COP19

Klimatoppmøtet i Warszawa avsluttet: Lite ambisiøse planer om å lage nye planer

Etter over 40 timer med forhandlinger uten stopp, ble avtalen fra Warszawa endelig banket gjennom på lørdag, over et døgn på overtid. Til tross for at forhandlingene endte opp med et lite ambisiøst sluttresultat, ble det likevel framgang på alle de tre kritiske punktene: En videre plan for finansiering, et veikart for arbeidet fram mot ferdigstillelsen av en ny avtale i 2015, og en plan for etablering av en mekanisme for tap og skade.

NGO-er benyttet seg av stadion og heiet delegatene gjennom innspurten på forhandlingene i Warszawa. (Følg med: Astrid og Live titter frem med jevne mellomrom.)

Finansiering

Tekstene om finansiering var det første store agendaemnet man skulle komme til enighet om. Forslagene gikk gjennom uten videre kommentarer, til tross for mangler på delen om langtidsfinansiering: Utviklingsland hadde bedt spesielt om å få på plass en plan for oppskalering med tydelige milepæler. De understreket igjen viktigheten av forutsigbare midler, dersom de skal komme med forpliktelser på utslipp og tilpasning innenfor den nye globale avtalen. Ettersom dokumentene på finansiering manglet klare tidsplaner, skulle nettopp  spørsmålet om tillitt igjen bli et tema, da forslaget om den nye globale avtalen (ADP, WS1) gikk inn i sluttfasen.

ADP – ambisjoner før 2020 (WS2) og arbeidet med den nye avtalen etter 2020 (WS1)

Det var kanskje ikke så rart at tålmodigheten hos delegatene var på bunn, da sluttsesjonen på forhandlingene om den nye avtalen fortsatte lørdag morgen. Den neste hovedteksten som de skulle enes om var beslutninger rundt de videre ADP-forhandlingene. Siden fredag hadde forhandlerne diskutert tekstforslaget på avtalen som co-chairene hadde lagt frem. Forslaget var basert på utspill landene hadde kommet med i løpet av hele forhandlingsprosessen. Dokumentet tok for seg økning av ambisjoner før 2020 samt en videre beskrivelse av hva den nye avtalen som ferdigstilles i 2015 skal romme.

Folk begynner å bli slitne.

Folk begynner å bli slitne.

Et av de store temaene for diskusjon var “balansen” i tekstens innhold. Utviklingsland og mellominntektsland mente at det var for mye fokus på utslippskutt i forhold til klimatilpasning. På andre temaer som teknologioverføring, kapasitetsbygging og finansiering, mente de også at det var store mangler. Det var i tillegg lange – og delvis ampre – ordskifter om hvordan utslippsforpliktelsene skulle fordeles, og hvordan man skulle se denne avtalen i tilknytning til artikkel fire i klimakonvensjonen fra 1992. Det siste punktet handlet i høy grad om prinsippet om “felles, men ulikt ansvar”.  Konvensjonen inneholder en rigid oppdeling av land i rike, Annex1-land, og fattige land, mens det har vært forsøkt å unngå en slik oppdeling i den nye avtalen. Filippinene stilte dermed igjen spørsmålstegn ved om alle land skal ha forpliktelser om utslippsreduksjon, selv om det regnes for å være en av grunnpillarene i den nye avtalen. På dette tidspunktet kunne vi som satt i salen merke at diskusjonene begynte å gå i ring på grunnleggende elementer, der landene er like uenige nå som de var for flere år siden: Hvem skal betale for konsekvensene av klimaendringene som de rike landene har skapt?

Den såkalte “hjemmeleksen” til landene ble også relativt svak. Tanken er at alle land umiddelbart skal begynne å kartlegge hva de kan kutte av utslipp når de kommer hjem fra Warszawa. Disse resultatene skal summeres opp og sammenlignes i god tid før toppmøtet i Paris i 2015, der den nye avtalen skal ferdigstilles. EU og Norge jobbet hardt for å få enighet om en tidslinje for fremleggelse av de planlagte utslippsreduksjonene, for at man skulle få fortgang i prosessen.

