Forfatter: peterhri

Frp: CO2 er sosialistenes nye Karl Marx

Idag møtte representanter for sivilsamfunnet de folkevalgte stortingspolitikerne i energi- og miljøkomiteen, som også er i Doha for å følge klimaforhandlingene. FrPs representant, Per-Willy Amundsen, kom helt på slutten av møtet, og forholdt seg taus så lenge det varte. Få minutter etter møtet var ferdig kom jeg over denne saken i VG, hvor Amundsen mener CO2 brukes som unnskyldning av «klimafantaster» til å gjennomføre sosialistisk politikk. «For mange sosialister tror jeg rett og slett at CO2 har erstattet Karl Marx», uttalte han til VG.

Sosialister - for anledningen i Isbjørndrakt.

Sosialister – for anledningen i Isbjørndrakt.

Amundsen følger opp med å fortelle VG at han er skeptisk til om det finnes en sterk sammenheng mellom utslipp av karbondioksid og andre klimagasser, og klimaendringer. Jeg kan tenke meg at å være tilstede på klimaforhandlingene for ham må føles fremmedgjørende. De 17 000 forhandlerne, presse, observatører og sivilsamfunnsrepresentantene her må framstå som en enorm konspiratorisk sammensvergelse, dersom han ikke tror at mennesker står bak den økende gjennomsnittstemperaturen på jorda.

Utspillet til Amundsen kan for de som med økende bekymring har fulgt de stadig mer overbevisende vitenskapelige konklusjonene fra FNs klimapanel framstå som latterlig og dumt. Jeg mener at det er ignorant og usolidarisk. Å bremse utslipp av klimagasser og å stanse den globale oppvarmingen før den får katastrofale konsekvenser handler ikke sosialisme. Det handler om å få kapitalisme til å fungere innenfor rammene vi har tilgjengelig: Jorda vår.

For meg er ikke Amundsens «klimaskepsis» en skepsis til forskeres vitenskapelige resultater. Per-Willy Amundsens skepsis er en skepsis til å måtte ta innover seg andre menneskers lidelse. Til å trekke linjer fra en tyfon på Filippinene til kullkraftverk i Polen til norsk oljeutvinning. Det er skepsis til å være seg bevisst at vi har skapt et enormt problem, som først og fremst rammer fattige mennesker vi ikke kjenner i land vi ikke har besøkt. En skepsis til å innse at de rike landene bærer det største ansvaret for dette problemet. Det er en skepsis til å måtte se sannheten i øynene, at den uhemmede veksten og vanvittige utarmingen av begrensede ressurser på jorda ikke er en naturlig tilstand som kan fortsette i all evighet, uten katastrofale konsekvenser. Det er en skepsis til å anerkjenne at vi menneskene deler en jordklode som det står i vår makt og evne å ødelegge, en jordklode som gir oss mennesker et rikt livsgrunnlag, men som er sårbar for inngrep og overgrep som er drevet av menneskelig egoisme og grådighet.

Man kan flire av Per-Willy Amundsens utspill, men man kan også gråte. Norge er en av de landene i verden hvor folk har råd til å påta seg en «skepsis» til hvorvidt vi må gjøre noe eller ikke. I andre deler av verden samler de sine kjære og flykter mot høyere grunn. Og klamrer seg til et håp om at verdens politikere skal ta til fornuften.

Jeg er ingen miljøaktivist

Jeg har et frivillig verv i en politisk ungdomsorganisasjon og arbeider med klimaspørsmål. For tiden er jeg i Qatar for å følge og påvirke klimaforhandlingene i Doha. Jeg tror at mange allerede i det øyeblikket de får vite dette, tenker at vi ikke har så mye til felles. «Ok, han er interessert i miljø, det er sikkert spennende for ham. Jeg er interessert i andre ting. La oss være enige om å være uenige.»

