COP17

Klimafinansiering

Ved sida av ei vidareføring av Kyoto-avtalens utsleppsforpliktingar for rike land og ei breiare avtale for regulering av klimagassutslepp for mellom anna dei rikaste utviklingslanda og rike land som står utanfor Kyoto-samarbeidet, er klimafinansiering eit av dei mest omtala temaa for toppmøtet i Durban.

Grunnen til at klimafinansiering står sentralt i forhandlingane er at det står i klar samanheng med internasjonal byrdefordeling. Samstundes som at det er utviklingsland som rammast hardast av klimaendringar, er det industriland som både har det historiske ansvaret for desse endringane, samt også sit med den største økonomiske kapasiteten til å bidra til å løyse desse.

Klimafinansiering er sentralt både for å sikre at klimatilpassingstiltak i utviklingsland vert gjennomførde og for å bistå utviklingsland finansielt med å gjennomføre utsleppskutt. Ifølge rapportar frå FNs klimapanel er klimatrusselen så omfattande at enkelte utviklingsland må bremse utsleppsveksten sin samstundes som at industriland må gjennomføre djupare kutt. På den andre sida er landa som forhandlar einige om at det er feil at utviklingslanda skal sitje att med å betale kostnaden for gjennomføringa av desse utsleppsbremsande tiltaka. Det er av den grunn semje om at industriland skal ta store delar av kostnaden. Det sentrale spørsmålet er korleis dette skal gjerast.

Klimafinansiering det siste året

Sidan toppmøtet i Cancun for eitt år sidan har Noreg saman med Sør-Afrika og Mexico koordinert ei gruppe på 15 industriland og 25 utviklingsland. Denne gruppa av land, kalla Overgangskomiteen, som speglar meiningssamansetjinga i klimaforhandlingane har det siste gjennom det siste året jobba med eit forslag til korleis eit nytt grønt klimafond bør sjå ut.

Nokre av elementa som har blitt diskutert gjennom det siste året inkluderar mellom anna følgande:

  • Instututsjonelle forhold og korleis fondets styre og daglege arbeid skal knytast opp til dei øvrige klimaforhandlingane. Dette er ein balanse mellom å sikre at alle land får ei stemme med i korleis drifta skal vere og at fondet skal kunne fungere så effektivt som mulig.
  • Korleis pengane som kjem inn skal administrerast og korleis desse skal allokerast mellom ulike formål. Dette både sett i samanheng med balansen mellom tilpassig og utsleppsbremsande tiltak, kva typar utviklingsland som bør prioriterast, og kva tiltak som har dei største ringverknadane.
  • Juridisk form og forholdet til Verdsbanen som med stort sannsyn vil fundere som bestyrar for klimafondet dei tre første åra.
  • Forholdet mellom industrilands ønske om å øyremerke pengar dei løyvar og behovet for fleksibilitet vedrørande slik fondet styrer pengane som kjem inn. På overordna nivå vil fondets styre ha større oversikt over kva tiltak ein treng at pengar genererast til.
  • Miljø- og samfunnsmessige tersklar.
  • Resultatbaserte mekansimar. Dette er noko som kan vere føremålsteneleg når det kjem til å sikre pengestraumar til fondet, men som er problematisk sidan suksessraten til klimatilpassingsprosjekt er vanskeleg å kvantifisere.
  • Rolla til privat sektor.
  • Meiningsfull deltaking frå sivilsamfunn. Slik det ser ut no får ikkje sivilsamfunnsorganisasjonar styreplass i fondet medan internasjonalt næringsliv får.
  • Direkte tilgang til finansiering for institusjonar i utviklingsland.

Eg vil understreke at Overgangskomiteen ikkje hadde mandat til å sjå på finanseringskjelder i seg sjølv. Dei forhandla om korleis eit fond bør sjå ut, gitt at finansering er på plass.

Sjølv om denne gruppa på 40 land som har forhandla det siste året ikkje nådde konsensus på det avsluttande møtet for ein og ein halv månad sidan, har dei vidaresendt sine anbefalingar til toppmøtet i Durban.

Kva skjer i Durban?

