klimafinansiering

Finansiering for utvikling – hva er egentlig greia?

2015 er et viktig år i utviklingspolitikken og sentralt i år er det man snakker om som «de tre store» konferansene. Da mener man egentlig Finansiering for utvikling, nye bærekraftsmål og klimaforhandlingene i Paris. Først ute av disse er Finansiering for utvikkling, som begynner i Addis Ababa i Etiopia i dag.

Disse forhandlingene handler kort sagt om hvordan verden skal være i stand til å finansiere bærekraftig utvikling og de nye bærekraftsmålene som skal vedtas i FN i september. Samtidig legger de grunnlaget for begge de store konferansene senere i år.

Addis Ababa Action Agenda

I oppløpet til konferansen i Addis, har det de seneste ukene pågått lange forhandlinger i New York, for å prøve å komme frem til et avtaledokument. Det siste utkastet til en avtale kom under en uke før konferansen starter. Dette utkastet, «Addis Ababa Action Agenda», er et 30-siders langt dokument som tar for seg temaene; statlige offentlige ressurser, nasjonal og internasjonal privat næringsliv og finans, internasjonalt utviklingssamarbeid, internasjonal handel og gjeld med mer. Altså et ganske så omfattende dokument.

Navnet på avtaleutkastet kan virke ganske misvisende. Slik det ligger an før konferansen begynner, er det ikke mye av dokumentet som legger opp til «action». Mange steder er språket vagt og uforpliktende.

Børge Brende er klar for FFD i Addis. Foto:Kyrre Lien

Norge har i denne prosessen spilt en veldig viktig rolle, fordi vi sammen med Guyana har ledet prosessen. Det har samtidig gjort at Norge i plenumsforhandlingene ikke har vært i stand til å føre en progressiv politikk og være forkjemper for de sakene de mener er viktige. Changemaker mener at Norge i denne prosessen likevel burde vært mer progressive på flere områder. Nå i innspurten av forhandlingene er det spesielt to områder at Børge Brende burde vært en mer aktiv forkjemper. Les Changemaker sin kronikk i Vårt Land fra lørdag 11.07 her

Grunnlaget for suksess

Finansiering for utvikling er ikke bare viktig i seg selv. På toppen av at det er helt essensielt å bli enige om hvordan man skal utnytte private finansstrømmer og presse på for å opprettholde bistandsnivået, er denne konferansen også viktig for årets andre to store konferanser. Utviklingsland sier at de ikke vil være i stand til å ta på seg store forpliktelser, hverken når det gjelder nye bærekraftsmål eller utslippskutt, hvis de ikke ser at de komemr til å få finansiell støtte til å gjennomføre de.

Følg med på hva som skjer i forhandlingene i løpet av uka her på bloggen, og følg Håvard (@haavardaagesen) og Guro (@GuroKlausen som følger forhandlingene i Addis.

Klart vi kan finansiere!

På mellomforhandlingene i FNs klimaforhandlinger i Bonn forhandler land om å komme så nærme en enighet som mulig, før man reiser til Lima i desember for å faktisk kunne vedta tekstforslag til den nye globale avtalen som skal vedtas i Paris neste år. Et av temaene som diskuteres i disse dagene er finansiering.

Det grønne klimafondet – åpent!

For bare noen uker siden tok man et steg i riktig retning i klimaforhandlingene. Man ble enige om et sett med grunnleggende forutsetninger for det grønne klimafondet. Det grønne klimafondet var et resultat av klimatoppmøtet i Cancun i 2010. Siden da har man prøvd å finne ut av hvordan man skal fylle fondet med penger.

Sivilsamfunnet har i en årrekke jobbet for at man skal begynne å fylle det grønne klimafondet med penger. Fingerpeking og røde neser har ført til at fondet endelig er klart til å ta i mot penger. Foto: Friends of the Earth International

Sivilsamfunnet har i en årrekke jobbet for at man skal begynne å fylle det grønne klimafondet med penger. Fingerpeking og røde neser har ført til at fondet endelig er klart til å ta i mot penger. Foto: Friends of the Earth International

Samme år lovte de rike landene at de mellom 2010 og 2012 skulle fylle fondet med 10 milliarder dollar årlig, og 100 milliarder hvert år etter 2020. Fondet er fortsatt tomt, noe som gjør det vanskelig for fattige land å sette i gang med tilpasningstiltak, når de ikke vet om de kommer til å få støtte.

