ATT videoblogg

Det var litt flaut, men vi lagde en video for de som ikke orker å lese…

 

Les hele posten »

Ingen ATT-avtale i kveld – men desto større støtte til avtale senere.

Torsdag kveld blokkerte Iran, Syria og Nord-Korea ATT, og det ble dermed ikke noen avtale denne gangen heller. Men demonstrasjonene lot ikke vente på seg, og de resterende statene støtter nå at teksten blir bragt videre til generalforsamlingen. Med støtte fra USA og EU, er det vanskelig å se at denne avtalen ikke nå blir virkelighet. Allerede 2. april er rommet holdt av for ATT. Antakelig blir voteringen allerede da.

Stor heder til Woolcott på tross av manglende konsensus.

Mange av statene gir nå hedersord til forhandlingsleder Peter Woolcott. Og han har i aller høyeste grad spilt kortene riktig. Da vi startet sa han at andreutkastet ville være det beste forslaget, og at tredjeutkastet ville bli noe svakere. Når andreutkastet viste seg å være svært skuffende, irriterte han på seg progressive aktører og mange satt i gang arbeidet med å jobbe intenst for å uttrykke sin misnøye og jobbe for en sterkere avtale. Dette dro standarden opp, og tredjeutkastet ble ingen svakere versjon – den ble litt sterkere.

Ingen ser for seg at det er mulig å endre noe i det siste dokumentet. Rokker man ved ett av kortene, faller hele korthuset sammen. Woolcott har med glans klart å balansere på linen, og mangle på konsensus er bare et lite feilsteg. Det ville tross alt ikke vært et kvalitetsstempel om Iran og Nord-Korea var fornøyd.

Selv om skuffelsen er stor her i kveld, er spådommen nå enda klarere: verden vil nå få sin første våpenhandelsavtale, forhåpentligvis innen fem dager. Nok en gang ser vi:

Det er klart vi kan forandre verden!

ATT kommer!

Les hele posten »

Norsk sluttbrukererklæring rett rundt hjørnet?

Den norske innsatsen i FN denne påsken har vært nær upåklagelig. Som en «middels-makt» har de vært flinke til å skaffe støtte til noen av de mest kritiske punktene, på tross av sterkt press fra de aller største maktene. Utkastet som nå ligger på bordet, er på mange måter bedre enn forventet. De punktene som er forbedret, er punktene vi vet at den norske delegasjonen og det norske sivilsamfunnet har presset hardt på. Den aller viktigste og mest konkrete implikasjonen  Arms Trade Treaty (ATT) har for norsk politikk på området er åpningen traktaten gir til sluttbrukererklæring.

Det står som kjent i Soria Moria II at “regjeringen har som mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle land, og arbeide for at dette blir en norm i NATO”, men som vi dessverre også vet, har det ikke skjedd stort på denne fronten siden Stoltenberg II satte seg dette målet. Av den grunn, og fordi det ikke finnes tilstrekkelige merkingssystemer for norskeksporterte våpen og fordi det langt ifra er kjent at det har blitt foretatt sporingstiltak, kan vi som nordmenn langt ifra være sikre på at profitten fra norsk våpeneksport ikke kan linkes direkte til menneskelig lidelse og krig.

Om Jenzemann hadde oppnådd målet innføring av sluttbrukererklæringer til alle land uavhengig om de anses som nær alliert eller er medlem av NATO, ville kontrollen over hvor norske våpen faktisk til slutt havner vært større.  De menneskerettighetsforbryterne og krigførende aktører som Norge selv ikke vil at skal anvende norskprodusert krigsmateriell ville da ikke fått tak i dette om Norge ikke selv ønsker det. Dette er noe Changemaker har ønsket seg lenge, og noe vi mener at den nåværende regjeringen har feilet grundig på.

Kjerneaspektene ved Arms Trade Treaty vil ikke ha noen implikasjoner for norsk eksportkontroll i utgangspunktet. Teoretisk sett har Norge et godt regelverk og de norske reguleringene er mer restriktive enn forpliktelsene i ATT evt. vil bli. Noe Changemaker og øvrig norsk sivilsamfunn derimot definitivt vil ta med oss hjem er paragraf 8.1 i avtaleverket som refererer til at ”end use” eller ”end user documentation” kan være en del av en importstats tiltak for å forsikre eksportstatens overholdelse av kriteriene i ATT. En stat Norge eksporter våpen eller øvrig krigsmateriell til blir da forpliktet til å sørge for at Norge som eksportør har all informasjon som trengs for å vite at eksporten ikke fører til brudd på kriteriene i ATT, som for eksempel brudd på menneskerettigheter eller internasjonal humanitær lov. Paragraf 8.1 slår da fast at denne informasjonen kan være dokumentasjon på sluttbruker.

Paragraf 8.1

Som alt annet i avtaleverket, eksisterer paragraf 8.1 som en forsikring på at det som avtaleverket slår fast skal ha praktisk virkning. Sluttbrukererklæring er langt fra noen forpliktelse innenfor ATT, men saken får en slags påskeekte oppstandelse i og med at et potensielt folkerettsinstrument referer til sluttbrukererklæring som et verktøy for å gi eksportstater all informasjon den trenger før eksportlisens blir gitt.

At sluttbrukerproblematikken nå blir nevnt i ATT-sammenheng er ikke noe som har dukket opp i siste liten bak ryggen på Norge. Tvert imot. Dette er noe Norge selv har hatt en ønske om at skal bli inkludert i avtalen, og dette har de nå mer eller mindre fått.

Torsdag kveld kan vi kanskje ta oss en fest for å feire verdens første avtale som kan skyve respekt for menneskerettigheter over statenes egne strategiske og kommersielle behov for våpeneksport, og tanken på at Norge har vært en hjørnestein i denne prosessen gjør oss stolte av å komme fra Norge her i FN.

Håpet er at denne stoltheten blir med hjem til Norge etter festen, og mer enn gjerne overnatter så lenge som mulig. Norges har igjen vist seg som en humanitær stormakt på den internasjonale arenaen, og håpet ligger nå i at de fortsetter å gjøre seg fortjent til den statusen også på hjemmebane.

Changemaker har uttrykt glede over Norges innsats her i New York, men om gleden og stoltheten ikke skal legges igjen på John F. Kennedy airport lørdag kveld er det på tide at Jensebass og Espengutt løfter øynene opp fra påskeegget og innfører sluttbrukererklæring!

Les hele posten »

Spådom: innen én uke har verden sin første våpenhandelsavtale.

Vil denne bli regulert?

