Forfatter: hmsoren

Skillet mellom mennesket og naturen

13. august hadde verden brukt opp jordas ressurser for i år. I dag og ut året bruker vi altså ressurser som vil ta mer enn ett år å gjenopprette. Denne dagen kommer bare tidligere og tidligere og illustrerer veien mot økologisk kollaps, dersom vi ikke gjør større endringer i ressursforbruket vårt.

I forbindelse med verdens Overforbruksdag har jeg skriblet ned ei litta refleksjon om mennesket og naturen.

Skillearket

Når man går barfot kjenner man hver en stein og grein i naturen.

Hver bille og hver meitemark man uheldigvis måtte tråkke på.

Det går litt saktere fram på bare føtter, når vi ikke ønsker å få vondt eller skade noen.

En må tenke over hvor en plasserer beina når man er i kontakt med naturen. I ett med naturen.

Men vi går ikke barfot.

Vi går med sko.

Vi går på et menneskeligskapt skilleark mellom oss, mennesket, og naturen. Det behagelige skillearket gjør at vi ikke føler naturen lenger. Vi trenger ikke lengre se ned hvor vi tråkker. Det betyr ikke noe lengre hvor vi trør, fordi vi kjenner det ikke.

Tråkket vi på en bille eller tråkket vi på kvist?

Det spiller ingen rolle.

Med skillearket vårt kan vi bevege oss hurtig framover uten å se ned. Vi kan gå den raskeske veien uten hensyn til naturen under oss. For den er skilt fra oss. Under oss, som vi er beskyttet fra med skillearkene våre.

Vi er ikke lenger i ett med naturen. Vi er over den.

Naturen er et middel for skoene våre for å komme oss til målet. Et sted vi tråkker for å få fraspark. For å komme fortest mulig fram.

Fram.

Det er det som betyr noe.

Vi må gå barfot igjen.

Fjerne skillet mellom oss og naturen som vi så kunstig har opprettet med skillearkene våre. Skillearkene som gjør det så behagelig å tråkke hvor som helst.

Vi må starte å kjenne naturen igjen.

Gå med ettertanke for hvor vi trår.

Vi må komme i kontakt og bli i ett med naturen igjen.

Før det ikke lenger er noe å tråkke på.

 

Hanna-Marie

 

Advertisements

Terror, innvandring og holdninger

Terror slår til i Europa igjen. Igjen står verden sammen gjennom ”Je suis…” som dessverre har måtte blitt brukt flere ganger de siste årene. Det er likevel ikke alle som skriver om samhold og kjærlighet. Det er ikke alle som sender varme ord til Brussel. ”Steng grensene!” var Donald Trump sitt motsvar til terroren. Høyreradikale i Europa mener det samme. De mener innvandring er problemet.


Jeg mener at måten vi mottar mennesker på flukt og hvordan samfunnet vårt inkluderer dem spiller en avgjørende rolle for å forhindre terror, men også for å skape en rettferdig verden. Jeg vil her se nærmere på hvordan hver og en av oss, som Changemakere, kan jobbe med dette.

De som roper på stengte grenser og stans i innvandringen ser gjerne på terrorangrepene i Paris og Belgia som en handling utført av ”de andre” – utlendinger som kommer for å ødelegge ”vesten”. Det kan tyde på at sannheten er at det er ”en av oss” som står bak. Som Iyad El-Baghdadi skriver: ”De er et produkt av vårt samfunn” – Radikaliserte europeiske muslimer som ikke føler seg europeiske1.

Både Frankrike og Belgia er polariserte samfunn. Det er internt mye hat og frykt for Islam og muslimer. Forstedene, hvor muslimer utgjør en stor andel, blir omtalt som gettoer der fattigdom, vold og høy arbeidsledighet dominerer. Disse muslimene føler seg fremmedgjort fra resten av samfunnet og som annenrangs borgere2. Dette gir grobunn for radikalisering. Dette kommer til uttrykk blant annet i antall fremmedkrigere til Syria og IS, hvor Belgia og Frankrike topper listen.

