våpen

Informer Malala om norske bidrag til dronekrigen.

Når Børge Brende tar i mot Malala, tar han henne neppe med til fabrikkene involvert i dronekrigen over hjemlandet hennes.

Da Malala møtte Obama i 2013, protesterte hun mot den amerikanske dronekrigen i Pakistan, hennes hjemland.1 Jeg vet ikke hvor mye hun kan om norsk våpenindustri, men jeg regner med at hun ikke vet at Norge produserer drivstoff og stridshoder til bombene som treffer hjemlandet hennes. Men jeg tror hun hadde vært interessert i å vite det.

 

Hvordan er norske bedrifter involvert?

«Hellfire» er det vanligste missilsystemet på dronene over Pakistan og utgjør en internasjonal milliardindustri.2 Drivstoffet til dette systemet kommer fra Hurum, hvor Chemring Nobel har sine fabrikker. En av de større aktørene på dette markedet er forøvrig klase- og atombombeprodusenten Lockheed Martin, som Norge nå kjøper fly fra for 64 milliarder kroner – den største enkeltinvesteringen i norsk historie.3

En annen norsk aktør i dette markedet er det statseide selskapet NAMMO, som gjennom sitt datterselskap i USA produserer stridshodene til «Pyros». Denne laserstyrte bomben er spesialutviklet for nettopp dronekrigen i Pakistan.

Ikke bare vet vi at dette har blitt produsert og solgt, de har med all sannsynlighet drept sivile.4

 

Hvorfor er det Børge Brende sitt ansvar?

Uavhengig av om selskapet er statseid eller ikke, er det Stortinget som står ansvarlig for eksport av norsk krigsmateriell. Alt salg som skjer fra norske bedrifter, skal godkjennes i Utenriksdepartementets lokaler. Stortinget får en årlig rapport, og kan gi sine kommentarer til den. Den daglige forvaltningen tar byråkratiet seg av, på vegne av Børge Brende. Statsråden sitter med det daglige ansvaret, og kan til enhver tid stanse salg, slik Espen Barth Eide (AP) gjorde da han som utenriksminister eksport av norsk materiell til Egypt.5

 

Profitterer på manglende demokrati

Et sentralt dilemma i internasjonal våpenhandel er at det som regel er mest å tjene økonomisk der det er mest å tape for andre verdier. Utenfor NATO, så er Midtøsten-regionen en av de største importørene av norsk kirgsmateriell.6 Norske bedrifter bidrar med sine våpen til land som Saudi-Arabia, Qatar og Kuwait. I vinter ble det klart at hjertet av norsk våpenindustri, statseide Kongsberg Gruppen, selger et missilsystem til Oman for 3,7 milliarder kroner – en kontrakt tilsvarende det Norge vanligvis tjener på ett år av eksport med krigsmateriell. Dette er ikke-demokratiske land som undertrykker egen befolkning. Å armere disse landene, gir disinsentiver for de undertrykte til å presse på for politiske rettigheter. Landene er derimot beinrike på olje og sultne på militær kapasitet. Landene lever i en region med et kraftig våpenkappløp, som blant annet inkluderer Pakistan. Dette gjør dem til ideelle partnere for norsk våpenindustri, men ikke for internasjonal fred og stabilitet.

Malala er likevel kanskje mest interessert i at Stoltenberg II-regjeringen i 2012 åpnet opp for eksport av krigsmateriell til India, og at dette er politikk som har blitt videreført av Børge Brende og den Blåblå-regjeringen. India er Pakistan sin største antagonist. India er også det landet i verden med høyest import av krigsmateriell, som antakelig delvis skyldes landets våpenkappløp med Pakistan og Kina kombinert med økonomisk vekst i senere år.7

 

Norsk politikk, men ikke norsk praksis.

Det norske Stortinget er helt enige om at Norge ikke skal selge krigsmateriell til ikke-demokratiske regimer, regimer som bryter menneskerettigheter, og til områder hvor det er potensiale for konflikt. Dette regelverket ble presisert i 2012, uten at noen partier protesterte. Dette burde bety at Norge verdsetter disse verdiene over den potensielle profitten over å selge til land som Omen, Qatar, Saudi-Arabida, Kuwait, Indonesia og India. Likevel godkjennes slike salg år etter år i det norske Storting.