Etter en lang 26. mars kom tredjeutkastet til ATT på overtid i dag 27.mars. Beskjeden fra president Peter Woolcott var klar: «Take it or leave it». Vi er klare til å take it. Utkastet som ligger på bordet er ikke optimalt, det inneholder hull og det kommer ikke til å dramatisk endre den store mengden av våpenhandel her i verden. Men: avtalen som ligger på bordet gjør det tydelig at menneskerettigheter er overordnet staters strategiske hensyn innen våpenhandel, og avtalen har instrumenter for å kunne styrkes i fremtiden.

Salen var stappfull av folk og forventninger før tredjeutkastet ble sluppet i dag.

Hva er de viktigste detaljene i dette? To særlig negative sider:

• Mange våpen er ikke regulert. Ikke minst er fremtidens våpen utelatt. Dette vil være viktige endringer i fremtiden.
• Rapportering er ikke perfekt. Stater kan fremdeles unnlate å rapportere dersom det er snakk om «commercially sensitive» eller «national security». Siden statene selv kan definere når dette er tilfellet, så kan de fremdeles drite å i si ifra om hva de holder på med. Avtalen kommer altså fremdeles til å være vanskelig å håndheve.

Men noen positive:

• Sluttbrukererklæring er eksplisitt anbefalt som et instrument for å implementere ATT i nasjonalt regelverk. Changemaker har i flere år jobbet for dette i norsk politikk, og vi kan nå få internasjonal støtte.
• Av de våpnene som er inkludert i avtalen, er de tydelig underlagt alle relevante internasjonale forpliktelser, som menneskerettighetene, Genèvekonvensjonen, forbrytelser i krig, folkemordskonvensjonen, fare for sivile, forbrytelser mot menneskeheten etc.
• Det er åpnet for at endringer for fremtiden kan gjennomføres med 3/4 flertall, dersom avgjørelse via konsensus ikke oppnås. Dette er veldig viktig for å forbedre avtalen i årene som kommer.

Spillerne og spillet

Det er høy spenning innad i EU. Ikke minst Frankrike går nå på høygir rundt i forhandlingsrommet. USA kommer antakelig til å godta, men ingen regner med at de faktisk kommer til å ratifisere. Iran, Nord-Korea og de mest reaksjonære statene i Midtøsten er antakelig svært misfornøyd. Hva India tenker, er uklart. Artikkelen 5.2, som ble kalt “Indian clause”, er nå artikkel 26.1 og 26.2 og er en utvannet, ubetydelig artikkel i dette siste utkastet (se bilde under). Majoriteten, som er Norge og de andre progressive statene, kommer neppe til å bryte konsensus.

“Indian clause” – nå i utvannet versjon.

Vi nærmer oss nå slutten av pokerspillet. Stater har påstått at de vil blokkere hvis ditt og blokkere hvis datt. Nå er spørsmålet hvem som bløffet og hvem som mente alvor. Utfordringen for de som mente alvor er at hvis de ikke godtar den nå, så kommer avtalen til å bli avgjort i generalforsamlingen – hvor det er 2/3 flertall og ikke konsensus. Det er derfor vanskelig å se at denne avtalen ikke blir virkelighet, enten det er med konsensus i morgen eller 2/3 flertall senere.

Potensialet for en sterkere avtale umiddelbart.

Det er en siste åpning for å forbedre denne avtalen. Dersom den går til generalforsamlingen kan de 2/3 som kommer til å gå inn for avtalen konsentrere seg om å gjøre den så sterk som mulig uten å bli trukket ned av de mest skeptiske statene. Skal det gjennomføres må det gjøres med list: man må kun endre på de områdene som har hatt støtte blant mange stater, og unngå å gå inn på alle de små kjepphesten

Det er altså et utrolig spennende poker som spilles disse to siste dagene av denne siste forhandlingsrunden!e rundt om kring. Gjør man det først, kan man forbedre det mest alvorlige. Begynner man med det siste, kan korthuset rase: stater trekker seg dersom ikke ditt og dersom ikke datt.

Les hele posten »

ATT i New York: Spillet i sluttspurten startet for fullt

Dagen i dag har rast av sted. Da forhandlingene startet i dag kl 0900, begynte ting raskt å se mørkt ut. Woolcott åpnet med å snakke om at han mente andreutkastet som lå på bordet var et robust utkast, og han anså det som en nokså sterk avtale. Det falt ikke i god jord hos mange av de progressive statene og sivilsamfunnet, som anser utkastet som et svært svakt dokument.

Det fremstår som høy polarisering mellom de få skeptiske statene på den ene siden, og de mange progressive statene på den andre. Det ble tidlig klartgjort at uten betraktelige endringer på utkastet som skal slippes på onsdag, så kommer vi ikke til å se konsensus denne påsken.

De sentrale spillerne

Så hvorfor vinner ikke flertallet frem? Fordi mindretallet har mange av de sterke statene på sitt lag. USA har brukt dagen i dag på å skvise mange svake men progressive stater i Afrika og Latin-Amerika til å gå inn for en svak avtale; mens 118 stater skrev under på en erklæring for en sterk avtale den 18 mars, var antallet falt til 108 når tilsvarende erklæring ble offentliggjort i dag. USA prøver å fremstå som den ansvarlig parten som kan definere hvordan forhandlingene ligger an – hvilke punkter som kan diskuteres og hvilke man må anse som ferdigdiskuterte nå som tiden begynner å bli knapp. De nevner ikke at det var de som strandet forrige forhandlingsrunde. USA har i dag oppført seg som mobberen som stjeler lunsjpengene fra alle som er mindre enn seg. I gjengen sin har de med seg Storbritannia og Kina.

Resten av statene i EU har først i ettermiddag begynt å fremstå som samkjørte. Spesielt Frankrike, som frem til nå har vært en del av de skeptiske statene, ser ut til å ha føyet seg til en felles kurs. Men selv om EU argumenterer for mange av de riktige tingene – f.eks. å inkludere ammunisjon og deler og komponenter i avtalen – men ser ut til å ikke være interessert i å blokkere konsensus skulle avtalen vise seg å ikke inneholde disse kritisk punktene. Frankrike, og andre EU stater, legger sterk vekt på at de ikke vil godta at avtalen blir avgjort med 2/3 flertall – den overhengende faren for mange av de skeptiske statene. Det er altså tegn til et janusEUher i dag: de vil fremstå som progressive, men vil i virkelighet ha en avtale som favoriserer eksportlandene. Det blir spennende å følge med på hva EU gjør de kommende timene og dagene.

