Det ble et kort, men spennende opphold her i Bonn for min del. I dag drar jeg tilbake til Norge for å være med på innspurten i forberedelsene til tidenes Changemaker-kampanje. Behovet for å sende Norge på rehab synes bare å bli større og større for hver dag som går. Alle diskusjoner og alle tanker jeg gjør meg om forhandlingene i Bonn og klimapolitikk generelt ender opp i en konklusjon: Vi må bli kvitt oljeavhengigheten vår.
Jeg er utrolig glad for at Landsstyret i vinter valgte å fokusere hjemme og rette kravene mot Norges store klimaproblem. Olja. Oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe) har en direkte link til det som skjer her.Et vedtak om varig vern av LoVeSe vil kunne få en svært positiv innvirkning på forhandlingene og er kanskje noe av det beste Norge kan gjøre for å få til en ambisiøs, rettferdig og bindende avtale.
Hele situasjonen er preget av en enorm tillitskrise mellom utviklingsland og rike land. Jarands post om det som skjedde i dag i forhold til 1,5-gradersmålet viser at dette enorme tomrommet mellom de mest kyniske landene og de mest sårbare landene står i fare for å bli større heller enn fylt med positivitet. Noen må bygge bro, og et vedtak om et oljefritt LoVeSe vil være et sterkt signal fra Norge om at vi er klare for å for å bruke stein til å bygge en bro framfor å kaste dem i glasshuset de nå sitter i.
Jeg gleder meg til å kjempe den kampen sammen med Changemakere og andre klimaaktivister i året som kommer. Vår tids viktigste avgjørelse i Norge står på trappene. Og vi kommer til å stå midt oppi den kampen.
(forresten: Jarand blir jo til lørdag, og forhåpentligvis rekker han å blogge litt i innspurten også. Så følg med!)





For noen uker siden skrev jeg om positive signaler i 