 

Klart du kan forandre verden Brende!

Det bør være norsk utenrikspolitikk å bidra til at mennesker i hele verden får den nødvendige friheten til  leve ut sitt potensiale og sine drømmer. Å anerkjenner langsiktige interesser som menneskerettigheter og bekjempelse av politisk undertrykkelse både mellom og innad i land er en forutsetning for dette målet. Å kjempe for menneskerettighetene er i det hele tatt nedfelt i den norske Grunnloven.8

Hvis Børge Brende mener alvor med at han ønsker å gjøre situasjonen bedre for Malala, er det minst to konkrete forslag på bordet:

  • Stans alt salg av norsk krigsmateriell til ikke-demokratiske regimer.
  • Stans det norske bidraget til dronekrigen i Pakistan.

 

Det har han embetet til.

 

 

Referanser:

Advertisements

11. desember

Fred

Har du noen minutter til overs og lurer på hva du skal bruke dem til? Fredslaget har i desember sin egen youtubeserie der de legger fram sine fire krav i kampanjen mot dronekrig.

Fasit på 10. desember øuiz

1. Bernhard Getz

2. Gandhi fikk aldri Nobels fredspris, men var nominert fem ganger. Mandela fikk fredsprisen i 1993 og Roosvelt fikk fredsprisen i 1906.

3. Artikkel 4.Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.

Høyre: Blir kampen mot vår grenseløse våpenhandel enklere eller hardere under dere?

Ingjerd Schau (H) spurte utenriksminister Espen Barth Eide (AP) om hvorfor Norge hadde stanset eksporten til Egypt. Dette øker usikkerheten rundt hva en eventuell ny regjering med Høyre i spissen vil gjøre med norsk våpeneksport.

På borgerlig side har Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet uttrykt misnøye med at Norge eksporterer våpen til ikke-demokratiske regimer. Høyre har vært mer usikker. Deres holdning ble ikke mindre usikker etter at Ingjerd Schau på fredag stilte utenriksministeren dette spørsmålet:

«Kan statsråden redegjøre for hjemmelen/bakgrunnen for hvorfor norske bedrifter som ikke produserer våpen eller ammunisjon ikke får forlenget eksportlisensen til Egypt, og om det er riktig at Norge er det eneste land i verden som har innført handelsrestriksjoner på denne typen materiell.»

(Se svaret her: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/aktuelt/nyheter/2013/eksportlisens-til-egypt.html?id=735196 )

Syv kriterier

I 2012 vedtok stortinget en presisering av hva kriteriene for å motta norsk militært materiell skulle være. Det er særlig syv punkter som peker seg ut:

  • Holdning til internasjonale MR-instrumenter, respekt for humanitærrett
  • Respekt for sivile og politiske rettigheter
  • Rapporter fra kompetente organer om alvorlige brudd på MR, herunder bruk av tortur eller annen inhuman og krenkende behandling eller avstraffelse i mottakerstaten; eller vilkårlig frihetsberøvelse
  • Risiko for at det militære utstyret kan brukes til brudd på grunnleggende MR, herunder kunnskap om slikt militært utstyr levert tidligere er brukt for å slå ned på fredelige demonstrasjoner e.l. på en uakseptabel måte
  • Risiko for uønsket avledning fra oppgitt sluttbruker, herunder om det militære utstyret eller den militære teknologien er ment for nasjonale sikkerhetsformål
  • Forhold knyttet til ytringsfrihet, herunder pressefrihet eller forsamlingsfrihet
  • Myndighetsovervåking, herunder sensur og vilkår for innbyggernes bruk av sosiale medier/internett

Oppfyller Egypt i dag i det hele tatt noen av disse punktene? Det er overraskende at Ingjerd Shcau virkelig trengte noen videre utdypning rundt hvorfor eksporten til Egypt stanset.

Flere i det gode selskap – men mindre til hver.