Forhandlerne samles i små grupper for å komme frem til et kompromiss på ADP. Lest på twitter: «Everyday I’m huddle-in’ «. (Fotograf: Elna Bastiansen)

 

Fra land i sør ble det lagt stor vekt på at rike land må gå foran med store forpliktelser, også før 2020, for at de selv skal komme på banen. Det bygget seg opp en spenning i salen, og vi ble i noen øyeblikk i tvil om forsamlingen i det hele tatt skulle komme til enighet om dokumentet. Etter store klager på tidsbruk fra Venezuela, tok co-chairen til slutt initiativ til såkalte “huddles”. Forhandlerne klumpet seg sammen i små grupper med livlige diskusjoner for å finne frem til et kompromiss. Resultatet lot vente på seg en stund, før utfallet endelig ble klart: I det nye forslaget ble “commitments” byttet ut med “contributions” og “countries in postion to do so” med “countries ready to do so”, og fristen ble satt til tidlig 2015, ikke høsten 2014, slik blant andre Norge ønsket. Teksten ble vedtatt med denne endringen, og den ble dermed enda svakere enn den hadde vært i utgangspunktet: Land kan nå tolke hjemmeleksen på ulike måter, både i forhold til når man skal melde inn sine “bidrag”, hvor forpliktende disse er og hvilke land som må gjøre det.

Tap og skade

Det neste dokumentet som skulle legges frem for vedtak, var teksten på «tap og skade». Her hadde mange av landene gått med på harde kompromisser. Til slutt hadde  de kommet frem til et forslag som innebar opprettelsen av en mekanisme for kompensasjon etter klimaendringer i sårbare land. “Hearing no objections…”, begynte presidenten av klimaforhandlingene, før Filippinene ba om ordet. Problemet var ordet “under”: I teksten stod det at den nye mekanismen skulle ligge under rammeverket for tilpasning. Her har det vært en sterk splittelse mellom rike og fattige land. Utviklingsland vil at tap og skade skal annerkjennes som en kompensasjon for klimaendringer man ikke kan tilpasse seg til. Mange rike land er derimot redde for at en egen institusjon med egne penger vil gi land påskudd til ikke å sette i gang reelle tilpasningstiltak, dersom de uansett kan hente ut penger fra en egen institusjon etter at skaden har skjedd. Etter mer ”huddleing” ble teksten stående som den var, foruten et annet tillegg i teksten som understreket at tap og skade var “beyond adaptation”.

Hva nå?

Vi sitter igjen med et svakt dokument på hvordan arbeidet skal tas videre med den nye avtalen i 2015, og det er heller ikke laget noen klar tidsplan med milepæler for hverken langsiktig finansiering eller pre-2020 ambisjoner på de andre områdene. Vi skal likevel ikke svartmale klimatoppmøtet. Noen resultater og holdepunkter er bedre enn ingen. På den gode siden har vi fått på plass et rammeverk på bevaring av tropisk skog, REDD+. Her har Norge lagt ned en betydelig innsats.

Det er som med utslippskutt: Dersom vi ikke gjør nok nå, må vi gjøre mer senere, og da i et høyere tempo. Veien blir knalltøff for å få på plass en ny global avtale som skal være ferdig i 2015 og tre i kraft i 2020. Det er det eneste som er sikkert.

Advertisements

WTF? – Where’s The Finance?

Klimatoppmøtet i Warszawa går mot slutten, og det var vært store forventninger til at det skulle bli et finansierings-toppmøte. Det ble det dessverre ikke.

Klimaendringene rammer fattige mennesker allerede i dag, selv om de i liten grad har bidratt til å skape problemene. Det er tyfonen på Filippinene bare ett av mange eksempler på. For å tilpasse seg disse endringene trenger utviklingslandene penger, og rike land har lovet å bevilge 100 milliarder dollar per år innen 2020 til det grønne klimafondet. Pengene skal brukes til å finansiere klimatilpasning og utslippskutt i utviklingsland, men hittil har ikke utviklingslandene fått noen bekreftelser på at pengene faktisk kommer. Det har ført til et tillitsproblem mellom rike og fattige land, noe som igjen har satt en brems på fremgangen i forhandlingene. For å øke tilliten i forhandlingene må de rike landene legge penger på bordet og vise at de kommer til å holde løftene de har gitt.

