Forfatter: haakongjerlow

Ikke selg Kongsberg Gruppen

Kongsberg Gruppen er et verktøy i den norske utenrikspolitiske verktøykassa, og det bør brukes mer, ikke mindre.

Næringsminister Monica Mæland (H) vil redusere statens eierskap i industrigiganten Kongsberg Gruppen. Hun har helt rett i at staten ikke bør eie bare for å eie. Kongsberg Gruppen derimot, er verdens 62. største våpenprodusent. Ønsker vi å si noe om hva bedriften sine utenlandske datterselskaper skal gjøre, må vi beholde 50 % eierandel. Norsk våpenindustri skal bygge opp under norske utenrikspolitiske interesser, og da må regjeringen tenke motsatt: Mer, ikke mindre styring på statseide våpenprodusenter.

Våpen er naturlig nok ikke som bananer eller brød. De har en sikkerhetspolitisk slagside som gjør markedet gjennompolitisert og sterkt regulert. Det er bra: vi vil for eksempel ikke selge raketter til en stat som kan ende opp med å skyte dem på oss. Derfor har alle stater med eksport av våpen strenge regler for hvem de selger til.

Det er likevel ingen fare for at mer privat kapital i Kongsberg Gruppen vil føre til at land som Russland får kjøpe våpen fra Norge. Alt krigsmateriell som skal forlate norsk jord må uansett godkjennes av utenriksdepartementet, enten det er private eller offentlige selgere. Det er selvfølgelig en fare at aksjene som selges blir kjøpt av kinesere som stikker av med kunnskap om høyteknologisk utstyr, men det er en annen debatt.

Problemet er først og fremst at det blir vanskeligere å regulere hva Kongsberg Gruppen gjør utenfor norske grenser. Det er bare via statlig eierskap at regjeringen kan si noe om bedriftens datterselskaper i andre land.

Det trengs, for i utlandet jobber norske bedrifter i mot norske interesser.

En annen norskeid våpenfabrikk, NAMMO, kom i søkelyset da det ble klart at deres avdeling i USA produserte våpen som ble brukt av Israel på Gaza i 2008. Norge tillater ikke salg til Israel både på grunn av de åpenbare etiske problemene, men også fordi vi har hatt en viktig fredspolitisk rolle i konflikten. Da er det uheldig om det kommer frem at vi har fôret den ene parten med våpen. NAMMO har siden den gang kjøpt en avdeling i Spania for å også derfra kunne selge varer til land som Norge ikke tillater. Konsernet er en viktig leverandør til USA sin dronekrig i Pakistan.

Monica Mæland burde bruke sin myndighet til å stanse denne typen virksomhet. For det første er det dypt uetisk. For det andre strider det med norske utenrikspolitiske interesser for fred og folkerett. Når hun selger seg!ned til 34 % av aksjene, blir det betraktelig vanskeligere å regulere disse datterselskapene.

Regulering under globalisering

Problemet knyttet til regulering av internasjonale bedrifter er stadig økende. Som det meste annen produksjon, blir våpenindustrien mer og mer multinasjonal. Deler produserer i forskjellige land, og sjeldent blir systemer utelukkende laget i Norge. Behovet for internasjonal regulering av denne industrien blir bare viktigere.

Samtidig er det ingen tegn til at internasjonale organisasjoner vil håndtere dette behovet i nær fremtid. Verdens handelsorganisasjon har ikke klart å lage en avtale. FN fikk nylig i havn Arms Trade Treaty, men ingen av de viktige aktørene ratifiserer, og land som Norge har signalisert at den ikke vil endre noe i praksis. EU har fått seg en avtale, men fordi landene ikke klarer å bli enige om utenrikspolitikk, har det hele endt opp med å gjøre regulering vanskeligere i Europa.