At norske våpen ikke skal havne i autoritære lederes hender, er en kamp som enda ikke er vunnet. Det har vært en svært broket utvikling under den rødgrønne regjeringen. På en side så det blitt åpnet opp for eksport til flere slike regimer, eksempelvis De Forente Arabiske Emiratene og Qatar. Flere land på norsk eksportliste bryter ett eller flere av disse punktene, som for eksempel Saudi-Arabia og Tyrkia. Det har vært mange skuffelser under rødgrønn forvaltning av våpenindustrien.

På den andre siden, så har den absolutte og relative andelen av eksport til ikke-demokratiske regimer sunket de siste 4 årene, som illustrert i figuren.

Image

Figur: Relativ og aboslutt eksport til ikke-demokratiske regimer

Trenden ser derfor ut til å gå i riktig retning. Men her må det tas et forbehold. Dette er eksporten vi kjenner direkte fra Norge. To grunner gjør dette til et ukorrekt bilde:

  1. Vi har ingen sluttbrukererklæring på plass. Ethvert av disse landene kan derfor selge våpenet videre uten at vi vet hvor. Slik havnet for eksempel norske våpen i krigen på Gaza i 2008.
  2. Vi har ingen oversikt over norsk våpeneksport fra fabrikker vi eier utenfor Norges grenser.

Et svar med riktige ord, og kanskje håp for handling.

I sitt svar tar Espen Barth Eide til ordet for å stoppe eksporten til Egypt. Det er positivt. Når det kommer til handlingene, så er det flere andre statsledere som også burde miste sin lisens. Det setter spørsmålstegn ved troverdigheten når han sier: «Skal man stå opp for demokrati og menneskerettigheter, må vi erkjenne at det av og til kan oppstå enkelte konflikter med norske næringsinteresser.»

Videre i svaret oppfordrer han stortinget til å raskt ratifisere Arms Trade Treaty, slik at Norge kan blir en pådriver for at verdens våpeneksportører ikke får selge til menneskerettighetsforbrytere. Det gir et håp om en ny fart for å gjøre Norge til en ansvarlig våpeneksportør.

Men nå er det valg. En ny vind. Kanskje en ny regjering.

Erna Solberg: Vil du stoppe norsk våpeneksport til ikke-demokratiske regimer en gang for alle?

Positive fremskritt, men fortsatt uverdig og urettferdig!

Den årlige stortingsmeldingen om norsk våpeneksport viser etterlengtede tegn til bedring, men det ble i 2011 dessverre også godkjent våpeneksport til stater der det begås systematiske brudd på menneskerettighetene. Changemaker møtte i går, 15. januar, opp på den tilhørende stortingshøringen for å fortelle hva vi synes om at Norge fortsatt tjener penger på krig og menneskerettighetsbrudd. Positive fremskritt, men fortsatt uverdig og urettferdig.

Typisk norsk å tjene penger på krig

Hvert år rapporterer utenriksdepartementet om all utførsel av krigsmateriell fra Norge i det foregående år. Stortingsmeldingen informerer som vanlig om gjeldende regelverk og retningslinjer for vurdering av mottakerland, hvilke land som har mottatt norsk krigsmateriell og til hvilken verdi, hva slags type krigsmateriell dette gjelder og en god del mer for den som er interessert.

Her kan du lese stortingsmeldingen

Fjorårets (2012) stortingsmelding inneholder også en gjennomgang av praktiseringen av de retningslinjene Utenriksdepartementet (UD) skal følge i vurderingen om en potensiell eksport skal godkjennes eller ikke. UDs retningslinjer er i utgangspunktet omfattende, og  vedtak fra både 1959 og 1997 skal sikre at norske våpen ikke havner i områder i krig, der krig truer eller hvor det er borgerkrig og at UD etter nøye vurderinger skal ta hensyn til innenrikspolitiske forhold i det potensielle mottakerlandet og dermed også forhindre at norske våpen havner i hendende på udemokratiske regimer som systematisk bryter menneskerettigheter. Det kan diskuteres og irriteres om hvorvidt UD legger mye vekt på disse vedtakene. Land som Saudi-Arabia, Egypt, Libya, Oman, Qatar, Jordan, Kuwait, de Forente Arabiske Emirater, Tyrkia, Venezuela, India og Malaysia har nemlig blitt godkjente som mottakere av norsk krigsmateriell de seneste år selv om situasjonen i disse landene ikke helt samsvarer med vedtakene fra 1959 og 1997.