Den såkalte “Fast-Start Finance”-perioden skulle mobilisere 10 milliarder dollar årlig mellom 2010 og 2012. Pengene som ble gitt i denne perioden ble i hovedsak tatt fra bistandsbudsjetter eller var penger som allerede var lovet bort, og blir derfor ofte referert til som “False-Start Finance”. Nå er det ingen som vet hva som kommer til å skje med klimafinansieringen i årene frem til 2020. Vi kan ikke hoppe fra 10 til 100 milliarder dollar, og derfor trenger vi en oppskaleringsplan for hvordan vi skal nå målet om 100 milliarder dollar i 2020. Forutsigbarhet om at pengene faktisk kommer er avgjørende for at utviklingslandene skal kunne sette i gang tiltak til å tilpasse seg klimaendringene.

Vi kan ikke legge problemet over på private investorer: På grunn av løfter og historisk ansvar må rike land legge adisjonelle offentlige midler på bordet, altså må pengene komme i tillegg til bistanden som allerede blir gitt. I tillegg til dette, kan innovative finansieringskilder hjelpe oss i å nå målet. Tiltak som skatt på finanstransaksjoner eller små avgifter på flyreiser kan mobilisere store summer, og vi må i næreste fremtid få på plass gode systemer for håndtering av disse.

Tilpasningsfondet, som ble opprettet under Kyoto-avtalen, er så godt som tomt, og et av målene for dette toppmøtet har vært å samle inn 100 millioner dollar for å bevare fondet. Onsdag ble det for første gang arrangert et ministermøte om klimafinansiering. Det var knyttet store forventninger til at det ville komme penger på bordet på dette møtet, og at vi skulle få noen svar på hva som kommer til å skje med klimafinansieringen fram til 2020. Ministermøtet ble dessverre en stor skuffelse. Noen få land annonserte at de ville sette inn et lite beløp inn i tilpasningsfondet, og Sverige sa at de ville bevilge 45 millioner dollar over bistandsbudsjettet til det grønne tilpasningsfondet så fort det blir operativt. Utover dette ble det ikke gitt noen forpliktelser om langsiktig finansiering. Nå sier ryktene at vi mangler 0,7 millioner dollar for å nå det lille målet om 100 millioner dollar. Da gjenstår det store.

Image

Changemaker og flere andre organisasjoner arrangerte en underskriftskampanje med krav om at Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft må legge penger på bordet til klimafinansiering her i Warszawa. Da vi overleverte de 2221 underskriftene til ministeren, svarte hun med å gi 2,5 millioner dollar fra bistandsbudsjettet til tilpasningsfondet. Pengene kommer sannsynligvis som en konsekvens av sterkt press fra blant annet Changemaker og Kirkens Nødhjelp. Det er bra at Norge legger penger på bordet, men 2,5 millioner er altfor lite. Det er kanskje ikke så rart at Sundtoft ikke engang nevnte beløpet i talen hun holdt på ministermøtet om finansiering på onsdag?

Image

Ingrid Næss-Holm og Ingrid Verne overrekker 2221 underskrifter til klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft

Vi i ungdomsnettverket YOUNGO har også hatt mange aksjoner om finansiering og manglende forpliktelser. Flere av aksjonene har gått under slagordet: «WTF? – Where’s The Finance». Den ene aksjonen vår ble faktisk referert til i et innlegg fra en forhandler fra Uganda i plenumsmøtet på onsdag.

Skjermbilde 2013-11-22 kl. 07.51.15

Det grønne klimafondet kan ikke ende opp med å bli et tomt skall. Norges klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft sa i går at det må komme penger til det grønne klimafondet allerede neste år, og at Norge skal ta sin del av ansvaret. I tillegg vil Norge videreføre regnskogsatsingen fram til 2020. Det er veldig gode nyheter og sender viktige signaler. Nå skal vi fortsette å jobbe for at Norge setter av en betydelig sum penger til det grønne klimafondet allerede neste år og at det denne gangen kommer i tillegg til bistandsbudsjettet.

Innlegget er basert på et blogginnlegg jeg skrev for Putsj

«Tap og skade» – når klimaendringene går for langt

På toppmøtet i Kyoto i 1997 skulle man bli enige om en avtale som skulle stoppe klimaendringene før de gjorde alvorlig skade. Femten år senere på klimatoppmøtet i Doha sa den filippinske forhandleren «If not us, then who? If not now, then when? If now here, then where?» Kyotoavtalen omfatter i dag kun ca 14% av verdens utslipp. I 20 år har man utsatt å få fram den omfattende avtale som trengs. Hva er resultatet av denne nølinga?

