UNFCCC

Etterlater stor arbeidsmengde for (k)Limatoppmøtet

Partene i klimakonvensjonen klarte ikke å få til en enighet i Bonn om innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, og etterlater en stor arbeidsmengde til klimatoppmøtet i Lima.

Nasjonale bidrag

Det var storae forhåpninger til at man i løpet av møtet i Bonn skulle bli enige om innholdet i landenes “bidrag”, som skal meldes inn innen første kvartal 2015. Det ble man ikke. Uenigheten går ut på om det kun er utslippskutt som skal meldes inn, eller om andre elementer, som finansiering, tilpasning, teknologioverføring og kapasitetsbygging også skal være med. Mange land, hovedsaklig rike land, mener at det kun er utslippskutt som skal meldes inn, fordi de er redde for at de andre elementene vil kunne ta fokuset vekk fra utslippskutt, og at mange land derfor ikke vil melde inn hvor mye de skal kutte i sine utslipp. Alliansen av små øystater og de minst utviklede landene deler også denne bekymringen.

Andre land, hovedskalig utviklingsland og mellominntektsland, mener alle elementene må være med i bidragene. Både fordi utviklingsland må vite om de kommer til å motta penger for å kunne melde inn sine planer for utslippskutt/utslippsbegrensninger, og fordi rike lands rettferdige bidrag innebærer både utslippskutt og finansiering. Samtidig er mange utviklingsland redde for at elementer som finansiering og tilpasning ikke vil bli en sentral del av den nye avtalen hvis de ikke inkluderes i bidragene. Dersom utviklingslandene skal gå med på at bidragene kun skal inneholde utslippskutt, må de få en forsikring om at de andre elementene vil bli en viktig del av den nye avtalen, og at landene med det historiske ansvaret og den økonomiske kapasiteten vil bidra med finansieringen de har lovet. Den forsikringen har de ikke fått.

Review

Ettersom alle land skal melde inn sine nasjonalt bestemte bidrag, er det behov for en review-prosess for å finne ut om bidragene samlet sett er ambisiøse nok til å unngå mer enn to grader global oppvarming. Norge er en av forkjemperne for en FN-ledet review prosess, der bidragene sammenstilles for å se hvordan man ligger an i forhold til togradersmålet. For å få til en slik prosess er det viktig at bidragene som meldes inn er målbare og sammenlignbare. En del land mener en slik review-prosess er alt for teknisk og politisk, men det er jo kun snakk om å sammenstille bidragene for å se den samlede effekten, ikke å peke på hva enkeltland bidrar med. Sivilsamfunnet har lenge ment at man bør bli enige om rettferdighetsindikatorer, som historisk ansvar og økonomisk kapasitet, og at en review-prosess må se på om landenes bidrag er rettferdige ut fra indikatorene. Det er derimot en mer teknisk og politisk prosess, og det er svært vanskelig å bli enige om hvilke indikatorer som skal være gjeldende. Mange land har i stedet tatt til orde for at alle land må kunne begrunne hvorfor deres bidrag er rettferdige.

Positive signaler

Selv om møtet i Bonn var langt fra effektivt nok, har vi sett en del positive signaler i løpet av møtet. Diskusjonene har vært mer konstruktive enn vi har sett på lenge. Mens mellomforhandlingsmøtet i juni var preget av prosesspørsmål og mistillit til Co-Chairs møteledelse, har møtet nå i oktober vært mer preget av diskusjoner om substans, og en del nye ideer har dukket opp. Brasil, som er kjent for å holde fast ved at den gamle inndelingen mellom rike og fattige land, har kommet med et nytt forslag til hvordan man kan dele inn landene. Forslaget går ut på at man innfører et graderingssystem med utvklingstrinn for ansvarsfordelingen mellom landene, der lands som forbedrer utviklingen, og den sosiale og politiske situasjonen vil rykke opp, mens land med forverret situasjon rykker nedover. Dette forslaget møter naturlig nok motstand fra mellominntektsland som ønsker å holde fast ved den gamle inndelingen, for å slippe unna forpliktelser i en ny avtale.

