miljø

Grønn og solidarisk nytenking – ut av landbrukspolitikken sine skyttergraver?

Dette er eit innlegg som Changemaker-leiar Ingrid Aas Borge har skreve saman med leiarane for Kirkens Nødhjelp, Fellesrådet for Afrika og Framtiden i våre hender. Det stod på trykk i Dagsavisen i dag, fredag 20. juli.

Korleis får vi til å ta vare på omsyn til hardtarbeidande bønder over heile verda og klimaet på same tid? Changemaker meiner ein må tenkje nytt om landbrukspolitikken.

«Vi savner det internasjonale perspektivet i debatten om norsk matproduksjon.

Alle bønder fortjener respekt og ei lønn de kan leve av – det gjelder både norske bønder og botswanske bønder. Vi trenger en politikk som setter bærekraft og arbeidsfolk først, og som regulerer storselskaper og butikkeiere hardere. Samtidig sier FN at landbruket i alle rike land trenger en kursendring. Men gitt at vi legger om til et langsommere, mer bærekraftig landbruk kan gjerne summen som brukes til landbruksstøtte økes.

I Norge vet nesten alle hva FN mener om klima, mens nesten ingen vet hva FN mener om landbruk. I rapport etter rapport gjentar ulike FN-organer at rike land bør støtte landbruket på en annen måte. I dag er det meste av landbruksstøtten koblet direkte til produksjonsvolum. Jo mer du produserer, jo mer støtte får du. Det er to problemer med slik produksjonsstøtte:

1. For det første stimulerer den til økt bruk av energi i form av kunstgjødsel, kraftfôr, sprøytemidler og diesel. Landbruket er en av de største utslippskildene, og står for 20-30 prosent av de globale klimautslippene. Når vi ser på totalutslippene fra mat er produksjonsutslippene ofte langt høyere enn transportutslippene. Derfor har afrikansk mat som transporteres til Norge ofte lavere totalutslipp enn mat som er produsert i Norge.

2. Produksjonsstøtte bidrar ofte til overproduksjon i rike land. Det er nemlig ikke for lite mat i verden, derimot er overproduksjon ofte et problem for verdens fattige. «Årsakene til at sult og underernæring finnes samtidig som det er nok mat på nasjonalt eller globalt nivå, er velkjente: Manglende inntektsmuligheter for de fattige og fravær av effektive sosiale sikkerhetsnett», skriver FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO.

Befolkningsveksten går stadig saktere, og FN anslår at den vil stoppe på ca 9,5 mrd i 2050, før verdens befolkning vil begynne å synke noe. Også når vi kommer til befolkningstoppen rundt år 2050 kommer den største trusselen mot matsikkerhet til å være «at sult og feilernæring kan vedvare eller til og med fortsette å øke, på tross av at det er nok mat på aggregert nivå», sier FN.

Men kan for mye mat være et problem? Ja: «Vi må legge forholdene til rette for etableringen av en solid og stabil landbruksnæring i flest mulig land. I dag er dette tilnærmet umulig, fordi fattige land blir utkonkurrert av subsidiert mat fra rike land» mener David Luke fra FNs utviklingsprogram UNDP.

Problemet er at overproduksjonen dumpes på verdensmarkedet. Det betyr at den selges til en kunstig lav pris, på grunn av subsidiene. Slik utkonkurreres bøndene i fattige land, til tross for at de egentlig produserer billigst.

Dermed tvinges fattige land til å konkurrere mot hverandre innen et smalt spekter av tropiske varer rike land ikke produserer, som kaffe og bananer. Disse varene er det allerede stor overproduksjon av. Prisen er derfor lav eller uforutsigbar. Dermed mister fattige bønder muligheten til å tjene penger. De tvinges til å være selvbergingsbønder, uten inntekt, uten tilgang på kjøling og lagring eller markeder. Dette er svært sårbart. Om bare ei avling slår feil, er katastrofen rett rundt hjørnet, slik vi ser i Sahel nå og på Afrikas horn i fjor.

