CO2-utslipp

Borte bra, men heime… tja

Som nordmenn her på klimaforhandlingane i Durban får me ofte høyra utsagn som: «Norge er mitt favorittland! Dei gjer jo alt rett i forhandlingane!», eller «De har vel ikkje så mykje å gjera her, sidan forhandlarane dykkar uansett er blant dei mest progressive i forhandlingane». At det ikkje er noko å utsetja på Norge i klimaforhandlingane, er ei overdriving. Men det er inga tvil om at Norge er blant dei landa i Nord som gjer mest for å redda klimaet vårt. Dette blir det lagt merke til.

Fryd og gammen i møtelokala...

Eit anna faktum ved Norges klimapolitikk som det nå blir lagt merke til, er gapet mellom politikken me fremjer i Durban og den me faktisk fører på heimebane. I gårsdagens utgåve av ECO, Climate Actrion Networks internavis her på klimaforhandlingane, blir det satt fokus på denne dobbeltmoralen (les teksten her). Norge har lova å kutta 30–40% av sine klimautslepp innan 2020, og at to tredelar av kutta skal gjerast i Norge (ein skulle tru det ikkje går an å kutta norske utslepp i utlandet, men det går faktisk annMagisk…). Problemet er at det skjer svært lite. Me har ingen konkrete planar for koss me skal nå desse måla. Klimameldinga blir utsatt og utsatt.

Med andre ord, også i Dubran skin det etter kvart gjennom at Norge ikkje er den superklimanasjonen som mange har inntrykk av. Det er på tide at Norge begynner å handla i tråd med sine eigne ord. Når Norge ber andre statar om å forplikta seg til ambisiøse utsleppskutt, må dei sjølv visa at dei har vilje til å gjennomføra sine eigne mål. Det finst ikkje noko som er meir øydeleggjande for eit lands truverdighet i forhandlingane enn at det sjølv ikkje gjer det som må til på heimebane, skriv ECO.

 

...ikkje fullt så bra heime.

Klimagris, rull rundt!

Klimagris

Klimagris

Klima, klimaendringer, klimatilpasning, klimatoppmøte, klimakvoter, klimavitner, klimakalkulator, klimakatastrofer. Det er overalt. Det omringer meg og snurrer hodet mitt rundt og rundt. Jeg blir smågal.

Den siste måneden har jeg holdt foredrag for så mange mennesker at jeg har vanskeligheter med å telle dem. Jeg har snakket klimaendringer og klimatilpasninger opp i mente og ganget med fire og en halv. Jeg har fortalt konfirmanter, foreldre, skoleelever, prester, menigheter og vertsfamilier om mennesker som rammes av klimaendringer i dag. Og hva vi kan gjøre for at de kan tilpasse seg endringene best mulig. I tillegg til dette har jeg belært mor, far, søsken, venner og tilfeldige forbipasserende om hvor viktig det er å være miljøbevisst. Ikke kjør så mye bil, kutt ned på biffmiddagene, spar strøm, start med de små tingene. Men hva med meg sjæl? Jeg kjører bil, spiser biff og har allerede flydd tre ganger i to tusen og ti. Fordi jeg ville på ferie. Å være klimavennlig er kanskje lettere sagt en gjort.

Jeg leker med tanken på å starte ett nytt og bedre liv. På mandag gjennomførte jeg min første, av forhåpentligvis mange, kjøttfrie mandager. Jeg har blitt fortalt at jeg kan redusere mitt  CO2-utslipp med 170 kilo i året ved å spise vegetarmat en gang i uka. Imponerende. Jeg stakk en tur innom hjemmesiden til Fremtiden i våre hender for å sjekke det ut. Jo da, helt riktig. Det viser seg også at dersom alle nordmenn gjør dette, vil det tilsvare utslippene til 360.000 personbiler.

Inne på hjemmesiden fant jeg også en link til klimakalkulatoren til regjeringen. Fiffig liten sak. Den beregner antall tonn CO2-ekvivalenter mitt forbruk tilsvarer per år. Transport, bolig, mat og forbruk. Null stress, jeg er vel ikke en klimaversting.

It turns out I am. Det ryster min tilværelse å se sort på hvitt (eventuelt grønt, gult og rødt på hvitt) at jeg i 2009 var en versting uten like. Mine utslipp var langt over gjennomsnittet i Norge. Og nordmenn har generelt høye utslipp. Altså, jeg har vært flink på bolig, mat og forbruk. Under gjennomsnittet i Norge faktisk. Og det er kanskje ikke så rart, i og med at jeg har vært fattig student. Transport derimot, krise! Trikk, tog og buss er fint. Bil og fly er mindre fint.

Jeg tok testen en gang til. Og løy om antall kilometer med bil og antall flyturer. Vips, jeg er et fantastisk menneske. Under gjennomsnittet i verden. Jeg syns det er der vi alle burde være. Hvordan skal gjennomsnittet ellers synke, dersom de fleste av oss ikke ligger under?

Jeg løy, og det ganske kraftig. Jeg påstod at jeg aldri kjørte bil og at jeg aldri tok fly. Mitt spørsmål er da: Er dette mulig? Kan jeg leve et liv uten å kjøre bil eller ta fly? Svaret er selvfølgelig ja. Spørsmål nr to: Vil dette føre til sosialt selvmord?