Klimaforhandlingane som pågår i Durban kan skiljast i tre grupper:

  • Forhandlingar om å etablere fondet med dets institusjonar. Med bakgrunn i mandatet skal dette skje under møtet i Durban.
  • Forhandlingar om korleis fondet, skildra over, skal fyljast med pengar. Her diskuterar ein bydefordeling mellom industriland, rolla til innovative kjelder for finansiering som avgifter på internasjonale finanstransaksjonar, og skattlegging av internasjonal luftfart og skipsfart. Ein diskuterar også korleis privat sektor kan bidra og kva rammer ein ønsker desse skal bidra innanfor. Det er sentralt å sikre at pengane som løyvast kjem i tillegg til allereie lova pengeoverføringar og at politiske vedtak om internasjonale avgifter ikkje påverkar utviklingsland negativt.
  • Det siste punktet går på korleis ein kan sikre koordinasjon mellom dei ulike instiutsjonane under FNs klimakonvensjon som har som mandat å arbeide med eller for klimafinansiering.
Changemaker møter forhandlingsleiar Henrik Harboe (Foto: Tone Hertzberg).

Changemaker møter forhandlingsleiar Henrik Harboe (Foto: Tone Hertzberg).

Det første av desse områda spring vidare frå arbeidet til Overgangskomiteen, medan dei to siste forhandlingstemaa også er viktige sett i samanheng med etableringa av eit grønt klimafond.

Forhandlingane fram til og med tysdag i neste veke vil verte utførte av byråkratar og diplomatar, medan politikarar og ministarar frå dei ulike landa som deltek vil sluttføre forhandlingane frå neste onsdag til og med fredag.

Kva har skjedd første veka?

Som eit bilde vil eg framstille landa som forhandlar om etablering av det grøne klimafondet langs ein akse. Plassert i midten har dei aller fleste landa i klimaforhandlingane, inkludert Noreg, som uttalar at anbefalinga Overgangskomiteen har lagt fram ikkje er det ein fullt ut ønsker seg. Likevel understrekar ein at det å opne opp teksten for vidare forhandlingar før politikarane er på plass rundt midten av neste veke vil komplisere forhandlingane. Sjølv om ein då teoretisk sett kan sikre meir ambisiøse retningslinjer, minimerar ein sjansane for å få eit vedtak i Durban sidan arbeidsmengda vil bli for stor for politiske forhandlingar. Changemaker, saman med det internasjonale ungdomsnettverket, uttrykker også støtte til at ein ikkje bør opne teksten for forhandlingar før neste veke. Det er langt viktigare å få etablert eit fond i Durban for å sikre gjennomføring av klimatiltak i utviklingsland, enn å gjenopne ein prosess som alt har vart eit år.

Vi bevegar oss på aksen. På det eine ekstrempunktet har vi ein del latin-amerikanske land som er prega av ein generell skepsis til marknadsbaserte forsøk på å løyse klimautfordringa og for å generere klimafinansering. Tidlegare i forhandlingane har desse hatt sterke frontar mot delar av innahaldet i anbefalinga frå Overgangskomiteen. Desse har lenge ønska å opne testen for forhandlingar, men ein har kome fram til ein konsensus der ein sikrar at innspel frå desse landa heller vert å finne i eit vedlegg til denne teksten. Vedlegget er venta å få same forhandlingsstatus som anbefalinga frå Overgangskomiteen, men dette vil sikre meir effektive forhandlingar. Det er Noreg og Sør-Afrika som koordinerar arbeidet med dette vedlegget. Gruppa av desse langtgåande latin-amerikanske landa har også uttala at dei ønsker å få etablert eit fond i Durban, og såleis har dei moderert seg noko og uttalar at dei ønsker å ta ei konstruktiv rolle.

På det andre ekstrempunktet har vi ei noko mindre konstruktiv gruppe beståande av Saudi-Arabia og USA. Desse har tradisjonelt sett vore dei minst drivande kreftene i arbeidet med å få etablert eit klimafond. Likevel har Saudi-Arabia uttala at dei ønsker eit fond på plass. USA er kritiske til å referere til konkrete kjelder for finansiering, men støttar  på generelt grunnlag tanken om å etablere eit nytt fond.

Konklusjonen er at sjølv om forhandlingane om klimafinansiering har gått trått dei første dagane, har dei no teke seg opp. Det verkar som forhandlarar frå alle land på eitt vis er villige til å einast om å etablere eit fond. Det gjenstår å sjå om viljen til samarbeid er like sterk når politikarane kjem til veka. Det gjenstår også å sjå kva implikasjonane av det omtala vedlegget til anbefalinga vil bli. Tekstane her vil med stort sannsyn vere motstridande. Håpet er at det uansett er mulig å nå konsensus.

Sjølv om forhandlingane om etablering av fondet relativt sett går bra, knyter det seg stor uvisse til korleis forhandlingane om kjelder til finansiering vil gå. Noreg fasiliterar også desse forhandlingane, så potensialet for påverknad er stort. Dette har vi utnytta gjennom møte med forhandlingsdelegasjonen i dag.

