Jeg er egentlig veldig lei av hele flaggdebatten og skjønner ikke helt poenget med den. Derfor hadde jeg i grunn valgt å stille meg helt utenfor den, men midt oppe i det hele var det en tanke som slo meg (i tillegg til at jeg bobler over av engasjement for alt mulig for tiden, så enten jeg vil det eller ikke begynner tankene å snurre – hardt aktivistliv).
Så, altså: Er det i det hele tatt noen som tenker på barna her?
Jeg lurer på om minoritetsbarna føler seg presset til å gå med flagg fra sine/foreldrenes hjemland, og om de egentlig vil gå med norske flagg for å vise sin norske identitet. La de få gå med det norske flagget hvis de helst vil det, liksom. Det går en hårfin grense mellom (positivt) kulturelt mangfold og (negative) forsterkninger av forskjellene. Men for all del, la barna velge selv! Det er ikke de selv som har startet denne debatten, ikke la de bli et offer for den.
17. mai er først og fremst barnas dag. Neste år er det 200-årsjubileum for Grunnloven. La oss vise fremtidens fredsforfremmende generasjoner at vi etter alle disse årene klarer å feire nasjonaldagen uten en slik heftig debatt i forkant. Vær så snill, ikke ødelegg håpet deres. La oss heller diskutere hvilken is vi skal spise. Jeg har ikke bestemt meg enda, forslag mottas med takk.
PS. Jeg stemmer for å innføre en egen la-oss-vise-vårt-kulturelle-mangfold-dag i tillegg til 17. mai, hvor alle går i tog og veiver med flagg (fra land, partier, organisasjoner og lignende) for å vise hvilket flott og sammensveiset land vi er. Eller vil være. For eksempel 1. november, i en ellers kald og mørk årstid. 17. mai er kjent for å være den ene dagen i året hvor vi smiler, er snille og faktisk snakker med hverandre. Det hadde ikke gjort noe med enda en sånn dag!
Dagen i dag har rast av sted. Da forhandlingene startet i dag kl 0900, begynte ting raskt å se mørkt ut. Woolcott åpnet med å snakke om at han mente andreutkastet som lå på bordet var et robust utkast, og han anså det som en nokså sterk avtale. Det falt ikke i god jord hos mange av de progressive statene og sivilsamfunnet, som anser utkastet som et svært svakt dokument.
Det fremstår som høy polarisering mellom de få skeptiske statene på den ene siden, og de mange progressive statene på den andre. Det ble tidlig klartgjort at uten betraktelige endringer på utkastet som skal slippes på onsdag, så kommer vi ikke til å se konsensus denne påsken.
De sentrale spillerne
Så hvorfor vinner ikke flertallet frem? Fordi mindretallet har mange av de sterke statene på sitt lag. USA har brukt dagen i dag på å skvise mange svake men progressive stater i Afrika og Latin-Amerika til å gå inn for en svak avtale; mens 118 stater skrev under på en erklæring for en sterk avtale den 18 mars, var antallet falt til 108 når tilsvarende erklæring ble offentliggjort i dag. USA prøver å fremstå som den ansvarlig parten som kan definere hvordan forhandlingene ligger an – hvilke punkter som kan diskuteres og hvilke man må anse som ferdigdiskuterte nå som tiden begynner å bli knapp. De nevner ikke at det var de som strandet forrige forhandlingsrunde. USA har i dag oppført seg som mobberen som stjeler lunsjpengene fra alle som er mindre enn seg. I gjengen sin har de med seg Storbritannia og Kina.
Resten av statene i EU har først i ettermiddag begynt å fremstå som samkjørte. Spesielt Frankrike, som frem til nå har vært en del av de skeptiske statene, ser ut til å ha føyet seg til en felles kurs. Men selv om EU argumenterer for mange av de riktige tingene – f.eks. å inkludere ammunisjon og deler og komponenter i avtalen – men ser ut til å ikke være interessert i å blokkere konsensus skulle avtalen vise seg å ikke inneholde disse kritisk punktene. Frankrike, og andre EU stater, legger sterk vekt på at de ikke vil godta at avtalen blir avgjort med 2/3 flertall – den overhengende faren for mange av de skeptiske statene. Det er altså tegn til et janusEUher i dag: de vil fremstå som progressive, men vil i virkelighet ha en avtale som favoriserer eksportlandene. Det blir spennende å følge med på hva EU gjør de kommende timene og dagene.
