Klima og Miljø

Luke 1: En klimaavtale

Changemakers julekalender

I år lanserer Changemaker en ekstraordinær klima-julekalender i anledningen klimatoppmøtet i Paris. Hver dag åpner vi en ny luke og får innblikk i klimapolitikk, forhandlingene, uenighetene og rett og slett hva som rører seg på innsiden av klimatoppmøtet. Vi venter på at jula skal ringe inn, samtidig som vi venter på en ny internasjonal klimaavtale. Jula kommer uansett, men får vi en god nok avtale? Følg med på julekalenderen!

LUKE 1: En klimaavtale

Klimaavtalen er et eneste stort julebord for hele verden

På mange måter kan klimaforhandlingene sammenlignes med et gigantisk julebord. Et julebord der alle tar med hver sin rett og sine ulike bidrag. Måltiden skal mette oss alle inn i framtiden, og om julebordet blir en suksess kommer an på hva de ulike gjestene tar med seg og hva de legger på bordet til måltidet.

Tidligere har man forsøkt å bestemme hva hver gjest skal ta med seg. Det likte USA, blant flere, svært dårlig. De ville ha frihet til å velge mellom kjøttboller, svineribbe eller andre matretter! I forkant av julebordet ble man derfor enige om at hver gjest kan bestemme selv hva de skal ta med, og rapportere det til vertene på forkant. Så langt har 183 av de 195 gjestene gjort nettopp dette. Vertene har sett at det ikke kommer til å bli nok mat, dessverre. Er det en ting man er redd for når man skal ha middagsbesøk så er det jo å ha for lite mat. På grunn av dette er det viktig at man lager en plan for at gjestene ikke bare ser seg fornøyd med de de har med seg, men at det lages en ordning slik at de kan bringe mer mat i løpet av julebordet slik at man tilslutt har nok mat for at alle blir mette.

De rike må ta ansvar

I denne knasende metaforen er julebordet klimaforhandlingene og gjestene hvert land i verden. Maten de har med er nasjonale klimatiltak, og nok mat tilsvarer at tiltakene som er framlagt fører til å vi holder oss under 2 graders global oppvarming. Det som Changemaker er opptatt av er at det er ulikt hvor mye mat hver gjest skal medbringe til julebordet. Det er de rike landene som har hatt størst utslipp av klimagasser, mens det er de fattigste i verden som føler mest på klimaendringene dette har medført. Det er kraftig urettferdig, og det er derfor viktig at klimaavtalen reflekterer dette.

#RettiCop21

For at en klimaavtale skal være det vi står igjen med i løpet av de neste to ukene, er det ett tema som blir ansett som “make it or break it”: Klimafinansiering.

Første dag på klimatoppmøtet, 30.november var både Erna Solberg og Tine Sundtoft tilstede. Changemaker har hatt en kampanje gående i forkant av Paris, hvor vi krever at det må bli #RettiCOP21. Det vil si at rike land legger mer penger på bordet. Det gjorde heldigvis Erna, men det var med betingelser.

rettiCOP21

Penger på bordet?

Erna kunne fortelle i Paris at hun ønsker å doble innsatsen innenfor ren energi, bidra med omkring 200 millioner til et nytt fond for klimakvoter og doble innsatsen i Det Grønne Klimafondet dersom bevaring av skog kommer inn i fondet. Det er veldig bra at Erna kommer med penger i kofferten til Paris, men det er noe spesielt med tanke på det bakteppet før Paris i forbindelse med statsbudsjettet.

Regjeringen la først fram budsjett om å holde klimabistandspengene på dagens nivå – 400 millioner til FN sitt klimafond i 2016, og 1,6 milliarder i perioden 2015-2018. Det ble så lagt fram en tilleggsproposisjon, fordi flyktningestrømmen til Norge hadde blitt større enn det som hadde lagt til grunn for i statsbudsjettet for 2016. Kostnadene dette medfører skulle bli dekket inn av blant annet omdisponering innenfor bistandsposten. Dette medførte kutt på 1,5 milliarder til klimabistand. Under forhandlingene med samarbeidspartiene Venstre og KrF ble kuttet redusert til 1 milliard.