Konsekvensen er at mange mennesker over hele verden lider av effektene av klimaendringene allerede i dag. Verden styrer med “business as usual” mot en global oppvarming på 4 grader. Når man kommer til enighet om en global avtale i Paris i 2015, vil denne avtalen sannsynligvis styre verden mot en oppvarming på 2 grader. De minste øystatene mener at  grensa på om staten vil stå under vann på 1.5 grader.

De stille katastrofene
Finansiering av klimatilpasning i utviklingsland er ekstremt viktig og noe vi jobber mye med. Likevel har dessverre klimaendringene allerede gått så langt at det ikke er mulig å tilpasse seg alle endringene som skjer. Hvordan skal man for eksempel kunne tilpasse seg til at en øy synker i havet fordi havnivået stiger? Man må flytte. Eller hvis en landsdel har sin drikkevannskilde fra en isbre, og isbreen smelter? Man kan tilpasse seg sterke flommer og endret elveløp ved hjelp av dreneringssystemer, men hva skal man gjøre når isbreen har smeltet og drikkevannskilden er borte for godt? Denne typen langsomme og varige katastrofer kalles «slow onset catastrophes».

Tyfonen Haiyan var en av de verste tyfonene i historien. Filippinene er svært utsatt for naturkatastrofer, og har god kriseberedskap for klimatilpasning. Imidlertid var Haiyan så kraftig at Filippinene rett og slett ikke kunne være tilstrekkelig forberedt. Klimaendringene vil føre til sterkere og hypiggere ekstremvær, men kan man tilpasse seg det mest ekstreme av ekstremvær?

Loss and damage

I YOUNGO viste vi støtte til en mekanisme for å håndtere ‘tap og skade’.
Foto: ukycc

Når tilpasning ikke lenger er nok

Klimaendringene har allerede ført til, og vil fortsette å føre til, store katastrofer man ikke kan tilpasse seg til. Klimatilpasning er derfor ikke nok, og spørsmålet om «tap og skade» har blitt et viktig tema i forhandlingene.

På klimatoppmøtet i Doha i fjor ble det gitt et mandat til at man i Warszawa i år skal beslutte såkalte «institutional arrangements» for tap og skade under konvensjonen. Hva disse «institutional arrangements» skal innebære, er det imidlertid stor uenighet om.

Forhandlingene om «tap og skade»
For den største gruppen av utviklingsland, G77, er spørsmålene rundt tap og skade blitt en av de viktigste sakene på dette toppmøtet. Generelt ønsker de seg en sterk mekanisme som skal være separat fra ordinære tilpasningsvirkemidler. Andre land ser helst at «tap og skade» ikke diskuteres som et eget tema, men inkluderes på en vag måte inn i de eksisterende tilpasningsinstitusjonene.

Det har kommet ulike forslag til hvordan «tap og skade» kan håndteres. Blant annet har G77-Kina og USA kommet med sine forslag. Norge er et land som har mange kontakter. Norge jobber sammen med blant andre USA, Russland og Australia i den såkalte Umbrella group, samtidig som de har et godt forhold til både EU og utviklingslandene i G77. Dette fører til at Norge ofte inntar en rolle som kompromissmaker. Norge har derfor vært en pådriver i diskusjonen rundt “tap og skade” her i Warsawa, og kommet med et forslag som kan sees på som et kompromiss mellom de ulike landenes ekstreme ytterpunkter. Forslaget får kritikk fordi det kun omtaler “klassiske tilpasningstiltak”, men både Norge og EU får også ros for å være pådrivere og villige til å diskutere temaet på en konstruktiv måte. Andre land vil ikke prate særlig om noe som helst rundt ´Tap og skade´.

Som forventet ser det ut til at “tap og skade” blir et av de aller viktigste og vanskeligste temaene her i Warsawa. Skal vi komme i land med en god og ambisiøs avtale i 2015, er vi avhengige av at det tas viktige avgjørelser om temaet på møtet her i Warsawa.