Den norske delegasjonen opptrer eksepsjonelt. Ryktene sier at de har blitt presset hardt av de skeptiske statene, særlig Storbritannia. De har likevel jobbet på spreng for en sterk avtale, og er ofte ansiktet utad for majoriteten av stater som trenger det mest. Norge spiller her en viktig rolle fordi de viser at man kan gå inn for stram regulering selv om man er en av de store våpeneksportørene. Det er ingen selvfølge. Sverige, et land vi liker å sammenligne oss med, har ikke holdt en like klar linje. Sverige har uttrykt at de ikke er interessert i bryte konsensus selv om avtalen ikke endres. Vi håper at Sverige, som også er en stor eksportør, vil revurdere sin strategi.

På mange måter begynte derfor ting å se lysere ut mot slutten av dagen. Det burde være helt klart for Peter Woolcott, presidenten for forhandlingene, at neste utkast må inneholde en sterkere lovtekst. Mange av de riktige statene har i ettermiddag sagt mye av de riktige tingene. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig til å oppnå konsensus. Oppsumert: håpet for en sterk avtale har siden vi kom til New York sett sånn ut:

Les hele posten »

Positive fremskritt, men fortsatt uverdig og urettferdig!

Den årlige stortingsmeldingen om norsk våpeneksport viser etterlengtede tegn til bedring, men det ble i 2011 dessverre også godkjent våpeneksport til stater der det begås systematiske brudd på menneskerettighetene. Changemaker møtte i går, 15. januar, opp på den tilhørende stortingshøringen for å fortelle hva vi synes om at Norge fortsatt tjener penger på krig og menneskerettighetsbrudd. Positive fremskritt, men fortsatt uverdig og urettferdig.

Typisk norsk å tjene penger på krig

Hvert år rapporterer utenriksdepartementet om all utførsel av krigsmateriell fra Norge i det foregående år. Stortingsmeldingen informerer som vanlig om gjeldende regelverk og retningslinjer for vurdering av mottakerland, hvilke land som har mottatt norsk krigsmateriell og til hvilken verdi, hva slags type krigsmateriell dette gjelder og en god del mer for den som er interessert.

Her kan du lese stortingsmeldingen

Fjorårets (2012) stortingsmelding inneholder også en gjennomgang av praktiseringen av de retningslinjene Utenriksdepartementet (UD) skal følge i vurderingen om en potensiell eksport skal godkjennes eller ikke. UDs retningslinjer er i utgangspunktet omfattende, og  vedtak fra både 1959 og 1997 skal sikre at norske våpen ikke havner i områder i krig, der krig truer eller hvor det er borgerkrig og at UD etter nøye vurderinger skal ta hensyn til innenrikspolitiske forhold i det potensielle mottakerlandet og dermed også forhindre at norske våpen havner i hendende på udemokratiske regimer som systematisk bryter menneskerettigheter. Det kan diskuteres og irriteres om hvorvidt UD legger mye vekt på disse vedtakene. Land som Saudi-Arabia, Egypt, Libya, Oman, Qatar, Jordan, Kuwait, de Forente Arabiske Emirater, Tyrkia, Venezuela, India og Malaysia har nemlig blitt godkjente som mottakere av norsk krigsmateriell de seneste år selv om situasjonen i disse landene ikke helt samsvarer med vedtakene fra 1959 og 1997.

“Rom for mer systematiske vurderinger”

Gledelig med fjorårets melding (2012) var at UD innrømte at det er rom for forbedringer i hvordan de foretar vurderingen av om de ulike eksportsøknadene de mottar fra våpenselskapene oppfyller regelverkets referanser til situasjonen i det potensielle mottakerlandet. Derfor har UD i samarbeid med Stockhholm International Peace Research Institute (SIPRI) utarbeidet en ny sjekkliste med syv punkter for å mer konkret kunne bedømme om menneskerettighetssituasjonen i et aktuelt land er tilfredsstillende nok for å kunne motta norsk krigsmateriell. Disse syv punktene refererer bla. til landets holdning til internasjonale MR-instrumenter, respekt for humanitærrett, sivile og politiske rettigheter, ytrings-, presse- og forsamlingsfrihet, bruk av tortur og krenkende behandling og sensur og vilkår for landets befolkning ved bruk av internett og sosiale medier. Dette skal også gjelde for søknader om eksport av B-materiell.

…,men de driter vi i?

Selv om disse nye sjekkpunktene selvsagt ikke er gjeldende før nå og på ingen måte har tilbakevirkende kraft er det smått ironisk at det samtidig som det har blitt utarbeidet bedre metoder for å forhindre eksport til autoritære udemokratiske regimer har blitt godkjent eksport til stater som rett og slett ikke kan få dårligere resultater i menneskerettighetskåringer. Menneskerettighetsstiftelsen Freedom House vurderer hvert år situasjonen i alle land og rangerer de i forhold til hverandre. Saudi-Arabia, som i løpet av de siste fem årene har mottat norsk krigsmateriell for 335 millioner kroner, blir rangert med de absolutt dårligste resultatene i rangeringen sammen med bla. Nord-Korea, Syria og Somalia. Dette til tross for at de norske retningslinjene konkret og eksplisitt minner om hensyn til menneskerettighetssituasjonen i mottakerlandet.

Tyrkia nøt spesielt godt av den slappe eksportkontrollen til UD, da krigsmateriell til en verdi av over 191 millioner kroner fant veien til landet i 2011. 168 millioner av dette var for rakettdeler.  I følge Committee to Protect Journalists (CPJ), en internasjonal interesseorganisasjon som promoterer pressefrihet verden over, er Tyrkia det landet i verden med flest fengslede journalister. Konflikten mellom regjeringen og PKK har resultert i det høyeste antall drepte i kamp siden slutten av 90-tallet, og borgerkrigen i nabolandet Syria og den ellers spente stemningen i regionen burde være nok til at  1959- og 1997-vedtakene settes som grunnlag for avslag på eksportsøknader til landet.

Statlige selskaper i utlandet

Et aspekt ved den norske profiteringen på krig og undertrykking som ikke omfattes av de årlige stortingsmeldingene er våpenselskaper i utlandet som staten har eierandeler i. Staten eier 50 % av aksjene i NAMMO og  50,001 % av aksjene i Kongsberg Gruppen, noe som da gir den norske stat betydelig innflytelse på selskapenes praksis. Fabrikker og datterselskaper plassert i utlandet er ikke forpliktet til å følge det norske regelverket, og disse statlige selskapene står da fritt til å eksportere til stater det norske regelverket ikke ville godkjent. Et stygt eksempel på dette er et av NAMMOs datterselskaper i USA , NAMMO Talley. I 2009 eksporterte dette selskapet panservernraketter, M72LAW, til Israel til en verdi av 10,5 USD. Det israelske forsvaret (IDF) er flittige brukere av denne raketten, og det er gjennom flere medier avslørt at raketten ble brukt under Gaza-krigen i 2009. NAMMO AS driver også virksomhet i Finland, Canada, Tyskland, Sveits og Sverige, land som alle fører mer liberal eksportkontroll enn Norge. I tillegg til i Norge driver Kongsberg Gruppen også produksjon i Canada og eier 100 % av aksjene i et selskap med våpenrelasjoner til Israel.