Norge må, som alltid, selv ta ansvar for norske interesser. Våpenindustrien er således et viktig bidrag i den norske utenrikspolitiske verktøykassa, og Børge Brende bør ikke la Monica Mæland selge utstyret sitt. Tvert i mot bør de begge gå sammen om å bruke verktøyene sine bedre, og stanse uansvarlig eksport fra norske bedrifter i utlandet.

Reklamer

Informer Malala om norske bidrag til dronekrigen.

Når Børge Brende tar i mot Malala, tar han henne neppe med til fabrikkene involvert i dronekrigen over hjemlandet hennes.

Da Malala møtte Obama i 2013, protesterte hun mot den amerikanske dronekrigen i Pakistan, hennes hjemland.1 Jeg vet ikke hvor mye hun kan om norsk våpenindustri, men jeg regner med at hun ikke vet at Norge produserer drivstoff og stridshoder til bombene som treffer hjemlandet hennes. Men jeg tror hun hadde vært interessert i å vite det.

 

Hvordan er norske bedrifter involvert?

«Hellfire» er det vanligste missilsystemet på dronene over Pakistan og utgjør en internasjonal milliardindustri.2 Drivstoffet til dette systemet kommer fra Hurum, hvor Chemring Nobel har sine fabrikker. En av de større aktørene på dette markedet er forøvrig klase- og atombombeprodusenten Lockheed Martin, som Norge nå kjøper fly fra for 64 milliarder kroner – den største enkeltinvesteringen i norsk historie.3

En annen norsk aktør i dette markedet er det statseide selskapet NAMMO, som gjennom sitt datterselskap i USA produserer stridshodene til «Pyros». Denne laserstyrte bomben er spesialutviklet for nettopp dronekrigen i Pakistan.

Ikke bare vet vi at dette har blitt produsert og solgt, de har med all sannsynlighet drept sivile.4

 

Hvorfor er det Børge Brende sitt ansvar?

Uavhengig av om selskapet er statseid eller ikke, er det Stortinget som står ansvarlig for eksport av norsk krigsmateriell. Alt salg som skjer fra norske bedrifter, skal godkjennes i Utenriksdepartementets lokaler. Stortinget får en årlig rapport, og kan gi sine kommentarer til den. Den daglige forvaltningen tar byråkratiet seg av, på vegne av Børge Brende. Statsråden sitter med det daglige ansvaret, og kan til enhver tid stanse salg, slik Espen Barth Eide (AP) gjorde da han som utenriksminister eksport av norsk materiell til Egypt.5

 

Profitterer på manglende demokrati

Et sentralt dilemma i internasjonal våpenhandel er at det som regel er mest å tjene økonomisk der det er mest å tape for andre verdier. Utenfor NATO, så er Midtøsten-regionen en av de største importørene av norsk kirgsmateriell.6 Norske bedrifter bidrar med sine våpen til land som Saudi-Arabia, Qatar og Kuwait. I vinter ble det klart at hjertet av norsk våpenindustri, statseide Kongsberg Gruppen, selger et missilsystem til Oman for 3,7 milliarder kroner – en kontrakt tilsvarende det Norge vanligvis tjener på ett år av eksport med krigsmateriell. Dette er ikke-demokratiske land som undertrykker egen befolkning. Å armere disse landene, gir disinsentiver for de undertrykte til å presse på for politiske rettigheter. Landene er derimot beinrike på olje og sultne på militær kapasitet. Landene lever i en region med et kraftig våpenkappløp, som blant annet inkluderer Pakistan. Dette gjør dem til ideelle partnere for norsk våpenindustri, men ikke for internasjonal fred og stabilitet.

Malala er likevel kanskje mest interessert i at Stoltenberg II-regjeringen i 2012 åpnet opp for eksport av krigsmateriell til India, og at dette er politikk som har blitt videreført av Børge Brende og den Blåblå-regjeringen. India er Pakistan sin største antagonist. India er også det landet i verden med høyest import av krigsmateriell, som antakelig delvis skyldes landets våpenkappløp med Pakistan og Kina kombinert med økonomisk vekst i senere år.7

 

Norsk politikk, men ikke norsk praksis.