[Blogginnlegget er basert på et blogginnlegg skrevet til PUTSJ 20/11/2013]

Halvveis i forhandlingene, men lang vei igjen å gå

Image

Plenumsmøte om den nye avtalen

Vi er nå over halvveis i forhandlingene på årets klimatoppmøte, COP19 i Warszawa, som blir regnet som et arbeidsmøte på veien til COP21 Paris i 2015. Årets møte skiller seg fra tidligere møter fordi man i år ikke er avhengige av å få banket gjennom noen pakke på slutten, slik som f.eks. i Doha i fjor*. Men det gjør ikke dette møtet mindre viktig. Skal vi få på plass en ambisiøs avtale i Paris i 2015 er vi avhenginge av å se store fremskritt her i Warszawa. Dessverre har ikke første uke vært preget av stor fremgang, og diskusjonene er fortsatt løse.

Klimafinansiering
En av årsakene til at det går sakte fremover er tillitsgapet mellom rike og fattige land. Rike land har lovet å bidra med 100 milliarder dollar årlig fra 2020, men foreløpig har forpliktelsene latt vente på seg. Utviklingslandene har ikke fått noen konkrete svar på om pengene som er lovet faktisk kommer, og spørsmålene om finansiering blir derfor tatt opp i alle møter. Dette vanskeliggjør diskusjonen om agendapunktene på andre viktige områder det er meningen at man skal diskutere. Uten at tilliten økes blir det derfor vanskelig å komme videre i forhandlingene. Til uka kommer ministrene fra de fleste land, og det er knyttet store forhåpninger til at det vil komme noe penger på bordet da.  

Tap og skade
Selv om finansiering av klimatilpasning er avgjørende for å få på plass en rettferdig avtale, er det et annet tema som kanskje er enda viktigere og vanskeligere i år. Klimaendringene rammer allerede i dag de mest utsatte landende, og med utslipssnivået vi har hatt så langt, vil de oppleve klimaendringer som det ikke er mulig å tilpasse seg til. Det inkluderer både ekstremvær og de langsomme prosessene som havnivåstigning, uttørking av områder og isbresmelting. Derfor har spørsmålet om “tap og skade” blitt svært viktig for utviklingslandene. U-landene ønsker at det opprettes en institusjon under konvensjonen for å ta seg av disse spørsmålene om tap og skade. De rike land henviser til “tap og skade” som en form for tilpasning, og vil ikke at det skal opprettes egne diskusjonsspor, og vil heller benytte eksisterende institusjoner for å håndtere disse ekstreme klimaendringene. Flere land har kommet med forslag om hvordan “tap og skade” skal inkluderes i klimaforhandlingene, blant annet G77-Kina** og Norge. Partene (landene) står relativt langt unna hverandre og nå har co-chairene kommet med et forslag til en tekst som kan være utgangspunkt for videre diskusjoner.

Den nye avtalen (ADP***)
Grunnen til at toppmøtet kan omtales som et arbeidsmøte, er at den nye avtalen som skal redusere utslippskutt etter 2020 skal være ferdigforhandlet på klimatoppmøtet i Paris i 2015. Her i Warszawa må det tas vikitge beslutninger om hvordan arbeidet frem mot den endelige avtalen skal foregå. Under arbeidsstrøm 1 arbeider man med hvordan denne avtalen skal se ut. Gapet er for stort mellom utslippmålene i de utviklede landene og de utslippene vi trenger for å nå målene om maks 2 (helst 1.5) graders temperaturstigning fra førindustriell tid, og derfor er det for sent om man ikke begynner med store utslippskutt før 2020. Pre-2020 utslippsmål forhandles derfor under arbeidsstrøm 2.

Den første uka har co-chairene bedt landene svare på konkrete spørsmål angående begge arbeidsstrømmene. Eksempelvis ble landene spesifikt spurt om å svar på følgende spørsmål: “Hvor mye er allerede på plass, hva trenger å styrkes eller utbedres?” eller “Hva ønsker landene å få til under arbeidstrøm 2, og hvordan skal vi ta det videre etter dette møtet?”. Basert på partenes (landenes) respons, har co-chairene kommet med et utkast til tekst hvor de prøver å inkludere landenes forslag.

