Stilkarakter: 12,7 mm

Dette biletet er heilt feil. På så mange vis.

Det er Ski-VM! Folkefesten er i gang! Med eit smell.

Det er eit par smell vi like gjerne kunne vore utan. Smella som går verda over, og som skapar uro, øydelegg liv og hemmar folk si rett til utvikling.  Handvapen i sør er dei fattige sitt masseøydeleggingsvåpen.

Noreg profitterar. Den norske og finske staten eig saman Nammo, ein av verdas største ammunisjonsprodusentar. Nammo har hatt ei eventyrleg vekst dei siste åra, etter terrorangrepet i 2001. Så eventyrleg at norske politikarar har foreslått at det er våpen vi skal leve av etter olja.

Det er ikkje berre Statoil som på ironisk vis sponsar skiidretten i desse dager. Nammo har slengt seg på. Dei norske hopparane og ammunisjonen til Nammo har ein ting til felles. Dei flyg gjennom lufta. Men nokre kular er farligare å lande på enn andre.

Så lenge Noreg ikkje krev sluttbrukererklæring av landa vi sel våpen til, og vi ikkje merker kulene våre, veit vi ikkje om selskapet som sponsar våre hoppkvinner produserte ammunisjonen som vert brukt til å drepe demonstrantar i Libya i dag.

Det er uakseptabelt. Skiforbundet kan ikkje reagere kraftig på Northugs Red Bull-kontrakt, for så å avvise all etisk refleksjon kring å bli sponsa av våpenindustrien.

Eg vil at også hopplandslaget for kvinner skal vere gode forbilete for våre unge. Sponsorkontrakten må avsluttes.

Aldri meir

Ei lang rekkje Japanarar mintes og ba for ofra etter atombomba i Hiroshima i dag. Foto: TORU YAMANAKA/Afp

I dag er det 65 år siden USA viste verda korleis eitt våpen kan truge vår eigen eksistens.

6. august blei Hiroshima bomba, og tre dagar seinare vart Nagasaki lagt i grus. Kring 210 000 menneske mista livet, og dødstala vart truleg dobla etter kvart som folk døydde av sjukdomen det radioaktive avfallet og skadane angrepa førte med seg.

Desse tala er heilt umogleg å forhalde seg til.

210 000

Eg klarer ikkje å skjønne det. Sånn eigentleg.

Dess meir gjekk BBC si daglege «Witness»-spalte inn på meg i dag.

Av og til må ein ned på individnivå for å skjønne kva uretten vi kjempar mot handlar om.Skriv under på oppropet for ein bindande konvensjon om forbod av atomvåpen.

Lego-aktivisme

Min nye favorittaktivist er uten tvil Legofesto fra Storbrittania. For å forandre verden trenger man både kunnskap og mot til handling. Legofesto har det. Det skulle jeg også gjerne like å se i den kommende valgkampen.

Bildet er lånt fra http://legofesto.blogspot.com/

Legofesto har tatt på seg oppgaven med å forsøke å dokumentere og kommentere krig og konflikt gjennom å gjenskape grusomme hendelser ved å bygge lego. Modellene og bildene viser urettferdigheten på en måte som gjør sterkt inntrykk, men kanskje også håp. Vi vet jo at det er noen som styrer lego-figurene når man leker med dem. I virkeligheten har det vært lite som har lignet på lek på Sri Lanka den siste tiden. Men det er fortsatt noen som styrer det som skjer. Jeg håper håpefulle stortingspolitikere i årets valgkamp tør å se alvoret i at norske våpen kan ha blitt brukt i denne krigen. Jeg forventer at de tar et oppgjør med et hullete norsk våpeneksportregelverk som tar uskyldige liv.