Lite imponerende

Erna lover altså mer i Paris, men har kuttet klimabistand i budsjettet. Det at Erna ønsker å fordoble innstatsen i Det Grønne Klimafondet bare hvis regnskog blir inkludert er heller ikke så mye å skryte av. Dersom Norge tok sitt historiske ansvar som en oljenasjon og sin økonomiske kapasitet på alvor hadde vi hatt en klimaprosent – slik vi har en bistandsprosent av statsbudjsettet – og gitt 30 milliarder! Bidraget Norge presenterte i går sender ikke så bra signaler når rike og fattige land skal sette seg ned for å forhandle når tillitten allerede er lav. Dette var for dårlig Norge.

Rike land har lovet å mobilisere 100 milliarder hvert år fra 2020 for å bistå utviklingsland i å redusere utslipp og hjelpe dem i å håndtere de klimaendringene som allerede rammer dem. Utviklingslandene savner klare forpliktelser både på hvor pengene skal komme fra og en plan for hvordan de skal klare 100 milliarder målet. G-77 gruppen av utviklingsland er frustrert over mangelen på innhold om finansiering i avtaleutkastet. EU krever at store utviklingsland også må bidra til finansiering av klimatiltak. G-77 er selvsagt mot dette forslaget. Årsaken er at industrilandene har sviktet sine løfter tidligere. Utviklingslandene vil ha garantier for at industrilandene faktisk vil legge penger på bordet.

Fortsatt håp!

MEN, det kan fortsatt bli #RettiCOP21! Avtalen bør utformes slik at klimafinansiering får en oppskaleringsmekanisme. Det vil si at klimaavtalen må inneholde et mål om opptrapping av klimafinansiering etter 2020 og det bør slås fast at 100 milliarder US dollars skal være et gulv. Det må også etableres gode system for periodiske rapporter både fra giverland og mottakerland.
Børge

Polfarer Børge Ousland håper også at det skal bli #RettiCOP21!

En avtale, et julebord, første desember

Klimaforhandlingene varer i 2 uker, og mot slutten av neste uke skal verden får en ny klimaavtale. Massive forhandlingsdelegasjoner har ankommet Paris og er klare for 2 uker med heftige diskusjoner og sene kvelder som skal ende opp i en splitter ny klimaavtale. Stemningen er til å ta og følge på på Cop21. Det er et julebord, et gilde og en thriller. Følg med for luke 2 i morgen!

Btw – se morsomme oppdatering fra Paris her!

BISOUS (som de sier i frankrike) fra Hanna-Marie og Hanne Sofie

Som dekker klimaforhandlingene for Changemaker, for deg, når som helst, hele døgnet, ye.

Tid er pengar

Sjå for deg at du er tilstades på ein konferanse i ein landsby i Alpane. Skiføret er godt, men du har andre planar dei neste dagane.

I denne landsbyen er nemleg leiarane frå ti av verdas største land samla. Til saman står desse landa for rundt 80 prosent av verdas klimagassutslepp. Skal vi unngå farlege klimaendringar, så treng vi at desse landa handlar.

Det er nettopp dette som er oppgåva statsleiarane har føre seg. Dei er samla fordi dei ønsker å finne ut kor mykje det er rettferdig at vi i dag gir opp av konsummuligheiter — gjennom investeringar i klimatiltak — for å sikre framtidige generasjonars levekår.

Korleis bør ein gå fram for å finne den rette balansen mellom reduserte muligheiter for dagens generasjon og auka muligheiter for framtidige generasjonar? I regi av eit NRK-program, så har eg sett nærare på korleis økonomar tenker rundt dette spørsmålet.

