Live Below the Line – Bergen

Nå er vi i Changemaker Bergen student godt i gang med ukens prosjekt: Live Below The Line.

Hva er «Live Below the Line»?

«Live below the Line» (Å leve under grensen) er en innovativ kampanje som har som mål å øke bevissthet, og som gjennom bevisstgjøring og donasjoner gjør en enorm forskjell i kampen mot ekstrem fattigdom. Kampanjen bygger på engasjerte mennesker som vil og kan gjøre en forskjell for dem som trenger det mest. «Live Below the Line» utfordrer mennesker og samfunn til å se hvor mye forskjell man kan gjøre med 1,5 dollar. Ved å leve på bare 1,5 dollar dagen til mat i 5 dager vil du direkte få oppleve noen av erfaringene 1,4 milliarder mennesker som lever i ekstrem fattigdom gjør seg hver dag, og du vil kunne hjelpe ved å gjøre en forandring. 1,4 milliarder mennesker er 4 ganger USAs befolkning (https://www.livebelowtheline.com/).

Vi i Bergen bruker 10kr som fattigdomsgrensa. Vi har justert 1,25 dollar (som er Verdensbankens fattigdomsgrense) i forhold til Verdensbankens PPP (Prices and Purchasing Parities) og KPI-økning fra 2005-krona til i dag. Slik kom vi fram til 9,62 kroner, som vi rundet opp til 10kr.

Vi regner bare på mat og drikke, ikke øvrige produkter (slik det også gjøres i USA, Storbritannia, Canada og Australia der dette prosjektet er utbredt i stor grad – hei Norge, følg etter!). Dette er rett og slett fordi vi allerede bruker langt over ukesbudsjettet i form av husleie, strøm, hygieniske produkter, penn og papir til skolearbeid og ved å ta buss til jobb. Det å faktisk leve på fattigdomsgrensa er ekstremt helseskadelig. Ved å spise for 10kr vil vi kunne få en smakebit på hvordan det er å ha dårlig råd uten at vi må sette helsa på spill. Vi tror at vi kan være en mer aktiv ressurs i kampen mot fattigdom hvis vi gjør det på denne måten. I tillegg så er det jo slik kampanjen er utformet fra sentralt hold.

Erfaringer så langt: Først og fremst hvor lite mat og drikke man kan få i seg (heldigvis er vann gratis i Norge!). Det kjennes i kropp og sinn. Det tar mye tid og krefter å planlegge og å organisere et dagsbudsjett med mat, så mye at noen av oss rett og slett har glemt eller ikke fått mulighet til å gå på forelesning. Vi forstår mer av hvordan mange fattige ikke har en reell mulighet til å gå på skole og få seg en utdanning – foruten at de ikke har penger til det, går mangel på mat også hardt utover konsentrasjonen. Det merkes. Utdanningen må rett og slett ofres (heldigvis har vi mulighet til å spise mer næringsrikt neste uke så vi kommer a jour med eksamensforberedelsene).

Trodde også at alle skulle bry seg veldig mye om oss og dette prosjektet utover det at det er et ”spennende konsept” og være kjempeinteressert i hvordan det er å leve som fattig, men folk tenker ikke så mye på de fattige. Det er en oppvekker. Folk har viktigere ting å tenke på, sånn som skole og jobb (og andre ”problemer”). Det har vi også, men det er viktig å rette fokus mot verdens fattige. Vi er allikevel heldige som har så god mulighet til å mobilisere rundt prosjektet ved å bruke Facebook og Twitter, og vi synes det er veldig stas med alle dere som følger oss gjennom disse mediene. Verdens fattige har ikke denne mobiliseringsmuligheten. De kan ikke gjøre noe for at folk skal bry seg mer. Åååå, dette her er veldig frustrerende! Fattigdom er ikke kult. Det må stoppes!

PS! Lik siden vår ”Live Below the Line – Bergen” og følg oss på Facebook. For hver person som liker siden, gir vi 1kr til Kirkens Nødhjelp. Du kan også følge oss på Twitter: @britnerhus @KariEriksen1 @VilbjorgMeyer @irisnesje @kvinnenidittliv @jmehuu

PS PS! Følg med i Bergens Tidende på fredag, da skal de lage sak om oss (både i papirutgaven og på nett).

