Egentlig eierskap i vinden

Selv om Changemaker har avsluttet Jakten på ærligheten, har vi ikke sluttet å jakte på ærlighet. Vi i gjeld- og kapitalfluktsutvalget jobber fremdeles for å rive ned hemmelighetsmurene i verdensøkonomien. Derfor jubler vi når verden blir litt mer ærlig, og så blir vi skuffet når hemmeligholdet øker. For tiden skjer begge deler.

EU har nylig vedtatt at antihvitvaskingsdirektivet som for tiden oppdateres skal inneholde register for egentlig eierskap. Et av kravene vi hadde i hovedtemakampanjen som ble avsluttet på VinterSNU var at Norge skulle innføre et slikt register. Grunnen til at vi synes dette er viktig er fordi et slikt register vil gjøre det vanskeligere for kriminelle, skattesnytere, korrupte politikere og andre hvitvaskere å skjule sin identitet bak anonyme selskaper og truster. Derfor et det utrolig gode nyheter at i Europaparliamentet den 11. mars stemte 643 stemmer for etableringen av slike registere, mens bare 30 stemte mot. En av grunnene til at det ble så stort flertall for forslaget var antakeligvis at det nylig har blitt avslørt at Ukrainas tidligere president Janukovitsj har brukt anonyme europeiske selskaper til å skjule eierskapet til enorme verdier.

Ballen spiller nå videre til EUs medlemsland. Danmark og Storbritannia har varslet at de er i ferd med å opprette registre for egentlig eierskap, og vedtaket i Europaparliamentet vil antakeligvis føre til at flere EU-land følger etter. Gode nyheter altså. Men når skal Norge som har tatt en ledende rolle internasjonalt for å bekjempe skadelig bruk av skatteparadis gjøre det samme?

Ikke med det første kan det virke som. Finansdepartementet har nemlig sendt et forslag ut på høring om at aksjonærregisteret som ligger under Skatteetaten skal stenges for innsyn. Aksjonærregisteret er stedet hvor alle norske aksjeselskap og utenlandske selskap notert på Oslo Børs er registrert. Her finner man blandt annet opplysninger om hvem som er aksjeeiere i selskapene. Begrunnelsen Finansdepartementet gir for å stenge registeret er bl.a. at dette vil øke tilliten mellom skatteytere og skattemyndighetene. For det første er det ikke dokumentert noen mistillit med dagens ordning. For det andre; er det ikke naturlig at mer åpenhet vil økt denne tilliten, ikke mer hemmelighold?

Å stenge aksjonærregisteret vil gå i motsatt retning av den positive utviklingen i EU. Det er merkelig at Norge setter seg selv i denne posisjonen, og forslaget har blitt motatt med forundring og skepsis. Journalist og leder for offentlighetsutvalget til Norsk Presseforbund Siri Gedde-Dahl har uttalt at forslaget er helt utrolig, da journalister og andre som ønsker å undersøke skatteunndragelsessaker ikke lenger kan få tilgang på viktig informasjon. Organisasjoner som jobber med skatt og bekjempelse av ulovlig kapitalflukt har også uttrykkt misnøye med forslaget.

Og her finner vi Changemaker. Vi jubler over at EU har innsett hvor lite hensiktsmessig det er at eiere kan skjule store verdier fra skattemyndigheter og offentligheten. Og vi er skuffet over at Finansdepartementet går i motsatt retning. Vi henger oss selvfølgelig på debatten og Finansdepartementet får høringsinnspill fra oss om sitt forslag. Norge kan ikke være kjerringa mot strømmen i en verden som setter inn støtet for mer åpenhet og rettferdige skattesystemer!

 

Norsk sluttbrukererklæring rett rundt hjørnet?

Den norske innsatsen i FN denne påsken har vært nær upåklagelig. Som en «middels-makt» har de vært flinke til å skaffe støtte til noen av de mest kritiske punktene, på tross av sterkt press fra de aller største maktene. Utkastet som nå ligger på bordet, er på mange måter bedre enn forventet. De punktene som er forbedret, er punktene vi vet at den norske delegasjonen og det norske sivilsamfunnet har presset hardt på. Den aller viktigste og mest konkrete implikasjonen  Arms Trade Treaty (ATT) har for norsk politikk på området er åpningen traktaten gir til sluttbrukererklæring.