«Rom for mer systematiske vurderinger»

Gledelig med fjorårets melding (2012) var at UD innrømte at det er rom for forbedringer i hvordan de foretar vurderingen av om de ulike eksportsøknadene de mottar fra våpenselskapene oppfyller regelverkets referanser til situasjonen i det potensielle mottakerlandet. Derfor har UD i samarbeid med Stockhholm International Peace Research Institute (SIPRI) utarbeidet en ny sjekkliste med syv punkter for å mer konkret kunne bedømme om menneskerettighetssituasjonen i et aktuelt land er tilfredsstillende nok for å kunne motta norsk krigsmateriell. Disse syv punktene refererer bla. til landets holdning til internasjonale MR-instrumenter, respekt for humanitærrett, sivile og politiske rettigheter, ytrings-, presse- og forsamlingsfrihet, bruk av tortur og krenkende behandling og sensur og vilkår for landets befolkning ved bruk av internett og sosiale medier. Dette skal også gjelde for søknader om eksport av B-materiell.

…,men de driter vi i?

Selv om disse nye sjekkpunktene selvsagt ikke er gjeldende før nå og på ingen måte har tilbakevirkende kraft er det smått ironisk at det samtidig som det har blitt utarbeidet bedre metoder for å forhindre eksport til autoritære udemokratiske regimer har blitt godkjent eksport til stater som rett og slett ikke kan få dårligere resultater i menneskerettighetskåringer. Menneskerettighetsstiftelsen Freedom House vurderer hvert år situasjonen i alle land og rangerer de i forhold til hverandre. Saudi-Arabia, som i løpet av de siste fem årene har mottat norsk krigsmateriell for 335 millioner kroner, blir rangert med de absolutt dårligste resultatene i rangeringen sammen med bla. Nord-Korea, Syria og Somalia. Dette til tross for at de norske retningslinjene konkret og eksplisitt minner om hensyn til menneskerettighetssituasjonen i mottakerlandet.

Tyrkia nøt spesielt godt av den slappe eksportkontrollen til UD, da krigsmateriell til en verdi av over 191 millioner kroner fant veien til landet i 2011. 168 millioner av dette var for rakettdeler.  I følge Committee to Protect Journalists (CPJ), en internasjonal interesseorganisasjon som promoterer pressefrihet verden over, er Tyrkia det landet i verden med flest fengslede journalister. Konflikten mellom regjeringen og PKK har resultert i det høyeste antall drepte i kamp siden slutten av 90-tallet, og borgerkrigen i nabolandet Syria og den ellers spente stemningen i regionen burde være nok til at  1959- og 1997-vedtakene settes som grunnlag for avslag på eksportsøknader til landet.

Statlige selskaper i utlandet

Et aspekt ved den norske profiteringen på krig og undertrykking som ikke omfattes av de årlige stortingsmeldingene er våpenselskaper i utlandet som staten har eierandeler i. Staten eier 50 % av aksjene i NAMMO og  50,001 % av aksjene i Kongsberg Gruppen, noe som da gir den norske stat betydelig innflytelse på selskapenes praksis. Fabrikker og datterselskaper plassert i utlandet er ikke forpliktet til å følge det norske regelverket, og disse statlige selskapene står da fritt til å eksportere til stater det norske regelverket ikke ville godkjent. Et stygt eksempel på dette er et av NAMMOs datterselskaper i USA , NAMMO Talley. I 2009 eksporterte dette selskapet panservernraketter, M72LAW, til Israel til en verdi av 10,5 USD. Det israelske forsvaret (IDF) er flittige brukere av denne raketten, og det er gjennom flere medier avslørt at raketten ble brukt under Gaza-krigen i 2009. NAMMO AS driver også virksomhet i Finland, Canada, Tyskland, Sveits og Sverige, land som alle fører mer liberal eksportkontroll enn Norge. I tillegg til i Norge driver Kongsberg Gruppen også produksjon i Canada og eier 100 % av aksjene i et selskap med våpenrelasjoner til Israel.