Under tidligere høringer og møter med norske myndigheter der dette blir påpekt blir det de fleste gangene svart med at det er urimelig å forvente at norske regler skal gjelde for selskapenes virksomhet utenfor Norge. For min del er det argumentet irrellevant. Staten er betydelige deleiere i både NAMMO og Kongsberg Gruppen, og i Kongsberg Gruppens tilfelle har Nærings- og handelsdepartementet i tillegg mulighet til flertallsvedtak. Dette er dermed noe staten fullt ut har mulighet til å påvirke, uavhengig av eksportkontrollen i de land virksomheten drives.

Nyhetsbildet i 2012 var fullt av eksempler på relativt tydelig statlig innblanding i de selskapene der staten har eierandeler, men så langt ser det ut til at Stoltenberg, Barth-Eide, Giske & Co ikke tar seg bryet med å legge begrensninger for de norske “utenlandske” våpenselskapene. Statens eierskapspolitikk er i utgangspunktet at statens eierandeler skal forvaltes på næringsmessig grunnlag, og så lenge det legges større tyngde og stolthet på krigsprofitt enn ivaretakelse av menneskerettigheter ser det dessverre ut til at dette fortsetter.

Tar Stortinget tak?

En ny sjekkliste for å lettere og mer konkret kunne bedømme potensielle mottakere av norsk krigsmateriell er bra, og UD skal ha for den. Med mistanker om at politiske interesser kan overkjøre den nye sjekklisten og derav også hensynet til menneskerettighetssituasjonen i mottakerlandet gjenstår det å se om den nye sjekklisten egentlig er noe å juble for. Det får vi ikke vite før neste stortingsmelding kommer ut.

Nå er det mye opp til politikere på Stortinget og hva deres tilbakemelding til regjeringen inneholder. De har i går hørt organisasjonenes reaksjon på stortingsmeldingen, og det forventes at de folkevalgte nå krever full stopp av Norges eksplisitte godkjennelse for hvordan de undertrykkende regimene behandler befolkningen sin, som den norske våpeneksporten fullt og helt er et tydelig tegn på.

Les hele posten »

Ingen Arms Trade Treaty denne gang!

27. juli er forbi, og mandatet som alle verdens regjeringer ble gitt av FNs generalforsamling om å bli enig om en Arms Trade Treaty er ikke lenger gjeldende. 6 år har gått og flere konferanser og arbeidsgrupper har igjen og igjen sett på muligheten til å finne enighet rundt et veldig sensitivt spørsmål.

Under åpningen av diplomatkonferansen i begynnelsen av juli holdt FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, sin åpningstale. Han startet med å si at vi allerede er på overtid når det gjelder en global regulering av alle konvensjoelle våpen, og at det er en skam at vi ikke allerede har en konvensjon som omfatter dette problemet. Han minte statene på at det de skulle gjøre denne måneden var å skape historie, og ba de samtidig om å vise entusiasme for forhandlingsprosessen som hele verden var vitne til. Sivilsamfunnet ble også takket for deres enorme innsats og viljestyrke og for måten vi har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker verden over. En ATT skulle promotere fred i en overbevæpnet verden, og samtidig bidra til sosial og økonomisk utvikling, støtte fredsbevarende arbeid, beskytte barn og sivile mot væpnet vold og forsterke kvinners kamp for likestilling og rettferd. Målet var klart; en sterk og bindende Arms Trade Treaty som vil ha betydelig påvirkning på de millioner av mennesker som lider som en følge av væpnede konflikter, undertrykkelse og tilfeldig væpnet vold.

“We owe it to all the innocent civilians who have fallen victim to armed conflict and violence … to all the children deprived of a better future … to all those risking their lives to build peace and make this a better world. For them and for our common future – let us make the most of this historic moment. I count on your leadership and commitment” – Ban Ki-moon

 

 

Hva ga regjeringene samlet tilbake?

Ingenting akkurat nå, først og fremst på grunn av et fåtallstyrani som konsensusordningen for så vidt også fullt og helt åpner for.

Det vi har håpet på, og også for det meste har trodd på helt til fredag morgen, har i beste fall blitt utsatt til oktober. Statene klarte ikke å enes om Arms Trade Treaty. Juridisk sett er alt som før, og verden mangler fortsatt en global regulering for konvensjonelle våpen.   Handel med bananer, døde sommerfugler og dinosaurknokler er fortsatt sterkere regulert enn våpenhandelen. Synd for aper og synd for oss.

Natt til fredag New York tid, fredag morgen for dere, la jeg ut et ganske optimistisk innlegg om hvordan ting så ut og hva som da virket brukbart sannsynlig at skulle skje. Den nye avtaleteksten som kom ut på torsdag var bra, i alle fall  bedre enn tidligere. Den uttrykte eksplisitt at eksport der det er en overveiende fare (uttrykk der betydning er litt uklart. ”overriding”/overveiende = over 50 %? – altså mest sannsynlig?)  for at våpnene brukes til å bryte menneskerettigheter (IHR) og internasjonal humanitær rett (IHL) ikke skal tillates, omfattet alle konvensjonelle våpen (UNRCA som et minimum), og ga også et krav til at stater måtte ta hensyn til utviklingsprosessen i importlandet, gender based violence og vold mot barn, og om den spesifikke avtalen om eksport kunne bli utsatt for korrupsjon. Ammunisjon og deler & komponenter var også med i avtaleteksten. Ikke som en del av scopet, som selvsagt ville vært best, men som en del av en egen artikkel om staters forpliktelser rundt eksportpraksis. At det er gjort på denne måten gjør derimot at både ammo og deler og komponenter ville vært unntatt visse artikler og paragrafer i avtaleteksten (for eksempel artikkel 4.6 der det er referanse både til korrupsjon, GBV og utvikling, og man er heller ikke forpliktet til å rapportere om handel av dette).