Under møtet i Bonn kom beskjeden om at EU har blitt enige om en klima- og energipakke frem mot 2030, som blant annet innebærer minst 40 % kutt i klimagassutslippene. Selv om jeg hadde håpet på en mer ambisiøs klimapakke, sender EU et positivt signal til andre land som forhåpentligvis vil være med på å legge press på andre land når de skal komme med sine bidrag.

Prosess

Møtelederne, kalt co-chairs, gjør en kjempejobb med å drive forhandlingene fremover. Eller, rettere sagt, med å få forhandlingene i gang. At alle land leser opp ferdigskrevne innlegg kan ikke egentlig kalles forhandlinger. Co-chairs har ved flere anledninger understreket at landene må begynne å snakke sammen, ikke bare levere forberedte innlegg. Siste dagen foreslo de to co-chairs at landene kunne legge vekk PC-ene sine, og være mer interaktive. Mange land tok dette bokstavelig og la vekk sine elektroniske duppeditter, men leste opp sine forberedte innlegg fra papir i stedet. Ikke helt det co-chairs ønsket seg.

Arbeidsmengden blir stor for (k)Limatoppmøtet i desember. I tillegg til å bestemme innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, må et utkast til tekst til den nye avtalen på plass. Håpet var at man skulle få på plass i allefall elementene i den nye avtalen i Bonn, og når ikke de en gang er på plass, er veien til en avtaletekst lang.

«Tap og skade» – når klimaendringene går for langt

På toppmøtet i Kyoto i 1997 skulle man bli enige om en avtale som skulle stoppe klimaendringene før de gjorde alvorlig skade. Femten år senere på klimatoppmøtet i Doha sa den filippinske forhandleren «If not us, then who? If not now, then when? If now here, then where?» Kyotoavtalen omfatter i dag kun ca 14% av verdens utslipp. I 20 år har man utsatt å få fram den omfattende avtale som trengs. Hva er resultatet av denne nølinga?

Konsekvensen er at mange mennesker over hele verden lider av effektene av klimaendringene allerede i dag. Verden styrer med “business as usual” mot en global oppvarming på 4 grader. Når man kommer til enighet om en global avtale i Paris i 2015, vil denne avtalen sannsynligvis styre verden mot en oppvarming på 2 grader. De minste øystatene mener at  grensa på om staten vil stå under vann på 1.5 grader.

De stille katastrofene
Finansiering av klimatilpasning i utviklingsland er ekstremt viktig og noe vi jobber mye med. Likevel har dessverre klimaendringene allerede gått så langt at det ikke er mulig å tilpasse seg alle endringene som skjer. Hvordan skal man for eksempel kunne tilpasse seg til at en øy synker i havet fordi havnivået stiger? Man må flytte. Eller hvis en landsdel har sin drikkevannskilde fra en isbre, og isbreen smelter? Man kan tilpasse seg sterke flommer og endret elveløp ved hjelp av dreneringssystemer, men hva skal man gjøre når isbreen har smeltet og drikkevannskilden er borte for godt? Denne typen langsomme og varige katastrofer kalles «slow onset catastrophes».

Tyfonen Haiyan var en av de verste tyfonene i historien. Filippinene er svært utsatt for naturkatastrofer, og har god kriseberedskap for klimatilpasning. Imidlertid var Haiyan så kraftig at Filippinene rett og slett ikke kunne være tilstrekkelig forberedt. Klimaendringene vil føre til sterkere og hypiggere ekstremvær, men kan man tilpasse seg det mest ekstreme av ekstremvær?

Loss and damage

I YOUNGO viste vi støtte til en mekanisme for å håndtere ‘tap og skade’.
Foto: ukycc

Når tilpasning ikke lenger er nok

Klimaendringene har allerede ført til, og vil fortsette å føre til, store katastrofer man ikke kan tilpasse seg til. Klimatilpasning er derfor ikke nok, og spørsmålet om «tap og skade» har blitt et viktig tema i forhandlingene.

På klimatoppmøtet i Doha i fjor ble det gitt et mandat til at man i Warszawa i år skal beslutte såkalte «institutional arrangements» for tap og skade under konvensjonen. Hva disse «institutional arrangements» skal innebære, er det imidlertid stor uenighet om.