Under tidligere høringer og møter med norske myndigheter der dette blir påpekt blir det de fleste gangene svart med at det er urimelig å forvente at norske regler skal gjelde for selskapenes virksomhet utenfor Norge. For min del er det argumentet irrellevant. Staten er betydelige deleiere i både NAMMO og Kongsberg Gruppen, og i Kongsberg Gruppens tilfelle har Nærings- og handelsdepartementet i tillegg mulighet til flertallsvedtak. Dette er dermed noe staten fullt ut har mulighet til å påvirke, uavhengig av eksportkontrollen i de land virksomheten drives.

Nyhetsbildet i 2012 var fullt av eksempler på relativt tydelig statlig innblanding i de selskapene der staten har eierandeler, men så langt ser det ut til at Stoltenberg, Barth-Eide, Giske & Co ikke tar seg bryet med å legge begrensninger for de norske «utenlandske» våpenselskapene. Statens eierskapspolitikk er i utgangspunktet at statens eierandeler skal forvaltes på næringsmessig grunnlag, og så lenge det legges større tyngde og stolthet på krigsprofitt enn ivaretakelse av menneskerettigheter ser det dessverre ut til at dette fortsetter.

Tar Stortinget tak?

En ny sjekkliste for å lettere og mer konkret kunne bedømme potensielle mottakere av norsk krigsmateriell er bra, og UD skal ha for den. Med mistanker om at politiske interesser kan overkjøre den nye sjekklisten og derav også hensynet til menneskerettighetssituasjonen i mottakerlandet gjenstår det å se om den nye sjekklisten egentlig er noe å juble for. Det får vi ikke vite før neste stortingsmelding kommer ut.

Nå er det mye opp til politikere på Stortinget og hva deres tilbakemelding til regjeringen inneholder. De har i går hørt organisasjonenes reaksjon på stortingsmeldingen, og det forventes at de folkevalgte nå krever full stopp av Norges eksplisitte godkjennelse for hvordan de undertrykkende regimene behandler befolkningen sin, som den norske våpeneksporten fullt og helt er et tydelig tegn på.

Jonas nesten skolegutt

Jonas nesten

I dag ble den tidligere omtalte eksportkontrollmeldingen debattert i Stortinget. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var der for å svare Stortinget på deres innlegg om meldingen for regjeringen.

Stortingsrepresentanter reiste problemstillingene om Norge som stor eksportør av våpen samtidig som vi ønsker å være en fredsnasjon, og mangel på kontroll over hvor norske våpen havner blant annet fordi vi ikke stiller krav om sluttbrukererklæring ved salg av våpen og ammunisjon til Nato-allierte. Debatten ble også stor rundt prosessen for behandlingen av stortingsmeldingen i Stortinget- utenrikskomitèen holdt ingen åpen høring for sivilsamfunnsorganisasjonene, noe vi var veldig skuffet over. (Les mer her: http://changemaker.no/article/articleview/7964/1/32/)

Poenget mitt er imidlertid hva Jonas Gahr Støre svarer på kritikken. Han har tydelig lest leksene sine, og han fremdører dem ganske overbevisende. Nesten som en flink skolegutt. Problemet er at leksene er gitt av Nato, og spørsmålet er om Jonas’ skoleflinkhet nødvendigvis er rett selv om læreren blir fornøyd.

«Vi skal se på dette med sluttbrukererklæring, og vurdere dette nøye,» sa Støre, og så langt hørtes dette VELDIG bra ut! Men så:  «og samtidig opprettholde et høvelig forhold til våre allierte». Det er denne setningen jeg frykter. Jeg frykter at dette betyr at hensynet til Nato-allierte skal veie tyngre enn hensynet til verdens fattige som rammes av håndvåpen på avveie. Jeg er redd for at dette kan bety at vi stiller spørsmålstegn ved noen «uviktige» Nato-allierte som Tsjekkia, som blant annet har eksportert våpen til Sri Lanka i mange år, men at vi ikke kommer til å stille spørsmålstegn ved hva viktigere Nato-allierte som USA gjør, til tross for at de forsyner Israel med enorme mengder våpen. Noen ganger må vi tørre å si i mot læreren. Dette er en sånn gang.