Når rettferdigheten glipper*

Rio+20 finner sted midt imellom mange globale utfordringer som har forverret seg de siste 20 årene. Dagens system for å ta hånd om bærekraftig utvikling er for svakt, så en styrking av dette innenfor FN er avgjørende for å snu trenden. For at dette skal skje må alle land gå med på å se miljøutfordringene i sammenheng med fattigdomsutfordringene i verden, og sammen løse disse utfordringene. Det krever at alle tenker nytt om velferd og vekst. Dessverre tenker ikke alle slik.

I forhandlingene er det ikke bare uenighet om spesifikke saker, men også om prinsipper som stikker mye dypere, og som har skapt uenighet i internasjonale forhandlinger i mange år. Teknologioverføring og prinsippet om felles, men ulikt ansvar er blant disse. Prinsippet om felles, men ulikt ansvar ble vedtatt i Rioerklæringen fra 1992. Gjennom dette prinsippet ble økonomisk utvikling og utslipp av klimagasser satt i et historisk perspektiv og fordeling av ansvar deretter. Det ble anerkjent at rike land gjennom sin utvikling har skapt globale miljøutfordringer og derfor har et større ansvar for å bidra til løsningene på disse utfordringene. Prinsippet rettferdiggjør at utviklingslands økonomiske utvikling kan gå på bekostning av klima og miljø dersom det er en nødvendighet for å oppnå utvikling og vekst. Dette gir rike land et desto større ansvar for å tilrettelegge for at flere utviklingsland skal kunne oppnå en grønn økonomisk vekst.

Dette grunnleggende prinsippet er under angrep av blant annet USA, som går inn for å fjerne det fra alle steder i teksten der det er nevnt. Dette kravet er det samme som de fremmer i klimaforhandlingene og som har bidratt til å gjøre disse prosessene mye tyngre. Dette er skaper stor bekymring blant utviklingslandene gruppert i G77 i tillegg til Kina, som kjemper for anerkjennelse av dette prinsippet, og resten av Rioprinsippene generelt. Hvis dette ikke blir videreført er det et stort skritt tilbake fra det opprinnelige Riotoppmøtet.

I tillegg til dette ønsker mange utviklede land å stramme inn på kravene om teknologioverføring til utviklingsland. USA, Canada og Australia ønsker å fjerne alt som har med teknologi og overføring å gjøre, og EU har fremmet lignende forslag som vanner ut disse ambisjonene. Slike forslag er ekstremt ødeleggende for forhandlingene og et godt resultat, da teknologi og kunnskap er blant de viktigste byggeklossene i all utvikling. Arbeidet med grønn økonomi må handle om å lage et rammeverk som bidrar til å øke tilgangen på grønn teknologi, og å sikre at den blir brukt av både utviklingsland og utviklede land. Dette vil sikre mer fornybar energi og lavutslippsindustri samtidig med bærekraftig økonomisk vekst i alle deler i verden, noe som er helt avgjørende for den utviklingen vi trenger.

Forventningene til utfallet av Rio+20 er lave i forkant av de siste forhandlingsrundene, men vi må for all del hindre at vi ender opp med å ta et skritt tilbake nå som det er mer som står på spill. Dersom vi gir slipp på de mest grunnleggende rettferdighetsprinsippene, har vi i tillegg flyttet målstreken milevis langt foran oss.

Hanne Sofie og Mattias

—–

Dette er ein appell som vi skreiv på oppdrag frå Natur og Ungdom sitt magasin, Putsj. På nettsidene deira har det Rio+20 som tema denne veka, og der kan du lese mange godbitar om sirkuset.

* Tittelen er hensynslaust stjelt frå tittelen til eit politisk verkstad som klimautvalet skal halde på SNU neste veke, om det samme temaet i klimaforhandlingane. Viss du syns dette var interessant MÅ du få med deg dette på SNU!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s