COP18

Skuffende avtale fra Doha

Det var ikke knyttet store forventninger til årets klimatoppmøte i Doha, Qatar. Møtet skulle være av en mer teknisk karakter, med hovedfokus på å avslutte LCA-sporet og å videreføre Kyotoprotokollen. Dette viste seg likevel å bli alt annet enn enkelt. Lørdag kveld, etter et døgn på overtid, ble klimatoppmøtet i Doha avsluttet, og “The Doha Climate Gateway” ble banket gjennom i løpet av noen sekunder. Avtalen er en stor skuffelse.

Image

Doha

Kyotoavtalen
Det er bra at avtalen har blitt videreført, ettersom dette er den eneste avtalen vi har som er juridisk bindende, men avtalen mangler ambisjoner. USA har aldri godkjent avtalen, og etter at Canada, New Zealand og Russland har trukket seg, omfatter den bare rundt 15 % av de globale utslippene. Det ble vedtatt at den andre forpliktelsesperioden skal vare i åtte år, fra 2013-2020.

Selv om Norge, etter sterkt press fra sivilsamfunnet, skiftet posisjon om oppskalering av ambisjoner i løpet av perioden, er det ingen krav i den nye avtalen om at landene skal øke ambisjonene, men derimot en invitasjon til at ambisjonene kan økes. I tillegg skal overskuddskvotene fra første periode overføres, noe som fører til store smutthull i avtalen. Heldigvis har flere land, inkludert Norge, sagt at de ikke vil benytte seg av disse kvotene.

LCA
Den kinesiske forhandleren sammenlignet forhandlingsteksten på LCA-sporet med maten på konferansesenteret i Doha. Vi som har spist denne maten i to uker vet at det er alt annet enn positivt. Heldigvis blir prinsippet om felles men ulikt ansvar tatt med videre, men utover dette er det lite positivt å si om teksten.

Det er ikke mulig å overdrive hvor viktig finansiering er for utiklingslandende. Teksten som ble vedtatt på finansiering er forferdelig svak og rike land nekter å tallfeste finansiering av klimatilpasning og utslippskutt i utviklingsland. Dermed har de rike landene klart å svekke sin tillit enda mer.

ADP
Under ADP forhandles det både om perioden fram til 2020 og perioden etter 2020, og det har skjedd lite på dette sporet i Doha. Ettersom ambisjonene i Kyotoprotokollen er så lave, blir arbeidet med perioden fram til 2020 under ADP svært viktig framover. Vi kan ikke vente til 2020 med å ta de nødvendige grepene hvis vi skal ha en sjanse til å unngå irreversible klimaendringer.

Image

Ingrid, Frikk og Peter

Med denne avtalen fra Doha er vi ikke i nærheten av å nå målet om å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader, og vi beveger oss faretruende fort mot 4-5 graders oppvarming. Neste år kommer FNs klimapanel med en ny hovedrapport, og jeg håper denne vil bidra til å øke engasjementet rundt klimaendringene. Nå er det viktig at vi gjør det vi kan på hjemmebane for å styrke Norges posisjoner før klimatoppmøtet i Polen neste år. Klart vi kan forandre verden!

– Ingrid

Advertisements

Den arabiske natta

Den arabiske natta er mørk. Det finnast lys i horisonten, men til no er dette stort sett fakling. Byråkratar har forhandla dei siste vekene. No er det opp til politikarar å sluttføre Doha-møtet. Spørsmåla som ligg att på bordet er store og avstanden er stor.

Downtown%20Doha%20at%20nightDei store spørsmåla heng saman med korleis ein kan lage eit avtalesett som tek innover seg av verda har endra seg sidan 1992, men understrekar at ein forventar ulike forpliktingar frå rike og fattige land? Samstundes byrjar det å haste. Utsleppskutt og finansieringsforpliktingar enkeltland er villige til å ta på seg stemmer ikkje med det vitskapen fortel oss.

Her følger nokre av mine oppdatering frå landet der det no gnikkast på oljelampa. 