Det norske Stortinget er helt enige om at Norge ikke skal selge krigsmateriell til ikke-demokratiske regimer, regimer som bryter menneskerettigheter, og til områder hvor det er potensiale for konflikt. Dette regelverket ble presisert i 2012, uten at noen partier protesterte. Dette burde bety at Norge verdsetter disse verdiene over den potensielle profitten over å selge til land som Omen, Qatar, Saudi-Arabida, Kuwait, Indonesia og India. Likevel godkjennes slike salg år etter år i det norske Storting.

 

Klart du kan forandre verden Brende!

Det bør være norsk utenrikspolitikk å bidra til at mennesker i hele verden får den nødvendige friheten til  leve ut sitt potensiale og sine drømmer. Å anerkjenner langsiktige interesser som menneskerettigheter og bekjempelse av politisk undertrykkelse både mellom og innad i land er en forutsetning for dette målet. Å kjempe for menneskerettighetene er i det hele tatt nedfelt i den norske Grunnloven.8

Hvis Børge Brende mener alvor med at han ønsker å gjøre situasjonen bedre for Malala, er det minst to konkrete forslag på bordet:

  • Stans alt salg av norsk krigsmateriell til ikke-demokratiske regimer.
  • Stans det norske bidraget til dronekrigen i Pakistan.

 

Det har han embetet til.

 

 

Referanser:

En gooooood dag

Changemakers fredsutvalg er på studietur i Belgia. I dag har vi først møtt Sara Depauw fra det flamske fredsinstituttet, deretter Morten og Hanna fra Norges delegasjon til NATO. 

 https://twitter.com/HaakonGjerlw/status/382903548515598339

Sara Depauw er en av de fremste ekspertene på våpenhandel og -produksjon i Europa. Fredsutvalget tok kontakt med henne for å lære mer om ICT-direktivet. Hva er ICT-direktivet? Jo:

For det første, så kalles ikke lenger ICT-direktivet lenger ICT-direktivet. Nå omtales det bare generelt som «EU trade directive». Målet med direktivet er å gjøre krigsmateriell til en del av det indre markedet og redusere papirarbeidet for bedrifter som vil selge våpen til bedrifter innad i EU. Problemet er at det vil gjøre det vanskeligere for Norge å ha kontroll på hvor norske våpen ender opp. Dette blir absolutt et viktig tema for Changemaker fremover!

Med NATO hadde vi en veldig fruktbar samtale om hvordan de så på NATOs rolle i norsk politikk, hvilke spillerom Norge har i NATO og hvordan organisasjonen påvirker norsk politikk. 

 

Etterpå spiste vi blåskjell til 80 kr og ingen ble sjuke!

Og alle i PUFF var enige om at det hadde vært en goooooood dag.

 

Ps.: og vi har fått vite at 104 land har nå signert Arms Trade Treaty, inkludert USA  

Høyre: Blir kampen mot vår grenseløse våpenhandel enklere eller hardere under dere?

Ingjerd Schau (H) spurte utenriksminister Espen Barth Eide (AP) om hvorfor Norge hadde stanset eksporten til Egypt. Dette øker usikkerheten rundt hva en eventuell ny regjering med Høyre i spissen vil gjøre med norsk våpeneksport.

På borgerlig side har Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet uttrykt misnøye med at Norge eksporterer våpen til ikke-demokratiske regimer. Høyre har vært mer usikker. Deres holdning ble ikke mindre usikker etter at Ingjerd Schau på fredag stilte utenriksministeren dette spørsmålet:

«Kan statsråden redegjøre for hjemmelen/bakgrunnen for hvorfor norske bedrifter som ikke produserer våpen eller ammunisjon ikke får forlenget eksportlisensen til Egypt, og om det er riktig at Norge er det eneste land i verden som har innført handelsrestriksjoner på denne typen materiell.»