Våpeneksport: statssekretær Walaas tatt på senga

I dag kom den årlige eksportkontrollmeldingen fra regjeringen. Eksportkontrollmeldingen er en stortingsmelding som rapporterer om den norske våpeneksporten det foregående år. Meldingen som kom i dag tar altså blant annet for seg hvilke land Norge har eksportert våpen til og hvor mye vi har tjent på våpensalget. Les meldingen her: http://www.regjeringen.no/pages/2199045/PDFS/STM200820090042000DDDPDFS.pdf

Meldingen er dyster på mange måter, blant annet er det lite nytt om merking og sporing, som er en forutsetning for å skaffe kontroll over hvor norske våpen ender opp. Les mer om dette her: http://changemaker.no/article/articleview/7960/1/32/

Statssekretær i Utenriksdepartementet, Elisabeth Walaas (Ap), la frem meldingen i et åpent møte i dag. Dagsrevyen var til stede under lanseringen, og resultatet av dette fikk kveldens nyhetstørste se i kveldens sending. Det er ingen tvil om at regjeringen har store forklaringsproblemer når det kommer til kontroll på norsk våpeneksport. Norge krever ikke sluttbrukererklæring av Nato-allierte, en garanti som kunne forsikret oss om at de vi selger våpen til ikke selger dem videre til land som Norge ikke tillater som mottakere av norske våpen. Ettersom Nato-allierte ikke trenger å skrive under på en slik erklæring betyr det at de står fritt til å eksportere norske våpen videre til land som Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette. Vi vet at land som Norge eksporterer våpen til selger våpen til disse landene, som det etter norsk lov er forbudt å selge til. Det er god grunn til å tro at dette skjer.

«Vårt forhold til de Nato-allierte må bygge på tillit,» sier statssekretæren. Det er et underlig argument når USA krever sluttbrukererklæring av alle land de eksporterer våpen til, også Nato-allierte, fordi de er livredde for at amerikanske våpen skal havne i hendene på terrorister. Og kan vi egentlig ha tillit til de allierte?

Det er altså ikke rart at regjeringen har forklaringsproblemer. Den mangler jo kontroll! Dette er naturligvis problematisk for et land som ønsker å smykke seg med tittelen «fredsnasjon». Men er det nødvendigvis en god strategi å benekte fakta?

Det er typisk norsk å tjene penger på krig

Dette innlegget fra Changemaker står på trykk i denne ukens Ny Tid:

«17. mai, Norges nasjonaldag, er like rundt hjørnet. Vi kler oss i bunad og finstas, vifter med norske flagg i barnetoget og spiser pølser og is. Vi tenker på det som er typisk norsk. Det er typisk norsk å bli født med ski på beina, og hardingfeler, høye snøkledde fjell, langstrakte fjorder og Freia melkesjokolade er stykker av Norge som vekker nasjonalfølelsen hos mange. ”Det er typisk norsk å være god,” sa en norsk statsminister en gang. Fremstillingen av Norge som fredsnasjon i verden er velkjent og for mange typisk norsk. Samtidig er det typisk norsk å tjene penger på krig. Norge er en av verdens største våpeneksportører.

Norges rolle i Afghanistan

Kom nettopp hjem fra en debatt på Chateau Neuf her i Oslo med tittelen «Norge i Afghanistan». Norges rolle i Afghanistan er et omdiskutert tema, og det er også ulike meninger om dette innad i Changemaker. Det kommer til å bli interessant på årssamlingen nå i juni da vi skal diskutere en ny uttalelse på Norges rolle i Afghanistan, og jeg vil gjerne starte diskusjonen allerede her og nå.

Jeg hadde på vegne av Changemaker forberedt et innlegg til debatten som grunnet tid ble kortet ned en del, men jeg vil uansett lime inn det opprinnelige innlegget her.

60årslag – men hva har vi egentlig å feire?

NATO fylte 60 år på lørdag, og feiringen ble et heller kleint familieselskap
North Atlantic Treaty Organization, forsvarsalliansen som i 1949 ble opprettet på grunn av frykten for kommunismens spredning i Europa fylte 60 år 4. april. Grunnlaget for alliansen er artikkel 5 som sier at et angrep på ett eller flere av NATOs medlemsland er et angrep på alle medlemslandene, og som medlem av NATO er man dermed forpliktet til å forsvare de andre landene om de blir angrepet. Det har gått 60 år, og jeg spør meg hva alliansen egentlig har å feire.