Den norske delegasjonen opptrer eksepsjonelt. Ryktene sier at de har blitt presset hardt av de skeptiske statene, særlig Storbritannia. De har likevel jobbet på spreng for en sterk avtale, og er ofte ansiktet utad for majoriteten av stater som trenger det mest. Norge spiller her en viktig rolle fordi de viser at man kan gå inn for stram regulering selv om man er en av de store våpeneksportørene. Det er ingen selvfølge. Sverige, et land vi liker å sammenligne oss med, har ikke holdt en like klar linje. Sverige har uttrykt at de ikke er interessert i bryte konsensus selv om avtalen ikke endres. Vi håper at Sverige, som også er en stor eksportør, vil revurdere sin strategi.
På mange måter begynte derfor ting å se lysere ut mot slutten av dagen. Det burde være helt klart for Peter Woolcott, presidenten for forhandlingene, at neste utkast må inneholde en sterkere lovtekst. Mange av de riktige statene har i ettermiddag sagt mye av de riktige tingene. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig til å oppnå konsensus. Oppsumert: håpet for en sterk avtale har siden vi kom til New York sett sånn ut:
Etter et fly som var tre timer forsinka og en grensevakt som lurte på hvorfor Fredrik hadde en plastikkhånd (vær så snill og spør – trengs ytterligere forklaring!!) i bagasjen, har vi kommet frem til Hampton hotell – rett over gata til FN. Palmesøndag er fridag (les: dag hvor delegasjonene kan prate på bakrommet), så dagen har blitt brukt til å oppdatere hva på arbeidet som er gjort så langt og lage strategi for veien videre.
Generelt er det tre generelle svakheter: omfanget, kriterierene og gjennomsiktighet.
Avtalen dekker foreløpig alt for få våpen, og alt for få situasjoner. De eneste våpnene som er dekket i dette utkastet er konvensjonelle våpen slik de er definert av FN. Det vil si at kamphelikoptre er inkludert, men militærhelikoptre er ikke. Våpen som granater, miner eller droner er ikke inkludert i denne avtalen. Deler og komponenter, som utgjør det aller meste av verdens våpenproduksjon og som Norge er stor produsent av, er ikke inkludert i avtalen. Hva som utgjør «small arms», er helt opp til statene selv å definere i dette utkastet. Når det gjelder under hvilke omstendigheter avtalen gjelder er ikke overføringer av våpen som gaver, utlån eller bistand ikke inkludert. Kun handel. Dermed kan stater gjennomføre akkurat de samme avtalene som i dag, men i stedet kalle våpenoverføringen for en gave.
Når det gjelder kriteriene, er problemet mer teknisk. Ordbruken er gjennomgående at stater ikke får tillate overføringer hvis det vil bryte folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser «as defined by international agreements to which it is a Party». Problemet er at «agreements» i denne sammenhengen betyr at stater aktivt må ha ratifisert disse avtalene, noe mange stater ikke har. Ordet «obligations» derimot vil, i tråd internasjonal sedvane, også dekke disse statene fordi statene ofte er bundet av avtalene, selv om de ikke har ratifisert disse.
Når det kommer til stykket, trenger man ikke rapportere om noe: artikkel 12 (2) avslutter slik: «Reports may exclude commercially sensitive or national security information». Hvis stater ikke trenger å rapportere har vi ingen instrumenter for å overvåke om avtalen faktisk etterleves. Det gjør det hele verdiløst.
«The India clause»
Artikkel 5 (2) har fått mye oppmerksomhet, og er en av de største svakhetene. I følge denne skal ikke ATT overstyre «obligations undertaken with regard to other instruments» eller «[...] defence cooperation agreements». Effektivt sier den at ATT ikke har noe å si hvis du har andre avtaler. Alle stater har andre avtaler. India spesielt har jobbet hardt for å beholde denne artikkelen, og Changemaker sammen med resten av sivilsamfunnet jobber nå for å endre denne. Vi plukker opp rykter om at forhandlinger på bakrommet med blant annet USA har gjort klart en ny tekst til denne artikkelen som ikke underminerer avtalen. Vi spør oss derimot hvorfor artikkelen i det hele tatt må være der hvis det ikke er for å underminere avtalen.