(Se svaret her: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/aktuelt/nyheter/2013/eksportlisens-til-egypt.html?id=735196 )

Syv kriterier

I 2012 vedtok stortinget en presisering av hva kriteriene for å motta norsk militært materiell skulle være. Det er særlig syv punkter som peker seg ut:

  • Holdning til internasjonale MR-instrumenter, respekt for humanitærrett
  • Respekt for sivile og politiske rettigheter
  • Rapporter fra kompetente organer om alvorlige brudd på MR, herunder bruk av tortur eller annen inhuman og krenkende behandling eller avstraffelse i mottakerstaten; eller vilkårlig frihetsberøvelse
  • Risiko for at det militære utstyret kan brukes til brudd på grunnleggende MR, herunder kunnskap om slikt militært utstyr levert tidligere er brukt for å slå ned på fredelige demonstrasjoner e.l. på en uakseptabel måte
  • Risiko for uønsket avledning fra oppgitt sluttbruker, herunder om det militære utstyret eller den militære teknologien er ment for nasjonale sikkerhetsformål
  • Forhold knyttet til ytringsfrihet, herunder pressefrihet eller forsamlingsfrihet
  • Myndighetsovervåking, herunder sensur og vilkår for innbyggernes bruk av sosiale medier/internett

Oppfyller Egypt i dag i det hele tatt noen av disse punktene? Det er overraskende at Ingjerd Shcau virkelig trengte noen videre utdypning rundt hvorfor eksporten til Egypt stanset.

Flere i det gode selskap – men mindre til hver.

At norske våpen ikke skal havne i autoritære lederes hender, er en kamp som enda ikke er vunnet. Det har vært en svært broket utvikling under den rødgrønne regjeringen. På en side så det blitt åpnet opp for eksport til flere slike regimer, eksempelvis De Forente Arabiske Emiratene og Qatar. Flere land på norsk eksportliste bryter ett eller flere av disse punktene, som for eksempel Saudi-Arabia og Tyrkia. Det har vært mange skuffelser under rødgrønn forvaltning av våpenindustrien.

På den andre siden, så har den absolutte og relative andelen av eksport til ikke-demokratiske regimer sunket de siste 4 årene, som illustrert i figuren.

Image

Figur: Relativ og aboslutt eksport til ikke-demokratiske regimer

Trenden ser derfor ut til å gå i riktig retning. Men her må det tas et forbehold. Dette er eksporten vi kjenner direkte fra Norge. To grunner gjør dette til et ukorrekt bilde:

  1. Vi har ingen sluttbrukererklæring på plass. Ethvert av disse landene kan derfor selge våpenet videre uten at vi vet hvor. Slik havnet for eksempel norske våpen i krigen på Gaza i 2008.
  2. Vi har ingen oversikt over norsk våpeneksport fra fabrikker vi eier utenfor Norges grenser.

Et svar med riktige ord, og kanskje håp for handling.

I sitt svar tar Espen Barth Eide til ordet for å stoppe eksporten til Egypt. Det er positivt. Når det kommer til handlingene, så er det flere andre statsledere som også burde miste sin lisens. Det setter spørsmålstegn ved troverdigheten når han sier: «Skal man stå opp for demokrati og menneskerettigheter, må vi erkjenne at det av og til kan oppstå enkelte konflikter med norske næringsinteresser.»

Videre i svaret oppfordrer han stortinget til å raskt ratifisere Arms Trade Treaty, slik at Norge kan blir en pådriver for at verdens våpeneksportører ikke får selge til menneskerettighetsforbrytere. Det gir et håp om en ny fart for å gjøre Norge til en ansvarlig våpeneksportør.

Men nå er det valg. En ny vind. Kanskje en ny regjering.

Erna Solberg: Vil du stoppe norsk våpeneksport til ikke-demokratiske regimer en gang for alle?

Hvis vi skal klare å løse klimakrisen, må vi først klare å ta med sjampo på Årssamlinga.

Etter Årssamlingen i år ble det tatt opp at for få hadde med seg sjampo. Det er på mange måter akkurat som at for få kutter CO2-utslippet sitt.