For en måneds tiden siden gikk årets siste episode av NRK-programmet Trygdekontoret på lufta. I et spesielt TV-øyeblikk i avslutninga av det programmet fortalte samfunnsdebattant Per Fugelli at han var i ferd med å tape kampen mot kreften i tykktarmen han fikk konstatert for fire år siden. Programleder Thomas Selzer følger opp med å spørre om hva han vil si, som en siste beskjed til det norske folk. «Mennesket er menneskets helsekilde» svarte Fuggeli, som er professor i sosialmedisin, og fortsatte: «Ikke vær et ettall på jorda, bry deg om flokken din».

Per Fugelli på Trygdekontoret, skjermdump fra NRK.no

Per Fugelli på Trygdekontoret, skjermdump fra NRK.no

For meg handler ikke klimaendringene om miljø. Jeg er ingen miljøaktivist. Det handler om å bry seg om flokken sin. Det handler om å hindre en verden med 4 til 6 graders global oppvarming, som er hvor vi er på vei idag. 4 graders global oppvarming er ikke bare en miljøkatastrofe, det er en menneskelig tragedie av episke proporsjoner. For eksempel vil Sør-Europa, Midtøsten, Nord-Afrika og deler av USA kunne oppleve opptil 10 graders temperaturøkning, og økning i gjennomsnittstemperaturer i sommermånedene på over seks grader. Det vi idag kaller ekstreme varmebølger i Europa, som de senere år har kostet en rekke menneskeliv og ødelagt avlinger, vil bli normalen. Havstigning vil føre mennesker på flukt, da de fleste mennesker på jorda bor langs kysten. Ekstremvær som orkanen Sandy som nylig rammet Haiti og østkysten av USA vil ramme hyppigere, kraftigere og farligere, flom og tørke vil oftere sette liv og livsgrunnlag i fare. Mange av verdens fattigste lever også i de områdene mest sårbare for klimaendringene. De har færrest ressurser til å tilpasse seg og vil rammest hardest. Mange rammes hardt av klimaendringene allerede idag.

(mer…)

Klimavirkelighet og politisk virkelighet

Vanskelige forhandlinger. De politiske løsningene holder ikke tritt med klimarealitetene

FNs 18 klimatoppmøte er igang. Det som står på spill er menneskehetens felles framtid. Livskvaliteten til framtidige generasjoner. Vil deres liv være forbannet av konsekvensene av våre feiltakelser, eller vil de bli gitt muligheten til å oppleve jorda like rik på muligheter og mangfold som vi gjør? For å låne ordbruken til delegaten fra Nauru i sin åpningstale: Kan vi hindre en menneskeskapt katastrofe av episke proporsjoner? Dette er det som står på spill. Dette er imidlertid ikke det som står på agendaen i Doha.

Vanskelig prosess
Det kan være frustrerende å få innsyn i labyrintene av politiske prosesser som utgjør forhandlingene under FNs rammekonvensjon på klimaendringer. Vi har dårlig tid og vi må gjøre noe nå. For hvert år som går med økte utslipp setter vi jorda inn på et farligere spor, hvor risikoen for katastrofale konsekvenser blir større. Engasjementet og viljen til handling er stor blant mange, men det er også utfordringene. Forhandlingene er komplekse og går sakte. I møte med dette systemet er det fristende å stå på barrikadene for dramatiske endringer, for å hive trege prosesser på sjøen og starte med blanke ark. Iblant kan også dette være det riktige. Samtidig må man innse at når 194 land skal utarbeide et juridisk og multilateralt (flernasjonalt) rammeverk for å møte den største felles trusselen verdenssamfunnet har stått ovenfor, så finnes det ingen selvfølgelige løsninger eller lett tilgjengelige verktøy. Vi pløyer ny mark i ukjent terreng. Som Christiana Figueres, generalsekretær for klimakonvensjonen uttalte: Møter du en som kaller seg ekspert på klimaendringer, så møter du en løgner. Ingen har prøvd dette før, og vi er alle studenter. Vi får bare håpe læringskurven er bratt.