Sjølv om det allerie har vore gjennomført mange utreiingar rundt kjelder til finansiering er det stor uvilje frå industriland til å forplikte seg. Det er også uvisst kor stor rolle privat sektor vil få og i kva grad ein vil lene seg på innovative, offentlege kjelder for finansiering. Det er fullt mulig å kome til semje om dette i Durban. Likevel snakkast det om å etablere arbeidsgrupper for det neste året som skal sjå nærare på dette temaet. I såfall bør eit minstekrav vere at det vert laga eit mandat om at toppmøtet til neste år skal resultere i konkrete og ambisiøse forpliktingar frå industriland.

Oppsummeringsvis; eit fond vil med stort sannsyn etablerast i Durban, men det trengst at dette fyljast med pengar for at det skal kunne tene etter føremålet.

COP17: Hørt og uhørt…

Ja, så da synges siste vers på denne ukas klimaforhandlingsvise, og det er på sin plass med en slags oppsummering. Flust av møter har blitt holdt, høye herrers hoder har grublet, og dokumenter skrives. Det sies as man skal «walk the walk if you «talk the talk», så her er en oppsummering av ukas beste sitater: Kos dere!


Christiana Figueres og Maite Nkoana-Mashabane.

A camel is a horse designed by a committee

Singapore kommenterer at etablering av det grønne klimafondet medfører svelging av kameler for partene. Han sa senere at han håpte fonder kan trenes til å bli en race horse…

The Arabian horses are the best, and we did not form a committee to raise them!

Kontant svar fra Saudi Arabia der, ja. De blokkerte rapporten som skulle legge til rette for fondet allerede tidlig i høst…

I did push the button!!!


Philippinene unnskylder seg veslevoksent barnslig for å ha tatt ordet etter talelistens slutt

We have the utmost confident in the president, you that have the quality of an African goddess

Nigeria tar årene fatt etter anklager om å ha satt spørsmålstegn ved COP-president Maite Nkoana-Mashabanes autoritet.

There are pension funds sitting on trillions of dollars that they don’t know where to put!


Excecutive Secretary for klimakonvensjonen Christiana Figueres snakker om klimafinansiering, kanskje Jens burde få referat fra dette møtet?

Vi jobber videre som om ingenting har skjedd, inntil noe skjer.


Norske forhandlere holder hodet kaldt…

We are living in reality, not in dreams. Economic and political restraints are also realities. We are WAY behind the schedules of science […] This is much more a marathon, than a sprint.

Christiana Figueres snakker til ungdommen om virkelighet. Håpløst sier du?

If I´m putting my gray hairs into it, you have to do it too! You are not allowed to give up! Don’t give up, keep the faith!

..neida…Christiana Figueres har ikke mistet håpet. Heldigvis!


PUH! I dag anbefalte COP-presidenten forhandlere i plenumssalen å slappe av i morgen. Det skal vi og. Work and play!

Tomorrow is sunday! You have the opportunity to explore the beach and to boost the South African economy. TAKE SOME TIME OFF

Dagens Durban

God kveld frå Durban! Me gir nokre innblikk i dagens små og store hendingar.

Først i form av tweets:

BardLahn: Eneste man foreløpig har klart å bestemme på klimatoppmøtet i #Durban er at neste års toppmøte blir i Qatar

OlaElvevold: @BardLahn Med håp om en slags arabisk klimavår i 2012?

thorbjarnebore: «2011 markerer slutten på et tiår som er det varmeste som noen gang er målt» bit.ly/tW5aQM

slightlfubar: extreme irony alert @pershing missile bombs #climate #cop17 talks US claims infinite number of roads to below 2deg, yet they are not one

kaisaksen: Stammespråk på COP17. Noen forhandlingsgrupper heter plenumsmøter, kontakgrupper, uformelle og i dag oppdaget jeg uformelle-uformelle 🙂

CANIntl: Canada earns 1st Place Again, United Stastes Takes 2nd, a Safe Climate Comes in Last I CAN Internatio fb.me/1jcmhDpGE

Og til slutt ein overskrift frå ECO (Climate Action Networks nyheitsbrev):

«ARRGGGH, CANADA!»

(Samstundes som majoriteten av verdas nasjoner anerkjenner det akkutte behovet for å stoppa klimaendringane, stadfester truverdige kjelder at Canada trekk seg frå Kyotoprotokollen. Det er ikkje bra.)