Forhandlingene om «tap og skade»
For den største gruppen av utviklingsland, G77, er spørsmålene rundt tap og skade blitt en av de viktigste sakene på dette toppmøtet. Generelt ønsker de seg en sterk mekanisme som skal være separat fra ordinære tilpasningsvirkemidler. Andre land ser helst at «tap og skade» ikke diskuteres som et eget tema, men inkluderes på en vag måte inn i de eksisterende tilpasningsinstitusjonene.

Det har kommet ulike forslag til hvordan «tap og skade» kan håndteres. Blant annet har G77-Kina og USA kommet med sine forslag. Norge er et land som har mange kontakter. Norge jobber sammen med blant andre USA, Russland og Australia i den såkalte Umbrella group, samtidig som de har et godt forhold til både EU og utviklingslandene i G77. Dette fører til at Norge ofte inntar en rolle som kompromissmaker. Norge har derfor vært en pådriver i diskusjonen rundt “tap og skade” her i Warsawa, og kommet med et forslag som kan sees på som et kompromiss mellom de ulike landenes ekstreme ytterpunkter. Forslaget får kritikk fordi det kun omtaler “klassiske tilpasningstiltak”, men både Norge og EU får også ros for å være pådrivere og villige til å diskutere temaet på en konstruktiv måte. Andre land vil ikke prate særlig om noe som helst rundt ´Tap og skade´.

Som forventet ser det ut til at “tap og skade” blir et av de aller viktigste og vanskeligste temaene her i Warsawa. Skal vi komme i land med en god og ambisiøs avtale i 2015, er vi avhengige av at det tas viktige avgjørelser om temaet på møtet her i Warsawa.

[Blogginnlegget er basert på et blogginnlegg skrevet til PUTSJ 20/11/2013]

Lives joviale COP-dagbok

Synes du at forhandlingsleder Aslak Bruns videodagbok ikke er jovial nok? Da bør du sjekke ut Lives COP-dagbok:

IMG_2025

Live surfer avgårde på Emirates-sakkosekken på COP19

» Hvordan ser egentlig en dag ut på klimatoppmøtet?
Hver morgen kommer vi løpende til trikken som frakter oss til den enorme fotballstadion der toppmøtet holdes. På veiem skimter vi to (ett?) polske kullkraftverk i horisonten. Det er ikke knyttet store forventninger til Polen som vertskap, men det er store beslutninger som skal tas, og vi påvirker Norge til bevege seg i den riktige retningen.

På vei inn på stadion går vi gjennom sikkerhetskontrollen der jeg har en tendens til å bli stoppet på grunn av diverse kniver i sekken, foruten et par neglesakser. Astrid og Ingrid står trippende og venter, før jeg tar dem igjen og vi løper videre til garderoben der vi napper med oss et par rykende ferske utgaver av ECO – konferansens miniavis som gir kommentarer på ambisjonene i forhandlingene og formidler siste nytt. «tilpasningsfondet må fylles!» står det, og Ingrid nikker megetsigende. Hun sender et par tanker til aksjonen de skal ha senere på dagen, før hun tar fatt på rulletrappene og korridorene som skal ta oss fra minus fjerde etasje til andre etasje, der rommet som kalles Torun ligger. Youngo-møtet har såvidt begynt når vi kommer inn i rommet. Youngo samler alle ungdomsorganisasjonene, og én representant fra hver av dem sitter i en ring på gulvet. En «temperature check» etterspørres på kav australsk aksent av fasilitatoren for møtet angående hva folk synes om aksjonen som skal holdes senere på dagen. Folk vifter med hendene for å markere støtte til forslaget: Youngo har nemlig sitt eget «stammespråk». Jeg sitter litt bakenfor og jobber med et blogginnlegg til changemakers blogg «Si;D» på temaet tilpasning, et innlegg som helst skulle vært ferdig i går kveld, men bra, det blir det!

