Kenya

Rauka ama Hatuta Survive

kenya-680_712340i

Jeg har akkurat kommet hjem fra Nairobi. Jeg ble invitert til en ungdomskonferanse om klima opp mot klimatoppmøtet i København. 100 ungdommer var der, interessen var mye større. Ungdommer fra hele Kenya ble invitert for å lære, utveksle erfaringer, og for å handle. De vil gjøre noe. Klimaendringene er her nå, det kan vi ikke sitte og se på.

Kenyas klimaforhandler var der, stortingspolitikere, representanter fra FNs miljøprogram, sivilsamfunn og næringslivet var der. Ungdommene får stille politikerne og næringslivet til veggs, og det gjør de.

100 utrolig engasjerte mennesker sitter time etter time og følger med på foredrag om COP, MOP, AWLCA, AWKP, REDD og alle andre klimastammespråkakronymer. Og stiller spørsmål. Hvorfor gjør ikke myndighetene nok? Og myndighetene må svare. Det hele minnet rett og slett ganske mye om SNU, bortsett fra èn ting:

Dette er ungdom som merker klimaendringene på kroppen i dag. Klimaendringer er ikke et faktum som deres barn eller barnebarn vil kunne se i fremtiden, det er den brutale sannheten i dag, og har vært det lenge. Regnet kom i høst. Da hadde det vært syv sesonger uten regn. Bøndene hadde plantet fire ganger, men regnet kom aldri, og dermed heller ikke avlingene. Det regnet som kom var likevel mye mindre enn forventet og nødvendig. Dette har ført til at dyrene dør. Matprisene går opp. I min innledning til en paneldebatt fortalte jeg at de aller fleste nordmenn tenker på klimaendringer som noe som vil komme i fremtiden, hvis de i det hele tatt kommer. Da ble det høy latter i salen.

Klimaendringer som skyldes rike lands historiske utslipp, men som rammer utviklingsland og fattige mennesker hardest. Dette handler ikke om utslippsreduksjoner og klimatilpasning, det handler om deres liv!Rauka ama Hatuta Survive- våkn opp, ellers vil vi ikke overleve.

Disse ungdommene jobber i ulike nettverk og organisasjoner med klimatilpasning i lokalsamfunn. Men det er også behov for å jobbe med de grunnleggende årsakene til at behovet for klimatilpasning bare øker og øker. Denne konferansen skal derfor resultere i krav som skal rettes mot kenyanske såvel som rike lands regjeringer. Flere av deltagerne reiser også til København.

Vi skal forandre verden, og vi må tro at det er mulig.

Tørke i Kenya

Da vi våknet til pøsregn i går morges var det få som ropte hurra, men da vi kom på at Kenya, og Øst-Afrika generelt, lider av tørke, gjorde det plutselig ikke så mye allikevel. Dette er noe vi merker heller lite til her vi sitter bak gjerdene på Brackenhurst. Hagen er i full blomst, og gresset er friskt og grønt. Når vi går på tur ser vi heller ikke noe til tørken, teplantasjene er friske og grønne, og jeg har aldri sett en frodigere skog enn den som vokser nedenfor Brackenhurst. Været er også rimelig fuktig. Situasjonen har derimot vært en annen i områdene vi har besøkt på utfluktene våre. Verst var det kanskje i Naivasha, men tørken her skyldes mer enn mangel på regn. Man kunne også merke tørken tydelig i Kajjiado, der vi så utmagrede kuer og døde avlinger.

Teplantasjene ved Brackenhurst står i sterk kontrast til resten av Kenya.

Teplantasjene ved Brackenhurst står i sterk kontrast til resten av Kenya.

(mer…)

Urettferdige roser fra Kenya

Hans Kristian, deltaker på utvekslingsprogrammet Communication for Change (Kirkens Nødhjelp og Changemaker) skrev søndag 30. august på denne bloggen om Lake Naivasha og miljøkatastrofen i området rundt sjøen. Sjøen tømmes for vann av multinasjonale blomsterselskaper som har plassert drivhus langs bredden. Det vannet som er igjen er så forrurenset at kyr og andre dyr dør om de spiser dem.