Helsing JonSchj og Majagubu på #COP17 i #Durban.

It always seems impossible until it’s done!

Jeg blir bedt om å ta tre steg bakover.
– A bit more to the right, yes! Sier den store, grønnkledte kvinnen bak disken. Hun har et stort tre som ser ut om det er revet opp med røttene og plantet på nytt opp ned, sånne man ser i Løvenes konge, på jakkeslaget.
– No, MY right! Kvinnen ler idet jeg krasjer inn i en brite med slips som også skritter baklengs ved siden av meg.
– It’s okay, love. I got the picture now.

Det er lørdag. Vi har nettopp gjennomgått vår femte sikkerhetskontroll på ett døgn. De fire første på diverse flyplasser, den siste i ankomsthallen til et miljøsertifisert kjempebygg på mange tusen kvadratmeter. Foreløpig ser vi flere uniformkledde sørafrikanere enn besøkende som oss selv i Durban International Conference Center (ICC). Senteret skal huse mellom 15 og 20 tusen delegater fra 200 land de neste fjorten dagene i intense forhandlinger om intet mindre enn klodens framtid.

Jeg har gått rundt med den følelsen av usikkerhet i magen siden vi satte oss på flyet fra Gardermoen. Usikker på hva som venter. Usikker på om vi har noe å gjøre her nede. Redd for at det er for sent. Verdens gjennomsnittstemperatur ser ut til å gå mot seks graders økning, langt over klimapanelets worst case scenario, vestens ledere graves ned i en vond spiral av økonomisk krise og Olja Borten Moe sutter på sugerør svarte av tjæresand. Avisenes presentasjoner av klimaforhandlingene avblåser forventninger samtidig som verdens utslipp av klimagasser er høyere enn noen gang. Kan dette gå?

Jeg ser på det store treet i grønt igjen. Baobab-treet som pryder uniformene til COP17-medarbeiderne, er Durbankonferansens logo. Det skal, ifølge informasjonsbrosjyrene, representere de tre kulturelle gruppene som finnes i provinsen Kwazulu-Natal. Da jeg som fjortis besøkte Afrika og var på safaritur i Zambia, lærte jeg derimot at Baobab-treet i følge en tradisjonell legende skal være resultatet av gudenes vrede. Ikke husker jeg hva menneskene gjorde, men ille var det, for de ble straffet ved at de tidligere frodige trærne ble røsket opp til himmels og kastet ned igjen med roten opp. Tre slike trær er plantet ved inngangen til ICC, de er på alle plakater, og lyser av Afrika.

Den store kvinnen i grønt ser moderlig ned på meg.
– Remember, sier hun med bred aksent, og tar først høyre, så venstre hånden fram som to vektskåler.
– Work. And play. Så gjør hun en vuggende bevegelse med begge hendene:
– The two go hand in hand. That is my best advice to you.

Jeg er ikke usikker lenger.

Med delegatbadge rundt halsen og en god følelse i magen forlater vi senteret og går ut i Durbans gater. Vertskapet kan bety mye for forhandlingsutfallet, sies det. Dag en registrerer jeg i så fall stillingen en-null til klimaet.

Mandag morgen. På åpningsseremonien i plenumssalen siterer sjefen over alle sjefer i klimaregimet Christiana Figueres landsfader Nelson Mandela. «It always seems impossible untill it’s done!». Jeg tenker det er dét baobabtreet bør symbolisere og lære de som er samlet her i Durban nå. Vi kan og må sikre framtida og rykke problemene i forhandlingene opp med jorda nå, før gudene straffer oss og gjør det for oss.

Heia COP17, heia Afrika!

COP det gode håp?

Her kjem eit lite Hei! frå Durban i Sør-Afrika. Eg (Jon) og Maja kom til durban for eit par dagar sidan for å delta på COP17. COP-møtet er FNs årlige møte der medlemslanda prøver å bli einige om ei løysing på klimautfordringane. Kjem årets møte til å bli COP det gode håp?

Me kom til Sør-Afrika flygande, 30 000 fot oppe i veret, i eit toetasjars British Airways-fly. Under oss var det afrikanske kontinentet mørkare enn stjernehimmelen over oss, noko som sto i sterk kontrast til det spektakulære nettverket av lyspunkt og lysårer me kunne sjå frå flyet over heile Europa. Med durande klimaanlegg, og amerikanske filmar på teveskjermane, susa me over Afrika med stadig påfyll av tea with milk, and please let me know if you need something more, Sir.