  • Alle forhandlingsspor på byråkratnivå er no avslutta. Teksten på framtidig forpliktingsperiode under Kyoto-avtalen, teksten på langsiktige kollektiv handlingar, som inkluderar utsleppskutt i rike og fattige land, klimatilpassing, klimafinansiering, og teknologioverføring, samt teksten på det nye arbeidsprogrammet for ei global klimaavtale er no overlevert til ministrane for politiske forhandlingar.
  • Teksten på framtidig forpliktingsperiode under Kyoto-avtalen og teksten på langsiktige kollektiv handlingar skal sluttførast på dette møtet. Teksten på det nye arbeidsprogrammet for ei global klimaavtale skal ferdigforhandlast innan utgangen av 2015.
  • Norge har skifta posisjon på eine opsjonen i Kyoto-teksten etter enorm innstats i sosiale medier og gjennom lobbying i Doha. Det gjenstår å sjå korleis dette påverkar forhandlingsposisjonane til land som Australia og Sveits som framleis strittar imot.
  • Det ser no ut som ‘overskotskvotane‘ ikkje slettast. Dette er eit smutthol i Kyoto-avtala og har som konsekvens at dei lite at utsleppskutta som vert bundne i Kyoto-avtalen vert av mindre effekt.
  • Teksten på langsiktige kollektiv handlingar er framleis svak. Denne prosessen skal avsluttast i Doha, og det er viktig at teksten med beslutningar vert så ambisiøs og konkret som mulig. Det ligg ikkje inne kollektive utsleppsmål for 2050, slik det har gjort gjennom dei siste åra. Klimafinansieringsteksten er vag. Det ligg ikkje inne tekst på finansieringsmål for perioden 2013 til 2020, ingen mål for mobilisering av offentlege finansar, ingen oppfordring til å melde inn tal, og nemner ikkje at dette skal vere ‘addisjonelle’ midlar. Der er heller ingen konkrete planar for å få igang prosessar rundt innovative kjelder for finansiering. Klimatilpassingsteksten er også dårleg. Det er mulig tekstane endrar seg seinare i natt.
  • På teksten på det nye arbeidsprogrammet for ei global klimaavtale som skal stå ferdig i 2015 er det usemje om store spørsmål. Dette dreiar seg om i kor stor grad prinsipp om byrdefordeling som ligg festa i klimakonvensjonen skal vere førande for den nye klimaavtala. Dette har bakgrunn i prinsippet om lands ulike historisk ansvar og økonomisk kapasisitet. Denne teksten skal forhandlast vidare på etter Doha. Spørsmålet er om det seinare i natt eller i morgon vert gjorde delvedtak for vert førande for den framtidige forhandlingsprosessen.
  • Det pågår diskusjonar om ein skal endre konsensus som vedtaksform. Dette arbeidet vert vidareført til neste toppmøte.

I skrivande stund forhandlar politkarane enno, og skal ha neste orientering tidleg om morgonen, lokal tid. Dei store vedtaka let vente på seg og vert mest sannsynleg ikkje teke i Doha.

Hvis ikke nå – når?

Om noen få timer reiser Peter og jeg hjem til Norge igjen. Klimaforhandlingene skulle egentlig vært avsluttet i kveld, men det ser ut til at partene må fortsette å forhandle hele natten, og kanskje utover morgendagen.

Image

Innsiden av konferansesenteret (en liten del vel og merke).

Stemningen på konferansesenteret i dag har vært trykkende. Man kan tydelig merke at folk er slitne og frustrerte. Forhandlingstekstene som er lagt fram i dag er vanvittig svake, og teksten som ble lagt fram på LCA er i følge Klimaguru i Changemaker, Frikk, den svakeste han har sett på fem år. LCA-sporet skal avsluttes her i Doha og har vært svært viktig for utviklingslandene. Det er derfor viktig at prosessen avslutten på en god måte.  Under forhandlingene i dag uttalte Mexico: ”We can not leave with less than we came with”, det er det dessverre en reell sjanse for at vi gjør.

Mye tyder på at vi får på plass en videreføring av Kyotoprotokollen, men det er store sjanser for at det blir en lite ambisiøs avtale som er full av smutthull. ADP, avtalen som skal være ferdigforhandlet i 2015 og tre i kraft fra 2020, diskuteres i skrivende stund, og ut i fra diskusjonen ser det ikke spesielt lovende ut.

