På SommarSNU forrige veke fekk vi besøk av ein haug med gamle og avdanka Changemaker-leiarar. Dei kom hovudsakleg for å kaste glans, feire 20-årsjubileum (knipsknips) og gje gode råd til vår nye leiar Ingrid Aas Borge. Men nokre av gamlisChangemakerane hengte litt rundt etterpå, og relativt spontant kom dette blogginnlegget:
En natt på snabelkafé fikk meg til å føle meg ung igjen. Men jeg kan ikke la være å lure: Var vi så kule i min tid?
Av Ingrid Stolpestad, leder i Changemaker 2004 – 2005
Seriøse CM-leiarar. Ingrid nr. to frå høgre.
Det beste med å være gammel changemakerleder? Det er å få sjansen til å bli forelska i Changemaker på ny. Det vet jeg, for jeg har nettopp opplevd det. Forrige uke var jeg, og seks andre eks-ledere på SNU i Kvitseid. Vi var invitert fordi Changemaker er blitt nesten-voksen (tjue år med verdensforandring, dere!) og de trengte noen til å fortelle gamle changemakerske røverhistorier. Vi som har vært ledere er forskjellige på mange måter, men en ting har vi til felles (utover at vi vet at det går an å forandre verden): Vi er ekstremt glade i å snakke om oss selv og om tiden da vi var ledere av verdens deiligste organisasjon. Og ikke minst: Vi håpet at det å tilbringe et døgn med over hundre changemakere ville inspirere oss til å fortsette å tro at vi kan forandre verden. Det ble oppfylt, for å si det sånn.
Etter et døgn på SNU kan jeg melde om at følgende har forandret seg: Man kan sove i en seng. Med dyne og pute. Og: Jeg tror dere som er changemakere nå er enda kulere enn vi var på min tid. Ta Åpen Scene, for eksempel. Noen av innslagene var helt Monty Python (“Anekdote og haug”). Og så har dere standup, standup som er morsom (ja, jeg trodde at Frikk faktisk hadde fått tilskudd fra Frifond). Og generelt er ikke folk redde for å by på seg sjæl, for å si det sånn (hei, Oslo Ung!).
“Tror du at det er ok om jeg kommer på snabelkaféen, eller kommer folk til å synes at det er litt rart med en gamlis der?” spurte jeg Markus (nå med i eks-lederklubben) etter Åpen Scene. Klokka var ett, men natta var lyseblå, folk løp barbeint over asfalten og jeg var ikke trøtt. Det er bare hyggelig, sa Markus, og jeg tenkte at “nå stikker jeg ned en times tid, spiser litt kake, og så går jeg og legger meg (i seng!)”.
Fire og en halv time senere hadde jeg spist kake, ja. Men jeg hadde også sunget, sunget av full hals – ikke bare gamle changemakerviser og andre solidariske sanger, men også boybandklassikere. Jeg hadde hoppet opp og ned til “Skikkelig Lykkelig”. Og da klokka var fire nattbadet vi. Merk at jeg sier “vi” – i en stakket stund, et lite, vart og vakkert øyeblikk, følte jeg at jeg var en del av gjengen, akkurat som da jeg var sytten år, åpen scene-stjerne (i egne øyne, vel å merke) og satt i en ring på snabelkafé og hørte kjekke changemakergutter spille gitar. Sukk.
Etter SNU kjørte jeg til Helgeroa for hyttetur og trettiårslag. Det endte med at jeg lå inne og sov mens de andre satt ute i sola og drakk utepils. Det tar på å (nesten) døgne på snabelkafé for en gammel verdensforandrer. Men det var det vel verdt. For jeg kjente, langt inn i sjela, at det er sant, det de sier: En gang Changemaker, alltid Changemaker.
PS
Jeg har fortsatt “Fremtiden i dag” på hjernen.