Agendaen
Agendaen i Doha er mer definert av tidligere klimatoppmøter enn framtidige behov. Doha står på skuldrene til toppmøtene på Bali i 2007 og Kyoto 1997. En rekke forhandlinger basert på prosesser og avtaler fra disse møtene har gått over svært langt tid, og skal avsluttes i Doha. Dette vil forhåpentligvis føre energien i forhandlingene over på en ny global avtale som skal redusere utslipp i alle land fra 2020. Mange kaller Doha som et «prosessmøte» eller et møte av mer teknisk karakter. Likevel finnes det reelle utfordringer i forhandlingene som skal finne sted her.

Ikke bare klimautfordringer: Mannstungt panel på UNFCCC Gender Day

Kyoto
En av de viktigste punktene på agendaen er å bli enige om en andre forpliktelsesperiode for Kyotoprotokollen. Kyotoprotokollen er det eneste internasjonalt juridisk bindende rammeverket vi har for å redusere klimagassutslipp. Kyotos første periode utløper ved utgangen av 2012, og om man ikke blir enige om en ny periode står verden uten noen regelverk som begrenser klimagassutslipp. Land som Canada, Russland, Japan og New Zealand har erklært at de ikke vil være med på en ny periode med Kyoto. Dette skaper vanskeligheter for videreføringen som må løses i Doha. Et spørsmål på agendaen er hvorvidt land som ikke lenger har forpliktelser under Kyoto kan fortsette å være en del av kvotesystemet og andre mekanismer som er etablert under Kyoto. Et annet spørsmål er om land som har masse kvoter til overs fra den første perioden kan få overført disse til andre periode. Dette gjelder særlig for østeuropeiske land som Polen og Russland som har overskuddskvoter som de er interessert i å få overført til en ny periode. Slike overskuddskvoter vil senke prisen på kvoter, og dermed gjøre det mindre lønnsomt å gjøre tiltak som begrenser klimautslipp. Selv om dette i teorien er et stort problem, er det ikke sikkert det er et like stort problem i praksis. De fleste partene til Kyotoprotokollen, som Norge og EU, har uttalt at de ikke kommer til å benytte seg av østeuropeiske kvoter, og de vil derfor sannsynligvis stå urørt også i en andre forpliktelsesperiode. Dersom kvotene får stå vil imidlertid muligens det samme problemet oppstå ved opprettelsen av et globalt klimaregime som skal gjelde fra 2020. Et tredje agendapunkt er hvorvidt en ny forpliktelsesperiode skal vare i 5 år, eller i 8 år, altså helt fram til en ny avtale trer i kraft i 2020. Mest sannsynlig vil det bli 8 år, da alle landene som har sagt at de vil forplikte seg til kutt i en ny periode støtter en 8-års løsning. Selv om vi får til en ny periode med Kyoto vil forpliktelsene til utslippskutt som Kyoto-landene har lagt på bordet være langt unna hva vi trenger for å hindre katastrofale klimaendringer.

Bali
Kanskje det største usikkerhetsmomentet i Doha er at forhandlingssporet «Longterm Cooperative Action» (LCA) som har gått siden Bali i 2007 skal avsluttes. Hvordan dette skal skje, og hvor alle diskusjoner og forhandlinger som til nå har foregått under dette sporet skal fortsette er et åpent spørsmål. Mange av forhandlingstemaene under LCA er av høy betydning for utviklingsland, blant annet elementer for å sikre at rike land betaler for klimatilpasning og utslippsreduserende tiltak i utviklingsland. Dette må fortsatt bli ivaretatt selv om forhandlingssporet avsluttes.

Durban-plattformen
Under COP 17 i Durban i Sør-Afrika i fjor ble det vedtatt at man skal etablere en ny global avtale for utslippskutt som skal gjelde for alle land. Denne skal tre i kraft i 2020 og være ferdigforhandlet i løpet av 2015. Arbeidet med dette foregår under det nyopprette ADP-forhandlingssporet, den såkalte Durban-plattformen. Arbeidet i ADP foregår i to arbeidsgrupper. Den ene arbeider med arkitekturen for den nye avtalen, mens den andre arbeidsgruppen arbeider med å øke ambisjonsnivået for utslippskutt før 2020.

