Det er torsdag kveld, og forhandlingene begynner å intensiveres. Klokken 18 i morgen skal konferansen offisielt avsluttes, heter det, selv om få snakker om akkurat det uten et skjevt smil om munnen. Det har nærmest blitt en tradisjon at forhandlingene pågår utover lørdagen også, og det er lite som tyder på at det skal være anderledes i år.
Optimismen fra tidligere i uka har nemlig begynt å forsvinne, da framgangen er mindre, og tregere, enn man håpet på i begynnelsen. Trass i hederlige forsøk fra de mexicanske fasilitatorene på å holde forhandlingene borte fra de minste rommene på Moon Palace, er det slik at færre og færre vet hva som egentlig foregår. Vi er likevel et godt stykke fra København når det kommer til mangel på inkludering og gjennomsiktighet, heldigvis.
En del elementer av en helhetlig avtale er på plass, og endel har allerede vært det en god stund, men blir holdt som “gissel” for å oppnå denne “balanserte pakken” som alle snakker om. At vi skal ha en regnskogsavtale, og et “grønt fond” for finansiering er noe de aller fleste enes om, men det var likevel det Stoltenberg valgte å fokusere på i sin tale i går.De langt mer omstridte spørsmålene om utslippskutt i rike land, måling og rapportering av tiltak, og videreføring av Kyoto-avtalen ble ikke nevnt.
Den Balanserte Pakken
I møte med forhandlingsdelegasjonen tidligere i dag, fikk vi bekreftelse på at Norge ønsker en videreføring av Kyoto, og jobber med dette aktivt. Det er vi glade for, men vi ønsker en tydeligere kommunikasjon, og tydelige krav til verdenssamfunnet om at det som ligger på bordet i dag ikke er godt nok.
På dette tidspunktet kan enda alt skje i Cancun, og de fleste mulighetene er enda åpne. Et av de store spørsmålene er hvordan vi kan “forankre” de utslippsmålene hvert land har kommet med, og hvordan vi skal øke disse målene til det nivået som behøves. Og knyttet til dette er selvfølgelig spørsmålet om hva de skal forankres fast til: Kyoto-avtalen (forutsetter en videreføring), en enkeltavgjoerelse (COP-decision), et løst informasjonsdokument, et register, begge, alle, mulighetene er egentlig uante.
Litt morsomt dette med “forankring” forresten. Ord som pledge, bind, anchor, committment, target, osv. har selvfølgelig alle forskjellig betydning, og alle partene har selvfølgelig en forskjellig forståelse av dem. Derfor må man finne på stadig nye ord for ikke å gjøre det for “bindende” for noen, eller for løst for noen andre.
- We might committ to our pledges, but we won’t bind our targets, hørte jeg noen si. Eller, noen kunne ihvertfall sagt noe slikt.
Vage formuleringer og lave ambisjoner til tross: ting går fremover og ikke bakover, og det er enda mulig å få på plass mye viktig i Cancun. Og vi lover selvfølgelig å gjøre vårt beste for å forandre verden. Si også ifra om det er noe som er uklart eller trengs å utdypes.
Read Full Post »
Eg vel å ta turen tilbake til 2005 når eg skal prøve å gje eit inntrykk av forhandlingstilstanden i Cancún. Den svenske og framleis turnerande Timbuktu illustrerar tidvis stemninga i forhandlingssalane godt i ei av sine låtar. Eg tek meg fridomen til å gje att delar av teksten: 
