Lånt av Mads Nissen/EPA
DET GÅR IKKE AN å legge skjul på skuffelsen. Ikke at det er noen grunn til å legge skul på den. Jeg burde vært sint, men jeg vet ikke hvem jeg skal være sint på. Derfor blir det bare skuffelse igjen. Siden forventningene til resultatet av møtet har gått gradvis nedover ble det ikke noe voldsomt og brått sjokk. Mer en skuffelse i form av apati, og følelse av avmakt.
VI HÅPET PÅ en juridisk bindende avtale, som ville ta klimaproblemet på alvor; som ville være rettferdig og tilstrekkelig – og kanskje til og med ambisiøs. Dette var ambisjonene fra Bali for to år siden. Men selv om håpet har vært der hos mange hele veien, har forventningene falt ettersom månedene har gått, forhandlingene har beveget seg sakte og partenes posisjoner nærmest har stått stille. Selv ikke Obama klarte å snu USA helt rundt i tide.
Da COP15 startet var derfor det hotteste tipset at man ville få til en slags politisk avtale, med et mandat om videre forhandlinger fram til et gitt tidspunkt i første halvdel av 2010 – eller så raskt som mulig, hvor man da ville kunne omsette de politiske løftene til en juridisk bindende avtale. At avtalen ville bli så dårlig som den har blitt, tror jeg nesten ikke noen hadde gjettet.
KØBENHAVN-AVTALEN mangler det meste (en forenklet oversettelse finnes her). I realiteten er det eneste man sitter igjen med $10 mrd årlig til klimatilpassing og utslippsbegrensende tiltak i utviklingsland fram til 2012, i tillegg til vage løfter om langsiktig finansiering og et ønske om å holde seg innenfor to-gradersmålet. Avtalen inneholder tolv punkter og to tillegg: Ett hvor industriland lister opp sine reduksjonsmål (innen januar 2010); og ett hvor utviklingsland lister sine reduksjonstiltak, som de kan få finansiert gjennom et nytt fond. Dette er likevel ikke en noe nytt. I følge Kyoto-avtalen har industriland allerede utslippsmål, og disse landene skal finansiere tiltak i utviklingsland. Siden det ikke finnes noe overordnet mål for utslippsreduksjoner, har avtalen en bottom-up-tilnærming hvor de samlede utslippsreduksjonene som gjøres avhenger av hva hvert enkelt land frivillig og uavhengig binder seg til.
Lånt av Susan Walsh/AP
AT DETTE ER ET ARRANGEMENT laget av en liten gruppe land, på et lite rom, utenfor det man kan kalle demokratiske rammer, er også kritikkverdig. Det førte blant annet til at representanten for Tuvalu kom med denne sammenlikningen:
«Det ser ut som vi er blitt tilbudt 30 sølvpenger for å forråde vårt folk og vår framtid.»
…og representanten for Sudan (og talsperson for G77) som kom med denne, en del verre, sammenlikningen (som naturlig nok fikk veldig sterke reaksjoner tilbake):
«Dette er som å be Afrika signere en selvmordspakt, en [incineration pact] for å bevare den økonomiske avhengigheten av noen få land. Det er en løsning basert på verdier som førte seks millioner mennesker i Europa inn i forbrenningsovner.»
DET FINNES LIKEVEL noen viktige, positive ting ved avtalen. For det første er USA med. For det andre er Kyoto bevart, inntil videre. For det tredje vil det være lettere å ha oversikt over hvilke utslippsreduserende handlinger landene gjør. At man har klart å få i stand en tilsynelatende enighet mellom de viktigste landene: USA, Kina, India, Brasil, EU – er vel en bragd i seg selv, og et steg på veien, i følge Stoltenberg og Obama. Men at det er en enighet om det absolutte minimum er ikke til å komme bort ifra.
Avisoppslag etter klimamarsjen 12. des.
HVOR LENGE denne prosessen kommer til å vare nå er usikkert. Det er gitt et grønt signal til videre forhandlinger fram til COP16 i Mexico, men København-avtalen sier ingenting om når en avtale skal være ferdigstilt. En ting er ihvertfall sikkert: Vi har enda en jobb å gjøre. Det er vanskelig å holde fokuset i samfunnet oppe på ett område lenge av gangen, og det vil kreve mye å fortsette å ha klimaforhandlingene som en førsteside-sak fremover. Det verste som kan skje nå er at den enorme mobiliseringen som har vært i forkant av København ebber ut i ingenting.
Men selv om mobiliseringen har vært historisk, og man – historisk sett – vil få en nedtur etter klimakset, er det ingenting som tilsier at man kan ta engasjementet enda et hakk videre. Tvert imot – klimaendringene kommer ikke til å gå bort av seg selv, og alle har en interesse av å unngå de verste utfallene. Og selv om avtalen er dårlig, er den en start mer enn det er en slutt, noe som betyr at vi har store påvirkningsmuligheter i året som kommer. Som Karoline sa det tidligere i dag:
Det er nå vi ikke gir opp.
forandre verden? 