Image

Innspurt i forhandlingene

Qatar som vertskap for forhandlingene har vært et tema under hele konferansen. De har fått kritikk for ikke å gjøre det som trengs for å få til en avtale. I går ble to ungdommer fra Arabic Youth Climate Movement utvist fra FN-konferansen og bedt om å forlate landet innen 24 timer, etter at de rulle ut et banner inne på konferansesenteret med teksten: ”Qatar: why host not lead?”. Men det holder ikke bare å skylde på Qatar som vertskap. Skal vi få på plass en ambisiøs, bindende og rettferdig avtale er vi først og fremst avhengig av politisk vilje til å handle.

Jeg avslutter med et sitat fra den Filippinske forhandleren: ”Hvis ikke vi – hvem? Hvis ikke her – hvor? Hvis ikke nå – når?”.

– Ingrid

Korleis gje Kyoto-avtalen ei meiningsfull framtid

Eit av de store slaga på klimaforhandlingane står rundt Kyoto-avtalens framtid. Det einaste juridisk bindande instrumentet som finnast for å sikre at store, industrialiserte utsleppsland reduserar eigne klimagassutslepp, står og fell på Doha-toppmøtet. Ved utgangen av 2012 avsluttast den første forpliktingsperioden av Kyoto-avtalen, og det forhandlast no om ein ny forpliktingsperiode.

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell og Brasils klimaminister Luiz Alberto Figueiredo er utpeika til å leie meklingane rundt etableringa av den andre forpliktingsperioden av Kyoto-avtalen under minister-delen av forhandlingane.

På dette tidspunktet er det ikkje forventa at landa som forhandlar er villige til å forplikte seg til høgare utsleppskutt i perioden 2013 til 2020 enn det som allereie er rapportert inn. Av den grunn er to tema knytt til Kyoto-avtalens andre forpliktingsperiode sentrale i Doha:

  • At det vert formulert tekst på at utsleppsmåla for andre forpliktingsperiode, altså tidsrommet 2013 til 2020, ‘skal’ oppjusterast ved gjennomgangs-tidspunktet i 2015. Dette for å sikre at utsleppsmåla ikkje forblir låge. Norges uttalar at det skal vere ‘muligheiter’ for å oppjustere utsleppsmåla i 2015. Dette er lite ambisiøst.
  • At ‘overskotskvotar’ skal eliminerast etter utløpet av første forpliktingsperiode, med andre ord å tette smutthol. Indeksåret for Kyoto-avtalen er 1990, det er altså dette året ein reknar reduksjonsnivå i forhold til. Grunna at industrien kollapsa i gamle Sovjet-statar tidleg på 1990-talet, altså etter indeksåret, har aust-europeiske land fått fleire kvotar enn deira utsleppsnivå. I dag er dette kvotar som kan seljast til andre europeiske land. Om ein tek desse ‘overskotskvotane’ med inn i ein ny forpliktingsperiode, kan det bety at ein sjølv med høge ambisjonar om utsleppskutt kan risikere at utsleppa ikkje går ned. Norge har til no vore vage i forhandlingane, og har uttalt at dette er kvotar vi ikkje ønsker å kjøpe i EUs kvotemarknad, men vi har ikkje fått indikasjonar på at Norge er villige til å uttale seg aktivt for sletting av desse kvotane i forhandlingane. Dette er noko Norge må jobbe for.

Solhjell skal særleg ha ansvar for delen av forhandlingane som går på utsleppskvotar for land med forpliktingar, noko som mellom anna relaterar til det siste kulepunktet over. I tillegg skal Solhjell mekle på korleis ein kan sikre inntekter til det FNs tilpassingsfond, ikkje til å forvekslast med Det grøne klimafondet som vart etablert i Durban. Eit døme på å auke inntektene til dette fondet er å auke skatten på kjøp av klimakredittar får land som ikkje har forpliktingar under Kyoto-avtalen, altså dei fleste utviklingsland. I dag er denne skatten på to prosent.

Fyll det grønne klimafondet!

”Contributions to the Green Climate Fund are currently ZERO, filling the fund will make you our climate hero”, var budskapet vårt til forhandlerne da vi og flere andre i finansieringsgruppa i YOUNGO hadde aksjon på konferansesenteret i dag tidlig.

Image

Foto: Ingvild Wollstad, Putsj

Det Grønne klimafondet skal finansiere klimatiltak i utviklingsland, både utslippskutt og klimatilpasning, og rike land har sagt seg villige til å bevilge 100 milliarder dollar årlig til dette fondet. Foreløpig er fondet tomt, og det er ikke bestemt hvordan pengene skal skaffes.