Sjå gjerne filmen:

http://nrk.no/serum/latest/js/video_embed.js

Finansiering for utvikling – hva er egentlig greia?

2015 er et viktig år i utviklingspolitikken og sentralt i år er det man snakker om som «de tre store» konferansene. Da mener man egentlig Finansiering for utvikling, nye bærekraftsmål og klimaforhandlingene i Paris. Først ute av disse er Finansiering for utvikkling, som begynner i Addis Ababa i Etiopia i dag.

Disse forhandlingene handler kort sagt om hvordan verden skal være i stand til å finansiere bærekraftig utvikling og de nye bærekraftsmålene som skal vedtas i FN i september. Samtidig legger de grunnlaget for begge de store konferansene senere i år.

Addis Ababa Action Agenda

I oppløpet til konferansen i Addis, har det de seneste ukene pågått lange forhandlinger i New York, for å prøve å komme frem til et avtaledokument. Det siste utkastet til en avtale kom under en uke før konferansen starter. Dette utkastet, «Addis Ababa Action Agenda», er et 30-siders langt dokument som tar for seg temaene; statlige offentlige ressurser, nasjonal og internasjonal privat næringsliv og finans, internasjonalt utviklingssamarbeid, internasjonal handel og gjeld med mer. Altså et ganske så omfattende dokument.

Navnet på avtaleutkastet kan virke ganske misvisende. Slik det ligger an før konferansen begynner, er det ikke mye av dokumentet som legger opp til «action». Mange steder er språket vagt og uforpliktende.

Børge Brende er klar for FFD i Addis. Foto:Kyrre Lien

Norge har i denne prosessen spilt en veldig viktig rolle, fordi vi sammen med Guyana har ledet prosessen. Det har samtidig gjort at Norge i plenumsforhandlingene ikke har vært i stand til å føre en progressiv politikk og være forkjemper for de sakene de mener er viktige. Changemaker mener at Norge i denne prosessen likevel burde vært mer progressive på flere områder. Nå i innspurten av forhandlingene er det spesielt to områder at Børge Brende burde vært en mer aktiv forkjemper. Les Changemaker sin kronikk i Vårt Land fra lørdag 11.07 her

Grunnlaget for suksess

Finansiering for utvikling er ikke bare viktig i seg selv. På toppen av at det er helt essensielt å bli enige om hvordan man skal utnytte private finansstrømmer og presse på for å opprettholde bistandsnivået, er denne konferansen også viktig for årets andre to store konferanser. Utviklingsland sier at de ikke vil være i stand til å ta på seg store forpliktelser, hverken når det gjelder nye bærekraftsmål eller utslippskutt, hvis de ikke ser at de komemr til å få finansiell støtte til å gjennomføre de.

Følg med på hva som skjer i forhandlingene i løpet av uka her på bloggen, og følg Håvard (@haavardaagesen) og Guro (@GuroKlausen som følger forhandlingene i Addis.

Frustrasjon, legevakt og bounty

I løpet av disse tre dagen har mange opplevd frustrasjon – frustrasjon over at forhandlingene går så sakte framover, over en forslått tå og legevaktkø og sult da vi har løpt fra ene møte til det neste uten nok matpauser.

IMG_0650IMG_0639

Hanne Sofie har kjedet seg på legevakten i 3 timer, mens Hanna-Marie har fulgt forhandlingene og kost seg i sola.

Prosessen på forhandlingen av teksten til klimaavtalen foregår i forskjellige arbeidsgrupper, men arbeidsmetoden til disse gruppene varierer stort. Intensjonen er å forenkle teksten og ikke gjøre noe endringer på meningsinnholdet. Noen grupper har likevel begynt å slå sammen avsnitt som gjør at innholdet endres. Andre grupper har brukt mye tid på å diskutere hvor komma skal stå eller om det er greit å ta bort bindeord fra teksten.