Finansiering
Siden klimatoppmøtet i København brøt sammen i 2009 har utviklingslandene hatt lite tillit til at rike land vil gjøre de tiltakene og bidra til sin rettferdige del av regninga for å hindre katastrofale klimaendringer. Tilliten kan økes dersom rike land setter langt mer penger på bordet for at utviklingsland skal møte sine behov for å tilpasse seg til klimaendringene som kommer. Vi er nå i slutten av det såkalte Fast Start Finance initiativet, som skulle mobilisere $30 milliarder til klimafinansiering over tre år. Blant sivilsamfunnsrepresentanter blir dette ofte referert til som False Start Finance. Mye av pengene ble tatt fra bistandsbudsjetter, eller ble gitt som lån eller var på andre måter ikke nye og friske klimamidler. Norges regnskogsatsing har vært en del av dette, og er av de bedre finansieringstiltakene. Rike land har forpliktet seg til å bidra med $100 milliarder i årlig klimafinansiering innen 2020. Mest sannsynlig er dette langt fra nok, og rapporter fra blant annet ellers konservative Verdensbanken antyder at man trenger mange ganger dette beløpet til klimatilpasning alene. Hvor disse pengene skal komme fra er et stort spørsmål som ingen har svaret på her nede.

Konferansesenteret: En kjølig flyplassatmosfære vil forhåpentligvis hindre global oppvarming

En klimavirkelighet og en politisk virkelighet
Det er et enormt og økende gap mellom to virkeligheter. Klimavirkeligheten er det vitenskapen forteller oss at vi må gjøre dersom vi skal hindre en gjennomsnittlig temperaturøkning på 4-5 grader, med katastrofale følger for mennesker som følge av havstigning, tørke, flom, mer ekstremvær og en rekke effekter vi ikke kan forutse. Den politiske virkeligheten er det som står på agendaen. Forhåpentligvis vil disse to verdenene komme litt nærmere hverandre i løpet av 12 dager i Doha. Mest av alt trenger utviklingsland nå å se at rike land tar de enorme klimautfordringene de står ovenfor på alvor. Dette innebærer å legge penger på bordet og øke sine ambisjoner for utslippskutt.

-Peter

Dette innlegget bygger på et blogginnlegg jeg skrev for Putsj, som kan leses her:
http://putsj.no/changemaker/ploeyer-ny-mark-article5020-550.html

_________________

Peter Ringstad og Ingrid Verne er med i Politisk Utvalg for Klima og Miljø i Changemaker og følger forhandlingene fra Doha.

 

Qatar – et usannsynlig sted for en løsning på klimakrisen

I dag starter FNs 18. møte blant partene til FNs rammekonvensjon på klimaendringer. De neste tolv dagene kommer jeg og Ingrid til å representere Changemaker her nede, og vi kommer til å fortelle dere om noe av det som skjer innenfor konferansesenterets vegger. Om forhandlinger, seire, nederlag, om framgang og tilbakefall, om folk som inspirerer og provoserer, og om små morsomme og rare ting vi møter underveis.

Men før vi går igang med alt det, tenkte jeg å si litt om stedet hvor forhandlingene finner sted, Qatar. Det lille ørkenlandet ligger helt øst på den arabiske halvøya og har idag nærmere to millioner innbyggere. De fleste av dem er innvandrere, som er her som gjestearbeidere fra India, Nepal, Pakistan eller Filippinene. Qatar fikk uavhengighet fra britene i 1971, og har de senere årene blitt ufattelig rike på olje og gass. Justert for kjøpekraft er BNP per innbygger $100,000, omtrent det doble av «verdens rikeste land» Norge.

Det enorme energiforbruket som kreves for å bygge opp et supermoderne samfunn midt i en ugjestmild ørken har gjort Qatar til en storforbruker av olje, gass, elektrisitet og ressurser. Ifølge WWFs living planet rapport for 2012 har Qatar det største økologiske fotavtrykket per innbygger i verden.