Teksten inneholder derimot flere smutthull og mangler, men hvorfor i all verden skal en stat skrive under og ratifisere en konvensjon med formål om å benytte smutthullene? Det er til å begynne med fullstendig frivillig for stater å ratifisere en eventuell ATT, og de stater som derfor velger å gjøre det gjør det sannsynligvis derfor i god tro. Avtaleteksten sier ingenting om sanksjonsmetoder, men at en stat frivillig blir en del av et våpenkontrollregime for potensielt å bli utsatt for sanksjoner ved å bryte med føringene  i avtalen hadde vært ekstremt ironisk og merkelig.

Grunnen til at jeg gidder å vise til styrker og svakheter ved teksten selv om det ble et skuffende utfall denne gangen, er at vi som sagt kan få en ny sjanse allerede i oktober.

Det er heldigvis fortsatt stor stemning blant den store majoriteten av statene for å få frem en sterk og bindende ATT.

Etter at det var klart at det ikke ville oppnås en konsensus denne gang, holdt Mexico en såkalt joint statement på vegne av over 90 andre stater (inkl. Norge, Canada, Nigeria, hele EU, Sør-Afrika og Australia) der de gjorde det klart at det var et overveldende flertall for å fortsette arbeidet, og at Moritan da måtte rapportere tilbake til generalforsamlingen om at det var gjort fremgang og at statene vil fortsette og avslutte arbeidet ved en senere anledning. De var skuffet, men hadde ikke mistet motet i arbeidet om en sterk avtale. Utenom disse 90 statene kommer hele ECOWAS (Economic Community of West African States) i tillegg. De ville ikke være en del av den felles uttalelsen fordi de synes den var for svak. Dermed er det over 100 stater som har store ønsker til å føre dette videre.

Sannsynligheten er da at dette vil bli tatt opp igjen i generalforsamlingen (UNGA) i oktober, enten ved å gi et nytt mandat til en ny diplomatkonferanse eller ved at UNGA stemmer over om det nåværende avtaleutkastet blir adoptert og gjort klar til signering. Et tredje alternativ er at det blir gitt nytt mandat til en helt ny prosess og at man da starter helt på nytt igjen, noe som kanskje ikke er så bra ettersom vi har et bra grunnlag i det nåværende utkastet. USA på sin side vil ha en nye runder med forhandlinger avgjort ved konsensus. På den måten slipper de en 2/3 avgjørelse i UNGA og noe som de helst ikke vil ha tvunget på seg. De har jo den friheten sin de vettu. Stakkars.

 

Hva skjedde?

Fredag morgen fortsatte både det formelle møtet fra kvelden før og andre uformelle bi-/multilaterale uformelle møter for at stater som hadde problemer med teksten kunne løse dette seg i mellom. Vi visste jo at det fortsatt var uløste aspekter ved teksten, at det var sjanse for at noen ville blokke avtalen (erklære at det ikke er konsensus), og vi hadde hørt rykter om at ”tullet” med Palestina kanskje ville komme opp igjen. Jeg tusla allikevel rundt og hadde troa på at det kunne gå bra. Da det var USA sin tur til å si hva de mente om avtaleteksten sa de at dette var en tekst de ikke var fornøyd med, men at de gjerne ville ha en ATT og at de derfor mente at ting burde utsettes. Grunnen til misnøyen  er trolig frykten for at Obama taper det kommende valget på at befolkningen er misfornøyd med noe de feilaktig (!!!) tror vil påvirke deres second amendment (retten til å kjøpe og være våpen). De vil derfor ha større og kraftigere referanse i teksten til at en ATT absolutt ikke ville påvirke, men heller respektere staters lovgivning om borgeres lovlige rett til å kjøpe og bære våpen.

Når en sau løper over veien så følger de andre etter, og dette gjelder tydeligvis for stater også. Etter dette kom både Russland (spesielt), Syria, Egypt, Hviterussland, Cuba og min nye BFF fra Nord-Korea (han skulle kjøpe brus, men maskina ville ikke ta imot kontantene hans. Jeg hadde kort, og kjøpte dermed en brus til han. Sikkert første gang i juli han smilte for noe) med uttalelser om at teksten ikke er bra nok. Noen av disse mente også at utsettelse kunne være løsningen. Møtet gikk så til lunsjpause, og mange var relativt sikre på at dette ikke kom til å gå. Og jaggu – det stemte.

Selv om diplomatkonferansen ikke resulterte i mye konkret juridisk sett, så har ikke juli vært helt uten resultater. Gjennom hele måneden har stat etter stat uttalt at de ønsker globale standarder som forbyr våpenhandel som bryter med IHR og IHL og undergraver staters utvikling. Måneden har vist at det hersker en stor besluttsomhet blant  majoriteten av verdens stater for å forby våpenhandel der det er betydelig fare for brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett. Det har enda ikke resultert i ny folkerett, men prosessen har vært enormt normdannende for når det ikke skal eksporteres våpen.

Prosessen er absolutt ikke over. Like før Moritan hevet møtet på fredag uttalte UK at ”an ATT is coming soon, we will look back at this moment with pride”. Hun fortsatte med å si at forhandlingene har gitt oss en sterk grunnmur å bygge videre på i kampen om en sterk ATT, og kanskje til og med bedre enn det avtaleutkastet som nå foreligger.

Norge skal også ha skryt for det arbeidet de har lagt ned både før og under diplomatkonferansen. Norge har blitt sett på som en av de tre mest positive statene, og de har under hele konferansen både støttet og samarbeidet tett med silvilsamfunnet. De har også vært sterkt delaktig i at det fortsatt er håp for en livsreddende Arms Trade Treaty, og de norske delegatene som var der samtidig som meg viste at de alle har en ekte og genuin interesse for et vellykket og humanitært utfall av forhandlingene.

En global regulering av konvensjonelle våpen er fortsatt innen rekkevidde, og vi må og skal fortsette å gjøre det vi kan for at en avtale som redder liv og gjør virkelig forskjell på bakken skal realiseres.

Les hele posten »

Utkast til avtaletekst!

Har 15 min til overs nå, så tenkte jeg skulle rapportere litt om det viktigste av hva som skjedde i går.

Det det som burde ha skjedd for lenge lenge siden endelig skjedd. Moritan har gitt ut et draft paper. For å være kort og konkret – det suger.

Det i teksten som refererer til preamble og principles er greit, det kan man leve med. Er referanser man gjerne kunne tenkt seg og sett, men siden dette ikke er det som til det siste skal definere om dette er en avtale som gjør noe stor forskjell eller ikke så er ikke dette så sinnsykt forferdelig. Formålet med avtalen sånn det er formulert i dette utkastet er kun å forhindre spredning av våpen inn i det illegale markedet. Arms Trade Treaty er dermed ikke en humanitær avtale med formål om  å redde liv og hjelpe fattige lands mulighet til en positiv utvikling. Sånn som ståa er nå, så er dette også reflektert i de operative delene av avtaleteksten.