Både forhandlingsdelegasjoner og sivilsamfunnet kjenner på frustrasjon over at ting går sakte framover. Man er nødt til å komme langt med forhandlingene rundt selve teksten dersom man skal ha et godt utgangspunkt for ferdigstilling av avtalen i Paris. De store politikk-diskusjonene har enda ikke startet, og hvis noen lander prøver å løfte en diskusjon blir det lagt lokk umiddelbart. Prosessen er lagt opp slik at de enkleste temaene skal diskuteres først, og dermed har ikke de reelle politikk-diskusjonene startet enda. Dette kan ha store konsekvenser for resultatet i Paris, for det er mange diskusjoner som må tas og mye som er uavklart.

Hva skal til? Blir det en avtale i Paris som gjør at vi kan holde oss under to graders oppvarming av jorden? Noe av det som kreves da er 1) at land melder inn ambisiøse forpliktelser til utslippskutt og 2) at en opptrappingsplan for utslippskutt kommer på plass.

Climate Nexus has laget en stilig infographic om hvordan vi ligger an så langt. Av utslippskuttene som trengs er bare 31% dekket av de forpliktelsene land har sendt inn så langt. 44% blir dekket av de bidragene som er forventet å komme.

parisprogress I går presenterte Norge sine forpliktelser. Norge ønsker å kutte minst 40% av våre utslipp innen 2030. Norge syntes selv dette er veldig ambisiøst, men det er ikke godt nok for å møte den store utfordringen vi står overfor for å ikke øke den globale gjennomsnittstemperaturen mer enn 2 grader. Det er bare 32 land så langt som har offentliggjort sine bidrag.

I går offentliggjorde Japan sitt utkast til forpliktende utslippskutt. Til alle store skuffelse var disse ikke gode nok. De blir sammenlignet med Canadas plan for kutt som var katastofalt dårlige. Forventningene til Japan sine INDCs var store, da Japan har satset stort på solcelleindustri. Men Japan sine ambisjoner blir referert til som en “missed opportunity” og mange er redde for at dette vil ha katastrofale konsekvenser for japans fornybar energi-satsning.

Det er fortsatt et stykke å gå for å ikke gå over 2 grader, og da trengs det en opptrappingsplan i avtaleteksten til Paris. Det krever en god og strukturert tekst. Vi trenger at forhandlerne går videre fra spørsmål omkring hvor komma skal stå og begynne å gjøre den lesbar. Dette tok også den norske delegasjonen opp idag på møte med sivilsamfunnet. Delegasjonsleder, Aslak Brun, kunne fortelle at Norge jobber aktivt for å få en bedre struktur som igjen vil gjøre forhandlingene angående teksten lettere. Det vil kunne få fortgang i forhandlingene. Vi heier på Aslak! IMG_0647

Aslak Brun kaster i seg sjokolade (funfact – det er bounty som er favoritten) og tar seg tid til å svare på spørsmål, før han må løpe videre. 

Mange snakker om at Paris-avtalen vil begrave alt håp om å nå 2-graders målet og at vi går mot et København 2.0 (og det skuffende resultatet vi fikk under COP i København i 2009). Det er dystert og deprimerende. Men vi lar oss ikke lure av den litt dystre stemningen i Bonn. Det er viktig å ikke se på Paris som avslutningen på klimaforhandlingene, men som et steg i riktig retning for omstillingen som verden trenger. Utfasingen av fossil energi er i gang, og fornybarframtiden er i sikte der framme. IMG_0654

Vi gir tommelen opp til fornybar-framtiden som er i siktet. 

Regjeringens klimatruverdigheit står på spel

Regjeringa viser sitt sanne ansikt i klimapolitikken når klima- og miljøminister Tine Sundtoft annonserer at regjeringa ønsker å flytte iskanten lenger nordover samtidig som olje- og energiminister Tord Lien annonserer at regjeringa utlyser 54 blokker for oljevirksomheit i Barentshavet.