Det står som kjent i Soria Moria II at “regjeringen har som mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle land, og arbeide for at dette blir en norm i NATO”, men som vi dessverre også vet, har det ikke skjedd stort på denne fronten siden Stoltenberg II satte seg dette målet. Av den grunn, og fordi det ikke finnes tilstrekkelige merkingssystemer for norskeksporterte våpen og fordi det langt ifra er kjent at det har blitt foretatt sporingstiltak, kan vi som nordmenn langt ifra være sikre på at profitten fra norsk våpeneksport ikke kan linkes direkte til menneskelig lidelse og krig.

Om Jenzemann hadde oppnådd målet innføring av sluttbrukererklæringer til alle land uavhengig om de anses som nær alliert eller er medlem av NATO, ville kontrollen over hvor norske våpen faktisk til slutt havner vært større.  De menneskerettighetsforbryterne og krigførende aktører som Norge selv ikke vil at skal anvende norskprodusert krigsmateriell ville da ikke fått tak i dette om Norge ikke selv ønsker det. Dette er noe Changemaker har ønsket seg lenge, og noe vi mener at den nåværende regjeringen har feilet grundig på.

Kjerneaspektene ved Arms Trade Treaty vil ikke ha noen implikasjoner for norsk eksportkontroll i utgangspunktet. Teoretisk sett har Norge et godt regelverk og de norske reguleringene er mer restriktive enn forpliktelsene i ATT evt. vil bli. Noe Changemaker og øvrig norsk sivilsamfunn derimot definitivt vil ta med oss hjem er paragraf 8.1 i avtaleverket som refererer til at ”end use” eller ”end user documentation” kan være en del av en importstats tiltak for å forsikre eksportstatens overholdelse av kriteriene i ATT. En stat Norge eksporter våpen eller øvrig krigsmateriell til blir da forpliktet til å sørge for at Norge som eksportør har all informasjon som trengs for å vite at eksporten ikke fører til brudd på kriteriene i ATT, som for eksempel brudd på menneskerettigheter eller internasjonal humanitær lov. Paragraf 8.1 slår da fast at denne informasjonen kan være dokumentasjon på sluttbruker.

Paragraf 8.1

Som alt annet i avtaleverket, eksisterer paragraf 8.1 som en forsikring på at det som avtaleverket slår fast skal ha praktisk virkning. Sluttbrukererklæring er langt fra noen forpliktelse innenfor ATT, men saken får en slags påskeekte oppstandelse i og med at et potensielt folkerettsinstrument referer til sluttbrukererklæring som et verktøy for å gi eksportstater all informasjon den trenger før eksportlisens blir gitt.

At sluttbrukerproblematikken nå blir nevnt i ATT-sammenheng er ikke noe som har dukket opp i siste liten bak ryggen på Norge. Tvert imot. Dette er noe Norge selv har hatt en ønske om at skal bli inkludert i avtalen, og dette har de nå mer eller mindre fått.

Torsdag kveld kan vi kanskje ta oss en fest for å feire verdens første avtale som kan skyve respekt for menneskerettigheter over statenes egne strategiske og kommersielle behov for våpeneksport, og tanken på at Norge har vært en hjørnestein i denne prosessen gjør oss stolte av å komme fra Norge her i FN.

Håpet er at denne stoltheten blir med hjem til Norge etter festen, og mer enn gjerne overnatter så lenge som mulig. Norges har igjen vist seg som en humanitær stormakt på den internasjonale arenaen, og håpet ligger nå i at de fortsetter å gjøre seg fortjent til den statusen også på hjemmebane.

Changemaker har uttrykt glede over Norges innsats her i New York, men om gleden og stoltheten ikke skal legges igjen på John F. Kennedy airport lørdag kveld er det på tide at Jensebass og Espengutt løfter øynene opp fra påskeegget og innfører sluttbrukererklæring!

Positive fremskritt, men fortsatt uverdig og urettferdig!