Hanne Sofie Lindahl er for også for tiden i Kenya som deltaker på Communication for Change. Hun skriver på bloggen sin «Galskap i Afrika» om det forferdelige som skjer rundt Lake Naivasha. Ikke bare er det forrurensing og tapping av viktige vannressurser. Tusenvis av arbeidere jobber under ekstremt dårlige forhold i opp til 15 timer om dagen. Helseskadelige gasser, elendig lønn og dårlige eller ingen sikkerhetstiltak for arbeiderne er noen stikkord. Da noen prøvde å klage i 2006, svarte fabrikken med å sparke 1000 ansatte. Dette førte til opprør og politiet kom til utsetning med tåregass» skriver Hanne Sofie.

Nok en gang får vi klare beviser på at handelsstrukturen i verden må endres. Vi i Changemaker har lenge vist til Fairtrade-merkevaren som et godt alternativ for bevisste forbrukere. I bloggartikkelen til Hanne Sofie kommer det desverre fram at det også er snakk om Fairtrade-sertifisert roseproduksjon her. Hva skal man da tro på? Jeg tror fortsatt at Fairtrade er et av flere alternativer på veien til en rettferdig verden. Men jeg er mer i tvil om at en merkevareordning kan holde full kontroll over all virksomhet i hele verden.

Store multinasjonale selskaper slipper til i utviklingsland gjennom bl.a. påtvungen politikk fra vesten. Verdensbanken og det internasjonale pengefondet (IMF) tvinger gjeldstyngede land til å åpne markedene sine for frihandel og eksport av råvarer, for eksempel roser. De setter det som betingelser som mange utviklingsland er nødt til å følge for å få sårt tiltrengt gjeldslette. Også verdens handelsorganisasjon (WTO) påtvinger sine medlemsland åpning av markedene. Jeg mener åpenbart at Norge må begynne å vise en tøffere og mer solidarisk linje i sin deltakelse i både Verdensbanken, pengefondet og WTO. Betingelser ved gjeldslette er usolidarisk og udemokratisk. Tvangsåpning av markeder er i tillegg bare dårlig politikk.

Følg med på hva deltakerne i Communication for Change opplever:

Hanne Sofie skal være i Tanzania.

Karen skal også være i Tanzania.

Hans Kristian skal være på Filippinene.

Helene og Kristina skal være i Etiopia.

Maren skal være i Kenya.

Vannmangel i Kenya

P1010093Kenya er et land som er rammet av tørke, og dette fører til store problemer for befolkningen. Nylig ble det avdekket at hvert 9. vannhull i Kenya har tørket ut, og at den gjenomsnittlige kenyaner må gå 10 kilometer lenger enn vanlig for å finne vann.

Limuru, stedet deltakerne i Communication for Change bor i i Kenya, er et grønt og frodig sted. Kontrasten ble dermed stor da vi kjørte buss til Rift Valley, som ikke ligger så alt for langt unna. Lake Naivasha er den eneste ferskvannskilden i området, og er livsviktig for menneskene og dyrene som bor der.

Innsjøen var dessverre et heller trist syn. På vei til elven, kjørte vi forbi enorme områder med drivhus, som brukes til dyrking av blomster som selges over hele verden. For å vanne blomstene trengs det store mengder vann. Firmaet som dyrker blomster har da ganske enkelt startet å pumpe vann opp fra Lake Naivasha, og siden 1998 har vannstanden truket seg tilbake 4 km, og bare de de siste tre årene har innsjøen tapt 3 km av bredden.

Drivhusene drives av private, utenlandske eiere, som fortsetter å pumpe opp vann uten tanke på konsekvensene det fører med seg. Med den eskalerende hastigheten vann pumpes opp med i dag står innsjøen i fare for å tørke ut innen kort tid.

I 1998 var hele dette området dekket av vann. I dag er det 4 km ned til innsjøen.

I 1998 var hele dette området dekket av vann. I dag er det 4 km ned til innsjøen.

For dyrelivet gir dette store utfordringer. Eleven er hjemmet til enorme flokker med flodhest, men siden elven nå krymper blir flodhestene pakket tettere og tettere sammen, noe som fører til kamp om plassen, og mange dødsfall. Den synkende vannstanden er allerede en årsak til konflikter i området, og kan føre til en dramatisk økning i konfliktnivået i årene fremover dersom vannstanden synker ytterligere.

I mange u-land ser man lignende situasjoner der store multinasjonale selskaper utnytter de lokale ressursene og ødelegger livsgrunnlaget for lokalbefolkningen og dyrelivet. Naturressurser vil etter all sannsynlighet bli den viktigste konfliktårsaken i verden i årene fremover.

Tekst og foto:
Helene Onshuus og Hans Kristian Henriksen