Den fiendtlige retorikken som brukes i dag omkring innvandring og mennesker på flukt skaper et skille i samfunnet mellom ”oss” og ”dem”. Både dem som kommer nå, men også de som har bodd her lenge. ”De andre” fremstilles som mennesker som ikke fortjener et trygt liv. Men hvem er vi til å bestemme dette? Retorikken er bygget på frykt og kommer til utrykk i form av hat. Dette skaper også hat hos ”dem”. Dette handler om hvordan vi ønsker at samfunnet bør og skal være. Ønsker vi et samfunn basert på diskriminerende holdninger overfor andre mennesker eller et samfunn basert på mangfold og toleranse?

I en globalisert verden henger innenrikspolitikk og utviklingspolitikk tett sammen. Dette merker vi svært godt når det kommer til mennesker på flukt. De er ikke lenger ”langt der borte”, men står ved våre grenser og søker ly fra krig. Vi kan ikke lenger lukke øynene. Dette er noe vi må forholde oss til. Changemaker arbeider med strukturer som skaper urettferdighet og fattigdom i verden. Som en organisasjon som arbeider med utviklingspolitikk er vi også opptatt av forholdet mellom det globale Nord og det globale Sør. Mennesker på flukt fra krig og fattigdom er mennesker fra det Globale Sør som er i bevegelse og nå står utenfor vår dør. Et Europa som stenger grensene, fratar mennesker smykkene sine og maner til borgerkrig mot mennesker som rømmer fra blant annet våre bomber (satt litt på spissen) bidrar ikke til rettferdighet. Det bidrar ikke til en bedre verden for de mest sårbare og heller ikke oss.

Politikken er bygget på hva befolkningen ønsker, og framgangen til høyreradikale partier rundt omkring i Europa tyder på at hat og fremmedfrykt har blitt en dominerende holdning. Motsetninger til dette er holdninger som anser mennesker på flukt som likeverdige mennesker, som kommer hit fordi de må på grunn av krig. Holdninger hvor de blir ansett som ressurser som kan berike og utvikle vår kultur og som kan bidra i samfunnet. Slike holdninger i befolkningen gir grunnlag for en annen politikk og et annerledes samfunn. Et inkluderende samfunn som bidrar til at nye landsmenn føler seg som medborgere og som også føler ansvar for hvordan samfunnet utvikler seg gjennom å kunne bidra og bli sett som bidragsytere.

Det er klart at endring av holdninger ikke adresser de grunnleggende årsakene til hvorfor disse menneskene måtte flykte i utgangspunktet, men nå er situasjonen en gang slik at vi står overfor en flyktningkrise lik den vi så under andre verdenskrig. Holdninger er bakenforliggende for hvordan en slik krise blir håndtert og hva som blir resultatet i Europa. Holdningsskapende arbeid i forbindelse med hvordan vi forholder oss til mennesker som kommer til Norge fra krig og fattigdom er viktig om vi ønsker å bygge gode samfunn som ingen ikke skaper grobunn for radikalisering.

Man må arbeide for at gode holdninger skal slå rot i samfunnet og påvirke det politiske bildet. Jeg mener at ved å fokusere på holdningsskapende arbeid – holdningsstrukturer – kan man bidra til å endre strukturer lengre oppe i systemet, som igjen bidrar til at Norge fører en human og inkluderende politikk for å skape et inkluderende samfunn. Dette kan være en av vinklingene våre i forbindelse med flyktningkrisen Europa og verden står ovenfor.

 Hanna-Marie  

1 http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Disse-terroristene-er-ikke-de-andre_-og-de-kommer-ikke-utenfra–Iyad–El-Baghdadi-om-angrepene-i-Brussel-8404846.html

2 http://www.nrk.no/urix/_-fremmedgjoring-av-franske-muslimer-gjor-radikalisering-uunngaelig-1.12655118

 

Luke 13.Klimaavtalenerding

Dette er for deg som ikke ble helt tilfredstilt med å bare høre at det ble en internasjonal klimaavtale i går kveld. Dette er for deg som ønsker å vite litt mer, og kanskje sitter der med søndagskaffen og lurer: ”men hvordan gikk det egentlig med tap og skade?” Dette er for deg som ønsker litt mer kjøtt på benet og vil vite hva som står i avtalen, og hva vi mener om den.