Når alle snur – og verden blir litt bedre

I fjor høst ga utviklingsminister Erik Solheim beskjed om at de ikke kom til å øke støtten til Det globale fondet for bekjemping av aids, tuberkulose og malaria (på utviklingsslang: Det globale fondet). Changemaker reagerte og godtok ikke dette fra en regjering som hadde lovet at helsespørsmål og hiv og aids stod høyt på agendaen. Én etter én hadde europeiske regjeringer kuttet i de økonomiske bidragene til verdens viktigste hiv og aids-bekjempende bankkonto. Finanskrisen gjorde det umulig å finansiere dette arbeidet, ble det sagt. Sånn skulle ikke Norge være. Changemaker aksjonerte! For å gjøre en kort historie enda kortere: En uke senere snudde regjeringen på dette og økte finansieringen med 20 prosent. Det var en viktig seier. I dag har jeg truffet stolte mennesker; hiv-smittede aktivister med framtidsutsikter. Og med penger fra Det Globale Fondet og Kirkens Nødhjelp hadde denne gjengen snudd et lokalsamfunn på hodet i løpet av ti år.

Sånn ser det ut her til lands

Etter en tur gjennom lange, grønne og ubeskrivelig vakre rismarker kom vi fram til et lite distrikt i delstaten Lampang, en times biltur sør for Chiang Mai der vi har oppholdt oss de siste dagene. Og det var midt i mellom banantrær, pissemaur og rismarker vi møtte gjengen som hadde gjennomført en extreme makeover i lokalsamfunnet sitt. Prosjektet gikk kort og godt ut på å skape et miljø der både hiv-smittede, aids-syke og andre i samfunnet kunne jobbe sammen for å gjøre det lettere å leve med hiv og aids. Det er en større utfordring enn det kan høres ut som.

Jeg og en av mine sørlandske reisepartnere var enige om at dette var gode gamle pissemaur

Gruppearbeid, gårdsdrift og informasjonsspredning. Det er tre grunnleggende ingredienser i mye av hiv og aids-arbeidet i landet. Stolthet og selvtillit, styrket økonomi og forebygging av spredning er noen resultater de kunne vise til. Og det var lett å skjønne hvor viktig det var der den ene etter den andre inviterte oss inn i grisebinger, grønnsakshager og kommunehus. Alle viktige arenaer der kampen mot hiv og aids ble utkjempet. Men det var behov for større samfunnsmessige endringer enn de individuelle initiativene. For ti år siden, da primus motor (en hiv positiv kvinne i 50-årene) ble den første i lokalsamfunnet som stod frem med statusen sin, var situasjonen en helt annen enn den vi fikk se i dag. Det var ingen politikere som stod side om side med de hiv-smittede og det var ingen arbeidsplasser tilgjengelige for de hiv positive. Bedrifter og fabrikker i området begynte å kreve hiv-tester som vedlegg til CVen når man skulle søke jobb. Var testen positivt, fikk de negativt svar. Etter flere års arbeid fikk aktivistgruppen (som etterhvert bestod av flere lokale frivillige sammen med den lokale kirka og det lokale tempelet) med seg kommunesjefen (rådmannen) på laget.  På Verdens Aids-dag, 1. desember hvert år, gikk de i tog. Og de andre dagene i året toget de opp på bedriftssjefenes kontorer og la fram saken sin. Sjefene gjorde som Solheim, de snudde tvert om. De sluttet med de urettferdige og diskriminerende kravene. Stolthet og selvtillit, styrket økonomi, mindre spredning og like rettigheter for alle, uavhengig av status.

Fra kommunestyresalen: To nøkkelpersoner i lokalsamfunnets snuoperasjon: Initiativtakeren (den rundt 50 år gamle kvinnen) og rådmannen ledet et møte med oppdatering av status). Jeg klarte desverre ikke å få ned navnene.

Det er 60 personer som lever åpent som enten hiv-smittede eller aids-syke i dette samfunnet. De forteller om fortsatt store mørketall. «De første barna som  fikk hiv-smitten fra moren er nå på vei til å bli tenåringer. Det er fortsatt vanskelig for en tenåring å være hiv-smittet. De har lyst på kjærester de også vet dere, så de slutter med medisiner så ingen skal finne det ut” kunne den lokale presten fortelle oss. Han ser nye utfordringer i hjembygda si. Men nekter å gi opp. Det forstår jeg, for denne gjengen er eksperter på å se mulighetene. Jeg er ganske sikker på at de sa «klart vi kan forandre verden!» på thai, men at det forsvant i oversettelsen. I mellom linjene ble det i hvertfall sagt, og de gledet seg til å fortsette kampen i Lampang. 