Etter en oppdatering av hva som skjer i løpet av dagen (Astrid prøver febrilsk å oppdatere den felles kalenderen med noen av de viktigste tingene) er møtet slutt. Ingrid stikker på et morgenmøte med den norske delegasjonen for å få vite hva som har skjedd på forhandlingsfronten og hvilke møter som er tilgjengelige for observatører denne dagen. Mange av møtene er lukket, siden mange land mener det skaper dårlig stemning dersom representanter fra sivilsamfunnet er tilstede når løfter skal legges på bordet. Overraskelse: Kina presset på i går, og fikk banket igjennom at alle møter på den nye avtalen skal være åpne for sivilsamfunnet. Det er positive nyheter! Men vi får senere tips om at det nettopp kan være en bevisst strategi fra Kinas side for å utsette konkrete lovnader på møtene. Når vi møtes i gangen for å jobbe med utslippsspørsmål sammen med en gruppe andre ungdommer, diskuterer vi at klimaforhandlingene minner mer og mer om et spill med synsing og strategier. Kanskje ikke så rart at flere land sender sine fremste diplomater i stedet for eksperter på klimaspørsmål?

Ingrid kan opplyse om at hun støtte på den norske forhandlingslederen Aslak Brun før møtet tidligere på dagen, som spurte om hvor han kunne kjøpe seg noe å spise. Toppforhandlere trenger også næring, med andre ord! Hun minner oss igjen på aksjonen de skal ha med finansieringsgruppa for å skape oppmerksomhet rundt at tilpasningsfondet må fylles med penger og ikke bare tomme løfter. De har satt opp en stand hvor de selger limonade til forbipasserende for å samle inn penger til fondet: «Dette er like lite ambisiøst som det vi ser i de reelle forhandlingene», sier en annen fra finansieringsgruppa når hun skal forklare konseptet til polsk radio etter endt aksjon.

Det er vanskelig å vite hva det er relevant å følge i virvarret av møter som pågår. Astrid og jeg velger å dra på plenumsmøtet om ADP, den nye globale avtalen. De får seg begge en god latter når møtelederen blander Zambia og Saudi-Arabia. Etter flere innlegg med repetisjon av gamle løfter, ber møtelederen delegatene ta seg sammen og komme med konkrete løsninger på utfordringene de står ovenfor. «Utfasing av fossile subsidier» nevnes, og jeg spisser ørene: Dette er jo et av temaene jeg jobber med å skrive lobby-punkter om.

Slik fortsetter dagen før vi godt utpå kvelden bestemmer oss for å få i oss litt middag på veien hjem. Så venter hotellrommet. Mellom skriving av diverse blogg- og leserinnlegg utbryter Astrid i ekstase: the Adaptation fund følger meg på twitter! Så ble budskapet fra limonadestanden lagt merke til, altså. Ingrid og Astrid havner i en diskusjon om leserinnlegget vi skrev til Vårt Land tidligere. Gikk spørsmålet vårt til Tine Sundtoft ut på om hun hadde penger i kofferten, eller var det hva hun hadde i bagasjen? «

– Peace out, Live

«In Poland we care. I care. Do you?»

IMG_1881

Da har vi endelig kommet fram til Warszawa hvor FNs 19. klimakonferanse skal foregå fra 11. til 22. november. Slagordet Warszawa har valgt for konferansen er «I care». På vei for å registrere oss for konferansen, stoppet vi og observerte et av Warsawas tre kullkraftverk: Parallelt med FNs klimakonferanse arrangerer nemlig  Polens finansminister møte i World Coal Assosiation. Vi håper likevel at Polen ‘cares’ på alvor.

IMG_1886

På søndag var vi med på COY (Conference of Youths), hvor ungdom som skal delta på klimatoppmøtet møtes for å samkjøre og planlegge hvordan vi skal arbeide under konferansen. I løpet av COP vil ungdom fra hele verden jobbe felles med aksjoner og lobbyarbeid under den løst sammensatte gruppa YOUNGO, (young-NGOs).

IMG_1894

Samtidig med COY, var det samling av PowerShift for Sentral- og Øst-Europa. Budskapet er klart: slutt med fossil-subsider nå! (Og jada, det gjelder selvfølgelig i Nordsjøen også…)

IMG_1892

Når man går rundt i Warsawa er det ikke mye som viser at byen er i ferd med å arrangere et av verdens viktigste årlige toppmøter. Reklameplaktene er ikke mange, men én har vi sett. Og den er til gjengjeld stor og fargerik.