Den årlige stortingsmeldingen om norsk våpeneksport viser etterlengtede tegn til bedring, men det ble i 2011 dessverre også godkjent våpeneksport til stater der det begås systematiske brudd på menneskerettighetene. Changemaker møtte i går, 15. januar, opp på den tilhørende stortingshøringen for å fortelle hva vi synes om at Norge fortsatt tjener penger på krig og menneskerettighetsbrudd. Positive fremskritt, men fortsatt uverdig og urettferdig.

Typisk norsk å tjene penger på krig

Hvert år rapporterer utenriksdepartementet om all utførsel av krigsmateriell fra Norge i det foregående år. Stortingsmeldingen informerer som vanlig om gjeldende regelverk og retningslinjer for vurdering av mottakerland, hvilke land som har mottatt norsk krigsmateriell og til hvilken verdi, hva slags type krigsmateriell dette gjelder og en god del mer for den som er interessert.

Her kan du lese stortingsmeldingen

Fjorårets (2012) stortingsmelding inneholder også en gjennomgang av praktiseringen av de retningslinjene Utenriksdepartementet (UD) skal følge i vurderingen om en potensiell eksport skal godkjennes eller ikke. UDs retningslinjer er i utgangspunktet omfattende, og  vedtak fra både 1959 og 1997 skal sikre at norske våpen ikke havner i områder i krig, der krig truer eller hvor det er borgerkrig og at UD etter nøye vurderinger skal ta hensyn til innenrikspolitiske forhold i det potensielle mottakerlandet og dermed også forhindre at norske våpen havner i hendende på udemokratiske regimer som systematisk bryter menneskerettigheter. Det kan diskuteres og irriteres om hvorvidt UD legger mye vekt på disse vedtakene. Land som Saudi-Arabia, Egypt, Libya, Oman, Qatar, Jordan, Kuwait, de Forente Arabiske Emirater, Tyrkia, Venezuela, India og Malaysia har nemlig blitt godkjente som mottakere av norsk krigsmateriell de seneste år selv om situasjonen i disse landene ikke helt samsvarer med vedtakene fra 1959 og 1997.

«Rom for mer systematiske vurderinger»

Gledelig med fjorårets melding (2012) var at UD innrømte at det er rom for forbedringer i hvordan de foretar vurderingen av om de ulike eksportsøknadene de mottar fra våpenselskapene oppfyller regelverkets referanser til situasjonen i det potensielle mottakerlandet. Derfor har UD i samarbeid med Stockhholm International Peace Research Institute (SIPRI) utarbeidet en ny sjekkliste med syv punkter for å mer konkret kunne bedømme om menneskerettighetssituasjonen i et aktuelt land er tilfredsstillende nok for å kunne motta norsk krigsmateriell. Disse syv punktene refererer bla. til landets holdning til internasjonale MR-instrumenter, respekt for humanitærrett, sivile og politiske rettigheter, ytrings-, presse- og forsamlingsfrihet, bruk av tortur og krenkende behandling og sensur og vilkår for landets befolkning ved bruk av internett og sosiale medier. Dette skal også gjelde for søknader om eksport av B-materiell.

…,men de driter vi i?

Selv om disse nye sjekkpunktene selvsagt ikke er gjeldende før nå og på ingen måte har tilbakevirkende kraft er det smått ironisk at det samtidig som det har blitt utarbeidet bedre metoder for å forhindre eksport til autoritære udemokratiske regimer har blitt godkjent eksport til stater som rett og slett ikke kan få dårligere resultater i menneskerettighetskåringer. Menneskerettighetsstiftelsen Freedom House vurderer hvert år situasjonen i alle land og rangerer de i forhold til hverandre. Saudi-Arabia, som i løpet av de siste fem årene har mottat norsk krigsmateriell for 335 millioner kroner, blir rangert med de absolutt dårligste resultatene i rangeringen sammen med bla. Nord-Korea, Syria og Somalia. Dette til tross for at de norske retningslinjene konkret og eksplisitt minner om hensyn til menneskerettighetssituasjonen i mottakerlandet.