Så lenge fondet har vært tomt, har det fungert som en sinke mot å få på plass tiltak og øke ambisjonene for utslippskutt. Skal man gjenoppbygge tilliten mellom land, må man fylle fondet med penger, raskt. Og nå har man en stor unnskyldning mindre; man kan ikke lenger si at fondet ikke er klart til å ta i mot penger.

Fra om til hvor mye og hvor fort

Spørsmålet nå er om hvor mye man skal fylle fondet med, og når det skal skje. Flere utviklingsland har tatt til orde for at man må få lagt 15 milliarder dollar på bordet, helst i løpet av året. Får man tak i midler før året er omme, er sjansene for at man kan høyne ambisjonene før toppmøtet i Paris neste år, større.

En av uklarhetene om finansieringen av fondet er hvor pengene skal komme fra. Siden rike land allerede har lovet å legge penger på bordet, er det viktig at det blir fylt på med penger som ikke allerede er ment å bli brukt over bistandsbudsjettet. Skal man bygge tilliten mellom land og sikre at ambisjonsnivået heves, kan man ikke på nåværende tidspunkt basere seg på private midler.

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft må nå grave fram nye penger fra statskassa og fylle på det grøne klimafondet for å få det til å vokse. Foto: Miljødirektoratet

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft må nå grave fram nye penger fra statskassa og fylle på det grøne klimafondet for å få det til å vokse. Foto: Miljødirektoratet

Dette er en mulighet Norge bør benytte seg av. Her i Bonn har den norske delegasjonen presisert at Norge er og skal fortsette å være, en stor bidragsyter til finansiering og derfor vil arrangere et «ressursmobiliseringsmøte» i slutten av måneden, uten at man egentlig helt vet hva som kan bli utfallet av det. Det viktige nå er at man fyller fondet raskt, og legger en plan for oppskalering av bidragene til fondet.

For flere oppdateringer følg kvitringen fra @haavardaagesen

Live og Astrids alternative klimatime før COP19

COP 19 i Warszawa sparkes igang 11. november, og varer til 22. nov. Ingrid Verne, Live Kvelland og jeg (Astrid) drar ned til Warszawa for å følge forhandlingene. Vi har laget en kort presentasjon av de viktigste sakene som vil bli diskutert under klimatoppmøtet.

(#mikrofon-på-knapp-fail…)

Ad fontes

Realitetane er slåande! Klimaforhandlingane står stille på mange område og enkelttema vert i liten grad diskutert, likevel veit vi kva forhandlarane må levere ei rettferdig og ambisiøs klimaavtale. Eg prøvar å gje nokre av svara.

Robin Hood-aksjonSlik situasjonen er i dag, utan ambisiøse målsetjingar for utsleppskutt, er vi på veg mot ei verd der gjennomsnittstemperaturen vil stige med minst fire grader, samanlikna med den før-industrielle nivået. For å sikre at ein oppnår målet om å hindre meir enn to graders oppvarming, og for å sørge for at dei fattigaste landa har muligheiter til å tilpasse seg dei klimaendringane to graders gjennomsnittleg oppvarming vil gje, er det eit sterkt behov for nye finansielle midlar for klimatilpassingsprosjekt og utsleppsbremsande tiltak i utviklingsland.

I forkant av etableringa av det Grøne Klimafondet i Durban, var eit av dei viktige utfalla av København-møtet at rike land, samla sett, sa seg villige til å setje av 100 milliardar dollar årleg til klimafinansiering frå og med 2020. Halvparten er tenkt skal gå til utsleppsbremsande tiltak, og halvparten skal gå til klimatilpassingstiltak i utviklingsland. 