Scopet (hva skal reguleres) er både svakt og ganske forvirrende. Håndvåpen (SALW) er inkludert, men resten av kategoriene listet i scopet er veldig snevre og utelukker dermed flere typer av de store konvensjonelle våpnene. Scopet inneholder referanser til ammunisjon (munitions) og deler og komponenter, men formuleringen er ganske på trynet og virker mer forvirrende enn oppklarende. Virker som at teksten åpner for at stater som vil regulere ammunisjon og deler og komponenter kan gjøre det, mens stater som ikke vil gjøre det slipper. Teksten viser også til at avtalen skal gjelde for ”international trade of conventional arms…”. At ”trade” blir brukt fremfor ordet ”transfer” gjør at avtaleteksten eksluderer overføring av våpen i form av gaver, leie eller lån av våpen. Ikke bra.

Kriteriene, det stater skal/kan ta hensyn til når de vurderer å akseptere en eksportsøkand, er til syvende og sist ikke bra nok.  Kort og godt, så gir det heller ikke denne gangen stater en forpliktelse til å avslå eksportsøkander på bakgrunn av det som blir listet opp som kriterier. Teksten inneholder referanser til menneskerettigher og internasjonal humanitær lov, korrrupsjon, utvikling, gender based violence og violence against children, folkemord, terrorisme og transnational organized crime. At det blir nevnt er vel og bra, men måten ting er formulert og strukturert på i teksten gjør som sagt at dette ikke trenger å påvirke eksportsøknader.  Ikke bra.

Final provisions viser til at det trengs 65 ratifiseringer til for at avtalen skal tre i kraft. Dette kan ta lang tid, og er derfor egentlig for mange. Norge har foreslått 30, som det er i de fleste andre internasjonale traktater. Det er kanskje ikke et realistisk forslag, men et forslag som kanskje vil redusere behovet for 65 ratifiseringer. Vi får se.

Noe som er bra, men som allerede har blitt foreslått fjernet (av USA), er at evt. endringer i avtaleteksten ved senere tidspunkt kan bli tatt gjennom 2/3 flertall om konsensus ikke kan bli oppnådd. Denne blir antageligvis fjernet, men kan virke som en ”buffer” for andre aspekter ved avtalen som skeptiske og kjipe land egentlig vil fjerne fra teksten.

Etter at draftet kom ut fikk delegasjonene noen timer til å finne ut hva de syntes om det før et formelt møte startet rundt kl. 14.00. Der tok mange av de afrikanske statene ordet og argumenterte for at ammunisjon må være en del av scopet, også da uten noe som helst tulletekst som sier at man kan drite i det om man vil (gjerne da på grunn av sikkerhetshensyn).

Det kommer litt an på hvem man prater med, men det hersker stort sett ganske dårlig stemning for om dette blir fullt og helt avgjort (i alle fall med et positivt utfall) på fredag. Det snakkes om en plan B –  at dette kan tas videre til generalforsamlingen og vedtas der istedenfor nå på fredag. Det blir da i så fall muligens avgjort i oktober en gang, men det kan jeg komme tilbake til senere en gang.

Jeg kan forresten ikke twitre direkte fra møtene, verken de formelle eller uformelle. Siden vi teoretisk sett er en del av den norske delegasjonen her og bærer bevis på det rundt halsen så blir det visstnok forventet litt mer av oss enn når man ikke har en ”D” på kortet sitt. Selv om andre delagater gjerne spiller Need for Speed og Counter Strike, eller sitter på facebook og twitter og sikkert mye annet rart, så har vi fått beskjed om at det skal vi helst ikke gjøre. Prøver derfor ikke å gjøre det. Jeg prøver uansett å få med det viktigste av det som skjer og kanskje kommer til å skje når jeg skriver, så håper det funker greit.

Det er uansett ingen grunn til ikke å tro, og i alle fall ikke slutte å håpe, at en bra ATT ikke blir noe av.  Detta får vi tel!

Les hele posten »

Du du dudududududu dudududududu dududududu…!

Noen som kan gjette hvilken sang overskriften refererer til?

Siden forrige bloggingz på torsdag har det vært fullt kjør hele tiden. Det har kommet nye papirer, både fra formelle og uformelle møter. Etter at jeg hadde publisert innlegget på torsdag fortsatte møtene både i komite 1 og komite 2.

Komite 1 har hatt ansvar for å diskutere og komme frem til nye diskusjonspapirer når det gjelder preamble (innledning til avtaleteksten, ”to set the scene”), principles (viser til allerede eksisterende internasjonale lover og politiske prinsipper som underbygger avtalen), goals and objectives (hva man håper at avtalen skal oppnå) og parametre/kriterier (det som setter standard for når man ikke skal godkjenne en våpenoverførsel). Her har det siden torsdag formiddag kommer nye tekstforslag på parametre/kriterier og goals and objectives.

Torsdag morgen kom et nytt papir på parametre, men da med kriteriene flyttet over i delen om nasjonal implementasjon og at det å følge opp kriteriene da var likestilt med det å for eksempel rapportere våpenoverførsler. Ordlyden i denne teksten ga heller ingen forpliktelser ovenfor statene til å avslå eksportsøknader av hensyn til kriteriene. Dårlig tekst med andre ord. Etter en påfølgende diskusjon i et åpent møte (åpent for sivilsamfunn) hvor mange stater argumenterte for å ta delen om kriterier tilbake til parametre ble det utdelt et nytt tekstforslag rundt kl. 17.00. Dette forslaget var bedre og hadde tatt kriteriene tilbake hvor de burde være, men hadde allikevel smutthull i teksten som fortsatt muliggjorde våpenoveførsler til stater der det er fare for at våpnene brukes til å krenke menneskerettigheter, internasjonal humnatiær lov og staters kamp for en bærekraftig utvikling (utviklingskriterie ikke inkludert i det hele tatt). Dette papiret ble også diskutert, og i går (den 20. Kl. 15.00 min tid) kom en ny revidert tekst som heller ikke er så veldig tilfredsstillende. Teksten er fortsatt uklar og mangler en klar link mellom det å bryte kriteriene og om det deretter følger en forpliktelse til å avslå en eksportsøknad. Det er forventet at det vil bli en ny diskusjon om kriterier/parametre på søndag morgen, men denne gangen stengt for sivil samfunn utenfor delegasjonene (ikke oss fra Norge m.a.o.).