Kor vil eg så med dette? Jo: Dette syner så altfor tydelig kvifor klimaendringane er urettferdige og kvifor ei rettferdig klimaavtale er nødvendig. Dei rike landa har det historiske ansvaret for klimaendringane. Frå flyet kunne me tydelig sjå at det var her energiforbruket og bilbruken var størst. Over Afrika var det svært lite lys å sjå. Då er det urettferdig at det er nettopp dei fattige landa som blir hardast ramma av klimaendringane.

Maja og eg kjem til å blogga ein del her frå COP17 dei neste to vekene. Seinare i dag kjem det litt meir info om koss dag éin på forhandlingane har vore, med bilder og det heile. Følg med, følg med!

Og kommenter og spør gjerne! Det likar me!

Glød, håp og engasjement

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Jeg må si at vi har et ganske tøft program. Vi står opp hver dag mellom 4 og 6, ankommer neste destinasjon etter at mørkets ankomst og legger oss rundt midnatt. Fremdeles er det utrolige menger energi, engasjement, felleskap, positivitet, sang og kunnskap som dominerer denne turen.

Etter at vi hadde vår første konsert i Nairobi reiste vi sørover til Tanzania og Dar- Es Salaam for å holde neste konsert der. Selve konserten var ikke like overveldende som den i Nairobi, og antall underskrifter var kanskje heller ikke noe å skrive hjem om. Samtidig fikk vi store mengder medieoppslag i Tanzania ettersom selveste visepresidenten var tilstede på konserten.

Vi tilbrakte noen timer på stranda i Dar, men mesteparten av tiden foregår i bussen. På mange måter er et gjennomsnitt på 12 timer i buss til dagen i meste laget. På den andre siden er det fantastisk å kunne sitte i bussen uten å ha et spesielt ansvar for at noe må bli gjort. Tiden blir brukt til å lese bok, men også å sitte og se på det fantastiske landskapet. På fjell som kommer og går, giraffer, tørre slettelandskap, enorme jordbruksfelt (ofte eid av utenlandske investorer), småbruk, småbruk, og atter småbruk, innsjøer, frodige daler, nedbrente skoger og nydelige solnedganger. Unger som vinker langs veien, mødre som bærer barn på ryggen, eldre damer som sitter under skyggen av et tre eller bønder som graver i jorda.

Vi bruker også en del av tiden på å diskutere utvikling, leke, synge og dele våre egne erfaringer. I går hadde Winnie fra Kenya Youth Climate Network (KYCN, også kalt Changemaker Kenya) en utrolig spennende prat om bakgrunnen for karavanen. Idéen dukket opp i København under COP 15. Skuffelsen var enorm da man så hvor lite som kom ut av hele møtet. Kenyanerne som hadde vært der kom hjem og var motløse. Senere går historien på hvordan de klarte å mobilisere videre, om hvordan ungdom gradvis har fått mer de skulle ha sagt, politikere som har begynt å ta ungdom på alvor og som har lyttet til hva KYCN har å si. Det handler om Paul fra Kirkens Nødhjelp i Kenya som snakker om å gi ungdomsnettverket spillerom til å komme med nye idéer, engasjement og en enorm karavane med 15 involverte nasjoner, Desmond Tutu og som regner med å komme på CNN og kanskje BBC i løpet av turen.

Fra et Changemaker Norge perspektiv er det utrolig inspirerende å se hvordan det også langt utenfor Norges grenser og under helt andre forutsetninger er mulig for ungdom å jobbe med strukturelle fattigdomsproblemer og bli tatt på alvor.

Videre handler denne karavanen om et utrolig samhold, om et felles mål, om kreativitet, gjensidig respekt og stor underholdning. I går kveld ankom vi en campingplass ved en strand langs Malawisjøen. Etter å ha stått opp før soloppgang og hatt 12 timer i buss skulle man kanskje tro man kom seg i seng så fort som mulig, men her er situasjonen en annen. Mens mediefolket desperat prøvde å spre sine nyheter til verden etter å fått tilgang på internett tok en smågal kenyaner som insisterer på at han heter Vuvuzela ordet. Ved bålet på stranda under fullmånen satte Vuvuzela i gang sitt late night show med innslag fra alle som passerte. Da bittelille Namankhaya på enfemti entret sanden med stemmen sin sammen med resten av den Sør- Afrikanske delegasjon ble vi bare sittende å måpe mens vi takket høyere makter for at vi hadde fått mulighet til å bli med på dette.

Noen ganger er det fantastisk å leve, det er bare så synd at det er en potensiell global katastrofe som har ført oss sammen.