisk utvikling for FNs mulighet til å ha den tyngden FN bør ha i fredsskapende arbeid. «Out-of-area»-strategien, rakettforsvarplaner og den mislykkede krigen i Afghanistan er alle eksempler på at NATO kanskje ikke har så mye å feire etter 60 år som «forsvars»allianse. Vi ser en verden med økt usikkerhet, ikke sikkerhet og økt maktkonsentrasjon hos vesten og det rike nord, ikke en verden hvor de fattigste landenes stemme veier like tungt som de burde.
Norge og NATO
Norge bør være enda mer klare på at det er FN som er den fredsskapende og inkluderende organisasjonen vi bør satse på. I dag prioriterer Norge NATO i for stor grad i forhold til FN. Det er et stort problem for FNs muligheter at verdens rikeste landgruppe prioriterer ressursene på NATO-samarbeid heller enn å styrke FN, i tillegg til å operere utenfor folkeretten. Gjennom å være klar på at det er FN som er den rette veien å gå for å skape en stabil verdensfred, kan Norge hindre at NATO beveger seg i en retning der alliansen av få mektige land tar på seg en ledende rolle i verdensproblemer FN allerede prøver løse ved hjelp av fredlige midler, og i et samarbeid med alle verdens land.