«Out-of-area»-strategien
Etter den kalde krigen – da verken kommunismen eller Sovjetunionen var noen trussel lengre – skulle man kanskje tro at NATO så oppdraget sitt som utført og la planene på hylla, men da medlemslandene hadde fått økt egeninteresse av å være en del av den vestlige alliansen, fortsatte landene samarbeidet og redefinerte det de så som NATOs oppgaver i verden. Ut av denne redefineringen kom en ny strategi – «out-of-area»-strategien – som har gitt alliansen mulighet til å gå til krig utenfor alliansens område, uten at medlemslandene er direkte angrepet og uten tydelig FN-vedtak. Strategien kan med rette kritiseres for at den svekker FNs rolle og dreier det som opprinnelig var tenkt til å være en forsvarsallianse mot en mer offensiv og krigførende praksis.

Rakettforsvar
Et rakettforsvar har vært en dårlig idé helt fra starten av. Mange omtaler hele rakettforsvarplanen som et usannsynlig prosjekt som er for komplisert og for dyrt til at det gir noen mening i å satse på det. Og hadde det vært praktisk og økonomisk ansvarlig å satse på det, ville det likevel ikke vært noen sikkerhetspolitisk mening bak dette prosjektet. Vi opplever allerede økte spenninger mellom Russland og USA når denne saken er opp til behandling, og med tanke på nylige oppskytninger av raketter med eller uten satellitter, kan det virke som om ikke planen til nå har oppfordret til opprustning heller enn til å skape trygghet.

NATO vedtok på forrige toppmøte at alliansen skulle begynne på planene for å bygge opp et rakettforsvar over Europa. Et rakettskjold over USA og Europa ekskluderer store deler av verden og inviterer til en opprustning få land har råd til eller lyst til å være med på. Uansett om man er for eller imot NATO, er dette en tapssak som ikke kommer til å føre til mer sikkerhet i verden.

Krigen i Afghanistan
Etter terrorangrepet 11. september 2001, har NATO hatt kommandoen over ISAF-styrken i Afghanistan, hvor Norge er med i krigføringen. I 2007 døde 6500 mennesker som følge av den væpnede konflikten mellom Taliban og de internasjonale styrkene. Dette er det høyeste tallet på antall drepte siden Talibans fall i 2001. Flere år etter krigens utbrudd har USA og NATO ikke lyktes i å nedkjempe Taliban militært. Krigen har virket mot sin hensikt, og har bidratt til mer terrorisme gjennom at den har styrket den afghanske befolkningens støtte til opprørsgrupper og Taliban.

FN eller NATO?
NATO er ikke noe selverklært alternativ til FN, men ser seg selv uansett som et viktig ledd i et forsøk på å skape verdensfred og til og med utvikling. Å bevare fred og sikkerhet, og trygge felles frihet, kulturarv og sivilisasjon er noe av det alliansen anser som sine hovedoppgaver. På listen over fredspolitiske mål kommer også politisk stabilitet, økonomisk utvikling og varig sikkerhet gjennom konsultasjoner og samarbeid med partnerland, samt bidra med fredsbevarende oppgaver og krisehåndtering.

Mens FN har 102 medlemsstater og NATO 28, finner vi mesteparten av verdens rikeste og mektigste land blant de 28. NATO står nå for 70 prosent av verdens samlete militærutgifter, og det er en problematisk utvikling for FNs mulighet til å ha den tyngden FN bør ha i fredsskapende arbeid. «Out-of-area»-strategien, rakettforsvarplaner og den mislykkede krigen i Afghanistan er alle eksempler på at NATO kanskje ikke har så mye å feire etter 60 år som «forsvars»allianse. Vi ser en verden med økt usikkerhet, ikke sikkerhet og økt maktkonsentrasjon hos vesten og det rike nord, ikke en verden hvor de fattigste landenes stemme veier like tungt som de burde.

Norge og NATO
Norge bør være enda mer klare på at det er FN som er den fredsskapende og inkluderende organisasjonen vi bør satse på. I dag prioriterer Norge NATO i for stor grad i forhold til FN. Det er et stort problem for FNs muligheter at verdens rikeste landgruppe prioriterer ressursene på NATO-samarbeid heller enn å styrke FN, i tillegg til å operere utenfor folkeretten. Gjennom å være klar på at det er FN som er den rette veien å gå for å skape en stabil verdensfred, kan Norge hindre at NATO beveger seg i en retning der alliansen av få mektige land tar på seg en ledende rolle i verdensproblemer FN allerede prøver løse ved hjelp av fredlige midler, og i et samarbeid med alle verdens land.