Doha er en by som trosser naturen. En kystby bygget opp i en ørken hvor temperaturene ligger på 50 grader om somrene og med en uutholdelig luftfuktighet i tillegg. Noen av gressplenene her er faktisk kunstgress, mens de andre trenger ufattelige mengder vanning for å holde seg grønne i varmen. Vannet kommer fra enorme gassdrevne avsaltingsanlegg som gjør havvann til ferskvann.

Ved slike temperaturer er det knapt mulig å oppholde seg utendørs, og å gå lange avstander blir fort en svett opplevelse. Derfor unngår også de fleste her å bevege seg til fots. Qatar er et billand. Med tungt subsidierte bensinpriser på litt over en krone literen og null skatt og avgift på biler er ikke det så rart at de fleste velger å kjøre. Mange steder er det heller ikke lagt til rette for å noe annet enn å kjøre bil. Det finnes ikke fortau eller fotgjengeroverganger. Det er veier og parkeringsplasser og moderne glassbygninger med aircondition.

So close, yet so far: Plenen utenfor Student Center, med utsikt mot QNCC

Et lite bilde: For unge klimaengasjerte kan bilavhengigheten her være fremmed og et problem. Konferansesenteret Qatar National Convention Centre (QNCC) ligger midt i et totalt nybygget område av byen kalt Education City. De fleste byggene er knapt et år gamle. Her ligger en rekke private universiteter som vil hente kompetanse fra resten av verden for å gi topp utdanning til rike Qatarere. Her finnes blant annet en franchise-utgave av det amerikanske Ivy-league universitetet Georgetown. Over gaten fra QNCC ligger Education City Student Center, hvor det de fire siste dagene har vært arrangert Conference of Youth, ungdommens formøte til klimaforhandlingene. Å komme seg til QNCC for å akkreditere seg og tilbake igjen er imidlertid en tøff utfordring. Gaten er en 6-felts motorvei med gjerder på begge sider. Fortau eller gangbruer finnes ikke. Man kan enten ta en taxi eller gå en stor omvei til en innkjøringsrampe til motorveien lager hull i gjerdet, for så å løpe «frogger» over motorveien. De fleste ungdomsdelegatene har valgt det siste.

Ingrid venter på taxi.

For de som har penger, luftavkjølte hus og biler kan dette samfunnet by på et komfortabelt liv. Men de som bygger dette spesielle samfunnet, som plukker opp søpla og holder gater og bygg rene, er utenfor de luftavkjølte glasskonstruksjonene, og er stort sett fattige arbeidsinnvandrere. Mange av disse lever i kummerlige forhold, ofte på lange kontrakter hvor arbeidsgiveren har inndratt passet deres. Kontrastene er store i Qatar. Al Jazeera har dekket forholdene til bygningsarbeidere i landet som skal være vertskap for fotball-VM i 2022. De har få rettigheter og dårlige og farlige arbeidsforhold, bare ifjor døde over 160 nepalske bygningsarbeidere i bygningsarbeider i Qatar.

Det er ikke uten grunn at Qatar tar på seg enorme internasjonale arrangementer som FNs klimaforhandlinger og fotball-VM. Den store mediedekningen og assosiasjoner med positive ting er med på å skape et positivt bilde og internasjonal legitimitet for Qatar. Landet er et konstitusjonelt monarki med søkkrike emirer, som blant annet har kjøpt opp fotballklubber i Europa som Paris St-Germain. Det er rangert på 144-plass av 167 land i demokratirangeringen gjort av The Economist, og 121. plass av 178 land rangert etter pressefrihet.

Det blir spennende å se hvordan Qatar møter utfordringene forbundet med å være verter for forhandlingene. Det er tydelig at selv om vi er i Qatar for å finne løsninger for framtida, så er ihvertfall ikke Qatar løsninga for framtida. Landet representerer mange av utfordringene vi må møte for å kunne stoppe klimaendringene. Det er derfor paradoksalt at dette er stedet vi møtes, men kanskje kan det legge press på de oljerike statene i regionen til å begynne å ta skritt i riktig retning.