Balansen mellom disse to arbeidstrømmene er komplisert. Begge avtalene skal ende opp i den samme avtalen i Paris i 2015. Noen land ønsker at man skal prøve å få til så mye som mulig under begge arbeidstrømmene, uavhengig av hverandre, mens andre land ønsker at begge disse arbeidsprosessene skal skje parallelt. Dersom arbeidet går sakte i arbeidsstrøm 2, må man senke tempoet i arbeidsstrøm 1 også. Dette kan være ulike grunner til dette ønsket. Det kan være en måte å senke hastigheten på hele forhandligsløpet, men det er i hovedsak et spøsmål om tilit. Fattige land vil ikke være med på store utslippskutt i 2015-avtalen som forhandles under arbeidsstrøm 1, dersom rike land ikke presterer å bli enige om å minke utslippsgapet fram mot 2020. Generelt er det stor enighet om at man må se stor framgang i både arbeidet med den store avtalen som skal gjelde fra 2020 (arbeiddstrøm 1) og i arbeidet med utslipsskutt i rike land fram mot 2020 (arbeiddstøm 2)

Image

Australia har vunnet «Fossil of the day» flere dager, for deres manglende ambisjoner

Skuffelser
Det er svært skuffende at de to store utslippslandene Australia og Japan har tatt to store skritt tilbake, ved å senke sine utslippsmål frem til 2020. Dette er et alvorlig tilbakeskritt, og den indiske forhandleren oppsummerte det slik: “COP19 will be historical as the first COP that will end with lower Annex 1***** commitments than when it started”.

Som sagt kommer ministrene hit til Warszawa denne uka for å delta på høynivådelen i forhandlingene. Da er det store forventligner til at de virekelige forhandlingene begynner, og at vi kan se noen konkrete resulteter.

Vi møter den siste uka med en blanding av håp, frustrasjon og en god dose mangel på søvn.

For de aller mest nerdete

..vil vi anbefale UNFCCC egne lille holde-oversikten-kart, så kan du få vite alt du vil om klimaforhandlingene

UNFCCC-prosessen

—————————————————————————————————————————

* Kyotoavtalen ble videreført og LCA-sporet avsluttet i Doha
** G77-Kina er en av forhandlingsblokkene. G77 består hovedsaklig av de fleste utviklingslandene. Norge er med i den såkalte Umbrella- gruppen, som ikke er en fast forhandlingsblokk, men uttaler seg sammen med jevne mellomrom. Umbrella-gruppen består av de store utslippsnasjonene USA, Russland, Canada, Japan, Australia, New Zealand, Ukraina, Israel og Norge.
*** ADP = Ad Hoc Working Group on the Durban Platform for Enhanced Action****
(**** se oversiktskartet fra UNFCCC over)
*****Annex 1 er rike land som har forpliktelser i Kyotoavtalen.

Lives joviale COP-dagbok

Synes du at forhandlingsleder Aslak Bruns videodagbok ikke er jovial nok? Da bør du sjekke ut Lives COP-dagbok:

IMG_2025

Live surfer avgårde på Emirates-sakkosekken på COP19

» Hvordan ser egentlig en dag ut på klimatoppmøtet?
Hver morgen kommer vi løpende til trikken som frakter oss til den enorme fotballstadion der toppmøtet holdes. På veiem skimter vi to (ett?) polske kullkraftverk i horisonten. Det er ikke knyttet store forventninger til Polen som vertskap, men det er store beslutninger som skal tas, og vi påvirker Norge til bevege seg i den riktige retningen.

På vei inn på stadion går vi gjennom sikkerhetskontrollen der jeg har en tendens til å bli stoppet på grunn av diverse kniver i sekken, foruten et par neglesakser. Astrid og Ingrid står trippende og venter, før jeg tar dem igjen og vi løper videre til garderoben der vi napper med oss et par rykende ferske utgaver av ECO – konferansens miniavis som gir kommentarer på ambisjonene i forhandlingene og formidler siste nytt. «tilpasningsfondet må fylles!» står det, og Ingrid nikker megetsigende. Hun sender et par tanker til aksjonen de skal ha senere på dagen, før hun tar fatt på rulletrappene og korridorene som skal ta oss fra minus fjerde etasje til andre etasje, der rommet som kalles Torun ligger. Youngo-møtet har såvidt begynt når vi kommer inn i rommet. Youngo samler alle ungdomsorganisasjonene, og én representant fra hver av dem sitter i en ring på gulvet. En «temperature check» etterspørres på kav australsk aksent av fasilitatoren for møtet angående hva folk synes om aksjonen som skal holdes senere på dagen. Folk vifter med hendene for å markere støtte til forslaget: Youngo har nemlig sitt eget «stammespråk». Jeg sitter litt bakenfor og jobber med et blogginnlegg til changemakers blogg «Si;D» på temaet tilpasning, et innlegg som helst skulle vært ferdig i går kveld, men bra, det blir det!

