utslippskutt

Klimatoppmøtet i Warszawa avsluttet: Lite ambisiøse planer om å lage nye planer

Etter over 40 timer med forhandlinger uten stopp, ble avtalen fra Warszawa endelig banket gjennom på lørdag, over et døgn på overtid. Til tross for at forhandlingene endte opp med et lite ambisiøst sluttresultat, ble det likevel framgang på alle de tre kritiske punktene: En videre plan for finansiering, et veikart for arbeidet fram mot ferdigstillelsen av en ny avtale i 2015, og en plan for etablering av en mekanisme for tap og skade.

NGO-er benyttet seg av stadion og heiet delegatene gjennom innspurten på forhandlingene i Warszawa. (Følg med: Astrid og Live titter frem med jevne mellomrom.)

Finansiering

Tekstene om finansiering var det første store agendaemnet man skulle komme til enighet om. Forslagene gikk gjennom uten videre kommentarer, til tross for mangler på delen om langtidsfinansiering: Utviklingsland hadde bedt spesielt om å få på plass en plan for oppskalering med tydelige milepæler. De understreket igjen viktigheten av forutsigbare midler, dersom de skal komme med forpliktelser på utslipp og tilpasning innenfor den nye globale avtalen. Ettersom dokumentene på finansiering manglet klare tidsplaner, skulle nettopp  spørsmålet om tillitt igjen bli et tema, da forslaget om den nye globale avtalen (ADP, WS1) gikk inn i sluttfasen.

ADP – ambisjoner før 2020 (WS2) og arbeidet med den nye avtalen etter 2020 (WS1)

Det var kanskje ikke så rart at tålmodigheten hos delegatene var på bunn, da sluttsesjonen på forhandlingene om den nye avtalen fortsatte lørdag morgen. Den neste hovedteksten som de skulle enes om var beslutninger rundt de videre ADP-forhandlingene. Siden fredag hadde forhandlerne diskutert tekstforslaget på avtalen som co-chairene hadde lagt frem. Forslaget var basert på utspill landene hadde kommet med i løpet av hele forhandlingsprosessen. Dokumentet tok for seg økning av ambisjoner før 2020 samt en videre beskrivelse av hva den nye avtalen som ferdigstilles i 2015 skal romme.

Folk begynner å bli slitne.

Folk begynner å bli slitne.

Et av de store temaene for diskusjon var “balansen” i tekstens innhold. Utviklingsland og mellominntektsland mente at det var for mye fokus på utslippskutt i forhold til klimatilpasning. På andre temaer som teknologioverføring, kapasitetsbygging og finansiering, mente de også at det var store mangler. Det var i tillegg lange – og delvis ampre – ordskifter om hvordan utslippsforpliktelsene skulle fordeles, og hvordan man skulle se denne avtalen i tilknytning til artikkel fire i klimakonvensjonen fra 1992. Det siste punktet handlet i høy grad om prinsippet om “felles, men ulikt ansvar”.  Konvensjonen inneholder en rigid oppdeling av land i rike, Annex1-land, og fattige land, mens det har vært forsøkt å unngå en slik oppdeling i den nye avtalen. Filippinene stilte dermed igjen spørsmålstegn ved om alle land skal ha forpliktelser om utslippsreduksjon, selv om det regnes for å være en av grunnpillarene i den nye avtalen. På dette tidspunktet kunne vi som satt i salen merke at diskusjonene begynte å gå i ring på grunnleggende elementer, der landene er like uenige nå som de var for flere år siden: Hvem skal betale for konsekvensene av klimaendringene som de rike landene har skapt?

Den såkalte “hjemmeleksen” til landene ble også relativt svak. Tanken er at alle land umiddelbart skal begynne å kartlegge hva de kan kutte av utslipp når de kommer hjem fra Warszawa. Disse resultatene skal summeres opp og sammenlignes i god tid før toppmøtet i Paris i 2015, der den nye avtalen skal ferdigstilles. EU og Norge jobbet hardt for å få enighet om en tidslinje for fremleggelse av de planlagte utslippsreduksjonene, for at man skulle få fortgang i prosessen.

Forhandlerne samles i små grupper for å komme frem til et kompromiss på ADP. Lest på twitter: «Everyday I’m huddle-in’ «. (Fotograf: Elna Bastiansen)

 

Fra land i sør ble det lagt stor vekt på at rike land må gå foran med store forpliktelser, også før 2020, for at de selv skal komme på banen. Det bygget seg opp en spenning i salen, og vi ble i noen øyeblikk i tvil om forsamlingen i det hele tatt skulle komme til enighet om dokumentet. Etter store klager på tidsbruk fra Venezuela, tok co-chairen til slutt initiativ til såkalte “huddles”. Forhandlerne klumpet seg sammen i små grupper med livlige diskusjoner for å finne frem til et kompromiss. Resultatet lot vente på seg en stund, før utfallet endelig ble klart: I det nye forslaget ble “commitments” byttet ut med “contributions” og “countries in postion to do so” med “countries ready to do so”, og fristen ble satt til tidlig 2015, ikke høsten 2014, slik blant andre Norge ønsket. Teksten ble vedtatt med denne endringen, og den ble dermed enda svakere enn den hadde vært i utgangspunktet: Land kan nå tolke hjemmeleksen på ulike måter, både i forhold til når man skal melde inn sine “bidrag”, hvor forpliktende disse er og hvilke land som må gjøre det.