Saken er imidlertid ikkje avgjort då definisjonen av iskanten skal behandles i Stortinget til våren. Hvis dei nye grensene for iskanten vert nedstemt, kan opptil fleire blokker som Lien utlyste tirsdag, verte tilbaketrekt.

Iskanten defineres som grensen for områder der det er meir enn 30% sannsynligheit for sjøis i april månad. Oljeboring nord for iskanten eller i områder nær iskanten vert rekna som eit miljømessig sjansespel pga dei potensielt øydeleggjande konsekvensane for økosystema i sjøen og dyre- og fugleliv. Å flytte iskanten lenger nordover for å tillate oljeboring lenger nordover er å spele hazard med jordas bærekraft då dette kan vere det første steget mot å flytte iskanten enno vidare nordover og opne Arktis for oljeboring. Changemaker meinar at oljeboring i Arktis kan få katastrofale konsekvensar for natur og miljø og er difor imot ei slik utvikling.

Det er imidlertid ikkje berre miljømessige hensyn som taler imot regjeringas framferd for oljeutvinning nordover. Det knyttes også stor økonomisk usikkerheit til lønnsomheita til desse nye oljeområdene pga. den lave oljeprisen. Hvis regjeringa har som mål om å bidra til at verda held seg innanfor togradersmålet, så vil prosjekt som krev ein oljepris på over 90 dollar fatet ikkje bli bygd ut. Avskrivningsreglane som bl.a omfattar leiterefusjonsordnina, gir oljeselskapa refusjon frå staten av 78% av kostnadane knytta til leiting etter olje. Grunnen til at staten kan ha ein slik refusjonsordning er at dei ventar å gå i overskudd når oljeprosjekta er realisert og inntekter blir gitt tilbake til staten i form av direkte inntekter og skatt. Utlysninga av blokkene i Barentshavet kan i desse tider med lav oljepris vere svært risikofylt med tanke på at manglande realisering av prosjekta til oljeselskapa vil føre til at staten vil gå i store tap fordi dei ikkje får dekt inn kostnadane til refusjonsordningen.

Pga. den store olje- og gassproduksjonen vi har hatt i Noreg sidan 1970-talet har Noreg eit betydeleg ansvar for den globale klimakrisa. Changemaker meinar difor at regjeringa gradvis bør redusere tempoet i olje- og gassutvinninga. Utlysning og opning av nye oljefelt må skje på bakgrunn av eit miljøfagleg grunnlag og med forsikring om trygg økonomisk risiko. Utlysninga av den 23. konsesjonsrunden som Tord Lien annonserte denne veka, har ikkje skjedd med forankring i desse to faktorane. Summen av antall blokker som vart utlyst er også så stort at det viser at regjeringa ikkje vier merksemd til den globale klimautfordringa som særleg dei rike landa har eit ansvar for. Regjeringa viser her ingen hensyn til at denne utvinninga kjem til å ramme dei fattigste landa hardest. Changemaker meinar at 2/3 av alle verdas fossile reserver må verte liggjande under bakken, og er i utgangspunktet mot og opne nye områder for petroleumsverksemd.

Regjeringa viser med dette taktskiftet i oljepolitikken at dei ikkje bryr seg nevneverdig om målet om å kutte utslippene med 30 prosent innan 2020. Ei slik massiv satsing i Barentshavet vil gjere det vesentlig verre å nå dette målet. Alt dette kokar ned til at regjeringa ikkje er villige til å ta sin del av ansvaret for å løyse klimakrisa. Dette kjem i sterk kontrast til Noregs brobyggjarrolle i dei internasjonale klimaforhandlingane der dei har fått ein framskutt posisjon med høge ambisjonar for den globale klimaavtalen i 2015. Det er paradoksalt at Noreg nyter ein relativt stor grad av tillit i desse forhandlingane, når dei på heimebane tilsynelatande prøver å pumpe opp så mykje olje som mogleg. Det er merkeleg at svært få internasjonalt ser ut til å gjennomskue Noreg sin dobbeltmoral i klimapolitikken.