Her på Manhatten kommer vi altså til et andreutkast som er et steg tilbake. Vi sitter med et to-siders dokument med oversikt over svakhetene. Det er fremdeles mye jobb å gjøre.
Spillet
Frem til nå, har mange stater sagt mange av de riktige tingene. Utkastet kommer derfor som en overraskelse. Antakelig er målet med dette utkastet å holde de skeptiske statene aktive i forhandlingene. Det Peter Woolcott ser ut til å tro er derimot at de progressive statene er på hans lag uansett. For oss i sivilsamfunnet er jobben nå å å gjøre han oppmerksom på at disse statene ikke kommer til godta denne avtalen, og at vi ikke kommer til å si at avtalen er en seier. Allerede 4. april er generalforsamlingen booket for å votere over en ATT-avtale derom forhandlingene nå ikke fører til noe. I generalforsamlingen er det kvalifisert flertall (2/3 flertall), og de skeptiske statene kan da ende opp med en strengere avtale dersom de ikke godtar noe i påsken. Dette er positivt for spillet disse dagene.
Men: Statene i Afrika og Sør-Amirka, områder som lider mest under dagens våpenhandelsregime og aktive pådrivere for en sterk avtale, kommer til å møte mye press de kommende dagene fra de fem store: USA, Kina, Frankrike, Russland og England. Afrika og Sør-Amerika kommer til å truet med å miste bistandsmidler, lån og andre ressurser. I de kommende dagene kommer vi igjen til å bli minnet om hvordan mektige land er mektige, og hvordan svake land er svake.
Norge, New Zealand hvertfall, og kanskje Mexico som har lagt mye prestisje i forhandlingene, kan kunne stå i mot dette presset. Men de vil trenge mye støtte fra oss, Changemaker og du som leser dette innlegget. Vi oppfordrer derfor alle til stå klare: dersom tredjeutkastet ikke inneholder mange substansielle forbedringer, må disse statene stå sammen i å blokkere konsensus. En sterk avtale med kvalifisert flertall i neste runde, er bedre enn en svak avtale med konsensus nå.
Siden forhandlingene startet 18. mars har (i følge gjennomsnittlige tall) 12000 mennesker mistet livet av bevæpnet vold, og 8000 kommer til å miste livet i løpet av de fire siste dagene. Disse 20000 menneskene, alle som gikk før dem, og alle som kommer til å gå etter, trenger vår støtte.
Det er ikke bare’n Sigbjørn som skal ha ros og klementiner om dagen. Den norske delegasjonen her i New York viser hvor skapet skal stå og fører an i kampen for en så sterk Arms Trade Treaty som mulig!
Det som først og fremst er formålet med denne fjerde og siste prepcomen, er å bli enige om prosedyreregler for den endelige diplomatkonferansen i juli. Saker som står på agendaen er bla. NGOs/sivilsamfunnets tilstedeværelse og evt. deltakelse under forhandlingene, hvordan man skal bli enige, hvem som skal lede forhandlingene i juli og hvilke dokumenter som skal være bakgrunnspapirer og dermed legge grunnlag for den endelige diskusjonen i juli. På majoriteten av alle disse sakene finnes det ytterpunkter, noe som fører til at det kan se mørkt ut med tanke på enighet rundt en endelig avtale den dagen vi leser 27. juli.
Norge på sin side, er en del av statene som representerer det ene ytterpunktet. Sammen med bla. Mexico, Trinidad & Tobago og Nigeria kjemper Norge for de reglene som er mest fordelaktige med tanke på en så sterk ATT som mulig. Norge og har virkelig tatt til orde for sivilsamfunnets deltakelse i juli. I generalforsamlingens “foreslåtte” prosedyreregler for forhandlingene står det at sivilsamfunnet kun skal få ett møte i løpet av de 25 forhandlingsdagene i juli der de offisielt skal få komme med uttalelser om det som diskuteres. Norge mente dette var altfor lite, og foreslo dermed å bytte ”1 møte” med “møter”, noe som flere andre delegasjoner deretter sa seg enige i. Da klokken ble fem og kongen selv, Mr. Chairman/Chairperson/Chair/Ørnulf Ørn/Ambassadør Roberto García Moritán (han som leder prepcomen, og høyst sannsynlig diplomatkonferansen i juli) tydeligvis begynte å kjede seg, ble det bestemt at de delegasjonene som ville fortsette forhandlingene skulle samles inne på et bittelite rom, uten sivilsamfunnet. Da delegasjonene kom ut fra rommet tok vi tak i en ganske så fornøyd/letta norsk delegasjon som kunne fortelle at forslaget fra Norge om å bytte “1 møte” med “møter” visstnok ble trumfet igjennom. Klapp på rumpa for det!