Den kampen fortsetter i millioner av steder i verden. Og samtidig må vi fortsette å jobbe på vår måte hjemme i Norge. Ved å kreve at norske myndigheter ikke glemmer forpliktelsene sine ovenfor Det Globale Fondet. Hiv og aids forsvinner ikke selv om europeiske finansmarkeder hyperventilerer. Og når vi først er inne på temaet. Norge kunne godt ha tatt et realt basketak med medisinselskapet Novartis. Vi er jo medeiere, tross alt.

Bobbysocks, meg selv og 150 000 flyktninger

Det er ikke bare det at Bobbysocks vant Melodi Grand Prix som gjør året 1985 spesielt for meg. 1985 var også starten på livet mitt. Det er lenge siden  jeg trakk pusten på fødeavdelinga på Bodø sentralsykehus for aller første gang, dere vet. Nå sitter jeg i Chiang Mai, en rolige og utrolig vennlige «landsbyen» med omtrent 500 000 innbyggere, Chiang Mai, i Thailand. 26 år etter, og 7862 kilometer unna. Reisefølget mitt, frivillige, ansatte og styremedlemmer fra Kirkens Nøsdhjelp, er riktignok flinke til å påpeke hvem som har levd kortest av oss, men likevel… 26 år er lenge.

Sånn ser det ut i et av fjellene i Nord-Thailand. Når man har en middels smart telefon til rådighet i tåka.

Det er vanskelig å vite hva flyktningleirene ved grensen ved den burmesiske grensen tenker om 26 år og årene som har gått siden 1985. Siden de flyktet fra den burmesiske hærens storoffensiv i 1984. De tilhørte forskjellige etniske minoriteter i Burma, og hadde stått i mot militærjuntaens forsøk på å kontrollere dem i over 30 år. Så måtte de løpe. Gjennom Malaria-befengt jungel over grensa til Thailand. De første flyktningleirene på Thailandsk side av grensa ble etablert for de rundt 10 000 Burmeserne i 1985. Noen ble kanskje født i leiren det året, og de er der enda.I mellomtiden har jeg vokst opp i Norge, spilt fotball for fire klubber, tatt tonnevis med eksamener, reist verden rundt, gifta meg og blitt leder for en ungdomsorganisasjon som får lov til å si akkurat det vi mener om akkurat hvem vi vil.

Står livet stille i en flyktningleir i 26 år? Flyktningleirene langs grensa har nå blitt hjemmet til over 150 000 mennesker. Stadig flere angrep på etniske minoriteter og politiske motstandere har ført til nye flyktninger. Men blir det noensinne noe de kan kalle hjemme? Da jeg var i Namibia for 7 år siden besøkte jeg en familie i Katatura-slummen utenfor Windhoek. Dit hadde de svarte blitt tvangsflyttet under Apartheid-regimet flere tiår tidligere. Katatura betyr sånn omtrentlig oversatt stedet som aldri vil være ”hjemme”. Og moren i huset var helt klar – Vi bor her, men vi er ikke hjemme.

På onsdag skal jeg besøke to av disse leirene som blir drevet av Kirkens Nødhjelp og mange andre organisasjoner.  Og før det skal jeg også innom flere prosjekter her i Nord-Thailand der Kirkens Nødhjelps partnere tilbyr de mest elementære helsetjenester og utdanning til et folk uten hjem eller rettigheter. I mellomtiden skal jeg møte folk og skjebner, og forsøke å finne internett så jeg kan formidle videre. Mens du venter på neste post, kan du jo kanskje ta en tur innom dette vakre blogginnlegget fra frilandsjournalisten (og tidligere P3banden-reporter) Nareas Sae-Khow. Han var her for bare en uke siden, og han både skriver og fotograferer bedre enn meg.

Den som tier, samtykker

«Mer enn 740.000 mennesker dør hvert år som følge av væpnet vold. De aller fleste bor i fattige land. Med økt kontroll på norsk våpeneksport, kan vi gjøre vårt for å hindre at våpen og ammunisjon kommer på avveie og dreper tusener av uskyldige ofre.»