Langsiktig mål

Verdens land har enes om at målet er å holde den globale oppvarmingen til godt under 2 grader, med et sikte på 1.5 grader. Videre er det tenkt å oppnås ved at utslippstoppen skal skje ”så snart som mulig”. Videre skal verden oppnå en balanse mellom utslipp og opptak av CO2 gjennom såkalte ”sinks” som regnskogen regnes for å være. Dette skal skje i løpet av neste halvår av dette århundre. Vi ønsket oss egentlig et sterkere språk og mål her med en ambisjon om dekarbonisering innen 2050.

Oppskalering

Avtalen er utformet slik at ambisjoner for nasjonale klimamål framover skal presenteres og oppgraderes hvert femte år. Dette skal for første gang i 2019, før avtalen trer i kraft og så i 2023 for å så foregå hvert femte år videre. Dette er veldig viktig å bra. Det er kun med dette innebygd at vi har mulighet til å oppnå målet vi har satt til under 2 grader.

Differensiering

Forskjell på utviklede og utviklingsland er gjenspeilt i hele avtalen: At deres topp for utslippstopp vil være senere enn utviklede land og innenfor utslippskutt, rapportering og finansiering. Dette har vært utviklingslands kampsak under forhandlingene, og er en viktig seier. Det er gjennom differensiering at det historiske ansvaret til utviklede land kommer til syne. Det er kun da at avtalen tar inn over seg klimarettferdighet.

Finansiering

Som allerede sagt skal også klimafinansiering gradvis oppjusteres i sykluser på fem år. Det står i COP decitsion at 100 milliarder dollar skal være et gulv. Det gjør det litt svakere enn om det hadde stått i teksten, som det gjorde en periode under forhandlingene, men likevel viktig at er kommet med. Det kommer også fram i teksten av det skal tilstrebes en balanse mellom penger til tiltak for utslippskutt i utviklingsland og tilpasning. Det står også at midlene skal være tilstrekkelig og forutsigbare. Det skal imidlertid ikke at de skal være nye og addisjonelle. Det er en svakhet. Det står heller ikke noe om finansiering til tap og skade og det er også uklart hva som skal telle som klimafinansiering. Det har vært en diskusjon her, men det slaget ble visst tapt. På den positive siden igjen så står det at utviklede land skal stå for finansieringen, mens utviklingsland oppmuntres til å bidra på frivillig basis, og det anses som i tillegg til det som kreves av penger. Alle land skal også bidra til å mobilisere midler, men også her skal utviklede land lede an. Det har vært svært viktig for utviklede land at alle må bidra og at det er en felles dugnad alle land tar del i.

Tap og skade

Tap og skade fikk et eget punkt i avtalen, som de utviklingslandene som er hardest rammet av klimaendringene har kjempet for å få! Men det står ikke noe om ansvar eller kompensasjon. Det hadde selvsagt vært det beste, men her stod virkelig rike land på bakbeina, inkludert Norge. Trist, men en seier at saken blir anerkjent gjennom eget punkt!

Rettferdig?

At det historiske ansvaret kommer fram gjennom differensiering på både utslippskutt og klimafinansiering og 1.5 grader er inkludert i avtalen, samt tap og skade som eget punkt gjør at avtalen kan beskrives som rettferdig. Likvel er det flere områder som kunne hatt et mye sterkere språk hvor rike land fikk enda mer ansvar. Avslutningen i går ble to timer forsinket fordi rike land mente at de hadde blitt enige om at utviklede skal burde, og ikke skulle, ta ledelsen for utslippskutt. Her burde de absolutt tatt sitt ansvar på alvor og sagt at dette er noe de skal!

act now.jpg

Historisk avtale

Dette er en historisk avtale. Det er første gang så godt som hele verden går sammen og lager en avtale og en offentlig forpliktelse om å gjøre noe med klimaendringene. Dette er starten på slutten av fossilalderen! Men den gir oss ikke alt vi trenger. Det er et rammeverk som gjør at land selv må gå hjem og heve sin innsats! Det er her vi kommer inn. Nå må vi presse regjeringen for å heve ambisjonene sine og gjennomføre tiltak som rommer! Klart vi kan komme oss til Grønnpolen!

 

Luke 12: 12.12 kl.12 – Doomsday?

En Parisavtale blir presentert

Den 12.12 kl.12 la COP-president Fabius fram en endelig tekst. Spenningen var å ta og føle på. Twitter kokte. Blir det en ny global klimaavtale idag?!  