Tap og skade

Det neste dokumentet som skulle legges frem for vedtak, var teksten på «tap og skade». Her hadde mange av landene gått med på harde kompromisser. Til slutt hadde  de kommet frem til et forslag som innebar opprettelsen av en mekanisme for kompensasjon etter klimaendringer i sårbare land. “Hearing no objections…”, begynte presidenten av klimaforhandlingene, før Filippinene ba om ordet. Problemet var ordet “under”: I teksten stod det at den nye mekanismen skulle ligge under rammeverket for tilpasning. Her har det vært en sterk splittelse mellom rike og fattige land. Utviklingsland vil at tap og skade skal annerkjennes som en kompensasjon for klimaendringer man ikke kan tilpasse seg til. Mange rike land er derimot redde for at en egen institusjon med egne penger vil gi land påskudd til ikke å sette i gang reelle tilpasningstiltak, dersom de uansett kan hente ut penger fra en egen institusjon etter at skaden har skjedd. Etter mer ”huddleing” ble teksten stående som den var, foruten et annet tillegg i teksten som understreket at tap og skade var “beyond adaptation”.

Hva nå?

Vi sitter igjen med et svakt dokument på hvordan arbeidet skal tas videre med den nye avtalen i 2015, og det er heller ikke laget noen klar tidsplan med milepæler for hverken langsiktig finansiering eller pre-2020 ambisjoner på de andre områdene. Vi skal likevel ikke svartmale klimatoppmøtet. Noen resultater og holdepunkter er bedre enn ingen. På den gode siden har vi fått på plass et rammeverk på bevaring av tropisk skog, REDD+. Her har Norge lagt ned en betydelig innsats.

Det er som med utslippskutt: Dersom vi ikke gjør nok nå, må vi gjøre mer senere, og da i et høyere tempo. Veien blir knalltøff for å få på plass en ny global avtale som skal være ferdig i 2015 og tre i kraft i 2020. Det er det eneste som er sikkert.

«This is not a passing the ball game. Even though we are in a stadium.»

Gjennom mediene får man ofte inntrykk av at klimatoppmøtene i FN stort sett består av mye  diskusjoner og lite handling. Skadene av klimaendringene har vist oss lenge at vi ikke har råd til ikke å handle.  Vil man få gjort viktige skritt framover mot en avtale i 2015 her i Warszawa?

IMG_1972

I går begynte ADP-forhandlingene. For oppklaringens skyld: ADP (The Ad Hoc Working Group on the Durban Platform for Enhanced Action) er hva man kaller arbeidet med å få på plass en ny global klimaavtale. Arbeidet med ADP er delt i to deler, der den første «arbeidsstrømmen» handler om hovedavtalen med forpliktelser etter 2020. Den andre arbeidstrømmen tar for seg hvordan man skal kutte utslipp i den rike delen av verden også frem mot 2020, for å prøve å lukke gigatonn-gapet mellom hvilke utslippsbaner verden følger i dag, og hvilke utslippskutt vi må gjennomføre for å unngå de mest katastrofale klimaendringene.

Det er ikke forventet at årets toppmøte skal gi store gjennombrudd med tanke på en ny global avtale. Møtet er likevel et viktig steg på veien mot Paris i 2015, da den nye  avtalen som gjelder alle land skal være ferdigforhandlet. Det er avgjørende at forhandlerne legger frem konkrete forslag til løsninger i stedet for å repetere problemer til det kjedsommelige. Etter dette toppmøtet håper man at landene har klart å bestemme seg for strukturen på den nye avtalen, og at delegasjonen skal dra hjem med en klar hjemmelekse om å komme opp med konkrete og ambisiøse nasjonale utslippsmål i god tid før forhandlingene neste år.

IMG_1980

Astrid og jeg fulgte begynnelsen av ADP-forhandlingene fra plenumssalen i går ettermiddag. Etter en kort gjennomgang av hvilke temaer som skulle bli behandlet under ADP, tok man opp tråden der man forlot den i det årlige mellommøtet i Bonn i juni. I Bonn gikk mye av diskusjonene ut på å få en felles – dog noe diffus forståelse – av hva man ville at den endelige avtalen skulle være. I Warsawa er håpet at man skal klare å fylle diskusjonen med konkret innhold, og forme de overordnede retningslinjene for den nye avtalen.

Det kunne virke som om enkelte av forhandlerne så på ADP (altså forhandlingssporet som nevnt over) som et slags organ som ligger utenfor dem selv og som skal komme med alle løsningene, dersom forhandlerne bare legger frem problemene. Til syvende og sist er det likevel forhandlerne selv som må forhandle seg fram til den nye avtalen. Det finnes ingen magisk løsning som dukker opp dersom forhandlerne ikke klarer å bli enige. Fra salen kunne vi høre en smule oppgitt co-chair be forhandlerne om faktisk å tenke på oppgaven de har her på konferansesenteret, som er en fotballstadion:

«WE are ADP. WE need to move forward. ADP is sitting on every chair in this room. This is not a passing ball-game. Even though we are in a stadium.»