Image

Foto: Kitty Ehn

I Brussel i oktober i år begynte jeg og flere andre å jobbe med en kampanje om at fondet må fylles. Vi har laget en barnebok/hefte som enkelt forklarer hvordan klimahelten ”the Cap” fyller det grønne klimafondet, og dette heftet skal vi levere til forhandlingsledere i ulike delegasjoner i morgen. Heftet kan også leses på websiden vår: http://www.theclimatehero.com.

– Ingrid

Ad fontes

Realitetane er slåande! Klimaforhandlingane står stille på mange område og enkelttema vert i liten grad diskutert, likevel veit vi kva forhandlarane må levere ei rettferdig og ambisiøs klimaavtale. Eg prøvar å gje nokre av svara.

Robin Hood-aksjonSlik situasjonen er i dag, utan ambisiøse målsetjingar for utsleppskutt, er vi på veg mot ei verd der gjennomsnittstemperaturen vil stige med minst fire grader, samanlikna med den før-industrielle nivået. For å sikre at ein oppnår målet om å hindre meir enn to graders oppvarming, og for å sørge for at dei fattigaste landa har muligheiter til å tilpasse seg dei klimaendringane to graders gjennomsnittleg oppvarming vil gje, er det eit sterkt behov for nye finansielle midlar for klimatilpassingsprosjekt og utsleppsbremsande tiltak i utviklingsland.

I forkant av etableringa av det Grøne Klimafondet i Durban, var eit av dei viktige utfalla av København-møtet at rike land, samla sett, sa seg villige til å setje av 100 milliardar dollar årleg til klimafinansiering frå og med 2020. Halvparten er tenkt skal gå til utsleppsbremsande tiltak, og halvparten skal gå til klimatilpassingstiltak i utviklingsland. 

Å nå dette målet er viktig, men sidan København har nye rapportar vist at denne summen ikkje er nok til å sikre at utviklingsland har muligheita til å tilpasse seg klimaendringar. Budsjettoverføringar frå rike land må spele ei sentral rolle. Men grunna at rike lands samla mål om å setje av midlar til klimafinansiering ikkje har resultert i at enkeltland har vore villige til å uttale kor stor mykje pengar dei er villige til å setje av og forplikte seg til dette, kan vi ikkje sjå vekk frå andre kjelder for finansiering av klimatiltak bør studerast.

Slike nye kjelder til klimafinansiering bør vere av ein slik karakter at dei har stort potensiale til å få inn midlar og at dei er i samsvar med prinsippet om at land har ulikt ansvar for og ulike økonomisk kapasitet i møte med klimaendringane. Av den grunn bør nye midlar kanaliserast til land der behovet for desse er størst. I tillegg burde ikkje inntekter til det Grøne Klimafondet genererast på ein måte som er i strid med fattige lands rett til utvikling.

Under følger nokre døme på offentlege innovative kjelder for å sikre klimafinansiering:

Skatt på internasjonale finanstransaksjonar. Ein liten skatt på internasjonale finanstransaksjonar kan generere store inntektsstraumar. Så lang er det vedteke at ein slik skatt skal innførast i tolv EU-land. Det trengst at minst 25 prosent av inntektene allokerast til det Grøne Klimafondet. I tillegg bør ein slik skatt etablerast i fleire land.

Internasjonal skips- og luftfart. Internasjonal skips- og luftfart er store og rasktveksande kjelder til klimagassutslepp. Det å setje ein pris på utslepp kan vere måte å redusere utsleppa i sektoren på og kan gjennomførast på ein måte som er sikrar at land med lågt historisk ansvar og økonomisk kapasitet vert regulert mindre stramt. I tillegg kan ein slik mekanisme generere store inntektsstraumar til klimatiltak i utviklingsland.

Inntekter frå offentlege karbonmarknadar. Heller enn å dele ut utsleppskvotar gratis, slik dagens praksis i EU klimakvotehandelssystem er, bør ein stor del av kvotane i dette og andre klimakvotehandelssystem auksjonerast. Inntekter frå auksjonering av kvotar bør tildelast det Grøne Klimafondet.

Desse døma på innovative kjelder for klimafinanseing bør ikkje etablerast på bekostning av budsjettoverføringar frå dei rikaste landa.

Små fremskritt etter første uke i klimaforhandlingene

I går (lørdag) ble første uke med klimaforhandlinger avsluttet, og mens dagene løper av gårde, kryper forhandlingene i sneglefart.