Fabius mente at dette var et produkt av kompromisser alle parter kunne være enig i og levere hjemme med hevet hode. Han sa videre at denne teksten inneholder elementer vi ikke tidligere trodde partene kunne enes om. Ban Ki-Moon og President Hollande fortsatte som talere, og ba partene om å enes om denne teksten. “Hele verden ser på”, minnet de partene om. Fabius omtaler dette som sannhetens øyeblikk. Verden holdt pusten i spenning om vi får en ny global klimaavtale etter to maratonsuker med forhandlinger! Det neste Fabius erklærer er lunsjtid før teksten kommer ut litt senere. Fabius ass, for en skøyer.

 

fabius er en skøyer.jpg

Bilde: AFP

Aksjon for videre klimakamp

Samtidig klokken 12 lagde tusenvis en mennesker en redline ved å kle seg i rødt. Denne menneskeskapte røde streken gikk mellom Eifeltårnet og Triumfbuen for å vise for verdens ledere at vi kommer til å fortsette kampen for klimarettferdighet, uavhengig av utfallet på klimatoppmøtet. Parisavtalen skal ikke legge en stopper på arbeidet for å for å forhindre en sterkere global oppvarming. Vi krever rent vann, ren luft og ren energi til alle, og det arbeidet vil fortesette samme hva!

Dette skulle være en sivil ulydighetsaksjon ettersom det ikke er lov til å samles i større folkemengder på grunn av unntaktssitasjonen i frankrike etter terroren, men i i går ble det kjent at franske myndigheter hadde gitt klarsignal for aksjonen! Det ble en folkefest!

redline

Bilde: Oxfam

12380036_10156414870145533_551750628_n

Line, Vilbjørg og Julie er med på redline-aksjon!

Kick-off day!

Klokken 17:30 skal partene komme tilbake for å si om de kan godkjenne denne teksten, eller om det må bli enda mer forhandlinger. Det er stor tro på at dette vil gå igjennom og at vi står igjen med en historisk avtale!

Uavhengig av hva som blir avtalt her, så blir det ikke en doomsday. Det blir en kickoff-day for videre og eskalert klimakamp for klimarettferdighet og en fornybar framtid! 

Luke 9. We’ve got 99 problems, but an OUTFIT ain’t one!

Hverdagen på konferanse er stressende. Vi får lite søvn, og løper stortsett fra møte til møte. Området er svært, og det er ikke bare bare å finne fram heller! Kantinematen er dyr og dårlig. Vi skal få med oss alt som skjer, og attpåtil formidle det på alle mulige sosiale medier: bloggen, Facebook, Twitter, Instagram og samtidig prøve å få det solgt inn til pressen. Dette gjelder stortsett alle som er her, men det er en ting som både vi og andre konferansegåere nailer: Outfit!

 

P1070453.JPG

Hanna-Marie er klar for en ny dag på forhandlingene! 

IMG_3725

IMG_3727

P1070461

Kristin Halvorsen har på finjakken.

Stille før stormen…

Idag klokken 15:00 skal en tekst presenteres! Teksten er et produkt av de lukkede forhandlingene som har skjedd i mindre grupper etter tema de siste to dagene av det franske formanskapet. Det blir garantert krangling og mye uenighet om den nye teksten, men håpet er at det kan bli en ny basis som landene kan bruke i de videre forhandlingene. Vi venter i spenning!

Luke 5. Fem Fine Frøkner

Disse fem fine frøknene er ikke oppi klubben, slik Gabrielle tror, men har stor innflytelse på klimaforhandlingene i Paris.

 

christiana Figueres.jpg

Christiana Figueres fra Costa Rica er FNs klimasjef. Hun snakker rett fra levera, og svarte blant annet blankt nei på Aftenpostens klimakonferanse da hun fikk spørsmålet om det var rom for mer boring i Arktis innenfor togradersmålet. 

Maria de Fatima Monteiro Jardim

Maria de Fatima Monteiro Jardim er Angolas miljøminister. Hun snakker på vegne av de 48 landene som har organisert seg under blokken Least Developed Countries. Det viktigste hun arbeider for på deres vegne er penger til klimatilpasning.