Etter en oppdatering av hva som skjer i løpet av dagen (Astrid prøver febrilsk å oppdatere den felles kalenderen med noen av de viktigste tingene) er møtet slutt. Ingrid stikker på et morgenmøte med den norske delegasjonen for å få vite hva som har skjedd på forhandlingsfronten og hvilke møter som er tilgjengelige for observatører denne dagen. Mange av møtene er lukket, siden mange land mener det skaper dårlig stemning dersom representanter fra sivilsamfunnet er tilstede når løfter skal legges på bordet. Overraskelse: Kina presset på i går, og fikk banket igjennom at alle møter på den nye avtalen skal være åpne for sivilsamfunnet. Det er positive nyheter! Men vi får senere tips om at det nettopp kan være en bevisst strategi fra Kinas side for å utsette konkrete lovnader på møtene. Når vi møtes i gangen for å jobbe med utslippsspørsmål sammen med en gruppe andre ungdommer, diskuterer vi at klimaforhandlingene minner mer og mer om et spill med synsing og strategier. Kanskje ikke så rart at flere land sender sine fremste diplomater i stedet for eksperter på klimaspørsmål?

Ingrid kan opplyse om at hun støtte på den norske forhandlingslederen Aslak Brun før møtet tidligere på dagen, som spurte om hvor han kunne kjøpe seg noe å spise. Toppforhandlere trenger også næring, med andre ord! Hun minner oss igjen på aksjonen de skal ha med finansieringsgruppa for å skape oppmerksomhet rundt at tilpasningsfondet må fylles med penger og ikke bare tomme løfter. De har satt opp en stand hvor de selger limonade til forbipasserende for å samle inn penger til fondet: «Dette er like lite ambisiøst som det vi ser i de reelle forhandlingene», sier en annen fra finansieringsgruppa når hun skal forklare konseptet til polsk radio etter endt aksjon.

Det er vanskelig å vite hva det er relevant å følge i virvarret av møter som pågår. Astrid og jeg velger å dra på plenumsmøtet om ADP, den nye globale avtalen. De får seg begge en god latter når møtelederen blander Zambia og Saudi-Arabia. Etter flere innlegg med repetisjon av gamle løfter, ber møtelederen delegatene ta seg sammen og komme med konkrete løsninger på utfordringene de står ovenfor. «Utfasing av fossile subsidier» nevnes, og jeg spisser ørene: Dette er jo et av temaene jeg jobber med å skrive lobby-punkter om.

Slik fortsetter dagen før vi godt utpå kvelden bestemmer oss for å få i oss litt middag på veien hjem. Så venter hotellrommet. Mellom skriving av diverse blogg- og leserinnlegg utbryter Astrid i ekstase: the Adaptation fund følger meg på twitter! Så ble budskapet fra limonadestanden lagt merke til, altså. Ingrid og Astrid havner i en diskusjon om leserinnlegget vi skrev til Vårt Land tidligere. Gikk spørsmålet vårt til Tine Sundtoft ut på om hun hadde penger i kofferten, eller var det hva hun hadde i bagasjen? «

– Peace out, Live

Corporate COP

FN klimakonferanse i Warszawa sponses av blant annet IKEA, Alstom, Emirates, Opel and Lotos:

bilde 1emitate bean bag

Skeptisk? Blir du mer skeptisk om jeg forteller at Alstom og Lotus er store olje, gass og kullkraft-selskaper? Flere av selskapene som er ‘Official Partners of COP19’ driver aktiv lobbying for lavere ambinsjoner om klimakutt, eller betviler at klimaendringene er menneskeskapt. I tillegg til at disse selskapene har fått satt av to hele dager med forhandlernene på pre-COP (møte før klimaforhandlingene begynner), fikk dele ut reklamebagger med informasjon om hvor environmental friendly alle disse selskapene er, fikk deltakerene fikk selskapene tydelig stor påvirkning på den offesielle COP19 appen:

ipadbredifer 2

Dette er absolutt mye mer viktig om å si om denne saken, som dere kan lese om f.eks her: http://corporateeurope.org/sites/default/files/attachments/cop19_guide_to_corporate_lobbying-with_references.pdf eller se #corporatecop19.