Hele uka har vært preget av lite framgang og vage uttalelser fra de ulike landene, og utsagn som ”we are looking forward to discuss this” har gått igjen i møtene. Forhåpentligvis vil det bli mer fremgang i forhandlingene neste uke, da ministerne også vil være tilstede. Tiden begynner å løpe fra oss, og hvis vi skal klare å nå togradersmålet må vi se handling her i Doha og ikke bare utsette alt til neste år. Dette satte Nauru (på vegne av AOSIS) ord på under et plenumsmøte på fredag: ”No more next year, let us deliver here!”. Utviklingslandene har liten tillit til industrilandene, og dette preger forhandlingene i stor grad. Hvis rike land skal vinne tilliten til fattige land må de forplikte seg til ambisiøse utslippskutt og legge penger på bordet for finansiering og klimatilpasning i fattige land.

Etter hvert som forhandlingene utvikler seg lukkes flere og flere møter for sivilsamfunnet. Dette skyldes at mange land er ukomfortable med å forhandle om ”sensitive saker” med sivilsamfunnet til stede, og dermed blir det vanskeligere for oss å følge forhandlingene.  Heldigvis har den norske delegasjonen tatt inn en representant fra hver NGO i en utvidet delegasjon, og jeg har vært så heldig å få være med i denne utvidede delegasjonen. Jeg har fått et rosa skilt (slik som forhandlerne har) og har møter med delegasjonen hver morgen der vi får oppdateringer på hva som har skjedd i forhandlingene. Dette rosa skiltet gjør at jeg har tilgang til noen flere møter, men langt fra alle.

IMG_8646

Den norske forhandlingslederen, Henrik Harboe, oppdaterer oss på forhandlingene

Kyotoprotokollen (KP)

Foreløpig tyder alt på at vi skal få på plass en andre forpliktelsesperiode av Kyotoprotokollen, og at denne vil vare i 8 år, men ambisjonene fra industrilandene er alt for lave. USA vil ikke være med i en ny periode heller, og nå har Canada fulgt etter og forlatt Kyotoavtalen. I tillegg har Japan, Russland og New Zealand sagt at de ikke er villige til å påta seg noen forpliktelser i den nye perioden. Alle land har nå kommet med hvor store utslippskutt de er villige til å påta seg, og ambisjonene er alt for lave. I følge FNs klimapanel må rike land redusere klimagassutslippene sine med 25-40 % innen 2020 hvis vi skal nå togradersmålet. Norge og EU er blant de mest ambisiøse og melder om henholdsvis 30 og 20 % utslippsreduksjon, men dette er langt fra godt nok. Australia er blant de verste i klassen og er bare villige til å redusere med 0,5 %.

Long Term Cooperative Action (LCA)

Dette forhandlingssporet skal avsluttes i Doha, og prosessen ser ut til å bli vanskelig. Utviklingslandene vil se større utslippskutt i rike land, og finansiering av klimatiltak i sør, mens industrilandene mener at de temaene der det har skjedd liten fremgang de siste årene bør tas videre i andre forhandlingsspor. Igjen vil altså de rike landende utsette tiltakene som trengs.

Durban-plattformen (ADP)

Forhandlingene rundt den nye avtalen som skal være ferdigforhandlet i 2015 og tre i kraft fra 2020 går sakte og lite konkret blir sagt. Det er større fokus på videreføringen av Kyotoprotokollen og avslutningen av LCA, og mange, deriblant Norge, mener at å pushe på med en veldig konkret tekst under ADP nå bare vil gjøre forhandlingene vanskeligere.

Qatar

Det er knyttet stor bekymring rundt at Qatar er vertskap for årets klimatoppmøte. I Cancun og Durban var det vertskapslandene som i stor grad klarte å lande en avtale helt på slutten. Det er foreløpig for tidlig i forhandlingene til at Qatar kan gå inn og styre noe, så vi må vente og se på om Qatar kommer til å gjøre det som trengs for å få i land en avtale. Det er viktig å få til en helhetlig pakke fra Doha, for hvis en av forhandlingssporene faller, vil hele dette møtet falle.

DSCF0536

Vi er ofte på konferansesenteret fra tidlig morgen til sen kveld, men innimellom blir det tid til sosial hygge på kveldstid

– Ingrid