I mange fattige land er avlingene i dag så lave som ti prosent av avlingene på en like stor åkerlapp i rike land. Potensialet for å øke avlingene på en bærekraftig måte, uten å pløye opp ny mark, er enormt. Men de produksjonsdrivende subsidiene i rike land bidrar til å ødelegge forutsigbarheten og den langsiktige lønnsomheten i fattige land.

Dette er forklaringen på at FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO, FNs utviklingsprogram UNDP, FNs rapport om tusenårsmålene, FNs generalsekretær Ban Ki-moon og FNs spesialrapportør for retten til mat, Olivier De Schutter, alle kritiserer rike lands produksjonsstøtte.

Men i motsetning til frihandelsdogmatikerne mener ikke FN at alle former for landbruksstøtte må vekk. I «How to feed the world in 2050» beskriver FAO andre støtteformer, som ikke er direkte koblet til produksjonsvolum, såkalt «dekoblet» støtte. Dette kan være støtte til klimavennlig drift, distriktsbosetting, kulturlandskap, biologisk mangfold, samt å ivareta beredskapsjord slik at den binder mest mulig klimagasser. Så lenge vi kan garantere at subsidiert mat ikke eksporteres, kan Norge bruke slike støtteformer, sier FN.

Det er riktig at Norge ikke eksporterer landbruksvarer direkte til u-land, men gjennom eksport av kunstig billig norsk ost tar vi likevel en bit av verdensmarkedet som u-land gjerne ville hatt. Hovedproblemet med norsk politikk er likevel at vi bruker den samme formen for subsidier som EU og USA, landene som i størst grad ødelegger for fattige land. Dermed stiller Norge seg på samme side som dem som ødelegger for fattige land. Vi krever at regjeringen må ta et internasjonalt initiativ og jobbe for at alle rike land legger om landbruksstøtten.

I WTO-forhandlingene støtter altså Norge EUs og USAs linje i landbruksforhandlingne. I forhandlingene om fisk, industrivarer og tjenester presser derimot Norge på for økt liberalisering. Dette er svært problematisk. I iveren etter å selge oppdrettslaks til resten av verden, river den norske regjeringen med seg u-lands politiske handlingsrom. FN-rapporten «Making global trade work for people» sier derimot at fattige land må få muligheten til å beskytte egne markeder og egen produksjon i en oppbyggingsfase.

Etter en slik omlegging som FN skisserer kan vi altså både få et mer miljøvennlig landbruk, ivareta distriktsbosetting og kulturlandskap, samtidig som vi gjør det enklere for bønder i fattige land å tjene penger. Men en omlegging av landbruksstøtten alene er ikke nok. I tillegg må vi bruke toll på en smartere måte for å vri importen fra rike til fattige land, og stimulere til videreforedling i u-land. Dessuten må vi gjennom bistand støtte bondekooperativer, fagforeninger, sivilsamfunn og frie medier i fattige land. I sum kan dette gi en grønnere, mer rettferdig verden!»

Høringsuttalelse fra Changemaker ifm. forvaltningsplanen

Høringsuttalelse fra Changemaker i forbindelse med oppdateringen av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten

Changemaker takker for muligheten til å komme med innspill til oppdateringen av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Changemaker er Norges største ungdomsorganisasjon som jobber aktivt med Nord/Sør- problemstillinger. På bakgrunn av et slikt perspektiv, oppfordrer vi Regjeringen til å ikke åpne for petroleumsvirksomhet i overnevnte områder.

(mer…)

There’s only so much oil in the ground

I 1974 kom det ganske groovy bandet Tower of Power ut med en relativt raff låt på skiva Urban Renewal.