Å nå dette målet er viktig, men sidan København har nye rapportar vist at denne summen ikkje er nok til å sikre at utviklingsland har muligheita til å tilpasse seg klimaendringar. Budsjettoverføringar frå rike land må spele ei sentral rolle. Men grunna at rike lands samla mål om å setje av midlar til klimafinansiering ikkje har resultert i at enkeltland har vore villige til å uttale kor stor mykje pengar dei er villige til å setje av og forplikte seg til dette, kan vi ikkje sjå vekk frå andre kjelder for finansiering av klimatiltak bør studerast.

Slike nye kjelder til klimafinansiering bør vere av ein slik karakter at dei har stort potensiale til å få inn midlar og at dei er i samsvar med prinsippet om at land har ulikt ansvar for og ulike økonomisk kapasitet i møte med klimaendringane. Av den grunn bør nye midlar kanaliserast til land der behovet for desse er størst. I tillegg burde ikkje inntekter til det Grøne Klimafondet genererast på ein måte som er i strid med fattige lands rett til utvikling.

Under følger nokre døme på offentlege innovative kjelder for å sikre klimafinansiering:

Skatt på internasjonale finanstransaksjonar. Ein liten skatt på internasjonale finanstransaksjonar kan generere store inntektsstraumar. Så lang er det vedteke at ein slik skatt skal innførast i tolv EU-land. Det trengst at minst 25 prosent av inntektene allokerast til det Grøne Klimafondet. I tillegg bør ein slik skatt etablerast i fleire land.

Internasjonal skips- og luftfart. Internasjonal skips- og luftfart er store og rasktveksande kjelder til klimagassutslepp. Det å setje ein pris på utslepp kan vere måte å redusere utsleppa i sektoren på og kan gjennomførast på ein måte som er sikrar at land med lågt historisk ansvar og økonomisk kapasitet vert regulert mindre stramt. I tillegg kan ein slik mekanisme generere store inntektsstraumar til klimatiltak i utviklingsland.

Inntekter frå offentlege karbonmarknadar. Heller enn å dele ut utsleppskvotar gratis, slik dagens praksis i EU klimakvotehandelssystem er, bør ein stor del av kvotane i dette og andre klimakvotehandelssystem auksjonerast. Inntekter frå auksjonering av kvotar bør tildelast det Grøne Klimafondet.

Desse døma på innovative kjelder for klimafinanseing bør ikkje etablerast på bekostning av budsjettoverføringar frå dei rikaste landa.

Klimafinansiering

Ved sida av ei vidareføring av Kyoto-avtalens utsleppsforpliktingar for rike land og ei breiare avtale for regulering av klimagassutslepp for mellom anna dei rikaste utviklingslanda og rike land som står utanfor Kyoto-samarbeidet, er klimafinansiering eit av dei mest omtala temaa for toppmøtet i Durban.

Grunnen til at klimafinansiering står sentralt i forhandlingane er at det står i klar samanheng med internasjonal byrdefordeling. Samstundes som at det er utviklingsland som rammast hardast av klimaendringar, er det industriland som både har det historiske ansvaret for desse endringane, samt også sit med den største økonomiske kapasiteten til å bidra til å løyse desse.

Klimafinansiering er sentralt både for å sikre at klimatilpassingstiltak i utviklingsland vert gjennomførde og for å bistå utviklingsland finansielt med å gjennomføre utsleppskutt. Ifølge rapportar frå FNs klimapanel er klimatrusselen så omfattande at enkelte utviklingsland må bremse utsleppsveksten sin samstundes som at industriland må gjennomføre djupare kutt. På den andre sida er landa som forhandlar einige om at det er feil at utviklingslanda skal sitje att med å betale kostnaden for gjennomføringa av desse utsleppsbremsande tiltaka. Det er av den grunn semje om at industriland skal ta store delar av kostnaden. Det sentrale spørsmålet er korleis dette skal gjerast.

Klimafinansiering det siste året

Sidan toppmøtet i Cancun for eitt år sidan har Noreg saman med Sør-Afrika og Mexico koordinert ei gruppe på 15 industriland og 25 utviklingsland. Denne gruppa av land, kalla Overgangskomiteen, som speglar meiningssamansetjinga i klimaforhandlingane har det siste gjennom det siste året jobba med eit forslag til korleis eit nytt grønt klimafond bør sjå ut.