Når det gjelder goals and objectives (hva man ønsker at avtalen skal oppnå) har det kommet to nye papirer den siste tiden. Et papir distribuert på et formelt møte onsdag morgen, og et papir gitt ut på et uformellt møte torsdag kveld. Begge disse papirene ytrer at at formålet med avtalen er å etablere så strenge standarder som mulig for regulering av internasjonal handel av konvensjonelle våpen, som i og for seg er en selvfølge at den skal. Det de imidlertid mangler og som er det store problemet med det som hittil foreligger ang. goals og objectives er referanse til ivaretakelse av menneskerettigheter og internasjonal humanitær lov. Det betyr at det dermed ikke et humanitært formål med avtalen, men heller en avtale kun med fokus på regulering av selve handelen. Ikke bra nok!

Selv om goals and objectives ikke er et direkte operativt aspekt ved avtalen, altså det som i praksis etter en evt. ratifisering av avtalen fører til avslag på søknader om våpenoverføringer, er dette en del av avtalen som setter føringer for hvordan delen om parametre/kriterier og scope (det som skal reguleres) vil se ut. Om dette skal være en avtale uten et humanitært aspekt, så er det ikke nødvendigvis gitt at det skal være kriterier som forbyr våpenoverførsler av hensyn til for eksempel menneskerettigheter eller sosioøkonomisk utvikling eller at delen om scope omfatter det som sies å være de fattiges masseødeleggelsesvåpen – håndvapen (SALW-small arms and light weapons).

Komite 2 tar for seg scope (hvilke typer våpen++ og våpenoverføringer som skal reguleres), final provisions (hvordan avtalen skal tre i kraft, blir evaluert og hvordan man håndterer evt. problemer mellom partene i avtalen) og implementation (statenes forpliktelser under/etter ratifisering, rapportering, assistanse, etc.). Her har det siden jeg kom blitt gitt ut nye papiret på scope og implementation, og så vidt jeg vet har det bortsett fra 3. juli-papiret til formannen ikke kommet nye tekstforslag på final provisions, og da i alle fall ikke et det hersker noe som helst i nærheten av enighet om. Tekstforslag på final provisions må bla. inneholde forslag på hvor mange stater som må skrive under for at avtalen skal tre i kraft, så dette blir det nok (forhåpentligvis) mye mer om neste uke.

Scope har det kommet flere nye forslag på, og det siste kom ut på et uformelt møte i går kveld (den 20.). Dette papiret inneholdt både håndvåpen og ammunisjon, og deler og komponenter. Det er vel og bra, men mangler fortsatt en god del for at det er noe å juble høyt for. Det at dette papiret manglet en god del tekst og at språket var ganske tvetydig gjør ikke saken bedre.

Det som har skjedd hittil i dag (selv om det er lørdag) er at det har vært uformelle møter om implementasjon. Jeg var ikke der og har heller ikke sett nøye på papiret som ble gitt ut, men det skal visstnok ikke være så altfor verst.

At det nå virker som det legges litt mer innsats på å få frem et draft paper (tekstforslag for hele avtalen) som statene mer eller (heller) mindre kanskje er i nærheten av ikke så være så sinnsykt uenig om er bra, og mange av statene forsøker å få fremgang i prosessen. Norge på sin side har ingen interesse av å komme med uttalelser bare for å gjenta det de har sagt før og gjengi en posisjon alle vet at de har, de vil ha fremgang. Det finnes derimot en gjeng på 10-12 stk som har mye mer lyst til å slappe av og ikke gjøre ting så fort. Nord-Korea (DPRK) for eksempel.

I de uformelle møtene har Moritan flere ganger nevnt at stater skal være korte og presise i sine uttalelser for at ting ikke skal ta så langt tid. DPRK, de driter i det. Under gårsdagens (fredag) uformelle møte om scope begynte deres sjefsdelegat å prate om da han var liten gutt og satt på gulvet i stua og lekte med leker, dette synes han var veldig morsomt å tenke på nå fordi det etter hans mening var akkurat det samme som vi driver med her og nå – vi leker. Han rakk å lire av seg sykt mye svada om hvor flink Moritan var og hvilken farefull situasjon landet hans er i, og at han pleide å tenke på det når han helt alene rusla rundt i New Yorks gater på kveldstid. Tullpratet varte i 7-8 min og deretter kom han med hard kritikk mot det nye tekstforslaget på scope. Inspirerende figur!

Var det nok med det? Nej. Han fortsatte i dag. Han fikk ordet på det uformelle møtet om implementasjon, og jaggu:

“This morning I was running around the house.  I woke up very early, thinking about the ATT.  I was running through the forest, and I met someone who was rushing, searching for food.  And I was rushing, to get to the UN, to search for peace” - Reflektert type fra Nord-Korea

Om han føler for det pleier Moritan å gi direkte svar på det delegasjonene sier i de uformelle møtene. Det følte han for nå. “I don’t feel like running. Simply because I haven’t found a way to jog and at the same time smoke a cigar”.

Litt artig. Moritan er en luring. Han ser ut som en også. Blanding mellom Ørnulf Ørn (for de som vet hvem han er) og Mr. Burns.

Luring.

Norge på sin side blir sammen med Mexico og New Zealand sett på som de statene mest positive for en så sterk avtale som overhodet mulig. Norge har kommet med gode uttalelser og i går (fredag) tok de initiativ til en felles uttalelse fra mange stater (ble 73 tilsammen) som minte formannen og andre delegasjoner på hvorfor vi er her, og at denne avtalen blir dømt ut ifra hvor sterke kriteriene og delen om scope er. Uttalelsen argumenterte for at menneskerettigheter og internasjonal humanitær lov må inkluderes i kriteriene, og at alle typer konvensjonelle våpen inkl. håndvapen, ammunisjon må reguleres av avtalen. Norge kjører på, men hvordan ting blir til uka gjenstår å se. Moritans draft paper er som sagt ventet på mandag.

Selv om det er mye å gjøre og relativt lite fritid så tror jeg at jeg overlever. Husker ikke helt hvordan været var da jeg dro hjemmefra, tror det hadde vært regn i to-tre uker. Her er det ikke så aller aller verst. Overlever.

Sånn det ser ut av vinduet akkurat nå. Jeg gråter ikke.

Det uformelle møtet om implementasjon fortsetter 22.30.. God lørdag!

Les hele posten »

6,5 forhandlingsdager igjen!

Arms Trade Treaty forhandlingene har for lengst begynt (nærmer seg egentlig slutten) og det er nå knappe 7 forhandlingsdager igjen før en ATT burde være og skal være en realitet!