Edna-Molewa ler.jpg 

Sør-Afrikas ukompromissløse miljøminister heter Edna Molewa. På klimatoppmøtet vil hun snakke på vegne av G77. Denne forhandlingsblokken ble opprettet i 1964 med 77 medlemsland. Idag består blokken av 130 medlemmer, og snakker på vegne av nesten halve jordas befolkning! De er en svært variert gruppe, men er godt koordinert.

Carole Dieschbourg.jpg

Talspeersonen for de 28 medlemslandene i EU heter Carole Dieschbourg. Hun er også miljøminister i Luxembourg. EU ønsker å splle en viktig rolle under klimaforhandlingene, og har selv satt relativt høye mål for å kutte egne utslipp.

Cathrine McKenna.jpg

Cathrine McKenna erklærte at “Canada is back” da hun ble den nye klima- og klimaendringerministeren etter valget i Canada. Canada har stått utenfor Kyotoavtalen og vært blant bremseklossene i klimaforhandlingene. Nå har landet fått en ny klimavennlig statsminister og regjering, så dette lover godt!

 

Girlpower i Paris idag!

xoxo,

HS & HM

Luke 3. Tre utfordrende temaer

Klimarettferdighet og byrdefordeling

Klimaendringene er sterkt knyttet til økonomisk ulikhet. 50 % av utslippene av CO2 kan knyttes til forbruket av jordas 10% rikeste. Karbonfotavtrykket til den rikeste 1% i verden er 175 ganger så stort som de 10% fattigste i verden.

Mellominntektsland

Forhandlingene i Paris ser ikke på hva hvert hushold slipper ut, men ser på landet sitt totale utslipp. I en verden som ikke lengre har fattige og rike land, men også en rekke land med stor ulikhet innad i landene byr dette på utfordringer. I dag lever flertallet av verdens fattigste i mellominntektsland som på landsbasis har store utslipp. Derfor; mellominntektsland kan være store utslippsland, men det er ikke på grunn av forbruket til de fleste innbyggerne.

India er i en slik posisjon. Det har en befolkning på 1,25 milliarder. Blant disse lever 400 millioner i ekstrem fattigdom. Likevel er landet den fjerde største utslippsnasjonen i verden.

india.kullUnder forhandlingene har India lovet å øke bruken av sol-, vind- og atomkraft med et mål om at 40% av energimiksen i 2020 skal bestå av ikke-fossile kilder. På åpningen av forhandlingene annonserte også India en ny solarallianse bestående av 120 land om utvidelse av storskala solenergianlegg. Til tross ønsker landet likevel ikke å sette et årstall for når CO2 utslippene vil ha nådd toppen. Det vil også fortsette å benytte seg av kull, og planlegger å tredoble produksjonen av denne verstingen i løpet av de neste 15 årene.

Felles men ulikt ansvar

India vært krystallklar om hvem de mener har det største ansvaret på klimaforhandlingene: Rike land med sitt historiske ansvar for klimaendringene. Statsminister Narendra Modi argumenterer for at utviklingsland har rett til å øke sine utslipp for å løfte befolkningen ut av fattigdom, og i sin åpningstale la han vekt på klimarettferdighet og at avtalen skal bygge på prinsippet om felles men ulikt ansvar. EU og USA er blant de som mener at også mellominntektsland skal bidra, ettersom de er store utslippere, og dermed vil i større grad bidra til den globale oppvarmingen.

Hvordan byrdene skal fordeles er altså et kjernespørsmål under forhandlingene. Indias dilemma mellom å løfte sin befolkning ut av fattigdom men samtidig ikke forsterke klimaendringene angår mange andre land også. Dette problemet glir over i det andre kjernespørsmålet: klimafinansiering. India står sterkt på kravet om at rike land må finansiere tiltak i utviklingsland, slik at de kan få utvikle seg uten å forurense.

Menneskerettigheter

cop21

I hele går foregikk det en debatt om menneskerettigheter (MR) skal være omtalt i formålsartikkelen til avtalen, eller kun i fortalen og den operative delen av avtalen istedenfor. For mange var det svært overraskende at fredsnasjonen Norge var en av landene som foreslo å ta MR ut av formålsparagrafen, og tilsynelatende plasserer Norge i samme camp som Saudi Arabia.