Når det gjelder reglene rundt hvordan å ta avgjørelser, er det bare kaos. De som har mest å tape på en sterk ATT (araber-landene bla.) kjemper for at absolutt alle avgjørelser, iallefall når det til slutt gjelder enighet om den endelige avtalen, skal tas gjennom full konsensus. Dette pga. at det uansett vil bli noen land som har en innvending mot en sterk avtale, og at den dermed ikke blir noe av om avgjørelsen skal tas gjennom konsensus. Smarte folk skjønneru! Regner med at diskusjonen rundt konsensus fortsetter i morgen (onsdag), og at Norge kanskje kommer med litt krutt.
Det er litt travle dager. Er i FN fra litt før 9 til rundt 6 på kvelden, men skal prøve å presse inn noen ord i morgen og. Har flere ganger nevnt ” en sterk ATT”, men har forsåvidt ikke skrevet noe om hva det egentlig innebærer. Skal få gjort det, bage vent. Er du altfor nysgjerrig og dermed ikke kan vente, så blir du garantert smartere av å gå inn på controlarms sine hjemmesider og lese litt rundt omkring.
Har forresten stått ved siden av to tidligere fredsprisvinnere i dag. Førnøgd!
Vi kan ikke forhandle når det kommer til menneskerettigheter og da også kvinners rettigheter. Dette er universelle regler som gjelder uansett hvor du bor. Jeg vil at dette skal sies ofte, høyt og tydelig. Dette var et hovedbudskap fra Sima Samar og svaret på spørsmål om hvordan det internasjonale samfunn kan bidra på en konstruktiv måte i Afghanistan.
Sima Samar er formann i Afghan Independent Human Rights Commission. I kveld gjestet hun Christian Michelsens Institutt i Bergen og fortalte om Afghanistan, menneskerettighetssituasjonen og spesielt kvinners situasjon i Afghanistan.
Konflikten i Afghanistan er vanskelig. Er det lurt at styrkene trekkes ut, i så fall når? Hva skjer om de gjør det? Borgerkrig? Men hva skjer hvis de ikke gjør det? Internasjonale styrker kan ikke være tilstede i så stor grad som nå veldig mye lengre, og USA har også sagt de har som mål å trekke ut styrkene i løpet 2014.
Changemaker har i flere år hatt politikk om Afghanistan, også på den kommende Årssamlingen kommer fredsutvalget til å fremme en uttalelse om hva vi mener bør være Changemakers politikk. Vi ønsker fortsatt at styrkene må trekkes ut, og at en mulig løsning er fredsbevarende styrker med soldater fra så nøytrale land som mulig, og gjerne muslimske land. Dessuten må bistand være langsiktig og drevet av sivile med god kompetanse, og ikke av kortsiktige, militærstrategiske mål – som ofte er tilfelle i dag.
Kom på Årssamlingen 1.-3.april og du kan og være med å påvirke hva Changemaker skal mene om Afghanistan, og alt annet!
Ville du ha vore i eit forhold med ein person som er maktsjuk og ein intrigemakar?
Synes du det er hyggeleg å vere i eit forhold der den andre skremmer vekk vennane dine og hindrar utviklinga di? Sjølvsagt ikkje! Men, det sjokkerande er at menneskeheten har vore i eit slikt forhold med atombomba i over 60 år. Sånne usunne forhold er ikkje noko å samle på, så vi tykkjer det er på tide å gjere det slutt.
På lørdag så jeg en veldig bra og temmelig skremmende film: “In the Loop“. Den (delvis) fiktive historien om hvordan britene fikk en krig i fanget som følge av bevisforfalskninger og feige, karrierehungrige politikere. Først og fremst vil jeg anbefale alle å se den. Så vil jeg si litt om hvorfor det var ekstra skremmende å se denne filmen nå på lørdag heller enn en hvilken som helst annen lørdag.