IMG_1896

I morgen åpner konferansen. Og i morgen er Polens nasjonaldag. Oppdateringer kommer jevnlig. Enn så lenge: over og ut fra Warszawa. Hilsen Astrid.

Live og Astrids alternative klimatime før COP19

COP 19 i Warszawa sparkes igang 11. november, og varer til 22. nov. Ingrid Verne, Live Kvelland og jeg (Astrid) drar ned til Warszawa for å følge forhandlingene. Vi har laget en kort presentasjon av de viktigste sakene som vil bli diskutert under klimatoppmøtet.

(#mikrofon-på-knapp-fail…)

FNs generalsektretær Ban Ki-moon, med klar oppfording til dagens unge – gjør et klimvalg!

I Bonn var Ingrid Verne og jeg med på et videomøte mellom FNs generalsekretær Ban Ki-moon og ungdommsrepresentantene ved UNFCCC (YOUNGO), og beskjeden fra FNs genralsekretær var klar:

Vi kan klare å kontrollere temperaturstigningen til 2°C, men det krever at vi som unge i dag sier ifra ved å legge press på våre nasjonale politikere til å sette klimaet høyt på dagsordenen. Skal vi unngå fryktelige konsekvenser av klimaendringene må vi ta umiddelbar handling, ved å støtte opp om ny klimavennlig teknologi, endre forbruksmønster og ikke minst forandre holdningene våre.

«We have only one planet earth, with which we have to care. We can not negotiate with the nature, nature does not wait.»

Utfordring vi står overfor i nær framtid krever samarbeid mellom styresmakter og sivilsamfunnet. Myndighetene har blitt enige om å få på plass en global juridisk bindene klimaavtale innen 2015, som skal tre i kraft i 2020. Ban Ki-moon sa han ville gjøre sin del av jobben ved å løfte internasjonale lederes vilje til å sørge for at avtalen er på plass innen enden av desember 2015.

For å beholde verden som et fint sted å leve hadde Ban Ki-moon en klar utfordring til oss unge: Vi må komme opp med motivasjon og kreative ideer, slik at vi kan kontrollere temperaturendringene til 2°C. Fossil status quo er ikke et bra alternativ.

Det viktigste vi kan gjøre for klimaet er å si ifra til politikerne at de må ta klimautfordringen på alvor.

9. september er det stortingsvalg. Seriøs handling mot klimaforandringer kan ikke utsettes lenger. Jeg slenger meg på Ban Ki og oppfordrer alle til å bruke sin stemme for å utfordre politikerne til å ta mer ansvar for framtiden. Sett deg godt inn i hvordan klimapolitikk partiene fører, og gi en stemme til de som virkelig vil ta vare på jorda vår!

– Astrid Å

Changemaker holder innlegg under klimaforhandlingene!

Fredag var det avsluttende dag av mellomforhandlingene i Bonn, det vil si at det har vært avsluttende møte i SBI og SBSTA (ADP ble avslutta tordag). Vi skal snart skrive et utdypende blogginnlegg om utfallet av forhandlingene, men i mellomtiden skal dere få en sneak peak fra avsluttende plenary session i SBSTA ( Subsidiary Body for Scientific and Technological Advice ), hvor Ingrid Verne gir tilbakemelding til landene på vegne av ungdom gjennom UNFCCC Youth NGO Constituency (YOUNGO) som Changemaker er del av under forhandlingene.

Fryktelig fin tale tenker du kanskje? Mens konferansehotellet var mistenkelig stille på torsdags kvelden (dvs baren ved siden av var ikke fullt så rolig), satt Ingrid og jeg med store blodsukkerproblemer, og prøvde å komme på vittige vendinger som kunne understreke alvoret i å få til gode effektive forhandringer. Legg spesielt merke til siste setning: «Knowledge without action is cowardnes. We know you have the knowledge, where is the action? Høres det kjent ut??»

Om du vil se mer webcast fra forhandlingsrunden finner du det her : http://unfccc.int/press/multimedia/webcasts/items/2777.php