Som ungdom er det selvfølgelig en åpenbar ting man kan gjøre: lage en aksjon hvor klimaavtalen auksjoneres bort til høyestbydende:

aksjon auksjon

«This is not a passing the ball game. Even though we are in a stadium.»

Gjennom mediene får man ofte inntrykk av at klimatoppmøtene i FN stort sett består av mye  diskusjoner og lite handling. Skadene av klimaendringene har vist oss lenge at vi ikke har råd til ikke å handle.  Vil man få gjort viktige skritt framover mot en avtale i 2015 her i Warszawa?

IMG_1972

I går begynte ADP-forhandlingene. For oppklaringens skyld: ADP (The Ad Hoc Working Group on the Durban Platform for Enhanced Action) er hva man kaller arbeidet med å få på plass en ny global klimaavtale. Arbeidet med ADP er delt i to deler, der den første «arbeidsstrømmen» handler om hovedavtalen med forpliktelser etter 2020. Den andre arbeidstrømmen tar for seg hvordan man skal kutte utslipp i den rike delen av verden også frem mot 2020, for å prøve å lukke gigatonn-gapet mellom hvilke utslippsbaner verden følger i dag, og hvilke utslippskutt vi må gjennomføre for å unngå de mest katastrofale klimaendringene.

Det er ikke forventet at årets toppmøte skal gi store gjennombrudd med tanke på en ny global avtale. Møtet er likevel et viktig steg på veien mot Paris i 2015, da den nye  avtalen som gjelder alle land skal være ferdigforhandlet. Det er avgjørende at forhandlerne legger frem konkrete forslag til løsninger i stedet for å repetere problemer til det kjedsommelige. Etter dette toppmøtet håper man at landene har klart å bestemme seg for strukturen på den nye avtalen, og at delegasjonen skal dra hjem med en klar hjemmelekse om å komme opp med konkrete og ambisiøse nasjonale utslippsmål i god tid før forhandlingene neste år.

IMG_1980

Astrid og jeg fulgte begynnelsen av ADP-forhandlingene fra plenumssalen i går ettermiddag. Etter en kort gjennomgang av hvilke temaer som skulle bli behandlet under ADP, tok man opp tråden der man forlot den i det årlige mellommøtet i Bonn i juni. I Bonn gikk mye av diskusjonene ut på å få en felles – dog noe diffus forståelse – av hva man ville at den endelige avtalen skulle være. I Warsawa er håpet at man skal klare å fylle diskusjonen med konkret innhold, og forme de overordnede retningslinjene for den nye avtalen.

Det kunne virke som om enkelte av forhandlerne så på ADP (altså forhandlingssporet som nevnt over) som et slags organ som ligger utenfor dem selv og som skal komme med alle løsningene, dersom forhandlerne bare legger frem problemene. Til syvende og sist er det likevel forhandlerne selv som må forhandle seg fram til den nye avtalen. Det finnes ingen magisk løsning som dukker opp dersom forhandlerne ikke klarer å bli enige. Fra salen kunne vi høre en smule oppgitt co-chair be forhandlerne om faktisk å tenke på oppgaven de har her på konferansesenteret, som er en fotballstadion:

«WE are ADP. WE need to move forward. ADP is sitting on every chair in this room. This is not a passing ball-game. Even though we are in a stadium.»

Enkelte av innleggene fra de ulike nasjonene var  mer konkrete og løsningsorientert, men co-chairen (en slags ordstyrer som leder forhandlingene) måtte holde blant annet Irans delegat litt i ørene:

«You asked for a focused discussion. If you want focused discussions, the focused discussion have to come from you.»

Det kunne minne om en scene fra klasserommet, da co-chairen måtte gi forhandlerne en hjemmelekse før forhandlingene i ADP ga seg for kvelden:

«When you get back to the hotel tonight, you should all think about what kind of solutions you can present when the negotiations start tomorrow.»

Vi håper at forhandlerne gjør hjemmeleksa si, og stiller opplagte og gira for konstruktive diskusjoner om utslippsreduksjon i dag.