På vei til klimaforhandlingene i Doha

Image

På mandag starter det årlige klimatoppmøtet i regi av FNs klimakonvensjon, UNFCCC, som i år er lagt til Doha, Qatar. Ingrid Verne og PeterRingstad fra Klimautvalget er nå på vei for å følge forhandlingene i to uker. Vi skal drive lobby, blogge, skrive leserinnlegg og lære om forhandlingsprosessen. Ingen av oss har vært på klimaforhandlinger før, og vi er naturligvis veldig spente på hva som vil skje.

De siste ukene har vi planlagt og forberedt oss sammen med andre engasjerte ungdom fra Norden og Europa. Vi har vært i Brussel og deltatt på et planleggingsmøte med YOUNGO, et nettverk av ungdomsorganisasjoner som arbeider opp mot klimaforhandlingene. 25 ungdommer fra Europa var samlet for å lære, diskutere, lage strategiplaner og bygge nettverk, og vi lærte masse. Blant annet simulerte vi klimaforhandlinger, noe som ga en god illustrasjon på hvordan forhandlingene foregår. Peter deltok også på en nordisk klimakonferanse for ungdomsorganisasjoner, hvor man ble enige om et sett felles krav mot våre nordiske regjeringer. Etter alt dette, og mer, er vi nå veldig klare for å endelig gå igang med klimakonferansen i Qatar!

De kanskje viktigste sakene som skal diskuteres under klimaforhandlingene i år er videreføring av Kyotoprotokollen og arbeidet med en ny internasjonal avtale som skal omfatte alle land. Under klimaforhandlingene i Durban, Sør-Afrika i fjor ble man enige om at den nye internasjonale avtalen skal være ferdigforhandlet i 2015 og tre i kraft i 2020. Vi har ikke råd til å miste et tiår mens vi venter på denne avtalen. Vi har et massivt gap mellom hva klimaforskningen forteller oss at må gjøres, og hvilke utslippskutt og tiltak landene til nå har vært villige til å forplikte seg til. Skal vi klare å nå målet om å ikke overskride 2 grader global oppvarming, må vi se konkrete resultater i Doha. Rike land må være seg sitt ansvar bevisst og øke ambisjonsnivået for kutt før 2020, og vi må se konkrete forpliktelser på finansiering til tilpasning og utslippskutt i utviklingsland.

Vi kommer til å poste hyppig på bloggen de neste to ukene. Følg oss også på twitter: @peterhr og @verneingrid.

G20-møtet i Cannes og Folkets Forum i Nice. Stor bildeserie!

 

Ikke Peter Pan, men Robin Hood

Ikke Peter Pan, men Robin Hood. Leder for Gjelds- og kapitalfluktutvalget i Changemaker, Peter Ringstad (dvs meg), demonstrerer for at topplederne på G20-toppmøtet i Cannes skal innføre Robin Hood-skatt.

TV2 vil høre hva Benedikte Pryneid Hansen (Attac Norge) har å si.

Lederen for Attac i Norge, Benedikte Pryneid Hansen, blir intervjuet av TV2  på grensa til Monaco. Aksjonister har sperret veien inn til skatteparadiset Monaco, som er et yndet sted for rike mennesker som vil unnslippe skattene sine. Topplederne på G20 kom med mye prat, men lite handling når det kommer til skatteparadiser. Les min «fyldige analyse» her.

(mer…)

Skatteunndragelsenes veier er uransakelige

Greetings from the Caymans

Skattemyndighetene i Storbritannia har «outsourcet» deler av skatteinnkrevingsprosessen til et firma som er basert i skatteparadiset Cayman Islands, og som følgelig har unndratt millioner av kroner i skatt.

Skattemyndighetene har en kontrakt over 20år med et firma som heter Mapeley som i stor grad er basert i Cayman Islands, kontrakten er verdt nærmere £4bn. Man anslår at Mapeley har unngått £170m i skatt i sin virksomhet på vegne av britiske skattemyndigheter.

Det virker som hverken statsbyråkratisk logikk innenfor en nyliberalistisk doktrine, eller idiotien, kjenner noen grenser.

Saken: http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2010/apr/08/revenue-tax-offshore-millions-avoidance