Nokre av elementa som har blitt diskutert gjennom det siste året inkluderar mellom anna følgande:

  • Instututsjonelle forhold og korleis fondets styre og daglege arbeid skal knytast opp til dei øvrige klimaforhandlingane. Dette er ein balanse mellom å sikre at alle land får ei stemme med i korleis drifta skal vere og at fondet skal kunne fungere så effektivt som mulig.
  • Korleis pengane som kjem inn skal administrerast og korleis desse skal allokerast mellom ulike formål. Dette både sett i samanheng med balansen mellom tilpassig og utsleppsbremsande tiltak, kva typar utviklingsland som bør prioriterast, og kva tiltak som har dei største ringverknadane.
  • Juridisk form og forholdet til Verdsbanen som med stort sannsyn vil fundere som bestyrar for klimafondet dei tre første åra.
  • Forholdet mellom industrilands ønske om å øyremerke pengar dei løyvar og behovet for fleksibilitet vedrørande slik fondet styrer pengane som kjem inn. På overordna nivå vil fondets styre ha større oversikt over kva tiltak ein treng at pengar genererast til.
  • Miljø- og samfunnsmessige tersklar.
  • Resultatbaserte mekansimar. Dette er noko som kan vere føremålsteneleg når det kjem til å sikre pengestraumar til fondet, men som er problematisk sidan suksessraten til klimatilpassingsprosjekt er vanskeleg å kvantifisere.
  • Rolla til privat sektor.
  • Meiningsfull deltaking frå sivilsamfunn. Slik det ser ut no får ikkje sivilsamfunnsorganisasjonar styreplass i fondet medan internasjonalt næringsliv får.
  • Direkte tilgang til finansiering for institusjonar i utviklingsland.

Eg vil understreke at Overgangskomiteen ikkje hadde mandat til å sjå på finanseringskjelder i seg sjølv. Dei forhandla om korleis eit fond bør sjå ut, gitt at finansering er på plass.

Sjølv om denne gruppa på 40 land som har forhandla det siste året ikkje nådde konsensus på det avsluttande møtet for ein og ein halv månad sidan, har dei vidaresendt sine anbefalingar til toppmøtet i Durban.

Kva skjer i Durban?

Klimaforhandlingane som pågår i Durban kan skiljast i tre grupper:

  • Forhandlingar om å etablere fondet med dets institusjonar. Med bakgrunn i mandatet skal dette skje under møtet i Durban.
  • Forhandlingar om korleis fondet, skildra over, skal fyljast med pengar. Her diskuterar ein bydefordeling mellom industriland, rolla til innovative kjelder for finansiering som avgifter på internasjonale finanstransaksjonar, og skattlegging av internasjonal luftfart og skipsfart. Ein diskuterar også korleis privat sektor kan bidra og kva rammer ein ønsker desse skal bidra innanfor. Det er sentralt å sikre at pengane som løyvast kjem i tillegg til allereie lova pengeoverføringar og at politiske vedtak om internasjonale avgifter ikkje påverkar utviklingsland negativt.
  • Det siste punktet går på korleis ein kan sikre koordinasjon mellom dei ulike instiutsjonane under FNs klimakonvensjon som har som mandat å arbeide med eller for klimafinansiering.
Changemaker møter forhandlingsleiar Henrik Harboe (Foto: Tone Hertzberg).

Changemaker møter forhandlingsleiar Henrik Harboe (Foto: Tone Hertzberg).

Det første av desse områda spring vidare frå arbeidet til Overgangskomiteen, medan dei to siste forhandlingstemaa også er viktige sett i samanheng med etableringa av eit grønt klimafond.

Forhandlingane fram til og med tysdag i neste veke vil verte utførte av byråkratar og diplomatar, medan politikarar og ministarar frå dei ulike landa som deltek vil sluttføre forhandlingane frå neste onsdag til og med fredag.

Kva har skjedd første veka?