Saken er nemlig den at jeg i skrivende stund sitter på et hotellrom i New York og prøver å fordøye alle inntrykk etter en uke med tilsynelatende rolige diskusjoner og avstemminger om særdeles vanskelige og skremmende tema. Jeg har siden tirsdag vært observatør for fredsbevegelsen i Norge på den norske delegasjonen til FN: Hver høst samles FNs medlemsland i en generalforsamling som går over mange uker. De sakene som er spesielt viktige for fredssaken, som nedrustning av atomvåpen og konvensjonelle våpen, tas opp i førstekomiteen som de siste ukene har hatt mange, lange diskusjoner. Forrige uke var det duket for avstemming.
Norge er en av verdens største eksportører av våpen og ammunisjon og salget øker stadig. I flere år har Changemaker jobbet for at regjeringen skal gjøre kontrollen av norsk våpeneksport bedre ved å be land som kjøper våpen av Norge skrive under på en sluttbrukererklæring. Et slikt dokument vil si at land som kjøper våpen av Norge ikke kan selge disse videre uten at Norge går med på det.
I dag krever ikke Norge sluttbrukererklæringer fra våre allierte, altså NATO-land og nordiske land, men i regjeringseklæringen til den sittende regjeringen står det at de vil jobbe for å innføre sluttbrukererklæringer fra alle land. De vil også jobbe for at dette blir norm i NATO. At noe blir en norm i en allianse som NATO vil si at det blir forventet oppførsel og at det da underforstått kreves at alle medlemslandene skal tilpasse seg den nye ordningen.
Det å få til endring i en organisasjon som NATO er ganske så vanskelig. Norge har begynt å undersøke hvordan andre NATO-lands eksportregelverk forholder seg til sluttbrukererklæring. I følge utenriksminister Jonas Gahr Støre vil denne informasjonen bli brukt til å “vurdere konkrete skritt innenfor NATO med sikte på å utvikle en felles norm når det gjelder kravene til sluttbrukerdokumentasjon”. Dette er et temmelig vagt mål, og det er også noe som kommer til å ta lang tid.
Vi mener at det er bra at Norge jobber for å få til endring i NATO. Men vi ser ingen grunn til at Norge bør vente på NATO når situasjonen i dag er at norske våpen kan havne i krig og konflikt gjennom videresalg fra allierte land.
I dag vil vi ikke kaste ut tall over hvor mange som drepes i krig og konflikter. Vi vil heller ikke fortelle deg hvor mange munner som kunne mettes om man kuttet militært sløseri. I dag vil vi feire FNs internasjonale fredsdag og oppfordre deg til å tro på fred. Vi i Changemaker tror verden kan forandres og at en verden uten krig og konflikter er mulig, men kall oss ikke naive for det. De som tror at fred kan skapes med militære intervensjoner og tvang, de er naive.
Changemaker ønsker en FN-styrt verdensorden med folkeretten som rettesnor og ikke en verden der de sterkeste statene tar seg til rette. I områder med krig og konflikt kan varig fred bare skapes med sivile og politiske virkemidler. En varig fred krever at menneskerettighetene ivaretas. En varig fred må skapes nedenfra og ha forankring i befolkningen. En varig fred krever forsoningsarbeid og dialog. Dette oppnås kun med hardt arbeid, og det finnes ingen enkle løsninger. Men vi må ikke miste troen på at fred er mulig.
Det regner og er høst i Bergen, men hva gjør vel det når vi akkurat har fått besøk av hele fredsutvalget:) Vi har hatt masse spennende diskusjoner, lagt planer for PUFF fremover, spist taco og kost oss!
For mange har fredsarbeidet i Changemaker lenge vært ensbetydende med våpenhandel, typisk norsk-kampanje, sluttbrukerklæring osv. Dette har vært bra! Changemaker har virkelig vært med på å sette dette på dagsorden og blitt en viktig stemme i debatten. Vi har dessuten fått til viktige politiske seire:) Vi skal selvsagt fortsette med dette arbeidet, men forbered dere på at fredsarbeidet i Changemaker nå kommer til å inkludere masse mer! Vi skal jobbe med atomvåpen og rakettskjold, fredsskatt og sivile fredstyrker, Afghanistan og norges forhold til Nato, moderne krigføring og selvsagt fortsatt med våpenindustri og en internsasjonal våpenavtale.