Jeg har vært skikkelig ærbeskær i det siste, men har prøvd så godt jeg kan å få med meg hva som har skjedd i New York i løpet av dagen når jeg har kommet hjem. Det har vært litt (en del) tull og frem og tilbake, noen er  sykt irriterende og må lære seg å lese, noen er kjipe og treige og noen er ganske flinke. Jeg skal prøve å gi en liten beskrivelse av hva som har skjedd og ikke skjedd hittil.

2. juli begynte forhandlingene med en høynivådel som var ment å vare frem til dagen etter. Sånn gikk det ikke. Den arabiske liga har som kjent ikke ATT som en av sine favoritter og skulle vel heller gjerne sett at man etter 27. juli fortsatt ikke har globale reguleringer for våpenhandel. Uken før forhandlingene startet spurte den arabiske liga med Egypt i spissen om å få Palestina godtatt som en likeverdig stat i forhandlingene. Det er jo som kjent ikke verdens korteste og enkleste prosess, noe som araberne også selvfølgelig er klar over og tydeligvis er smarte nok til å utnytte. Etter denne forespørselen reagerte flere, deriblant Vatikanet og Israel (overraskelse!!!). Om Palestina fikk delta som en likeverdig stat ville Vatikanet også gjøre det, mens Israel sa at om dette skjer vil de måtte forlate forhandlingene. Araberne mente da at da skulle heller ikke EU få delta i forhandlingene, noe som da også fikk EU til å reagere. Ban Ki-moon uttalte deretter at han ikke ville åpne konferansen før dette problemet var løst, noe som araberne antageligvis hadde regnet med. Åpningen ble derfor utsatt og problemet ble søkt løst bak lukkede dører. Både Israel, USA og Canada sa at de ville forlate konferansen om Palestina ble godkjent, noe som ville ført til en fare for at formannen for konferansen, Roberto Garcia Moritan, bare ville avlyst hele greia. Ingen av statene ville ha skylden for dette, så det ble nok lagt en god del i å løse problemet. Første dagen av den da uåpnede konferansen ble derfor brukt til at personer høyt oppe i forskjellige regjeringer som har viktige relasjoner med Egypt (bla. USA som gir Egypt enorme militærbistander) tok en telefon til Kairo der de ba de om å ikke la dette problemet utsette og i verste fall ødelegge hele ATT-prosessen. Den andre dagen startet imidlertid med åpningstale av Ban Ki-moon der han bla. sa at det var en skam at det ikke allerede fantes globale reguleringer for våpenhandel pluss mye annet bra snacks. Vanskelig å være uenig i det. Sikkert en trivelig kar han, Ban! ControlArms fikk også overlevere underskriftene fra SpeakOut-kampanjen (som ikke er avsluttet enda) til sjølvaste generalsekretæren sjøl. 620.000 ble det, og mer blir det! Etter dette ble konferansen/forhandlingene igjen utsatt for å løse greia med Palestina.

Det er klart at dette er et veldig viktig tema, men det kunne ikke blitt tatt opp ved en verre anledning enn dette. Dette var heller ikke et riktig forum å ta opp saken, og var egentlig bare et forsøk fra araberne (et vellykket ett) på å hindre en effektiv konferanse. Hele greia “løste” seg imidlertid med at alle diplomatene rundt omkring i salen ble seks år igjen. STOLLEKEN!! Alle måtte flytte seg to plasser bort for å gi plass til Palestina.Vanligvis har de bare en observatør-status, og sitter bakerst i rommet bak alle andre stater som er alfabetisk arrangert ved siden av hverandre. Nå ble de flyttet helt fremst i rommet foran Afghanistan og Albania. Ettersom de ikke ble putta blandt de som begynner på “p”, så regner jeg med at de ikke fikk det heelt som de ville, men håper de synes at det er litt kulere å sitte helt fremst enn helt bakerst.

Symbolsk overrekkelse av 620.000 underskrifter og uttalelser fra hele verden.

Hva har skjedd/hva skjer nå?

Da var det endelig klart for høynivå-statements, og Norge og Heikki Holmås var faktisk først ut av alle. Han var flink og ga en god uttalelse. Gode og strenge kriterier for når eksport ikke skal tillates (også utviklingskriterie), offerfokus, referanse til kjønnsbasert vold (men ingenting om at dette må være et kriterie) 7 + håndvåpen og ammunisjon i scopet (ALLE konvensjonelle våpen) og strengt og objektivt språk (shall not istedenfor andre formuleringer som egentlig betyr “feel free to ignore”)

3. juli ble ga Moritan (formannen) ut et nytt diskusjonspapir. Dette skulle ikke funke som et utgangspunkt for forhandlinger, men skulle bare gjenspeile formannens syn på forhandlingene så langt. Dette papiret var mye dårligere enn det som ble gitt ut i juli 2011. Noen aspekter ved det var bedre enn det forrige, men jevnt over, og på det viktigste, var det klart svakere og “snillere” enn det som forelå før. Et nytt chairpaper ventes ganske snart, helst i morgen (fredag). Det blir nemlig litt feil å kalle det for forhandlinger når det ikke har vært så mye å forhandle om. Det er nå kort tid igjen og det er enda ikke et dokument som kan brukes som et formelt utgangspunkt for videre forhandlinger. Når vi først får det, da kan det begynne å forhandles.

Noe som skjedde helt i begynnelsen av konferansen for at ting skulle gå litt mer effektivt var at den videre utarbeidelsen av et nytt draftpaper ble delt i to forskjellige komiteer som har som ansvar å komme frem til nye tekster å diskutere. Begge komiteer har kommet frem til nye tekster og det har kommet reaksjoner på disse fra mange stater. Det har uansett ikke ført til et generellt utgangspunkt å forhandle det hele under ett enda, men som sagt håper vi at det kommer senest i morgen. Det har også blitt bestemt at halvparten av møtene skal være stengt for sivilsamfunnet. Det betyr egentlig at jeg og de andre fra Norge bare hadde tilgang til halvparten av møtene, men vi fikk heldigvis lov av Norge å bli en del av den norske delegasjonen. Dermed kommer vi inn på alt allikevel. Kudos for det!

Det her var kanskje litt mye tekst og litt lite bilder og også kanskje veldig skjevt og dårlig beskrevet, men det kommer mer og forhåpentligvis noe bedre etterhvert. Det viktigste å vite er iallefall at det enda ikke har vært ordentlige forhandlinger om et distribuert dokument, om hva man skal beholde, stryke og evt. putte inn i teksten, men at det muligens kommer enten i morgen eller kanskje så sent som på mandag.

Les hele posten »