I en leder på tu.no, beskriver Tormod Haugstad treffende statusen i norsk olje-/klimapolitikk (ja, Borten Moe, olje og klima er og bør være ett politikkområde): på klimasiden venter vi på kampene innad i EU før vi gjør noe selv. I mellomtiden skylder vi på nedgangstider i økonomien og næringslivshensyn. Samtidig svinner troen på at klimatiltak er noe man kan tjene penger på (ved å selge månelandings-teknologi). Det eneste området med framgang er i oljepolitikken: dypere, bredere, mer effektivt – og ikke minst mer.
Den beste beskrivelsen handler likevel om den grunnleggende sammenhengen mellom oljeproduksjon og klimagassutslipp som mange slutter seg til. Haugstad skriver: “Å la oljen ligge i bakken er også et klimatiltak, men så dyrt at ingen politikere tør snakke høyt om det.”
Paradokset burde være åpenbart: forestillingen om at det er et for dyrt tiltak å ikke gjøre noe.Eller at det skulle koste noe i det hele tatt.
Logikken er skremmende. Helt til den dagen det koster mer å utvinne petroleumsressursene våre enn vi det vi selger dem for, vil det være ekstremt “dyrt” å la være. Så da er det eneste fornuftige å gjøre å fortsette. Det er naturens gang.
Det går selvfølgelig an å innvende at samfunnsøkonomiske kostnader bør tas med i regnestykket. Utvinningskostnadene må da legges sammen med de kostnadene som kommer med økte klimaendringer. Hvis vi så kommer i pluss er det økonomisk fornuftig. Problemet er at vi ikke vet hvor mye den produksjonen vi gjør i dag vil koste oss om femti år. Om hundre år.
Men pytt, hvorfor ta sorgene på forskudd?