Enkelte av innleggene fra de ulike nasjonene var  mer konkrete og løsningsorientert, men co-chairen (en slags ordstyrer som leder forhandlingene) måtte holde blant annet Irans delegat litt i ørene:

«You asked for a focused discussion. If you want focused discussions, the focused discussion have to come from you.»

Det kunne minne om en scene fra klasserommet, da co-chairen måtte gi forhandlerne en hjemmelekse før forhandlingene i ADP ga seg for kvelden:

«When you get back to the hotel tonight, you should all think about what kind of solutions you can present when the negotiations start tomorrow.»

Vi håper at forhandlerne gjør hjemmeleksa si, og stiller opplagte og gira for konstruktive diskusjoner om utslippsreduksjon i dag.

Borte bra, men heime… tja

Som nordmenn her på klimaforhandlingane i Durban får me ofte høyra utsagn som: «Norge er mitt favorittland! Dei gjer jo alt rett i forhandlingane!», eller «De har vel ikkje så mykje å gjera her, sidan forhandlarane dykkar uansett er blant dei mest progressive i forhandlingane». At det ikkje er noko å utsetja på Norge i klimaforhandlingane, er ei overdriving. Men det er inga tvil om at Norge er blant dei landa i Nord som gjer mest for å redda klimaet vårt. Dette blir det lagt merke til.

Fryd og gammen i møtelokala...

Eit anna faktum ved Norges klimapolitikk som det nå blir lagt merke til, er gapet mellom politikken me fremjer i Durban og den me faktisk fører på heimebane. I gårsdagens utgåve av ECO, Climate Actrion Networks internavis her på klimaforhandlingane, blir det satt fokus på denne dobbeltmoralen (les teksten her). Norge har lova å kutta 30–40% av sine klimautslepp innan 2020, og at to tredelar av kutta skal gjerast i Norge (ein skulle tru det ikkje går an å kutta norske utslepp i utlandet, men det går faktisk annMagisk…). Problemet er at det skjer svært lite. Me har ingen konkrete planar for koss me skal nå desse måla. Klimameldinga blir utsatt og utsatt.

Med andre ord, også i Dubran skin det etter kvart gjennom at Norge ikkje er den superklimanasjonen som mange har inntrykk av. Det er på tide at Norge begynner å handla i tråd med sine eigne ord. Når Norge ber andre statar om å forplikta seg til ambisiøse utsleppskutt, må dei sjølv visa at dei har vilje til å gjennomføra sine eigne mål. Det finst ikkje noko som er meir øydeleggjande for eit lands truverdighet i forhandlingane enn at det sjølv ikkje gjer det som må til på heimebane, skriv ECO.

 

...ikkje fullt så bra heime.

Bonn-Bonn med bismak

Den siste uka med forhandlinger er snart ferdig. Hva har egentlig skjedd her? Her er en liten oppsummering på utvalgte områder og hendelser, med tydelige overskrifter (så du kan hoppe videre hvis det blir for langdrygt), og ingenting i [brackets].

Først av alt. I København i fjor ble det bestemt at forhandlingene om en ny avtale under klimakonvensjonen (UNFCCC) skulle foregå i ett år til. I tillegg til en kort uke i april skal arbeidet i disse to ukene, en uke i august, og to uker i Kina (?) en gang senere i høst, legge grunnlaget for et mulige beslutninger i Cancún, Mexico i desember. Hvis man ikke får en avtale der, vil man være nødt til å gjenta prosessen et år til. Og kanskje et til. Og et til. Hvem vet?

WWF hadde gjettekonkurranse

(mer…)

Fornuftig utgangspunkt fra Jørgen Randers

Jørgen Randers, professor i klimastrategi ved Handelshøyskolen BI, sammen med Inge Olav Fure, koordinator for klimavalg.no, argumenterer i et debattinnlegg på Dagsavisens nettsider for et lavutslippssamfunn som kan gå i spissen og «vise land som Kina og India at det lønner seg å redusere sine klimautslipp.» Argumenter som at Norge bør bruke 1 % av BNP (og antakelig mer over tid) på et slikt formål – uten å basere seg på kvotekjøp – er hyggelig lesning for oss som ønsker et bærekraftig samfunn, og i tråd med blant annet Stern-rapporten. At dette kommer fra Handelshøyskolen BI er ekstra stas, selv om dette på ingen måte er nytt stoff.

Randers har selv vært med å utarbeide en alternativ energi- og klimaplan for Norge fram til 2020 som kom tidligere i år. Dette dreier seg i all hovedsak om en plan basert på teknologiske og økonomisk rasjonelle løsninger, hvor også karbonfangst og -lagring spiller en sentral rolle. Og det er ikke på grunn av at det er billigere å redde klimaet enn å ikke gjøre det at vi skal gjøre en innsats.

Men det skader jo heller ikke når det er det som er tilfellet!

(mer…)