Tilfeldigvis var dette det samme året som de første faste oljeinstallasjonene var et faktum på norsk sokkel og det største oljefeltet på norsk sokkel – Statfjord – ble oppdaget. Siden da har vi vært hekta. Petroleumsproduksjonen har eksplodert, og de siste årene har nye konsesjoner blitt slengt i hytt og gevær, ettersom vekstgrafen har vært avtakende. Hva skjer om vi må leve uten petroleumsinntektene? Vi kjenner suget etter olje, og retter våre øyne mot Lofoten, Vesterålen og Senja. Bjørnøya. Svalbard. Arktis.

Er det på tide å tenke nytt? Bærekraftig er det ikke. Kult er det ikke. Langsiktig er det ikke. 30 % (og stigende) er andelen norske CO2-utslipp petroleumsanleggene står for. La bilen stå og oljepumpa gå? Hvor lenge kan vi holde på slik? Kan vi tåle å møte de som kjenner klimaendringene på kroppen med gode ord om regnskogfond og kvotehandel, for så å dra hjem for å booste oljefondet – for VÅRE kommende generasjoner?

Eller er det kanskje på tide å tenke gammelt? Tower of Power kom i alle fall  i 1974 med det som for oss burde vært gammelt nytt. Noen må i snart mane norske politikere til å opptre litt mer edruelig.

Tower Of Power – Only So Much Oil In The Ground – Remastered LP Version

There’s only so much oil on the ground
Sooner or later there won’t be much around
Tell that to your kids while you driving downtown
That there’s only so much oil on the ground

Can’t cut loose without that juice
Can’t cut loose without that juice
If we keep on like we doing things for sure
Will not be cool – It’s a fact
We just ai’t got suffiecient fuel

There’s only so much oil in the ground
Sooner or later there won’t be none around
Alternate sources of power must be found
Cause there’s only so much oil in the ground

There’s only so much oil in the earth
It’s a fact of life – for what it’s worth
Something every little boy and girl should know since birth
That there’s only so much oil in the ground

There’s no excuse for our abuse
No excuse for our abuse
We just assume that we will not
Exceed the oil supply
But soon enough the world will watch the wells run dry.

Klimaproteksjonisme

Jeg er på plass i Geneve for å følge med på ministermøtet i WTO. Her ønsker jeg å lære mer om sammenhengen mellom klimaforhandlingene og WTO-forhandlingene. Klimakonvensjonen (UNFCCC) bygger på det ekstremt viktige prinspippet om felles med differensiert ansvar. Alle land har et ansvar for å redusere global oppvarming, men de rike landene som har sluppet ut mest og som har økonomisk kapasitet skal ta den største delen av ansvaret. Dette prinsippet trues nå av to forhold: skattlegging av karbon og subsidering av klimavennlig teknologi. Klimaproteksjonisme truer utviklingslandenes mulighet for handel og utvikling.

På handel med en del varer har mange utviklingsland offensive interesser. Høye tollmurer og subsidiering av varer blir deregulert i WTO, mot en friere handel. Dette er også utviklingslandenes interesser fordi man ønsker økt markedsadgang. Det har i alle år vært store diskusjoner om proteksjonisme, beskyttelse av egne markeder, i WTO. I forbindelse med klimaforhandlingene dukker det nå opp en ny type proteksjonisme. Skatt på importvarer etter hvor stort «karbonfotspor» de etterlater, såkalt karbonskatt, gjør at prisen på karbonintensive varer stiger, og mer miljøvennlige varer blir favorisert. I tillegg kommer muligheten til å subsidiere miljøvennlig produksjon. Karbonskatt og subsidiering av miljøvennlig produksjon har vært et krav fra industrien i de rike landene for at ikke omleggingen av industrien mot mer miljøvennlig produksjon skal koste for mye og dermed føre til konkurransefortrinn for mer  forurensende produksjon. I et klimaperspektiv høres jo dette bra ut.