Men hva er det vi egentlig kjemper for her i Paris?

For oss er det de fattigste, marginaliserte og mest utsatte menneskene som har gjort minst for å forårsake klimaendringene, men som rammes hardest. De rammes gjennom svekket matsikkerhet og generell usikkerhet omkring deres levesett. Men det handler også om hvordan verden skal utvikle seg framover. Vi krever at utviklingen framover blir rettferdig og bærekraftig. For at dette skal skje kan ikke den nye klimaavtalen utelukke viktige elementer, som er helt essensiell for at utviklingen mot et  dekarbonisert samfunn skal bli rettferdig og ivaretar alle. I formålsparagrafen bør derfor MR bli omtalt, og vi håper at landene vil bli enige om et godt kompromiss. Et tydelig menneskerettighets-perspektiv vil bidra til at klimatiltak planlegges i et helhetlig samfunnsmessig perspektiv, og tar hensyn til utsatte grupper i samfunnet.

Ønske om framgang

Norge gikk tydelig og sterkt ut for å presisere at deres intensjon var aldri å fjerne MR fra teksten, men ønsker at formåls-paragrafen bør tydeliggjøre at formålet med avtalen er å håndtere klimautfordringene, og bør si hva som skal oppnås ikke hva som skal gjøres. Det går veldig sakte framover på forhandlingene, og forslaget om at MR ikke skulle stå i formålsparagrafen men heller inkluderes i fortalen og integrert i alle operasjonelle deler av avtalen. Forslaget Norge la fram ble gjort for å skape fortgang i prosessen og komme videre til større debatter. Man kan jo spekulere i om MR også blir brukt av Saudi Arabia for å bremse prosessen i å få en avtale i det hele tatt. Likevel er det mange land er positive til at MR skal stå i formålsparagrafen, og da virker det kontraproduktivt at Norge har kommet med forslaget om det motsatte.

Tap og skade

flood

Tap og skade kommer til å bli et ømt tema under klimaforhandlingene. Det handler om at for noen land vil ikke tilpasning til klimaendringene være nok. Økt havnivå som en følge av høyere global gjennomsnitts-temperatur vil i verste fall forårsake tap av hele samfunn da flere øyer vil forsvinne i havet. Kostnadene disse skadene påfører dem bør utviklede land finansiere, og det bør anerkjennes som et ansvar. Rike land på sin side er redd for at dette vil bety ubegrenset kompensasjon.

Mer enn bare penger

Men prinsippet “tap og skade” handler om langt mer enn kun erstatninger, som for eksempel kapasitetsbygging, tidlig-varsling-systemer og forsikringsordninger. USA og G7 lanserte på åpningsdagen et forsikringsintiativ for de hardest rammede landene på 30 millioner dollar. Dette ble godt mottatt, men forsikringer alene er ikke løsningen for tap og skade.  Klimaflyktninger vil blant annet også være en del av problematikken rundt tap og skade, ettersom flere vil stå uten et hjem dersom have stiger ytterligere. Tap og skade omhandler endringer som er permanente.

Krever anerkjennelse

Under mellomforhandlingene i Bonn ble det stor diskusjon om tap og skade bør få et eget punkt i avtalen. Dette mener vi i at det absolutt bør. Tap og skade handler om at tilpasning ikke lenger er nok eller mulig. Det er derfor viktig at det blir anerkjent som et eget punkt, og ikke kommer under tilpasning. Finansiering til utslippskutt, tilpasning og tap og skade til fattige land bør likestilles. Teksten bør peke på at dette er et raskt økende problem, og at det vil være behov for mekaniser som kan styrke arbeidet. I Warzawa, COP19 i 2013, ble det bestemt at det påfølgende året skulle det opprettes en mekanisme for tap og skade. Den må videreføres gjennom Paris-avtalen.

Det er en frykt blant utviklingsland at dette temaet ikke vil komme opp før helt på slutten av denne uken, da teksten skal være klar. De er da redd for at tap og skade ikke blir med i hovedteksten, men heller faller inn under et sett med bestemmelser som kommer i tillegg. Dette temaet blir det spennende å følge i forhandlingene!

Følg med på twitter – @changemakernor, @hannaSrensen og @hslindahl for oppdateringer fortløpende.

Ha en fin 3. desember 🙂