Som eit bilde vil eg framstille landa som forhandlar om etablering av det grøne klimafondet langs ein akse. Plassert i midten har dei aller fleste landa i klimaforhandlingane, inkludert Noreg, som uttalar at anbefalinga Overgangskomiteen har lagt fram ikkje er det ein fullt ut ønsker seg. Likevel understrekar ein at det å opne opp teksten for vidare forhandlingar før politikarane er på plass rundt midten av neste veke vil komplisere forhandlingane. Sjølv om ein då teoretisk sett kan sikre meir ambisiøse retningslinjer, minimerar ein sjansane for å få eit vedtak i Durban sidan arbeidsmengda vil bli for stor for politiske forhandlingar. Changemaker, saman med det internasjonale ungdomsnettverket, uttrykker også støtte til at ein ikkje bør opne teksten for forhandlingar før neste veke. Det er langt viktigare å få etablert eit fond i Durban for å sikre gjennomføring av klimatiltak i utviklingsland, enn å gjenopne ein prosess som alt har vart eit år.

Vi bevegar oss på aksen. På det eine ekstrempunktet har vi ein del latin-amerikanske land som er prega av ein generell skepsis til marknadsbaserte forsøk på å løyse klimautfordringa og for å generere klimafinansering. Tidlegare i forhandlingane har desse hatt sterke frontar mot delar av innahaldet i anbefalinga frå Overgangskomiteen. Desse har lenge ønska å opne testen for forhandlingar, men ein har kome fram til ein konsensus der ein sikrar at innspel frå desse landa heller vert å finne i eit vedlegg til denne teksten. Vedlegget er venta å få same forhandlingsstatus som anbefalinga frå Overgangskomiteen, men dette vil sikre meir effektive forhandlingar. Det er Noreg og Sør-Afrika som koordinerar arbeidet med dette vedlegget. Gruppa av desse langtgåande latin-amerikanske landa har også uttala at dei ønsker å få etablert eit fond i Durban, og såleis har dei moderert seg noko og uttalar at dei ønsker å ta ei konstruktiv rolle.

På det andre ekstrempunktet har vi ei noko mindre konstruktiv gruppe beståande av Saudi-Arabia og USA. Desse har tradisjonelt sett vore dei minst drivande kreftene i arbeidet med å få etablert eit klimafond. Likevel har Saudi-Arabia uttala at dei ønsker eit fond på plass. USA er kritiske til å referere til konkrete kjelder for finansiering, men støttar  på generelt grunnlag tanken om å etablere eit nytt fond.

Konklusjonen er at sjølv om forhandlingane om klimafinansiering har gått trått dei første dagane, har dei no teke seg opp. Det verkar som forhandlarar frå alle land på eitt vis er villige til å einast om å etablere eit fond. Det gjenstår å sjå om viljen til samarbeid er like sterk når politikarane kjem til veka. Det gjenstår også å sjå kva implikasjonane av det omtala vedlegget til anbefalinga vil bli. Tekstane her vil med stort sannsyn vere motstridande. Håpet er at det uansett er mulig å nå konsensus.

Sjølv om forhandlingane om etablering av fondet relativt sett går bra, knyter det seg stor uvisse til korleis forhandlingane om kjelder til finansiering vil gå. Noreg fasiliterar også desse forhandlingane, så potensialet for påverknad er stort. Dette har vi utnytta gjennom møte med forhandlingsdelegasjonen i dag.

Sjølv om det allerie har vore gjennomført mange utreiingar rundt kjelder til finansiering er det stor uvilje frå industriland til å forplikte seg. Det er også uvisst kor stor rolle privat sektor vil få og i kva grad ein vil lene seg på innovative, offentlege kjelder for finansiering. Det er fullt mulig å kome til semje om dette i Durban. Likevel snakkast det om å etablere arbeidsgrupper for det neste året som skal sjå nærare på dette temaet. I såfall bør eit minstekrav vere at det vert laga eit mandat om at toppmøtet til neste år skal resultere i konkrete og ambisiøse forpliktingar frå industriland.

Oppsummeringsvis; eit fond vil med stort sannsyn etablerast i Durban, men det trengst at dette fyljast med pengar for at det skal kunne tene etter føremålet.