Hvis bare jeg «glemmer»…

Sjampo er noe de aller fleste bruker. Skulle vi tilfeldigvis glemme å ta med oss sjampo på leir, så kan vi regne med at noen andre har huska det. Det er akkurat som med tannkrem. Problemet er når man ikke glemmer sjampo, men ikke gidder å ta med fordi men heller vil snylte på noen andre. Det er lettere enn å pakka sjæl. Jeg gjør det stadig vekk.

Når mange tenker slik, så må de få som har tatt med sjampo dele med alle rundt seg, og det koster dem penger. Folk som har vært på leir før ender da kanskje opp med å skjule sjampoen sin eller å ikke ville ta med, fordi da vet de at de må dele med så mange. Da blir det enda mindre sjampo.

Dette pleier vi i statsvitenskap å vise frem med en tabell, mest fordi vi liker tabeller:

Image

I tabellen rangeres det fra 1-4 hvor bra en situasjon er for deg, og hvor bra en situasjon er for alle andre. Det beste for deg er hvis du ikke tar med, men alle andre gjør det. Det verste er om du tar med, men ingen andre. Men hvis du vil helgardere deg, så driter du i å ta med: da får du det beste utfallet for deg enten alle andre tar med sjampo eller ikke (4 slår 3 og 2 slår 1).

Men det samme gjelder alle andre. Så når alle da dropper å ta med sjampo, så havner vi i ruta 2/2 – alle får det nest verst. Det vi ønsker, er å havne i ruta 3/3.

Hvis bare jeg spytter ut CO2…

Det er akkurat samme problemet med CO2-utslipp for land. Det alle beste for Norge er jo om vi får fortsette å spytte ut CO2 og tjene masse penger på det, mens alle andre må ta kostnaden av å kutte. Men når alle tenker slik, så havner vi i ruta 2/2, hvor vi ikke klarer å løse klimakrisen.

Image

Det store problemet er: Ingen veit hvordan vi sammen kan komme oss i rute 3/3. Løsningen på klimakrisen ligger altså i å finne ut hvordan i får med nok sjampo på ÅS.

Ingen ATT-avtale i kveld – men desto større støtte til avtale senere.

Torsdag kveld blokkerte Iran, Syria og Nord-Korea ATT, og det ble dermed ikke noen avtale denne gangen heller. Men demonstrasjonene lot ikke vente på seg, og de resterende statene støtter nå at teksten blir bragt videre til generalforsamlingen. Med støtte fra USA og EU, er det vanskelig å se at denne avtalen ikke nå blir virkelighet. Allerede 2. april er rommet holdt av for ATT. Antakelig blir voteringen allerede da.

Stor heder til Woolcott på tross av manglende konsensus.

Mange av statene gir nå hedersord til forhandlingsleder Peter Woolcott. Og han har i aller høyeste grad spilt kortene riktig. Da vi startet sa han at andreutkastet ville være det beste forslaget, og at tredjeutkastet ville bli noe svakere. Når andreutkastet viste seg å være svært skuffende, irriterte han på seg progressive aktører og mange satt i gang arbeidet med å jobbe intenst for å uttrykke sin misnøye og jobbe for en sterkere avtale. Dette dro standarden opp, og tredjeutkastet ble ingen svakere versjon – den ble litt sterkere.

Ingen ser for seg at det er mulig å endre noe i det siste dokumentet. Rokker man ved ett av kortene, faller hele korthuset sammen. Woolcott har med glans klart å balansere på linen, og mangle på konsensus er bare et lite feilsteg. Det ville tross alt ikke vært et kvalitetsstempel om Iran og Nord-Korea var fornøyd.

Selv om skuffelsen er stor her i kveld, er spådommen nå enda klarere: verden vil nå få sin første våpenhandelsavtale, forhåpentligvis innen fem dager. Nok en gang ser vi:

Det er klart vi kan forandre verden!

ATT kommer!

ATT kommer!