Men, i følge klimakonvensjonen skal ikke utviklingslandene få like store byrder i kampen mot global oppvarming som de rike landene. Når markedet får muligheten til å favorisere miljøvennlige varer fremfor mer forurensende varer, tvinger dette utviklingslandene til å måtte produsere miljøvennlig for å kunne ha det samme konkurransefortrinnet som de rike landene har. Utviklingslandene har ofte ikke samme mulighet til å benytte seg av denne teknologien, gjerne fordi den er patentert i rike land. For at utviklingslandene skal kunne henge med på nye markedskrav må de altså betale en hel del likevel. Slik blir byrden skjøvet fra rike land og over på utviklingslandene. Rike land kan også bruke klimaargumenter som unnskyldning for proteksjonisme.

Dette bekymrer mange utviklingsland og NGO’er her i Geneve. Hvordan kan vi løse dette? Det er helt klart at vi må legge om produksjon av varer til å bli mer miljøvennlig. Men vi må også sikre fattige menneskers rett til utvikling. Skaper vi barrierer for handel for utviklingslandene, kan det ha katastrofale følger for utviklingslandene.

Ett er sikkert: teknologioverføring er helt nødvendig. De rike landene har majoriteten av patenter på miljøvennlig teknologi. Patenter øker prisen på varer. En unntaksklausul for overføring av miljøvennlig teknologi lik den for medisiner må på plass. Det er helt nødvendig for at vi skal få en effektiv klimaavtale som samtidig sikrer fattige menneskers rett til utvikling.

Se også South Center’s bulletin

 

Mad in Norway: viktig kunst for viktig valgkamp!

Det er valgkamp, og noen saker er rett og slett mye viktigere å formidle enn andre. Det handler om hvilke saker, og derav hvilke partier, som vinner folks stemmeseddel. Klima og våpeneksport er definitivt to viktige saker for årets valgkamp. Hvordan formidler vi dette? Changemaker skriver leserinnlegglokalt og nasjonalt, har aksjoner, stiller spørsmål til politikere og blogger på nettet. Wonderbra åpner utstillingen «Mad in Norway»  i Schweigaardsgate 88  20. august.

Wonderbra lager streetart som blant annet tar opp typisk norske temaer som oljeproduksjon og våpeneksport. La deg underholde, provosere og engasjere!

mad

(mer…)

Stortingsvalg 2009: Hvilket parti er mest rettferdig?

Changemaker har valgt ut fem aktuelle og urettferdige saker og gått gjennom partiprogrammene foran høstens stortingsvalg. Hvilket parti er mest rettferdig?

Våpeneksport

Kreve sluttbrukererklæring av alle vi selger våpen til:

sv-logo sp-logo_kopi v krf

Vil ikke kreve sluttbrukererklæring av alle vi selger våpen til:

ap

Tar ikke standpunkt:

h frp

Hva mener Changemaker?

(mer…)

Langesund: En påminnelse om konsekvensene

Det er unødvendig å gjenta hvor trist det er når det skjer ulykker til havs, enten det gjelder installasjoner eller skip. Vi så konsekvensene da lasteskipet «Server» forliste utenfor Fedje i 2007, og vi begynner å se konsekvensene av nok et forlis, da lasteskipet «Full City» gikk på grunn utenfor Langesund i natt. Konsevensene av slike katastrofer avhenger mye av hva slags beredskap vi har for å takle slike situasjoner, men slik som forliset i natt viste har det like mye å gjøre med værforhold. I ekstremvær, som vi er ventet å få mer av her til lands, er selv ikke et førsteklasses oljevern holdbart, og det er kanskje ikke nødvendig å minne om at været i våre nordlige områder ofte er i en litt annen klasse enn utenfor Langesund. Både Server og Full City var forøvrig vanlige lasteskip. Jeg grøsser ved tanken på hva en oljetanker eller en boreinstallasjon kan utrette på et ugunstig sted.

Oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen er uforsvarlig, både for klimaet og for lokalmiljøet!