Tyrkia nøt spesielt godt av den slappe eksportkontrollen til UD, da krigsmateriell til en verdi av over 191 millioner kroner fant veien til landet i 2011. 168 millioner av dette var for rakettdeler.  I følge Committee to Protect Journalists (CPJ), en internasjonal interesseorganisasjon som promoterer pressefrihet verden over, er Tyrkia det landet i verden med flest fengslede journalister. Konflikten mellom regjeringen og PKK har resultert i det høyeste antall drepte i kamp siden slutten av 90-tallet, og borgerkrigen i nabolandet Syria og den ellers spente stemningen i regionen burde være nok til at  1959- og 1997-vedtakene settes som grunnlag for avslag på eksportsøknader til landet.

Statlige selskaper i utlandet

Et aspekt ved den norske profiteringen på krig og undertrykking som ikke omfattes av de årlige stortingsmeldingene er våpenselskaper i utlandet som staten har eierandeler i. Staten eier 50 % av aksjene i NAMMO og  50,001 % av aksjene i Kongsberg Gruppen, noe som da gir den norske stat betydelig innflytelse på selskapenes praksis. Fabrikker og datterselskaper plassert i utlandet er ikke forpliktet til å følge det norske regelverket, og disse statlige selskapene står da fritt til å eksportere til stater det norske regelverket ikke ville godkjent. Et stygt eksempel på dette er et av NAMMOs datterselskaper i USA , NAMMO Talley. I 2009 eksporterte dette selskapet panservernraketter, M72LAW, til Israel til en verdi av 10,5 USD. Det israelske forsvaret (IDF) er flittige brukere av denne raketten, og det er gjennom flere medier avslørt at raketten ble brukt under Gaza-krigen i 2009. NAMMO AS driver også virksomhet i Finland, Canada, Tyskland, Sveits og Sverige, land som alle fører mer liberal eksportkontroll enn Norge. I tillegg til i Norge driver Kongsberg Gruppen også produksjon i Canada og eier 100 % av aksjene i et selskap med våpenrelasjoner til Israel.

Under tidligere høringer og møter med norske myndigheter der dette blir påpekt blir det de fleste gangene svart med at det er urimelig å forvente at norske regler skal gjelde for selskapenes virksomhet utenfor Norge. For min del er det argumentet irrellevant. Staten er betydelige deleiere i både NAMMO og Kongsberg Gruppen, og i Kongsberg Gruppens tilfelle har Nærings- og handelsdepartementet i tillegg mulighet til flertallsvedtak. Dette er dermed noe staten fullt ut har mulighet til å påvirke, uavhengig av eksportkontrollen i de land virksomheten drives.

Nyhetsbildet i 2012 var fullt av eksempler på relativt tydelig statlig innblanding i de selskapene der staten har eierandeler, men så langt ser det ut til at Stoltenberg, Barth-Eide, Giske & Co ikke tar seg bryet med å legge begrensninger for de norske «utenlandske» våpenselskapene. Statens eierskapspolitikk er i utgangspunktet at statens eierandeler skal forvaltes på næringsmessig grunnlag, og så lenge det legges større tyngde og stolthet på krigsprofitt enn ivaretakelse av menneskerettigheter ser det dessverre ut til at dette fortsetter.

Tar Stortinget tak?

En ny sjekkliste for å lettere og mer konkret kunne bedømme potensielle mottakere av norsk krigsmateriell er bra, og UD skal ha for den. Med mistanker om at politiske interesser kan overkjøre den nye sjekklisten og derav også hensynet til menneskerettighetssituasjonen i mottakerlandet gjenstår det å se om den nye sjekklisten egentlig er noe å juble for. Det får vi ikke vite før neste stortingsmelding kommer ut.

Nå er det mye opp til politikere på Stortinget og hva deres tilbakemelding til regjeringen inneholder. De har i går hørt organisasjonenes reaksjon på stortingsmeldingen, og det forventes at de folkevalgte nå krever full stopp av Norges eksplisitte godkjennelse for hvordan de undertrykkende regimene behandler befolkningen sin, som den norske våpeneksporten fullt og helt er et tydelig tegn på.